Hvem alene er lojal?
Stoffet i denne artikkelen og i de to etterfølgende studieartiklene ble fremført som foredrag den første dagen under Jehovas vitners områdestevner med mottoet «Lojalitet mot Riket». I de ni første månedene da disse stevnene ble holdt en lang rekke steder på den nordlige og den sørlige halvkule, var det 3 028 796 som overvar programmet, og 33 627 ble døpt. Nå, godt og vel et år etter at vi her i landet fikk del i denne rike åndelige føde, kan det være på sin plass å repetere det som kom fram.
SKAPEREN er mer lojal enn noen annen i hele universet! Alle hans fornuftutstyrte skapninger har fått egenskapen lojalitet fra ham. Mennesker som setter stor pris på lojalitet, kan påkalle ham i vanskelige tider og be ham om å være lojal. Det var derfor ikke overmodig av tjeneren til patriarken Abraham, som ble stamfar til konger, å be Jehova Gud om å vise Abraham lojal kjærlighet. (1. Mosebok 24: 14, NW) Allerede før David, en etterkommer av Abraham, var blitt konge i Israel, sa han i en salme til Jehova om det han selv hadde opplevd: «Med en som er lojal, vil du handle i lojalitet.» (2. Samuelsbok 22: 26; Salme 18: 26, NW) Profeten Moses, som representerte den himmelske Konge, Jehova, i Israel, fremhevet også Jehova Guds lojalitet da han velsignet prestestammen, Levi. Han sa:
«Dine tummim og urim skal være hos din trofaste [lojale, NW] mann [Levi], han som du satte på prøve ved Massa og stridde mot ved Meriba-kilden. Han sa om sin far og sin mor: ’Jeg har aldri sett dem.’ Han kjentes ikke ved sine brødre og ville ikke vite av sine barn. For de [levittene] tok vare på ditt ord og vernet om din pakt.» — 5. Mosebok 33: 4, 5, 8, 9.
Over 1600 år senere ble det komponert en sang som ble kalt «den lovsang som Guds tjener Moses sang, den som også er sangen for Lammet [Jesus Kristus]». I denne sangen heter det: «Store og underfulle er dine gjerninger, Herre Gud, du Allmektige. Rettferdige og sanne er dine veier, du folkenes konge. Hvem skulle ikke frykte deg, Herre, og ære ditt navn? For du alene er hellig [lojal, NW]. Alle folkeslag skal komme og tilbe for ditt åsyn, fordi dine rettferdige dommer er blitt åpenbare.» — Åpenbaringen 15: 1—4.
Salmisten David verdsatte disse egenskapene hos Gud på samme måte. Han skrev: «Rettferdig er [Jehova] i all sin ferd og trofast [lojal, NW] i alt han gjør.» (Salme 145: 17) De som tilber og tjener Jehova, vil finne at han som den høyeste Dommer vil føre deres sak. Det fortelles at en engel sier til ham: «Rettferdig er du som dømmer slik, du som er og som var, du hellige [lojale, NW].» — Åpenbaringen 16: 4, 5.
Det hebraiske ordet for lojalitet som profeten Moses og salmisten David brukte i de skriftstedene vi nettopp siterte, innebærer tanken om godhet, kjærlig godhet. Noen bibeloversettere foretrekker å gjengi det hebraiske ordet (hhes’ed) med «kjærlig godhet». Lojalitet er altså en form for godhet, å ta i betraktning visse ting som ikke må overses. Lojalitet er følgelig ikke noe kaldt, noe som bare er basert på lov og rett eller på streng rettferdighet. Det er en personlig egenskap som blir motivert av kjærlighet og verdsettelse.
Vi husker at en konge i Kanaan så at den sanne Gud var med Abraham, som bodde der i landet. Han kom derfor til Abraham og sa: «Sverg nå ved Gud at du ikke vil fare med svik mot meg eller mine barn og etterkommere! Likesom jeg har vist godhet [lojal kjærlighet, NW] mot deg, skal du vise godhet mot meg og det landet du har fått tilhold i.» (1. Mosebok 21: 22, 23) Vi husker også at da Abraham senere sendte sin tjener Elieser av sted for å finne en kone til sin kjære sønn Isak, bad denne tjeneren til Jehova Gud og sa: «La det da være henne [den kvinnen jeg har beskrevet] som du har bestemt for din tjener Isak! På den måten kan jeg skjønne at du har vist godhet [lojal kjærlighet, NW] mot husbonden min.» — 1. Mosebok 24: 14.
Lojalitet mot hva?
Patriarken Abraham holdt den ed han sverget overfor denne kongen i Kanaan, og Jehova Gud oppfylte Eliesers bønn og hjalp ham med å finne en kone til Isak. Men hva er det den høyeste Gud, Jehova, framfor alt er lojal mot? Det er mot hans rike, hans eget kongedømme. Han er den rettmessige Overherre over hele det univers han har skapt. Han kan ikke nekte å vedkjenne seg det han er. Som en oppfyllelse av den uforanderlige pakt han inngikk med Abraham, ble han konge over Abrahams spesielle slektslinje av etterkommere, Israels folk. Dette ble han i særlig grad da han utfridde dem av trelldommen i Egypt og førte dem til det lovte land i 1467 f. Kr. I 350 år hadde Jehova så sine synlige representanter blant israelittene, nemlig dommerne. Den siste av disse dommerne var Samuel. Da hans mor, Hanna, fremstilte ham i tabernaklet i Silo for at han skulle tjene Gud der, uttalte hun en profeti som pekte fram mot en framtidig, synlig konge over Israel. Hun sa: « [Jehova] dømmer den vide jord. Måtte han gi sin konge styrke og gi sin salvede stor kraft!» — 1. Samuelsbok 2: 10.
På dommeren Samuels tid bad israelittene om å få et annet styre. De sa til Samuel: «Sett en konge over oss!» Dette mishaget ikke bare Samuel, men også Jehova Gud. Han sa til Samuel: «Det er ikke deg de har forkastet [som dommer]; det er meg de har forkastet og ikke vil ha til konge over seg.» (1. Samuelsbok 8: 1—7) Gud lot dem få en synlig, jordisk konge, nemlig Saul, sønn av Kisj. Men Gud gav ikke avkall på sitt overherredømme over dem. I samsvar med sin pakt og sin hensikt var Gud lojal mot sitt usynlige, himmelske kongedømme over sitt utvalgte folk. Folkets annen jordiske konge var den tidligere hyrden David, sønn av Isai, som bodde i Betlehem i Judea.
Hvordan kom egenskapen lojalitet i forgrunnen under Davids kongedømme? Hva var dette et forbilde på? Og hvordan blir vi som lever nå, berørt av spørsmålet om lojalitet? Den neste artikkelen vil besvare disse spørsmålene.