Er ditt beste godt nok?
DET er et ordspråk som omtaler fire ting som aldri blir mette, som aldri sier «nok». Når Jehovas vitner hører menighetens tjenere drøfte felttjenesten, synes de kanskje av og til at slike tjenere like godt kunne ha vært ført opp som en femte klasse som aldri sier «nok». Man kan kanskje få det inntrykket at de aldri er tilfreds, for de oppfordrer inntrengende til bedre oppslutning om møtene, flere hjemmebibelstudier og større virksomhet fra dør til dør. Men dette er i sin skjønneste orden. Det ville være en ulykke for menigheten å ha tjenere som sier «det er nok» før arbeidet er fullført. Tjenerne bør oppmuntre oss til større virksomhet og stimulere oss til å forbedre vår tjeneste, og de bør passe på at vi ikke blir selvtilfredse og selvsikre. Husk: «Den som tykkes seg å stå, han se til at han ikke faller!» — 1 Kor. 10: 12; Ordspr. 30: 15, 16.
Nå sier du kanskje: «Jeg gjør mitt beste nå. Hvordan kan jeg gjøre mer? Er ikke mitt beste godt nok?» Det er kanskje godt nok, kanskje ikke. Er ditt beste det beste du har muligheter for å yte? Blir ditt beste stadig bedre? Ditt beste er kanskje dårlig fordi du ikke prøver å forbedre det. Kunne det ikke være på sin plass for deg å rykke fram mot større modenhet, slik at ditt beste i framtiden kommer til å bli meget bedre enn det er på dette tidspunkt? Det er enkelte ganger et spørsmål om vi kan gjøre det bedre, men oftere et spørsmål om vi vil gjøre det bedre. Får vi mest mulig ut av våre evner, eller kunne vårt beste bli bedre hvis vi gjorde oss mer flid med det? En lege kan godt ha gode evner, men likevel være middelmådig fordi han ikke utviste større fild under sine medisinske studier og i sin læretid ved sykehuset. Han gjør kanskje det beste med den kunnskap han sitter inne med, men hans pasienter dør fordi han ikke har utnyttet sine evner fullt ut. Hans beste er ikke godt nok, for han kunne ha gjort det meget bedre. Slik er det også med en Ordets tjener som er opptatt i et åndelig helbredelsesarbeid. Han har et visst mål av evner. Har han utviklet dem ved å studere, ved å være regelmessig til stede på møtene og ved å delta i opplæringsprogrammet for å forbedre sine ytelser? Er hans beste i overensstemmelse med alle hans evner og muligheter? Hvis vi på grunn av forsømmelighet eller latskap ikke utvikler oss, og hvis vårt beste av den grunn er dårlig, da er det ikke godt nok. — Matt. 25: 15.
Hvis du vil forbedre ditt beste, bør du forbedre din kjærlighet. Vi sier at vi elsker Jehova. Elsker vi ham virkelig? Virkelig kjærlighet er ikke bare sentimentalitet, men kommer til uttrykk i handling: «Dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud.» Akkurat som legemet er dødt uten ånd og troen er død uten gjerninger, er også kjærligheten død uten gjerninger. Hvis vi ønsker å vise en levende kjærlighet til Jehova, må vi adlyde hans bud, og hans bud gjelder hele oss selv og alt vi har: «Jehova vår Gud er én Jehova, og du skal elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av hele din styrke.» Jesus siterte dette fra 5 Mosebok 6: 4, 5 som svar til noen religiøse jøder. De var godt kjent med disse ordene, for de hadde dem i sine fylakterier, de lærkapsler med skriftsteder i som de bandt om armen og pannen, og de framsa dem i sine morgen- og aftenbønner. Men Jesus opplyste menneskene at det ikke var de som bare sa «Herre, Herre», som skulle komme inn i himlenes rike, men de som gjorde Jehovas vilje. Deres hyklerske og hyppige kjærlighetserklæringer overfor Jehova var derfor verdiløse fordi de ikke var ledsaget av lydighet mot Jehovas bud. — 1 Joh. 5: 3; Mark. 12: 29, 30, NW; Matt. 7: 21.
