Kan du få leve evig på jorden?

«De oppriktige skal bo i landet, og de ustraffelige skal bli tilbake i det, men de ugudelige skal utryddes av landet, og de troløse skal rykkes bort fra det.» — Ordspr. 2: 21, 22.

 1. På hvilke måter besudler menneskene jorden i vår tid?

MENNESKENE besudler nå jorden. I sitt begjær etter å bli rike i en fart ved å utpine dens ressurser, ribber de åsene for trær og slettene for vegetasjon, og det verdifulle øverste jordlaget blir skylt vekk eller ført bort av vinden. Ville dyr og fugler blir hensynsløst slaktet ned for pengenes skyld eller bare for moro skyld. Luften vi ånder i, blir unødig forurenset av fabrikkrøyk, som mange industriherrer er for griske til å føre kontroll med. I tusenvis av år har nasjonale og internasjonale kriger forvoldt at det er blitt utgytt hele hav av blod, som har besudlet landet. I sin kappestrid for å finne opp de hurtigste metoder for å få drept flest mulig, er de sterkeste nasjonene nå i ferd med å forgifte atmosfæren, vegetasjonen, landjorden, havet; fisken, ja alt, med radioaktive partikler. Mange vitenskapsmenn innrømmer at det kan ende med at jorden blir ubeboelig. Enkelte steder er allerede blitt ubeboelige. San Francisco Chronicle for 20. juni 1956 sier på lederplass: «Gjort ubeboelig for alle tider. Det ligger en klar innbydelse til selvransakelse i rapporter som viser at prøver med amerikanske kjernefysiske våpen sannsynligvis har gjort to av Marshall-øyene ubeboelige for bestandig, og avgjort har påført befolkningen på en tredje av disse øyene alvorlige sykdommer som en følge av radioaktiv stråling. Bikini og Eniwetok er blitt så overøst med radioaktivitet at de for alltid er blitt tabu som bosteder, selvfølgelig ikke med hensikt, men som et uunngåelig resultat av fisjon og fusjon. Innbyggerne på Rongelap er blitt så sterkt bestrålt fra luften, jorden og den maten de har spist, at de har fått kvalmefornemmelser og pådratt seg hudlidelser og dessuten har mistet håret og fått andre symptomer på alvorlige sykdommer som skyldes radioaktiv stråling.»

 2. Hva gjør forholdene verre, og hva fører det til?

² Tenk dessuten på de utbredte tegn på moralsk forderv, og du vil forstå at jorden og dens innbyggere kommer til kort med hensyn til å gjenspeile Skaperens visdom og majestet og være til pris for ham, slik hensikten var. Og etter som tiden går, blir forholdene verre og verre: «Dette skal du vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, stortalende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, vanhellige, ukjærlige, upålitelige, baktalende, umåtelige, umilde, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, framfusende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud, som har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft — og disse skal du vende deg fra.» — 2 Tim. 3: 1—5.

 3. Hva må de kristne gjøre for å bli bevart når Jehova ødelegger dem som ødelegger jorden?

³ «Og disse skal du vende deg fra.» Hvorfor? Jo, av samme grunn som israelittene skulle holde seg atskilt fra kana’anittene, nemlig fordi «dårlig omgang forderver gode seder», fordi det råtne forderver det gode, fordi det skitne tilsmusser det rene. Når en gruppe mennesker praktiserer eller støtter opp om eller tolererer ondskap, foreligger det samfunnsansvarlighet for denne ondskap, og hvis noen vil unngå å være delaktig i en slik samfunnsansvarlighet, må de skille seg ut fra gruppen, om ikke helt bokstavelig, så iallfall mentalt og moralsk og følelsesmessig. Liksom israelittene fikk en lov som ville ha beskyttet dem hvis de hadde holdt den, så har også de kristne fått påbud som vil bevare dem hvis de retter seg etter dem. Fordi de kristne vet at Satan er «denne verdens fyrste», at han er «denne verdens gud», og at «hele verden er i den ondes vold», er de også klar over hvilken visdom som ligger i denne befalingen: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden!» Av samme grunn er de også klar over at den «som vil være verdens venn, han blir Guds fiende». De ønsker ikke å være i Satans vold, og derfor skiller de seg ut fra den verden som er helt i hans vold. På denne måten blir de ikke medansvarlig med verden i all dens ondskap, og de vil derfor få slippe å bli ødelagt sammen med den i Jehovas Harmageddon-krig. Akkurat som landet utspydde kana’anittene og de frafalne israelitter fordi de vanhelliget det, vil de onde i Harmageddon bli utdrevet fra de levendes land, for da skal Jehova «ødelegge dem som ødelegger jorden». — Joh. 12: 31; 2 Kor. 4: 4; 1 Joh. 5: 19, LB; 2: 15; Jak. 4: 4; Åpb. 11: 18.

