Kjerubene i Israels tilbedelse — hvorfor ikke avguder?
DE TI bud ble gitt Israel under en ærefryktinngytende tilkjennegivelse av Guds makt og herlighet. Gud «var kommet ned på [Sinai-fjellet] i ild. Røken steg opp som av en smelteovn, og hele fjellet skalv». Ved denne anledning sa Gud: «Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, [Jehova] din Gud, er en nidkjær Gud [en Gud som fordrer udelt hengivenhet, NW].» Som Moses forklarte, hadde Gud kommet med en slik storhet og prakt ’for at de skulle ha frykt for ham, så de ikke syndet’. — 2. Mos. 19: 18; 20: 4, 5, 20.
Ettersom denne loven som forbød avgudsdyrkelse, ble så sterkt understreket, vil noen kanskje lure på hvorfor israelittene også fikk befaling om å lage to kjeruber av gull som skulle settes på lokket på paktkisten i Det aller helligste i helligdommen eller tabernaklet. Hele reisverket skulle dessuten dekkes med teltduker av lin med innvevde kjeruber. — 2. Mos. 25: 18; 26: 1.
Senere ble helligdommen erstattet av Salomos tempel. «Alle veggene i [templet] prydet han med utskårne bilder av kjeruber,» og «i det innerste rommet laget han to kjeruber av oliventre; de var ti alen høye». Også templets dører og tverrlistene på understellene for offerkjelene i templet ble prydet med kjeruber og andre figurer. — 1. Kong. 6: 29, 32, 23; 7: 27—29.
Var ikke det at det ble laget kjeruber og andre utskjæringer til templet, ensbetydende med avgudsdyrkelse?
Ikke alle bilder er avguder
En avgud er et bilde eller en figur som forestiller noe eller symboliserer noe, noe virkelig eller tenkt, som er gjenstand for spesiell hengivenhet. Avgudsdyrkelse ved hjelp av bilder og symboler er utbredt. I tistammeriket Israel ble det satt opp to gullkalver som ble tilbedt som guder, og i en av de senere kongenes regjeringstid ble Ba’al-dyrkelsen innført, idet det ble reist et alter og laget en hellig pel. — 1. Kong. 12: 28; 16: 29, 31—33.
Det at Guds lov forbød israelittene å lage gudebilder, betydde imidlertid ikke at de overhodet ikke kunne lage figurer eller statuer. Som vi nettopp har sett, ble figurer som forestilte kjeruber, brukt i forbindelse med utsmykningen av tabernaklet i ørkenen og av Salomos tempel i Jerusalem. Ifølge gammel jødisk tradisjon hadde disse bildene menneskelig skikkelse. De skulle forestille engler, åndeskapninger. Kjerubene på lokket på paktkisten ble omtalt som «herlighetens kjeruber». (Hebr. 9: 5) De ble i minste detalj laget «nøyaktig etter det forbildet» Jehova viste Moses. — 2. Mos. 25: 9.
Disse kjerubene var et tegn på at Jehova var nærværende som konge. Jehova sa: «Siden vil jeg møte deg der. . . . [Jeg vil] tale med deg fra stedet over soningslokket mellom de to kjerubene som er festet til lovkisten.» (2. Mos. 25: 22) Jehova kunne derfor på en billedlig måte omtales som den «som troner over [eller mellom] kjerubene». (1. Sam. 4: 4; 2. Kong. 19: 15) På denne måten understreket Jehova overfor folkets øversteprest, som var den eneste som fikk lov til å gå inn i Det aller helligste én gang om året, at Han som Gud var Israels Hersker. — Hebr. 9: 7; Jes. 33: 22.
De andre figurene i tabernaklet og i templets indre som forestilte kjeruber, ble også sett av underprestene når de utførte sin tjeneste. Jehovas hellige nærvær ble således også sterkt understreket overfor dem.
Som vi har sett, var det ikke mennesker som fant på at disse kjerubene skulle lages. Det var Jehova selv som gav befaling om at de skulle anbringes i templet for at presteskapet skulle være fullt ut oppmerksom på hans nærvær. Disse kjerubene kunne ikke bli tilbedt av folket, for folket i sin alminnelighet fikk ikke se dem og ble derfor ikke tilskyndt til å behandle dem som avguder. (4. Mos. 4: 4—6, 17—20) Disse bildene eller figurene som forestilte kjeruber, oppmuntret ikke til avgudsdyrkelse, men minnet tvert imot Israels presteskap om hvilket forhold de stod i til den Høyeste, Israels regjerende Konge, som fordret udelt hengivenhet. — 5. Mos. 6: 13—15, NW.
Det første møtet mellom mennesker og virkelige kjeruber fant sted utenfor Edens hage, etter at Adam og Eva hadde syndet. Jehova Gud hadde jaget menneskene ut av hagen, og «øst for hagen satte han kjerubene og det flammende sverd som svinget fram og tilbake. De skulle vokte veien til livets tre». Menneskene hadde utfordret Guds stilling som den høyeste Hersker, og kjerubene voktet Jehovas trone og sørget for at menneskene ikke fikk komme tilbake til det jordiske paradiset for igjen å komme i et fortrolig forhold til Jehova. — 1. Mos. 3: 23, 24.
Men de kjerubene som senere overskygget soningslokket på paktkisten, viste at Jehova igjen var midt iblant sitt folk Israel. Gud tronet mellom kjerubene, noe som viste at han hadde åpnet veien, slik at de kunne komme i et rett forhold til ham.
Israels prester hadde det største ansvar når det gjaldt å sørge for at folket bevarte et rett forhold til Jehova. «For en prests lepper tar vare på kunnskap, fra hans munn skal folk søke rettledning.» (Mal. 2: 7) Blant det de skulle lære folket, var «frykt for [Jehova]», som er ’opphav til kunnskap og visdom’. (Ordsp. 1: 7, 9: 10) Deres tjeneste i tabernaklet og senere i templet minnet dem hele tiden om Jehovas nærvær og inngav den rette frykt for Jehova i deres hjerte, slik at de på sin side kunne inngi denne frykt i folket.
Men hva skjedde på profeten Esekiels tid? Under ledelse av sine eldste vendte folket i landet seg bort fra Jehovas nærvær. I et syn ble Esekiel tatt med til den indre tempelgården, hvor han fikk se 70 av Israels eldste drive avgudsdyrkelse i et av de innerste rommene i templet. De sa: «[Jehova] ser oss ikke, . . . han har dratt bort fra landet.» (Esek. 8: 9—12) Dette skjedde midt i templet, uten at prestene grep inn. På grunn av denne avgudsdyrkelsen ødela Gud Jerusalem og byens tempel, deriblant alle utsmykningene som forestilte kjeruber, i år 607 f. Kr. Denne ødeleggelsen kom ikke fordi Israel dyrket kjerubene som avguder, men fordi de glemte nettopp det som kjerubene skulle minne dem om, nemlig at Jehova var nærværende, og at han er en Gud som fordrer udelt hengivenhet.
La oss derfor som kristne nå i denne tiden holde fast ved vår tro og «alltid [ha] Jehovas dags nærvær i tankene». Måtte vi handle i tro, som om vi ser den usynlige, Jehova. — Hebr. 11: 27; 2. Pet. 3: 12, NW.