Av hele vår styrke og hele vårt sinn
Vi ønsker ikke å være hyklerske som fariseerne. Kan vi si de ordene de siterte så ofte, og mene dem? Elsker vi Jehova av hele vår styrke, hele vårt sinn, hele vår sjel og hele vårt hjerte? Husk, å elske betyr å adlyde. Elsker vi ham av hele vår styrke, slik at vi bruker våre fysiske krefter i hans tjeneste? Når vi vitner til andre om sannheten, kan vi kanskje bli helt utkjørt av å gå omkring, banke på og snakke ved dør etter dør i timevis. Vi ville da elske Jehova av hele vår styrke, men det vil ikke være nok. Det ville være en rosverdig fysisk iherdighet, lik den iherdighet som blir utvist av de energiske maurene som de late blir oppfordret til å merke seg. (Ordspr. 6: 6) Men det trengs mer enn fysisk styrke. Under uvanlige omstendigheter forekommer det for eksempel av og til at hær-maur, som vandrer i sluttede formasjoner, går i ring, slik at anføreren vender om og følger etter baktroppen. Da går de seg i hjel — de kan vandre i ring i dagevis helt til de faller om i sine egne spor. De bruker opp hele sin styrke, men ikke på en særlig klok måte. Vi bør elske Jehova med vår styrke og vise iherdighet i hans tjeneste. Men det er ikke nok å slite seg ut med å gå omkring og banke på dører og tale. Vi må også elske av hele vårt sinn.
Jehova gir visse bud angående vårt sinn. Hvis vårt sinn elsker Jehova, vil det adlyde disse befalinger. Josva fikk beskjed om å lese Guds lov for seg selv dag og natt. De rettferdige skal grunne på den dag og natt. De kristne får vite hva de skal fylle sitt sinn med: «Alt som er sant, alt som er ære verdt, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er elskelig, alt som tales vel om, enhver dyd, og alt det som priselig er — gi akt på det!» Viser du at du elsker Jehova med ditt sinn ved at du lydig gir akt på disse ting til stadighet og grunner på hans Ord dag og natt? — Fil. 4: 8; Jos. 1: 8; Sl. 1: 2.
Eller er ditt sinn fylt av verdslig tenking? Satan sender ut sin propaganda for å forme menneskenes sinn i overensstemmelse med sine hensikter. Den strømmer ut fra aviser og tidsskrifter, slynges ut gjennom radio og televisjonsapparater og gjennomsyrer til og med tegneseriene. Satan forsøker å oversvømme hele menneskeheten med en flom av propaganda for å vaske vekk all gudsfrykt fra menneskenes sinn med sine strie strømmer av skitne, demoniske uttalelser. De sinn som vender seg vekk fra den gamle verden og i stedet begynner å stole på Jehovas nye verden, trenger derfor å bli renset «ved vannbadet i ordet». Er det blitt en slik forandring til det bedre i ditt sinn? Alle dere som svarer bekreftende, må slutte «med å la dere forme etter denne tingenes ordning, men bli forvandlet ved at dere fornyer deres sinn». Holder ditt sinn stand mot Satans skyts, og søker det i stedet et bad i sannhetens vann, som renser det fra urenhet og løgn? Har du adlydt befalingen om å bli forvandlet og fornye ditt sinn, slik at du ikke lenger er formet og dannet etter verdslig tenkemåte? Satan og hans system hater sinn som tenker selvstendig og ikke er i overensstemmelse med de store masser, som er formet ved propaganda. Hvis et menneske tenker dypt, kan det føre til at han får oppnavn, som for eksempel «grubleren». Men hverken fysisk vold eller psykologiske angrep kan vinne bukt med sinnet til dem som elsker Jehova, for «det er ingen frykt i kjærligheten, men fullkommen kjærlighet kaster ut frykten, for frykt utgjør en hindring». Kjærligheten setter oss i stand til å overvinne hemmende frykt og ha «frimodighet på dommens dag». — Ef. 5: 26; Rom. 12: 2; 1 Joh. 4: 18, 17, NW; Åpb. 16: 13, 14.
