Hvordan Gud har vist at han bryr seg om menneskene

JEHOVA GUD har ikke latt menneskene famle i blinde etter en utfrielse uten noe sikkert håp om å finne den. For tusener av år siden begynte han å åpenbare sin hensikt, og han har sørget for at denne åpenbaringen er blitt skrevet ned som hans ord, hans budskap til hele menneskeheten.

I dag finner vi dette budskapet i Bibelen, Guds inspirerte Ord. Av den kan vi lære hva slags person Jehova Gud er, hvilke egenskaper han har, hvordan han handler med menneskene, og hvilke normer han følger. Av hans profetier kan vi lære hva han har bestemt seg for å gjøre, og hvilken handlemåte vi kan følge til beste for oss selv.

I Bibelen finner vi mange beviser for at Gud bryr seg om menneskene, at han har omsorg og interesse for hele menneskeheten. Vi finner at han respekterer hvert enkelt menneskes verdighet, at han ikke ønsker å tvinge noen til å tjene eller tilbe ham, men at han ønsker at de skal gjøre det av et villig hjerte, tilskyndt av kjærlighet. (5 Mos. 30: 15, 16) Guds Ord viser at i hans øyne er det ingen forskjell på folk. Alle er like, uansett hvilken nasjonalitet eller rase eller hvilket samfunnslag de tilhører. Alle som ønsker det, kan tjene ham og sammen med sin familie få del i store velsignelser. — Ap. gj. 10: 34, 35.

La oss se litt nærmere på hvordan Bibelen åpenbarer at Jehova Gud viste at han er sterkt interessert i alle mennesker, og hvordan han velsignet dem som satte sin lit til ham og trodde på ham.

Gud viste at han ikke er rasist

Abraham, som er både den jødiske og den arabiske rases stamfar, hadde tro på det Jehova Gud sa, og tjente ham villig. Gud velsignet derfor Abraham og hans familie. Han verdsatte Abrahams tro så høyt at han bestemte seg for å bruke et folk som hadde sitt utspring i en grein av Abrahams familie, på en spesiell måte, nemlig til å representere ham og tilbedelsen av ham på jorden. Han ga dette folk, som nedstammet fra Abrahams sønnesønn Jakob eller Israel, sine lover, og han lot dem få Kana’ans land. (5 Mos. 4: 7, 8) Ved hjelp av dem holdt Gud også sitt navn fram for jordens folk, og gjennom dem frambrakte han sin Messias, han som var salvet til å bli menneskehetens gjenløser. — Gal. 3: 24; 4: 4.

Var dette bare en måte å begunstige et bestemt folk på? Ettersom Gud er alle tings Skaper, hvorfor skulle han da bare vise ett folk sin godhet? Gud favoriserte ingen, men la i virkeligheten et grunnlag for at ’alle jordens slekter skulle bli velsignet’. (1 Mos. 12: 3; 22: 18) Ved å handle med dette ene folk og ved å sette opp et styre over dem åpenbarte han mange av sine egenskaper som både Gud og Konge. Han viste kjærlig godhet og barmhjertighet, og han viste at han styrte etter faste prinsipper. Han la grunnlaget for Messias’ framtidige komme. Messias’ slektslinje og en profetisk omtale av hans liv ble nedskrevet og bevart for at menneskene skulle kunne tro at han virkelig var den som var sendt av Gud. Ja, i løpet av de århundrer Gud handlet med dette folket, ble det meste av Bibelen nedskrevet. Til gagn for oss inneholder den en virkelig historisk beretning foruten profetier og profetiske bilder og ’skygger av de kommende goder’. — 1 Kor. 10: 11; Heb. 10: 1.

Gud viser sin omsorg for et ufullkomment folk

Da Gud utvalgte det folk som nedstammet fra Abraham, utgjorde de en minoritetsgruppe og var dessuten i trelldom. Gjennom profeten Moses sa han til dem: «Ikke fordi I var større enn alle andre folk, fant Herren behag i eder, så han utvalgte eder, for I er det minste blant alle folk; men fordi Herren elsket eder, og fordi han ville holde den ed han hadde svoret eders fedre, derfor førte Herren eder ut med sterk hånd og fridde deg ut av trellehuset.» (5 Mos. 7: 7, 8) Gud viste på denne måten at han ikke bare verdsetter og lønner dem som trofast tjener og tilber ham, slik Abraham, Isak og Jakob gjorde, men at han også holder sitt ord. — 5 Mos. 7: 9.

