for at vi er produktive vitner? Arbeider vi, eller henger vi bare med de andre? Foregår vi med et riktig eksempel når det gjelder personlig studium og trofast møtedeltagelse? Er vi regelmessige i tjenesten fra hus til hus, på gjenbesøk, i bruken av bibelske prekener, i å holde hjemmebibelstudier og i å hjelpe andre ved å støtte opp om opplæringsprogrammet? Deltar vi i og støtter vi opp om alle vitnekampanjene? Hvis vi vil være virkelig produktive, må vi gjøre alt dette. Liksom Jehova er produktiv, må også vi være det når vi arbeider sammen i hans nye verdens samfunn, et samfunn av mennesker som bærer Rikets frukt. Slik må det være hvis vi vil ha liv i hans nye verden. Jehova har de mest enestående velsignelser i beredskap for dem som er produktive vitner, og alle som kjenner sannheten, kan delta i vitnearbeidet. Det eneste som skal til, er at en henvender seg til sin neste og drøfter Bibelen. Ja, alle dere som leser Vakttårnet, kan forkynne at Jehovas rike er menneskehetens eneste håp.

Spørsmål fra leserne

• Var Judas til stede da Kristus innstiftet minnehøytiden, eller var han det ikke? — W. E., U.S.A.

Når vi sammenligner Matteus 26: 20—25 med Johannes 13: 21—30, ser vi at Judas ikke var til stede da Kristus innstiftet Herrens aftensmåltid. Den ene evangelieberetningen tar med enkelte detaljer som den andre ikke forteller, men ved å sammenholde begge to kan vi få et fullstendig bilde. Matteus beretter om at det oppsto spørsmål om hvem som skulle forråde Jesus. Johannes forteller oss at de ikke gikk over til noe nytt samtaleemne før forræderen var blitt identifisert ved at Jesus rakte ham det stykke han hadde dyppet, og at Judas i samme stund gikk ut i natten. Matteus fortsetter så å fortelle hvordan Jesus deretter serverte de gjenværende elleve apostler minnehøytidens emblemer, mens Johannes, som skrev sin beretning etterat Matteus skrev sin, ikke gjentar det som fant sted under aftensmåltidet, men i stedet skriver om noen av de ytterligere bemerkninger Jesus kom med ved den anledning, og som står i kapitel 13. Jesu samtale og bønn med sine disipler, som er referert i Johannes, kapitlene 14 til 17, hørte imidlertid ikke med til Herrens aftensmåltid, men fulgte etter det.

Disse to apostler, som også var øyenvitner til disse begivenhetene, samstemmer derfor i begivenhetenes rekkefølge, for Johannes’ beretning motsier på ingen måte Matteus’ beretning med hensyn til tidspunktet for Judas’ oppbrudd. En kan heller ikke oppfatte det slik at Lukas’ beretning (22: 14—23) motsier denne tingenes rekkefølge. Lukas var ikke et øyenvitne til disse begivenhetene. Han forteller om de samme begivenheter, men ikke nødvendigvis i den nøyaktige kronologiske rekkefølge i likhet med de to som virkelig var til stede ved denne anledning. Dessuten kunne ikke uttalelsen i Lukas 22: 28—30 omfatte Judas, og han må derfor ha gått før den ble gitt. — Se Vakttårnet for 1. februar 1951, sidene 36 og 45.

• Det står skrevet at israelittenes klær ikke ble utslitt i løpet av de førti årene i ørkenen. Skal dette oppfattes bokstavelig, eller er det bare hensikten å få fram at de hele tiden ble forsynt med de nødvendige klær? — R. H., U.S.A.

I 5 Mosebok 8: 3, 4 står det at Jehova «ga deg manna å ete, en mat som hverken du eller dine fedre kjente, fordi han ville la deg vite at mennesket ikke lever av brød alene, men at mennesket lever av hvert ord som går ut av [Jehovas] munn. Dine klær ble ikke utslitt på deg, og din fot ble ikke hoven i disse førti år». Tilveiebringelsen av manna var et stadig mirakel, og det samme var tilveiebringelsen av klær som ikke ble utslitt. Det er her miraklet spiller inn. Hvis klærne deres bare ble fornyet, ville det ikke ha vært noe mirakel. Beretningen om at klærne ikke ble utslitt, må oppfattes bokstavelig, akkurat som beretningen om at føttene deres ikke ble hovne i løpet av de førti årene i ørkenen, også er bokstavelig. Det ville ikke medføre noen praktiske vanskeligheter å bruke de samme klærne i førti år, for etter hvert som barna vokste ut av sine klær, ble de store nok til å bruke større klær som var tilgjengelige, og deres egne klær ville gå i arv til mindre barn. Voksne mennesker døde og etterlot seg sine klær. En kan legge merke til at israelittenes antall var omtrent like stort ved slutten av ørkenvandringen som ved begynnelsen, og den opprinnelige klesbeholdning ville derfor være omtrent passende i alle de førti årene.