En må ha den rette slags frimodighet, og ikke bare kunne plapre løs ved enhver anledning. Jehova befaler at vårt sinn skal være slik at vi kan svare for oss: «Vær alltid rede til å forsvare eder for enhver som krever eder til regnskap for det håp som bor i eder.» Har vi med vårt sinn vist kjærlighet til Jehova ved at vi adlyder denne befaling, ved at vi suger til oss den nødvendige kunnskap for å forsvare vår tro og oppgi sterke grunner for det håp vi har om den nye verden? Kan vi svare slik at vi ikke bare tilfredsstiller oss selv, men også den som spør? Har vi med vårt sinn gått helt inn for å studere, slik at vi kan behandle sannheten på en virkningsfull måte, uten å behøve å skamme oss fordi vi ikke klarer å gjendrive motpartens påstander? «Gjør ditt ytterste for å framstille deg godkjent for Gud, som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, men behandler sannhetens ord på rette måte.» Framkaller vårt sinn svar som er godkjente av Gud, eller som gjør skam på oss? Er vårt sinn slik oppøvet at det ikke bare inneholder sannhetens ord, men også behandler dem på rette måte? Slik er nemlig et sinn som virkelig elsker Jehova, oppøvet. — 1 Pet. 3: 15; 2 Tim. 2: 15, NW.
Hva gagn er det i å bruke hele vår styrke i tjenesten hvis ikke vårt sinn kan lede vår tunge til å si de rette ting når vi kommer til dørene? Tjenstvillighet eller et uoppøvet beste er ikke godt nok. Det er ikke nok å ha vilje til å bevise at treenighetslæren er falsk; vi må også ha den kunnskap som skal til for å vise at den er falsk. Når vi er opptatt med å vitne, ønsker vi ikke at vi alltid skal holde på med å gå fra hus til hus, klatre i trapper, banke på dører og snakke med folk uten å oppnå å overbevise. Vi ønsker å gå omkring, klatre i trapper, banke på dører, snakke og oppnå gode resultater. Vi må øve opp vårt sinn til å dirigere vår tunge, til å motbevise falske læresetninger, vise at treenighetslæren er falsk, at læren om den udødelige sjel er hedensk og at skjærsilden ikke eksisterer, og til å gi en malende, herlig beskrivelse av den nye verden for å gi håp og trøst. Er vårt sinn slik utrustet? Er ikke dets beste såpass? I så fall er ikke dets beste godt nok. Vårt sinns beste må bli bedre, det må forbedres, det må bli oppøvet ved meditasjon og studium og undervisning slik at de ordene det driver tungen til å forme, kan rykke opp inngrodde, tradisjonelle dogmer og omstyrte falske resonnementer og bringe tanker i overensstemmelse med Bibelens sannheter. Vårt sinn kan makte dette hvis vi adlyder Jehovas befaling angående den opplæring sinnet skal ha, og hvis vi elsker med vårt sinn, vil vi adlyde. — 2 Kor. 10: 4, 5.
Av hele vår sjel og hele vårt hjerte
Selv om en bruker størstedelen av sin styrke i Jehovas tjeneste og på en virkningsfull måte benytter et sinn som er godt oppøvet til å behandle sannhetens ord, kan en likevel oppheve virkningen av alt dette ved å oppføre seg upassende nå og da. Hvis en gjør det, elsker en ikke Jehova av hele sin sjel. «Sjel» betegner ens liv, ens oppførsel til enhver tid. Vi må elske Jehova av hele vår sjel eller hele vårt liv, ikke bare med en del av det. En kristen har aldri fri fra sin tjeneste for kristendommen, for det er en tjeneste som pågår tjuefire timer i døgnet. Vi må ikke bare forkynne og overvære møter og studere, men også leve i overensstemmelse med Jehovas morallover og holde mål med hans prinsipper i vårt daglige liv. Apostelen Paulus var klar over dette og sa: «Jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, forat ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig.» Hans forkynnelsesarbeid ville ikke fri ham fra å bli kjent uverdig hvis han ikke levde et moralsk rent liv til alle tider. Det er en kamp mellom sinnet, som er opplært i overensstemmelse med Jehovas lov, og det kjødelige legeme med alle dets medfødte, syndige tilbøyeligheter og lyster, og Paulus undertvang sitt legeme for å holde det i trelldom under den guddommelige lov i sitt sinn. Den symbolske kledning som kjennetegner oss som Jehovas vitner, er ikke noe vi kan legge til side mens vi midlertidig ikler oss den verdslige umorals gjerninger. Vår kjærlighet er ikke som en prestekjole som kan henges bort mens eieren ifører seg sivile klær for å være kjødelig og slå seg løs. Da ville vi ikke elske Jehova av hele vår sjel, med hele vårt liv. — 1 Kor 9: 27; Rom. 7: 15—25.
