Guds vilje rår
Dyrenes egenskaper og vaner er forskjellige. Kan menneskene forandre noe ved det? Nei, men de kan lære av Gud.
DA DEN allmektige Gud Jehova stilte Job en rekke spørsmål, viste han hvor små menneskene er i forhold til ham selv. Han oppfordret ham til å betrakte hans livløse skaperverk, nemlig jorden, havet, dets bølger, snøen og haglet, regnet, frosten og isen, stjernebildene, skyene og lynene. Han spurte Job om han hadde kontroll over disse tingene, og om han fullt ut forsto de lover som de ble styrt etter. Den allmektige Gud viste deretter sin overlegne makt og vilje ved å henvise til dyreskapningene. Løvene, steingeitene, hindene og ravnene klarer seg uten menneskenes hjelp. Gud henledet deretter Jobs oppmerksomhet på andre ville dyr:
«Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd, det som jeg ga ørkenen til hus og saltmoen til bolig? Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre. Hva det leter opp på fjellene, er dets beite, og det søker etter hvert grønt strå.» — Job 39: 8—11.
For en forskjell det er mellom de tamme og de ville dyr, selv om de er temmelig like av utseende! Hva kommer denne uforklarlige forskjellen av? Gud sier at det var hans vilje å gi «villeslet dets frihet» og løse «dets bånd». Før sabeernes angrep hadde Job 500 aseninner som han kunne bruke som last og trekkdyr. Slike tamme esler var kjent for sin føyelighet. (Job 1: 3) Men kunne Job bruke villeslet på en lignende måte? Nei, for Gud hadde gitt villeslet friheten og gitt det ørkenen til hus. Det er ikke et utslag av menneskets vilje at villeslet er så raskt og umedgjørlig, og at saltmoen er dets bolig. Salt er nemlig en ettertraktet bestanddel av dets føde. Villeslet klarer seg uten menneskenes hjelp. «Det søker etter hvert grønt strå,» ja, det eter det opp helt ned til roten. Villeslet vandrer hvileløst fra sted til sted for å finne føde, og det leter til og med på fjellene etter beite.
Men ville villeslet bytte med det tamme eslet og oppgi sin frihet for lettere å kunne få tak i sin føde? Nei! Det ville være forgjeves om en forsøkte å få villeslet inn til de travle byene ved å lokke det med at det der ville få mer mat. «Det ler av byens ståk og styr.» Dets instinkt får det til å unngå de steder som er bebodd av menneskene, så «driverens skjenn slipper det å høre». Dette skyldes ikke at villeslet ikke hører godt. Det er nettopp fordi det hører og ser godt og har god luktesans, at det er så uhyre vaktsomt. Skulle menneskene trenge seg inn på dets øde enemerker og forsøke å jage det, ville det fare av sted som en pil. Den greske historiker Xenofon, som levde i det fjerde og femte århundre før Kristus, skrev i sitt verk Anabasis:
«Når man forfulgte eslene, løp de fram og ble stående (de løp nemlig mye fortere enn hestene), og når hestene nærmet seg, gjorde de igjen det samme. Det lot seg derfor ikke gjøre å fange dem med mindre våre ryttere stilte seg opp med mellomrom og avløste hverandre under jakten.»
Hvor helt annerledes villeslet er enn det tamme eslet enda de er så like av utseende! Kan menneskene forklare denne forskjellen eller gjøre noe ved den?
Menneskene har ikke klart å temme villoksen
Jehova Gud henleder så oppmerksomheten på et annet av de ville dyrene som menneskene ikke har klart å temme, nemlig villoksen: «Har vel villoksen lyst til å tjene deg? Vil den bli natten over ved din krybbe? Kan du binde villoksen med reip til furen? Vil den harve dalene etter deg? Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid? Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?» — Job 39: 12—15.
Svaret på disse spørsmålene som Gud stilte, er nei. Hvilken bonde torde prøve å få villoksen til å arbeide for seg? Selv om villoksen av utseende lignet på den tamme oksen, kunne den ikke i likhet med den bli brukt ved dyrkingen av jorden. Job hadde engang 500 par okser som han brukte når han skulle pløye sine åkrer. (Job 1: 3, 14) Men villoksen, som hadde langt flere krefter enn den tamme oksen, kunne han ikke få til å arbeide for seg. Bilder på monumenter viser at de gamle egyptere bandt sine okser til plogen ved å feste et reip rundt hornene og forbinde det med åket og håndtaket. Men er det mulig for menneskene å binde villoksen med reip til furen? Nei.