Studium og ettertanke

 4. Hvordan vil studium av Guds Ord forandre oss?

⁴ Hvordan kan man da unngå å bli utspydd av landet? Jo, ved å ta avstand fra «dem som ødelegger jorden». Sørg for at du passer inn i Guds hensikter med den rensede jord ved å synge Guds pris sammen med jorden. Begynn å gjøre det nå. Ikke gjør det slik du selv mener det skal gjøres, men slik Gud sier det skal gjøres. Lær hans vilje i dette ved å studere hans Ord. Det er gjennom et slikt studium av Bibelen man kan følge denne formaning: «Slutt med å la dere forme etter denne tingenes ordning, men bli forvandlet ved at dere fornyer deres sinn, så dere kan bevise for dere selv hva som er Guds gode og antagelige og fullstendige vilje.» Ved et slikt studium retter en seg også etter påbudet om å «legge vekk den gamle personlighet som svarer til deres tidligere ferd» og om å «bli gjort nye i den kraft som virker på deres sinn, og . . . ta på den nye personlighet som ble skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og miskunnhet». De som gjør dette, vil ikke lenger leve for menneskers lyster, men for Guds vilje. For det er nok at dere i den tid som er gått, har gjort folkeslagenes vilje, da dere for fram i løsaktig oppførsel, lyster, overdreven nytelse av vin, turing, drikkelag og avgudsdyrkelse som ikke lot seg hemme av lover. Fordi dere ikke fortsetter å løpe med dem på denne veien til den samme sump av utsvevelser, blir de forbauset og snakker nedsettende om dere. Men disse menneskene skal gjøre regnskap for ham som er rede til å dømme dem som lever, og dem som er døde». Ved studium og en forandret tenkemåte og handlemåte vil en imidlertid bli spart for Jehovas ødeleggende dommer i Harmageddon. — Rom. 12: 2; Ef. 4: 22—24; 1 Pet. 4: 2—5, NW.

 5. Hva blir forsømt i denne forbindelse, men hva sier Bibelen om dette?

⁵ Noe som har med studium å gjøre, men som blir skammelig forsømt i våre dager, er ettertanke. Bibelen råder oss gang på gang til å meditere. Josva ble oppfordret til å ta lovens bok og «grunne på den dag og natt», eller mer nøyaktig uttrykt, «lese i den med dempet stemme dag og natt». Dette å lese med dempet stemme er som å tale med seg selv, som en hørbar meditering, og etter som det går senere enn å lese stille, beholder en tankene lenger i sitt sinn slik at de kan trenge seg dypere inn og bli bedre absorbert. Dessuten kommer tankene på denne måten inn i sinnet på to måter, både gjennom øyet og gjennom øret, og etterlater seg derved sterkere inntrykk. Om et lykkelig menneske blir det sagt: «[Han] har sin lyst i [Jehovas] lov og grunner på hans lov [taler med seg selv om hans lov, RoPss] dag og natt. Han skal være lik et tre, plantet ved rinnende bekker, som gir sin frukt i sin tid.» Hvis vi tar til oss av Jehovas sannhets vann, vil vi bli i stand til å frambære kristne frukter. Vi bør følge salmistens eksempel: «Jeg hvisker i denne natt med mitt hjerte, jeg grubler og spør med min ånd efter svar.» — Jos. 1: 8, NW; Sl. 1: 2, 3; 77: 7, MMM.