Dette folket hadde all grunn til å tro at Gud brydde seg om dem. De ble mange ganger utsatt for morderiske angrep og måtte kjempe mot overlegne styrker. Så lenge de satte sin lit til Jehova, hjalp han dem. (Dom., kap. 7; 2 Krøn. 14: 9—15) Selv når folket vendte seg bort fra Gud og syndet alvorlig, var Gud tålmodig med dem og viste dem barmhjertighet. Fra tid til annen irettesatte han dem strengt, men når de vendte tilbake til ham, tilga han dem og velsignet dem og ga dem velstand, sunnhet og fred. (Jer. 7: 13, 14; 30: 18, 21, 22) Beretningen om hvordan han handlet med dette folket i 1500 år, er en beretning om hans enestående langmodighet og tålmodighet med menneskenes ufullkommenhet, moralske tilbakefall og gjenstridighet.

Til slutt gjorde Israel fullstendig opprør mot Jehova Gud, forkastet hans Sønn og overga ham til den romerske landshøvding for at han skulle sørge for at han ble henrettet. Trass i alt dette fortsatte Gud å sende sine tjenere til dem, og han sørget for at det gode budskap ble forkynt utelukkende for dem i enda tre og et halvt år. Først da sluttet han å ha spesiell omsorg for dem og begynte å sende sine budbærere ut til alle jordens folk. (Ap. gj. kap. 10) Hans hensikt med å bruke Israel som sitt spesielle redskap var fullført, og folket sto ikke lenger i et spesielt forhold til ham. Enkeltpersoner blant dette folk kunne imidlertid fortsatt oppnå hans gunst og velsignelse ved å adlyde hans Ord og vise tro på hans foranstaltninger. — Rom. 10: 12; Gal. 3: 28.

Ved den måten Gud handlet med israelittene på, viste han at han virkelig bryr seg om dem som tjener ham, ja, at han har stor kjærlighet til dem. Han viste hva han vil gjøre for dem som oppriktig lytter til ham. Den lov han ga dette folket, var så god at de fortsatte å være en uavhengig nasjon i omkring 900 år, selv om de ikke holdt denne loven til fullkommenhet.

Guds omsorg for alle nasjoner

Gud glemte ikke de andre nasjonene i alle disse årene. Da apostelen Paulus talte til noen hedninger som tilba avguder i den asiatiske byen Lystra, oppfordret han dem til å vende seg «bort fra disse falske guder til den levende Gud, han som gjorde himmelen og jorden og havet og alt som i dem er». Han sa deretter: «I de framfarne tider lot [Gud] alle hedningefolkene vandre sine egne veier, enda han ikke lot seg uten vitnesbyrd, idet han gjorde godt, ga eder regn og fruktbare tider fra himmelen, og mettet eders hjerter med føde og glede.» (Ap. gj. 14: 15—17) Gud har fortsatt å gi et slikt «vitnesbyrd» like til vår tid.

Guds omsorg for alle mennesker blir tydelig vist ved den måten han handlet med byene Sodoma og Gomorra på. Innbyggerne i disse byene var blitt fullstendig moralsk fordervet. Gud sa: «Ropet over Sodoma og Gomorra er sannelig stort, og deres synd er sannelig meget svær.» (1 Mos. 18: 20) Folk som bodde i nærheten av disse byene, var tydeligvis sjokkert og forferdet over innbyggernes fordervede oppførsel og ropte til Gud. Han respekterte deres forargelse og deres rett til å bli befridd for den fare som disse fordervede sodomittene utgjorde for dem. Han besluttet derfor å ødelegge disse to byene og noen andre byer som lå i nærheten av dem. Men hvis det hadde vært så mange som ti rettferdige i disse byene, ville han ha spart dem for disse ti rettferdiges skyld. — 1 Mos. 18: 22—33.

Den måten Gud handlet med Sodoma og Gomorra på, viser at han ikke har behag i noens død, men ønsker at alle skal leve, hvis de bare vil vise respekt for sine medmennesker og lydig følge rettferdige prinsipper. (Esek. 38: 11; Mika 6: 8) Guds ufortjente godhet og omsorg er dessuten så stor at han vil la innbyggerne i Sodoma få en oppstandelse og gi dem anledning til å lære å kjenne veien til liv og vende om til den, slik hans Sønn sa. — Luk. 10: 11, 12; Matt. 11: 24.

