Spørsmål fra leserne
◼ Hvordan bør de enkelte kristne og menigheten som et hele betrakte det bibelske rådet om bare å gifte seg «i Herren»?
Med tanke på en enke sa apostelen Paulus: «Hun [er] fri til å gifte seg med hvem hun vil, bare det skjer i Herren.» (1. Korinter 7: 39) Dette er ikke bare et personlig råd fra et menneske. Paulus skrev dette under inspirasjon. Denne forstandige og kjærlige veiledningen skriver seg således fra Gud. De kristne bør derfor ta den alvorlig og ikke betrakte den som noe de kan ignorere eller stille seg likegyldig til. Den historiske beretningen i Bibelen understreker dette.
Da Abraham skulle finne en kone til Isak, valgte han ikke en kvinne blant dem som utøvde falsk religion, kanaaneerne, som de bodde iblant. Han gjorde seg tvert imot den uleilighet å forsøke å finne en kone blant sine slektninger, som bodde i et land langt borte, og som tilbad den sanne Gud. Og Isak sa til Jakob: «Du skal ikke ta deg en kone blant kvinnene i Kanaan!» (1. Mosebok 28: 1; 24: 1—67) Både Abraham og Isak var klar over at ekteskapet ikke bare kunne baseres på romantiske følelser mellom to mennesker. Hengivenhet for Jehova kom også inn i bildet, for å inngå ekteskap med en vantro kunne medføre alvorlige problemer og til og med lede en person bort fra den rene tilbedelse.
Ikke alle hebreere holdt seg atskilt fra dem som ikke tilbad Jehova. Dina hadde for eksempel forbindelse med unge mennesker i nabolaget som ikke tjente den sanne Gud. Hva førte det til? Hun vakte en av de unge mennenes lidenskapelige følelser, og han krenket henne. Det ser ut til at Juda en tid drog bort fra sin familie og giftet seg med en kanaaneerkvinne. Hvordan gikk det? Dette blandede ekteskapet resulterte i tre sønner, men Jehova lot to av dem dø fordi de gjorde det som var ondt i hans øyne. Simeon hadde også en sønn med en kanaaneerkvinne. Dette ble tydeligvis betraktet som noe så uvanlig eller uønsket at det ble nevnt i listen over Jakobs etterkommere. — 1. Mosebok 34: 1, 2; 38: 1—10; 46: 8—10.
Da Gud gav Israel sine lover, advarte han dem mot å inngå ekteskap med noen som ikke tilbad Jehova. (5. Mosebok 7: 2—4) Visdommen i dette ble understreket av den tragedien som rammet Salomo. Han mente kanskje at han kunne takle ethvert problem eller enhver prøve som følge av at han giftet seg med kvinner som ikke tjente Jehova, fordi han var usedvanlig vis. Men da Salomo ignorerte Guds veiledning, gikk det også galt med ham. — 1. Kongebok 11: 1—6.
Til slutt gjentok Gud denne veiledningen i de kristne greske skrifter: Gift deg ikke med en som ikke tjener Herren. Den inspirerte veiledningen sa ikke: ’Hvis du finner en anstendig, tiltalende person, har du lov til å gjøre kur til og gifte deg med vedkommende i håp om at han eller hun til slutt vil bli en kristen.’ Guds Ord sier tvert imot tydelig: «Trekk ikke i ulikt spann, sammen med vantro!» (2. Korinter 6: 14) Å gifte seg med en som ikke allerede er en døpt kristen, vil være å vise ringeakt for denne alvorlige veiledningen.
Ettersom Jehovas vitner som folk betraktet mener at dette er en forstandig og alvorlig veiledning, ønsker de ikke å bidra til at noen handler i strid med den. Hvis for eksempel en åndelig bror eller søster på grunn av svakhet begynner å ha fast følge med en som ikke er et vitne for Jehova, ønsker neppe andre i menigheten å oppmuntre vedkommende til å fortsette med dette ved å ha selskapelig samvær med den vantro. De er enig med Bibelen i at en ikke-kristen ikke er god omgang. (1. Korinter 15: 33) Men de bør fortsette å vise interesse for sin bror eller søster. De kan kanskje gi en kristen som er i ferd med å komme på avveie, taktfull og oppmuntrende veiledning for å hjelpe ham eller henne til å unngå å begå den samme sørgelige feil som Salomo begikk. — Jevnfør 2. Tessaloniker 3: 14, 15
Men sett at et av Jehovas vitner planlegger å ringeakte Guds formaning og ønsker å gifte seg med en som ikke er et døpt vitne. Hvis ikke det foreligger en helt eksepsjonell grunn, vil ikke brødrene i menigheten være med på å feire inngåelsen av et slikt ekteskap. I land hvor Jehovas vitner har rett til å vie, kan Rikets sal heller ikke benyttes under vielsen. Den kan bare stilles til rådighet for en vielse av to døpte kristne som gifter seg «i Herren». Den kan undertiden benyttes av to personer som regelmessig tjener Gud som en del av menigheten, og som snart skal døpes. Ved ikke å tillate at Rikets sal blir benyttet av et vitne som planlegger å ’trekke i ulikt spann sammen med en vantro’, understreker menighetens eldste alvoret i Guds veiledning om bare å gifte seg «i Herren».