 6. Hva viser at Jesus verdsatte betydningen av å meditere, men at han ofte fant det vanskelig å få gjort det?

⁶ Før en snakker med andre, er det best å snakke med seg selv, å meditere. Dette vil få sannheten til å feste seg i vårt sinn og tjene til å styre vår tunge. Kristus Jesus, den større David, mediterte og forberedte seg på denne måten: «På din majestets herlighet og ære og på dine undergjerninger vil jeg grunne,» eller «tale med meg selv». I de førti dagene da Jesus fastet og var alene i ørkenen etter sin dåp, brukte han tiden til ettertanke og prøvde å få tak i den fulle betydning av det han hadde fått se da himlene ble åpnet for ham. Denne meditasjon styrket ham til å møte det som ventet ham. Bibelen viser at Jesus av og til søkte ensomhet for å meditere og be: «Han [gikk] avsides opp i fjellet,» og «han dro seg tilbake til øde steder og var der i bønn». Det var imidlertid vanskelig for Jesus å skaffe seg den ro han trengte til ettertanke og bønn: «Da det var blitt dag, gikk han ut og dro til et øde sted, og folket lette etter ham, og de kom like til ham.» «Og tidlig om morgenen, mens det ennå var aldeles mørkt, sto han opp og gikk ut og dro bort til et øde sted,» men «de som var med ham, skyndte seg etter ham. Og de fant ham.» For å unngå sammenstimlinger i byene holdt han seg «utenfor, på øde steder, og de kom til ham allestedsfra». — Sl. 145: 5, RoPss; Matt. 14: 23; Luk. 5: 16; 4: 42; Mark. 1: 35-37, 45.

 7. Hvem gjør det vanskelig for oss å meditere i vår tid, og hvordan?

⁷ Selv om Jesu etterfølgere i vår tid ikke blir oppsøkt av store menneskemasser på samme måte som Jesus ble det, stiller den moderne levemåte så strenge krav til dem at det er vanskelig for dem å få trukket seg tilbake for å meditere. På mange steder i verden er en enkel levemåte blitt avløst av et komplisert liv, slik at folk får dagen fullt besatt med både viktige og mindre viktige gjøremål. For øvrig utvikler vår tids mennesker motvilje mot å tenke. De frykter å være alene med sine egne tanker. Hvis det ikke er noen andre mennesker i nærheten, fyller de tomrommet med radio, televisjon, kino eller lett lesestoff, og hvis de drar ut på tur, tar de med seg en reiseradio så de ikke skal bli henvist til sine egne tanker. De vil ha noen til å lede sine tanker i bestemte spor, og tar imot ferdiglagde meninger fra propagandahold. Dette passer Satans formål. Han gjør sitt beste for å fylle de store massers sinn med alt annet enn nettopp Guds sannhet. For å hindre dem i å tenke Guds tanker sørger Satan for å holde dem beskjeftiget med ubetydelige eller ugudelige tanker. Disse tankene er ferdig formet på forhånd, og de er formet av Djevelen. Hjernen ledes til å arbeide på samme måte som en hest ledes til å arbeide. Uavhengig tenkning er vanskelig og upopulær og blir til og med sett på med mistenksomme øyne. Menneskene i vår tid er stort sett ensrettet. De som søker ensomhet for å meditere, blir betraktet som asosiale og nevrotiske. — Åpb. 16: 13, 14.

 8. Hva må til hvis en skal få meditert med best resultat?

⁸ Som Jehovas tjenere må vi adlyde hans befaling om å meditere. Av og til kommer vi midt opp i så mange hektiske begivenheter at vi blir revet med som en bordbit i en stri elv, og mister alle sjanser til å bestemme vår egen kurs dersom vi ikke kjemper innbitt mot strømmen og arbeider oss inn i smult vann for å finne oss tid til ettertanke. Vi kan sammenlignes med spurver i en orkan ved at vi stadig blir hvirvlet rundt og rundt i de daglige sysler uten å få ro på oss, hvis vi ikke med jevne mellomrom kan få kjempet oss inn i orkanens rolige midtpunkt for å meditere over åndelige spørsmål. For å kunne meditere må vi ha fred og ro. Vi må stenge ute lyder som irriterer øret, og lukke øynene for alt som er distraherende å se på. Vi må sørge for at alle sanser kan slappe av slik at ikke hjernen blir opptatt med deres budskaper, men kan frigjøres til å tenke andre tanker, nye tanker, annerledes tanker, til å resonnere i stedet for å være hemmet i sin virksomhet. Hvis et rom er fullt, kan ikke flere mennesker komme inn der. Hvis sinnet er opptatt, kan ikke nye tanker slippe inn. Vi må gjøre plass til å ta imot når vi mediterer. Vi må åpne vårt sinn for nye tanker ved å skyve til side dagligdagse tanker og bekymringer, ved å stenge ute det virvar av tanker som er knyttet til vår tids kompliserte levesett. Tid og ensomhet må til hvis en på denne måten skal kunne fri sitt sinn for alle tanker på våre dagers hektiske jag, men hvis vi gjør dette, vil vårt sinn kunne godgjøre seg med Guds Ords grønne enger og bli lesket av sannhetens vederkvegende vann. Meditasjon vil gi deg mange forfriskende og tiltalende åndelige godbiter, og hvis du regelmessig tar deg tid til ettertanke, vil du bli åndelig opplivet, fornyet og beriket. Da kan du si følgende om Jehova: «Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann. Han vederkveger min sjel.» Eller: «Han gir meg nytt liv.» — Sl. 23: 2, 3, AT.