Guds omsorg for jorden, menneskets hjem

Ved de lover Gud ga Israels folk, viste han virkelig omsorg for sitt skaperverk, jorden. Disse lovene var på alle måter til beste for landet og de mennesker og dyr som bodde der. Han ga for eksempel påbud om at hvert sjuende år skulle være et hvileår. Alle var fritatt for å utføre landbruksarbeid; heller ikke husdyrene skulle gjøre noe. I dag vet enhver bonde at hvis han lar jorden ligge brakk en tid, vil den gjenvinne sin fruktbarhet. — 3 Mos. 25: 2—7.

Hvert 50. år var dessuten ikke bare et slikt sabbatsår, men også et «jubelår», et år da all gjeld ble ettergitt. Alle som på grunn av økonomiske vanskeligheter hadde solgt sin eiendom, fikk den tilbake og var gjeldfri. Til og med de israelitter som var i trelldom, fikk sin frihet tilbake. Hvilken omsorg og omtenksomhet var ikke dette et uttrykk for! Så lenge folket holdt disse lovene, ville det ikke oppstå noen økonomiske kriser, et problem mange nasjoner står overfor i dag. — 3 Mos. 25: 8—19.

Forhåndsglimt av en kommende regjering for hele jorden

Apostelen skriver under inspirasjon i Romerne 15: 4: «For alt som før er skrevet, det er skrevet oss til lærdom, for at vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som skriftene gir.» Dette håpet er knyttet til den kommende, rettferdige regjering som i samsvar med Guds hensikt skal bringe menneskeheten og jorden i full harmoni med ham. Den samme apostelen peker på at de lover som Gud ga Israel i gammel tid, var «en skygge av de kommende goder», et forhåndsglimt av de goder som Gud gjennom sin himmelske regjering vil la jordens beboere få del i, til evig velsignelse for alle dem som har kjærlighet til rettferdigheten i sitt hjerte. (Heb. 10: 1) Vi leser således i Bibelen i Efeserne 1: 9, 10 (NW): «Den er i samsvar med hans gode ønske, den beslutning han fattet hos seg selv om en administrasjon ved den ytterste grense for de fastsatte tider, nemlig å samle alt sammen igjen i Kristus, det som er i himmelen, og det som er på jorden.»

Ja, for å utfri menneskene av den synd, ufullkommenhet og død som de har arvet fra sin forfader Adam, og for å oppfylle sine høye, rettferdige krav lot Gud sin egen Sønn gi sitt liv, slik at vi kunne bli gjenløst fra trelldommen. (Rom. 3: 23—26) Romerne 5: 7, 8 sier: «For neppe vil noen gå i døden for en rettferdig — for en som er god, kunne kanskje noen ta seg på å dø — men Gud viser sin kjærlighet mot oss derved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.»

Menneskene har nå slitt og strevd i nesten 6000 år. Men Bibelen viser at en storslått sabbatshvile for jorden og dens beboere nå har kommet nær. Bibelen sier at for Jehova er «tusen år som én dag». (2 Pet. 3: 8) Og hans Ord forutsier at det skal komme en 1000 år lang hviledag, en tid med hvile fra lidelser, kriger, kriminalitet, sult og urettferdighet under Guds rikes styre ved hans Sønn. Ja, det vil bli et 1000 år langt «jubelår» da Rikets lydige undersåtter skal bli frigjort fra trelldommen under synd, ufullkommenhet, sykdom og død og oppnå «Guds barns herlighets frihet». — Rom. 8: 19—21; Heb. 4: 9, 11; Åpb. 20: 6.

Da skal som forutsagt «Herren, hærskarenes Gud, . . . gjøre et gjestebud for alle folk, et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin, med fete, margfulle retter, med klaret gammel vin». (Es. 25: 6) Da vil det bli slik over hele jorden at «ingen skal gjøre noe ondt og ingen ødelegge noe . . . for jorden er full av Herrens kunnskap, liksom vannet dekker havets bunn». — Es. 11: 9.