Nå skulle man vel tro at vi hadde fått med alt sammen, men det er ikke tilfelle. I tillegg til at vi må elske Jehova av hele vår styrke og hele vårt sinn og hele vår sjel, må vi også elske ham av hele vårt hjerte. Hjertet står som en figurlig betegnelse på følelser eller hengivenhet, og blir kalt setet for våre motiver, den kraft som driver oss til å handle på en bestemt måte. Og etter som kjærligheten gir seg utslag i handling, etter som den driver oss til å handle og er et sterkt motiv som får oss, til å handle på spesielle måter, er hjertet setet for kjærligheten. Det å elske Jehova av hele sitt hjerte, betyr derfor å adlyde ham på grunn av kjærlighet — kjærlighet til ham og til våre medmennesker. Hvis man hver dag bruker sin styrke og sitt sinn i overensstemmelse med Jehovas befalinger og dessuten oppfører seg slik han forlanger, men gjør alt sammen ut fra selviske motiver, blir det ikke anerkjent. Man må ha sitt hjerte med i tjenesten, den må utføres av kjærlighet og i en gledens og vennlighetens ånd. «Hver gi så som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med sorg eller av tvang! for Gud elsker en glad giver.» — 2 Kor 9: 7.
Akkurat som kjærligheten er død uten gjerninger, så er også gjerninger uten kjærlighet døde. Paulus sa at hvis han talte med menneskers og englers tunger uten å ha kjærlighet, så ville det ikke være noe verdt. Selv om han profeterte og hadde all kunnskap og forståelse og tro nok til å flytte fjell, men ikke hadde kjærlighet, så ville det være jevngodt med ingenting. Hvis han ga alt han hadde, til føde for andre, hvis han ga sitt legeme hen i tjenesten eller overga det til forfølgere og lot dem ødelegge det, men manglet kjærlighet, da ville det ikke gagne ham det minste. Kjærligheten må stå bak vår tjeneste. — 1 Kor. 13: 1—3.
Følgende spørsmål melder seg på nytt: Elsker vi virkelig Jehova? Elsker vi ham av hele vår styrke, hele vårt sinn, hele vår sjel og hele vårt hjerte? Blir vår styrke i første rekke brukt i tjenesten? Er vårt sinn fylt med skriftsteder? Hvis vi bare har dem i Bibelen, hva er så grunnen til at vi ikke har dem i vårt sinn? Er det for meget stoff? Kanskje. For lite studium? Det er mer sannsynlig. Blir vår kjærlighet til Jehova gjenspeilet i vårt daglige liv? Og kommer det fra hjertet? Kravene er store når vi undersøker dem nøye, ikke sant? Selv vårt beste er ikke alltid godt nok, og vi må forbedre oss. Da Kristus kom til templet i 1918, prøvde for eksempel de salvede på jorden å gjøre sitt beste, men det var ikke godt nok. Bibelen sier faktisk at hvis Harmageddons trengsel hadde kommet da, ville intet kjød ha blitt frelst! Men fordi de salvede var oppriktige i sine bestrebelser for å gjøre sitt beste, viste Jehova barmhjertighet, og han irettesatte dem, renset dem for vrangforestillinger og lot dem få tid til å forbedre sin tjeneste slik at den kunne godkjennes. Deres beste måtte bli bedre før han kunne anerkjenne det. — Matt. 24: 22.
Gjør derfor alltid ditt beste, og prøv alltid å forbedre det. Sett pris på tjenere som oppmuntrer deg til å gjøre mer, til å gjøre det bedre, og hensett ikke deg selv i en falsk trygghetsfølelse ved å si at du gjør nok nå og kan slå deg til ro med det. Gjør deg flid med å forbedre ditt beste, for det er mulig å gjøre forbedringer helt til vi blir fullkomne, og jordboerne vil ikke oppnå en hel og fullstendig fullkommenhet i Jehovas øyne før ved slutten av Kristi tusenårige styre. Da vil vårt beste alltid være godt nok.