 9. Hvordan kan ettertanke sammenlignes med en brønn med vann?

⁹ Hvis en brønn er full, må noe vann trekkes opp fra den før nytt vann kan sive ned i den. Hvis vannet blir dratt opp fortere enn nytt vann kan komme til, blir brønnen til slutt tørr. Hvis det aldri blir hentet vann i denne brønnen, vil vannet bli stående stille og råtne. Hvis det blir kastet skrot ned i brønnen, blir det mindre plass til vann. Plassen er begrenset, og nivået i brønnen konstant. Slik er det også med sinnet. Det kan være en brønn som er full av visdom, full av Jehovas livgivende sannhets vann: «Den rettferdiges munn er en livsens kilde.» ’En slik munns ord kan forfriske og opplive folk akkurat som vann fra en brønn. «Ordene i en manns munn er dype vann, visdoms kilde er en fremvellende bekk.» Hvis våre ord skal være en fremvellende visdommens bekk og ikke en flom av intetsigende prat, da må vi meditere. Vi må tømme vårt sinn for gamle tanker for å gi rom for nye tanker, og deretter må vi la de nye tankene få tid til å feste seg ved at vi grunner på dem. Hvis vi ikke til stadighet bruker våre tanker og fornyer vårt sinn, stivner de til og blir forslitte. Hvis vi lar all slags verdslig sludder og satanisk propaganda fylle vårt sinn, blir det ikke rom tilbake for, gudfryktige tanker. Det er med sinnet som med brønnen: Hvis vi alltid øser ut, går brønnen tørr, men hvis vi aldri øser ut, blir innholdet ødelagt. Det er en tid til å øse ut, og det er en tid til å suge inn. Det er en tid til å tale og en tid til å tie, en tid til å meditere og en tid til å meddele seg til andre, en tid til å tenke og en tid til å fortelle sine tanker. For å kunne gi noe, må vi først skaffe oss det. Vi må ta til oss før vi kan gi bort. Før vi kan tømme noe, må vi fylle det, og vi må tømme det før vi kan fylle det på nytt. Det hele er en prosess som både består i det å få og i det å gi, ikke bare en av delene. Sørg for at sannhetens vann strømmer inn i ditt sinn, gjennom ditt sinn og ut av din munn. Da vil den bli «en brønn med levende vann». — Ordspr. 10: 11; 18: 4; 1 Mos. 26: 19, NW, fotnote.

10. Hvordan kan en forbedre sin evne til å meditere?

¹⁰ Sinnets evne til å meditere kan sammenlignes med en muskel — den kommer seg ved bruk. Hebreerne 5: 14 sier: «Fast føde er for voksne, for dem som ved bruken har sine sanser oppøvd til å skille mellom godt og ondt.» Vi kan ikke spise i ett sett, men må også gi oss tid til å fordøye maten, og likeledes må vi innimellom våre studier gi oss tid til å fordøye det vi har lest. Kveg som går og beiter, må senere tygge drøv, og noe tilsvarende må vi gjøre når vi har tatt til oss åndelig føde. Vi må av og til gjenkalle i erindringen sannheter som vi tidligere har lært, og grunne på dem helt til vi har dratt nytte av hele deres verdi. Ellers blir en hel del ubenyttet tilbake i underbevisstheten. De som unnlater å meditere, kjenner faktisk ikke sitt eget sinn og vet ikke hva som egentlig skjuler seg i det. Vi må søke dypt for å hente fram dype tanker. Tid og ensomhet er de midler som må til når vi skal hente dem fram ved ettertankens hjelp. Det lar seg ikke gjøre å tenke overfladisk og likevel gjøre seg forhåpninger om å se til bunns i dype spørsmål. Etter å ha regnet opp alt som det er godt å beskjeftige tankene sine med, gir Paulus dette råd: «Gi akt på det!» Jo mer vi praktiserer dette, desto mer effektivt vil vårt sinn bli. — Fil. 4: 8.

Skap deg et navn som vil bli husket!