Det som kanskje i første rekke viser at Gud bryr seg om menneskene, er alle de mennesker som tror fullt og fast på hans løfter om en rettferdig regjering. De utgjør et synlig bevis for hva hans Ord kan utrette med mennesker, hvilken forandring det håp han holder fram, kan medføre i deres liv.

Millioner av mennesker kunngjør i dag at de er for Jehova Guds rike, og at det er menneskehetens eneste og virkelige håp. De befinner seg i over 200 land og øysamfunn. De representerer mange forskjellige nasjonaliteter og raser, taler forskjellige språk og har forskjellig sosial bakgrunn. Likevel er de forent. De er ikke splittet på grunn av politikk, sekterisme, kommersiell konkurranse, sosial diskriminering eller rasefordommer. Det er ikke stridigheter blant dem, men de gleder seg over å ha virkelig fred, og de kommer sammen som sanne brødre. De står overfor de samme problemer i det daglige liv som alle andre og er befengt med den samme nedarvede ufullkommenhet. Likevel finner de at når de anvender Bibelens forstandige prinsipper, hjelper det dem til å løse sine problemer og finne virkelig glede ved livet. De er kjent som Jehovas kristne vitner, fordi de vitner om sin tro på Jehova Gud og hans hensikter og hans omsorg for menneskene. — Es. 43: 10, 11, NW.

Det er sant at de i mange land er blitt forfulgt av diktatorer og mektige religiøse organisasjoner. Men de vet hvorfor dette skjer, og betrakter det som et privilegium å kunne få vise at de holder urokkelig fast ved Guds Ords rettferdige normer og til enhver tid er lojale mot Guds overherredømme. De har den samme tillit som disippelen Jakob, som skrev under inspirasjon: «Lykkelig er den mann som fortsetter å utholde prøvelse, for når han blir godkjent, skal han motta livets krone, som Jehova lovte dem som fortsetter å elske ham.» — Jak. 1: 12, NW.

Fordi de har nestekjærlighet, har de utsatt seg for å bli kastet i fengsel eller risikert det som verre er, for å kunne fortsette å hjelpe andre til å få det håp de selv har fått gjennom det gode budskap om Guds rike. De vet at Gud har omsorg for menneskene, at han «ikke vil at noen skal fortapes, men at alle skal komme til omvendelse», og de forsøker selv å vise en lignende omsorg. — 2 Pet. 3: 9.

Det er ingen tvil om at Gud bryr seg om menneskene; det finnes mange beviser for det. Det kommer tydelig til uttrykk på jorden og i alt det som finnes der til opprettholdelse av livet, et liv som er både interessant og verdifullt. Også i vår egen kropp med dens forbausende egenskaper finner vi beviser for Guds omsorg.

Men det framgår først og fremst, av Guds Ord — av den forklaring det gir med hensyn til hva som er årsaken til menneskenes lidelser, av dets åpenbaring av hvordan Gud handler med sine skapninger. Det framgår også av hans uforanderlige hensikt som går ut på å råde bot på den skade som er blitt forvoldt ved at åndeskapninger og mennesker gjorde opprør mot hans overherredømme, og av de forandringer Guds Ord kan framkalle i menneskers liv allerede nå, og det håp det gir om en oppstandelse fra de døde.

Ja, Gud bryr seg om menneskene. Det spørsmål som gjenstår, er: Bryr vi oss om livet? Vi sier kanskje at vi gjør det, men hva er det som viser at vi virkelig gjør det?

[Oversikt på side 20]

(Se den trykte publikasjonen)

Etter at det nå har gått nesten 6000 år av menneskenes tilværelse, er ifølge Bibelens profetier et 1000 år langt jubelår nær — en tid med hvile fra lidelser og undertrykkelse

1000 2000 3000 4000 5000 6000 7000

MENNESKETS VANNFLOMMEN JESU KRISTI KRISTI

SKAPELSE PÅ NOAHS DØD 33. e.Kr. 1914 JESU

[Bilde på side 18]

Gud viste ikke partiskhet ved den måten han handlet med Abraham på, men ga tvert imot uttrykk for sin omsorg for menneskene. Han lovte å velsigne alle jordens slekter gjennom Abrahams «ætt»

[Bilde på side 19]

Det at Gud brukte én nasjon, Israel i gammel tid, gjorde det mulig for ham å vise hvilke resultater det ville gi å følge hans ledelse og hans rettferdige prinsipper