Spørsmål fra leserne

● Hvordan kan en vite med sikkerhet at «en tid og tider og en halv tid» i Åpenbaringen 12: 14 er det samme som tre og en halv tid?

Åpenbaringen 12: 14 lyder slik: «Og den store ørns to vinger ble gitt til kvinnen, for at hun skulle fly ut i ørkenen til sitt sted, hvor hun får sin føde en tid og tider og en halv tid, borte fra slangens åsyn.»

Det er nyttig å være sikker på lengden av den tiden som er nevnt der. Hvorfor? Fordi denne opplysningen er til hjelp når en skal regne ut lengden av de «sju tider» i Daniels profeti om et stort tre som ble hogd ned, og av «hedningenes tid» eller «nasjonenes fastsatte tider» (NW), som Jesus henviste til. — Dan. 4: 16, 23—25; Luk. 21: 24.

Den greske tekst til Åpenbaringen 12: 14 sier «fastsatt tid og fastsatte tider og halvparten av fastsatt tid». Hva betyr så det midterste uttrykket «tider»? Hvis det er to, er summen tre og en halv. Men hvis det for eksempel skulle oppfattes som fire eller ti, ville summen bli fem og en halv eller 11 og en halv. Hvordan vet en hva Johannes mente?

I århundrene før Åpenbaringen ble skrevet, benyttet det greske språk en totallsform, en grammatisk form som viste at det var to av noe. Denne totallsformen (dualis) blir imidlertid ikke benyttet i de greske skrifter eller Det nye testamente; bare entalls- og flertallsformer blir benyttet. Sammen med flertallsformen kan et bestemt antall føyes til for at det skal framgå nøyaktig hvor mange det gjelder, for eksempel «sju hoder». — Åpb. 12: 3.

Greskkyndige er klar over at når Bibelen benytter flertallsformen uten å angi antallet nærmere, må det forstås slik at det betegner det laveste antall i flertall, nemlig to. Den tyske teologen John Albert Bengel sa i en kommentar til dette verset: «Flertallsformen, kairous, tider, betegner to tider. Det er flertall i snevreste forstand.»

Åpenbaringen 12: 14 omtaler derfor tre og en halv tid. Ved å sammenligne dette med de 1260 dager som nevnes i vers 6 (og med Åpenbaringen 11: 2, 3), kan en som studerer Bibelen, forstå at de «sju tider» i Daniel, kapittel 4, utgjør 2520 dager.

● Bibelen sier at Moses var livskraftig helt til han døde. (5 Mos. 34: 7) Hvorfor sier da Moses i 5 Mosebok 31: 2 at han i en alder av 120 år ikke lenger kunne «gå ut og inn» som israelittenes leder?

Egentlig ser det ut til at det Moses understreket i 5 Mosebok 31: 2, var at han ikke lenger ville bli tillatt å «gå ut og inn» blant israelittene for å føre dem inn i det lovte land.

I enkelte oversettelser framgår ikke dette tydelig, for 5 Mosebok 31: 2 er gjengitt på en slik måte at det høres ut som om Moses sa at han fysisk sett ikke var i stand til å være folkets leder. Ronald Knox’ oversettelse sier det for eksempel slik: «Her er jeg, en hundre og tjue år gammel mann, ikke lenger skikket til å lede dere på deres vandringer, og dessuten har Herren fortalt meg at jeg ikke skal gå over elven Jordan.» — 5 Mos. 31: 2, uthevet av oss.

Det er imidlertid helt innlysende at Moses ikke kunne ha sagt at han var ute av stand til å føre folket fordi han var utslitt. Dette vet vi, for etter at Moses var død, ble det skrevet: «Moses var hundre og tjue år gammel da han døde; hans øye var ikke sløvet, og hans kraft var ikke veket bort.» — 5 Mos. 34: 7.

Moses var derfor øyensynlig nokså livskraftig. Hans alder tatt i betraktning var han eksepsjonell, selv om han ikke var så robust som en sterk ung mann; han var ikke blitt ufør i sin alderdom. Helt inntil sin død var han i stand til å føre folket.

Men Moses overlot til slutt ledelsen av folket til Josva, som, skjønt han var en del yngre, hadde erfaring, dyktighet og ble ledet av Guds ånd. (2 Mos. 24: 13; 33: 11; 4 Mos. 27: 18; 5 Mos. 31: 3; 34: 9; Josva 14: 7—11) Han gjorde dette først og fremst for å dyktiggjøre Josva til å føre folket inn i det lovte land, noe Gud ikke ville tillate Moses å gjøre.

Denne tanken framgår tydelig av noen bibeloversettelser. Isaac Leeser gjengir for eksempel 5 Mosebok 31: 2 slik: «Jeg er hundre og tjue år gammel i dag; jeg er ikke lenger i stand til å gå ut og gå inn; for HERREN har sagt til meg: Du skal ikke gå over denne Jordan.» Og New World Translation gjengir verset på denne måten: «Hundre og tjue år gammel er jeg i dag. Jeg vil ikke lenger bli tillatt å gå ut og gå inn; som Jehova har sagt til meg: ’Du skal ikke gå over denne Jordan.’» — 5 Mos. 31: 2.

Vi forstår derfor at selv om Moses var en nokså livskraftig mann når vi tar hans alder i betraktning, sa han med rette at han ikke lenger kunne «gå ut og inn» blant folket da de forberedte seg til å krysse Jordan.