11. Hva er den viktigste grunn til at vi bør meditere over Guds Ord, og hvilke skriftsteder viser at dette er tilfelle?

¹¹ Vi har en bestemt grunn til å meditere — den samme grunn som ble oppgitt for Josva da han ble oppfordret til å lese Guds lov med ettertanke dag og natt: «Så du akter vel på å gjøre etter alt det som står skrevet i den.» Vi bør «alltid frambære lovoffer for Gud, det er: frukt av lepper som lover hans navn». Vi må bruke tankene før vi bruker tungen: «Den rettferdige tenker i sitt hjerte på hvorledes han skal svare.» Paulus bød Timoteus: «Tenk på dette, lev i dette, forat din framgang kan bli åpenbar for alle! Gi akt på deg selv og på læren,» og «forstå det jeg sier!» Vi må derfor studere for oss selv, lese Bibelen og teokratiske hjelpemidler til bibelstudium, meditere over det vi leser, praktisere det, overvære møter for å få ytterligere opplæring og oppgløde andre til kjærlighet og rette gjerninger, og i forening tre fram for å lovprise Jehovas navn slik at vi kan få leve evig i Guds nye verden. — Jos. 1: 8; Heb. 13: 15; Ordspr. 15: 28; 1 Tim. 4: 15, 16; 2 Tim. 2: 7.

12. Hvordan kan en si at dødsdagen er bedre enn den dag en ble født?

¹² De ugudeliges navn råtner bort fra Guds minne, men lydige skapningers gode navn er noe Gud vil huske, og han kommer til å vise dette ved å føre dem levende gjennom Harmageddon hvis de er i live på den tiden, eller ved å oppreise dem til liv hvis de har dødd før den tiden. Følgende uttalelse er derfor sann selv om den til å begynne med kan forekomme oss å være besynderlig: «Bedre er et godt navn enn god olje, og bedre dødsdagen enn den dag en blir født.» Det ville kanskje være naturlig å tro at begynnelsen på ens liv er bedre enn slutten på det, men saken er den at en som har et godt navn i Guds øyne når han dør, er bedre faren på sin dødsdag enn han var på den dag han ble født, for da hadde han ikke noe godt navn i Guds øyne. Alle blir født i misgjerning og unnfanget i synd, uten rett til liv, ja, under Guds fordømmelse: «Den som tror på Sønnen, har evig liv; men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.» Den nedarvede synd og fordømmelse vi begynner livet med, blir over oss hvis vi ikke legger tro og lydighet for dagen overfor Gud og Kristus. Når vi begynner vårt liv, er det ingen gitt å vite hvordan vi vil benytte det, etter som det ikke er forutbestemt. Men når vi ender vårt liv med et godt navn som vi har skapt oss med gudfryktige gjerninger, da er vår framtid i den nye verden sikret. Hvis vi har et godt navn når vi dør, vil Gud gjenreise oss. Hvis vi fremdeles lever og har et godt navn når Harmageddon kommer, vil han bevare oss. — Pred. 7: 1; Joh. 3: 36.

13. Hvorfor er det mer gagnlig å gå til sørgehus enn til gjestebudshus?

¹³ «Bedre er det å gå til sørgehus enn til gjestebudshus, fordi i sørgehuset ender hvert menneskes liv, og den som lever, legger seg det på hjerte,» sier Salomo videre. Dermed anbefaler han ikke sorgen framfor gleden. Hvordan kunne han vel gjøre det når vi har en lykkelig Gud, når Kristus gleder seg, og når vi har fått i oppdrag å gjøre de sørgende glade? Dette skriftstedet gjelder ved en spesiell anledning, nemlig når et menneske har dødd og huset derfor er i sorg. Da er det bedre å gå dit for å trøste de sørgende etterlatte enn å være hard og glemme dem og ture og feste. Det var en jødisk skikk å sørge i sju dager etterat en nær slektning hadde dødd, og det ble holdt for å være fortjenstfullt å besøke sørgehusets beboere. Det virket ikke bare til trøst for de etterlatte, men fikk også den besøkende til å tenke på hvor kort livet er, og til å huske at døden, som nå hadde hjemsøkt dette huset, snart nok komme til alle, og at de levende ikke bør glemme dette. Det er mens vi fremdeles lever at vi kan skape oss et godt navn, ikke når vi skal til å dø. Og et godt navn er det eneste som er noe verdt for den døende. — Pred. 7: 2; 1 Mos. 50: 10; Joh. 11: 31.