Hva så med spørsmålet: «Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor?» Svaret på dette må også bli nei. En kan med rette undres på hvorfor menneskene ikke kan nyttiggjøre seg dens krefter. Villoksen var et av de sterkeste dyrene israelittene kjente. Det hebraiske ordet som er benyttet for dette dyret, er reem, og det er i King James-oversettelsen feilaktig gjengitt med «unicorn», som betyr et fabeldyr med ett horn. En reem var imidlertid ikke et fabeldyr med ett horn. Den hadde to horn. «Hans horn er som villoksens horn; med dem stanger han alle folkene.» (5 Mos. 33: 17) Selv om denne reem tydeligvis var av samme slekt som den tamme oksen, var den ikke i menneskenes tjeneste. De kunne ikke bruke den når de skulle pløye sine åkrer eller få grøden i hus.
I fortiden ble villoksen betraktet som et meget fryktinngytende dyr. En assyrisk konge kalte den ’sterk og vill’. Den engelske orientalist H. C. Rawlinson oversatte følgende innskrift av en assyrisk konge: «Fire villokser, sterke og ville, i ørkenen . . . med mine lange piler med jernspisser og med kraftige slag tok jeg deres liv. Deres hud og horn tok jeg med meg til min by, Assur.» Og den engelske arkeolog Sir Austen Layard skrev i sin bok Nineveh and Its Remains: «Av de mange basrelieffer som villoksen er blitt framstilt på, framgår det at den neppe ble betraktet som et mindre fryktinngytende og bemerkelsesverdig jaktbytte enn løven. Kongen ses ofte i kamp med den, og krigere jager den på hesteryggen og til fots.»
Hva for slags dyr var denne villoksen?
Mange nålevende naturforskere mener at den hebraiske reem må ha vært den nå utdødde urokse, et okselignende dyr med en skulderhøyde på nærmere to meter. Dr. George C. Goodwin, som er konservator ved avdelingen for pattedyr i American Museum of Natural History, sier i sin bok The Animal Kingdom: «Uroksene var engang tallrike i Palestina. Det ser ut til at det er det dyret som i Bibelen blir omtalt som ’unicorn’.» Hvis den villokse Gud taler om, er uroksen, var den avgjort et meget sterkt dyr. Uroksen levde i Gallia (Frankrike) helt til Julius Cæsars tid. Han skrev i sin beretning om den galliske krig, De bello Gallico:
«De er litt mindre enn elefantene; av natur, farge og legemsbygning er de som okser. De er meget sterke og raske, og skåner ingen som de får øye på, hverken mennesker eller dyr. . . . [De] kan ikke temmes og venne seg til mennesker, ikke engang når de fanges mens de er ganske unge. Deres horn har en helt annen størrelse, form og beskaffenhet enn våre oksers horn.»
Det er derfor ikke noe å undres over at salmisten David nevner løven sammen med villoksen: «Frels meg fra løvens gap, og fra villoksenes horn.» (Sl. 22: 22) Hvilken bonde ville vel stole på villoksen?
Forskjellen mellom storken og strutsen
Deretter spurte Gud Job om han kunne forklare hvorfor storken og strutsen er så forskjellige, hvorfor de har så forskjellige vaner, selv om de begge er fugler:
«Har hunnstrutsens vinge flakset lystig, eller har den storkens svingfjær og fjærham? Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem oppvarmes i sanden, og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker. Den er hard mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møye skal være spilt. For Gud nektet den [lot den glemme, NW] visdom og ga den ingen forstand. Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.» — Job 39: 16—21, vers 16 fra NW.
Har strutsens vinge flakset lystig liksom storkens vinge? Nei. Storken har kraftige vinger og flyr meget høyt. Bibelen taler om «storken under himmelen». (Jer. 8: 7) Men selv om strutsen flakser med sine vinger, kan den ikke komme dit opp. Storkens svingfjær er meget brede og kraftige. Armsvingfjærene og dekkfjærene er like lange som håndsvingfjærene og gir den et kolossalt vingefang og gjør at den kan fly høyt og lenge. Men kan strutsen flakse like lystig med sine vinger?
Strutsen og storken er også svært forskjellige med hensyn til hvor de bygger reir og legger sine egg. Strutsen «overlater sine egg til jorden». Det er dermed ikke sagt at den ville strutsen nødvendigvis forlater sine egg. Nei, den overlater sine egg til jorden framfor å legge dem i et reir som er bygd høyt oppe i et tre, slik storken gjør. «Storken som har sin bolig i sypressene.» (Sl. 104: 17) Storken bygger som regel sitt store og solide reir på høytliggende steder. Slik er det imidlertid ikke med strutsen. Den har jorden som sitt reir. I ikke-tropiske land ruger hunnfuglene om dagen, mens hannfuglene tar sin tørn om natten og vokter eggene omhyggelig. I tropiske land ruger hannen og hunnen skiftevis om natten, mens de overlater eggene til solens varme om dagen, idet de helt eller delvis dekker dem med sand eller støv. «Den egentlige ruging finner sted ved hjelp av solvarmen.» (The New Funk & Wagnalls Encyclopedia) Det ser ut som om strutsen gjør noe dumt når den overlater sine egg til jorden og lar dem bli oppvarmet i sanden: «Den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.» Det kan være at den også må forlate sine egg ubeskyttet når en fiende nærmer seg.
Strutsen og storken er ikke forskjellige bare med hensyn til hvor de bygger reir, men også med hensyn til den måten de behandler sine unger på. John Kitto sier i sitt verk The Pictorial Bible angående storker: «Ingen fugl er så berømt for sin hengivenhet for sine unger og — hvilket er sjeldnere blant fugler — for sin omsorg for de gamle og svake av sin egen art.» Men hvordan er det med strutsen? «Den er hard mot sine unger, som om de ikke var dens egne.» Guds profet Jeremias skrev: «Mitt folks datter er blitt grusom som strutsen i ørkenen.» (Klag. 4: 3) Den engelske naturforsker Thomas Shaw kommer i sin bok Travels in Barbary inn på den harde behandling strutsen gir sine unger. Han sier:
«Meget lite av den naturlige hengivenhet som gir seg så sterkt til kjenne hos de fleste andre dyr, kan iakttas hos strutsen. Ved den minste støy i det fjerne eller for den minste ting forlater den sine egg eller sine unger, som den kanskje aldri vender tilbake til, og hvis den gjør det, kan det være for sent. . . . Arabere finner ofte hele urørte reir av slike egg, hvorav noen er friske og gode og andre råtne og bedervet. . . . Enda oftere finner de noen unger, ikke større enn velvoksne kyllinger, som halvdøde av sult stavrer omkring mens de i likhet med mange ulykkelige foreldreløse barn skriker etter sine mødre.»
Ja, «Gud lot den glemme visdom», men likevel sørger han for dens unger, akkurat som han sørger for ungene til storken, som er selve symbolet på moderlig hengivenhet. Strutsens manglende visdom tjener imidlertid en av Guds vise hensikter, akkurat som de lidelser som kom over Job, tjente en vis hensikt, selv om de syntes urimelige for ham.
Hva skjer nemlig når strutsen værer en fare? Den gjemmer ikke hodet i sanden. Nei, den flakser med vingene i været, og «den [ler] av hesten og dens rytter». Med sine to lange bein og flaksende vinger løper denne fuglen fra mange hurtige firbeinte dyr. Historikeren Xenofon skrev: «Men ingen fanget en struts, for i sin flukt la den sin forfølger stadig lenger bak seg, idet den brukte beina til å løpe med og bredte ut sine vinger som om den hadde heist seil.» Shaw sier noe lignende i sin bok Travels in Barbary:
«Heller ikke araberne er selv på sine beste hester flinke nok til å kunne innhente dem. Når de reiser seg til flukt, ler de av hesten og dens rytter. De gir ham bare anledning til på avstand å beundre deres usedvanlig raske og majestetiske bevegelser. . . . Det er så visst ikke noe som kan være vakrere og mer underholdende å betrakte enn dette; vingene tjener med sine uavbrutte, utrettelige bevegelser både som seil og årer, og beina, som er like ufølsomme overfor tretthet, gjør sin del for å bringe dem utenfor synsvidde.»
Hvor hurtig løper så strutsen ettersom den kan le av hesten? «De er så raske,» sier The Encyclopedia Americana, «at selv araberen på sin fullblodshest sjelden alene kan innhente en av dem, og selv når jakten foregår med flere hester på skift, mens fuglene streifer omkring på sine tilholdssteder, koster den ofte en eller flere hester livet.» Verket The Animal Kingdom sier: «Den kan løpe fra de fleste av sine fiender på de afrikanske stepper. Det er ikke for mye å si at den farer av sted med en fart av 65 kilometer i timen.» Noen naturforskere begrenser dens topphastighet til 45 kilometer i timen, men Martin Johnson, som er ekspert i filming av ville dyr, sier at strutsens maksimumshastighet er 80 kilometer i timen.
Jehovas ord om strutsen, villeslet og villoksen viser at han, som har gitt dyrene deres instinkt, lar sin vilje råde. Kan menneskene forandre noe ved det? Guds vilje rår i dette og i alle andre ting i hans skaperverk, og vi gjør klokt i å innrette oss i samsvar med den. «Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få prisen og æren og makten; for du har skapt alle ting, og fordi du ville, var de til og ble de skapt!» — Åpb. 4: 11.