14. Hvorfor er sorg eller gremmelse bedre enn latter, og hvorfor er skjenn av en vis bedre enn sang av dårer?

¹⁴ Salomo fortsetter: «Bedre er gremmelse enn latter; for mens ansiktet er sørgmodig, er hjertet vel til mote.» Det er sunt å le, men til sine tider må vi betrakte vårt liv og vår livsførsel med alvor. Hvis vi finner ut at vi spiller for meget tid på betydningsløs festing og ikke skaper oss et godt navn ved å gjøre gode gjerninger, ville det være klokt om vi ble sorgfulle og forandret oss. Det ville gjøre vårt hjerte godt. Det ville hjelpe oss til å skape oss et godt navn slik at vår dødsdag eller den dag når Harmageddon kommer, blir bedre for oss enn den dag vi ble født. «De vises hjerte er i sorgens hus, men dårenes hjerte i gledens hus: Bedre er det å høre skjenn av en vis enn å høre sang av dårer.» Når et vist menneske er til stede i et hus hvor det har vært et dødsfall, blir hans hjerte stemt etter det alvoret som helt naturlig senker seg over et slikt hus, og han blir drevet til å merke seg hvordan livet blir levd. Den likegyldige stemningen i et festens hus tiltaler derimot dårens hjerte og bevirker at han ser på livet med en overfladisk, likeglad ånd. Hvis du forviller deg bort fra de rette stier, vil skjenn fra et vist menneske lede deg tilbake til livets vei ved at du derved blir tilrettevist og i stand til å skape deg et godt navn. Men hvilken nytte kan en ha av å høre sanger eller salmer eller kvalm lovprisning av en dåre? Hvilken hjelp er det i å høre om smiger som dekker over våre feil og får oss til å fortsette å begå de samme feilene? Dette ville påvirke oss til å skape oss et dårlig navn, og ikke tilrettevise oss og lede oss over på veier som fører til et godt navn i Jehovas øyne. — Pred. 7: 3—5.

15. Hvorfor er tornenes spraking under en gryte som en dåres latter?

¹⁵ «For som tornene spraker under gryten,» sier Salomo deretter, «så er det når dåren ler; også dette er tomhet.» Torner er ikke et tilfredsstillende brensel. De luer opp i en fart, men etter et øyeblikk er det bare asken igjen av dem. De holder ikke lenge nok til at en kan få kokt det som er i gryten, og de gjør derfor ikke den nytte for seg som det var meningen at de skulle da det ble gjort opp ild. Deres iøynefallende og iørefallende måte å brenne på, er unyttig og forgjeves. Slik er det også med dårens tøvete latter og dårskap. Den kan ikke hjelpe noen til å gjøre framskritt i den alvorlige oppgaven å skape seg et godt navn som Gud vil huske, slik at dødsdagen blir bedre enn den dag en ble født. — Pred. 7: 6.

16. Hvorfor ville livet være så betydningsløst hvis det ikke fantes noe mer enn dette liv?

¹⁶ Vi bør ikke kaste bort livet vårt på tomhet, men bruke det slik at vi sikrer oss delaktighet i det framtidige, virkelige liv i den nye verden. Hvis det ikke finnes noe mer enn dette liv, er ingenting av betydning. Dette liv er som en ball som blir kastet opp i været, og som snart faller ned i støvet igjen. Det er som en flyktig skygge, en visnende blomst, et avskåret gresstrå som snart tørker inn. Hvis det ikke finnes noe mer enn dette liv, spiller det ingen særlig rolle hva vi gjør, sier eller tenker eller unnlater å gjøre, si eller tenke. Sett i forhold til evigheten ville da vår livslengde være helt ubetydelig. Den ville ikke engang utgjøre en skikkelig dråpe i tidens strøm. Predikeren har i sannhet rett når han tar for seg menneskelivets mange bekymringer og gjøremål og erklærer at alt sammen er tomhet. Vi forsvinner så hurtig at det ikke ville ha gjort noe fra eller til om vi aldri hadde eksistert. Enhver av oss er jo bare en blant mange milliarder som kommer og går, og det er så få som vet at vi eksisterer i det hele tatt. Dette er ikke noe kynisk eller dystert eller forsuret eller avsindig syn på saken. Det er sannheten, det er et faktum, det er et praktisk syn såfremt det ikke finnes noe mer enn dette liv.

17. Men hva bør menneskene gjøre fordi det finnes noe mer?

¹⁷ Men hvis det finnes noe mer, hvis det finnes en Skaper som har gitt oss livet, og som har inspirert en bok for å opplyse oss om hvordan vi kan få beholde livet, da gjør, vi klokt i å sette alle våre krefter inn på å gjøre det han sier er nødvendig for å omdanne dette innskrumpende gresstrå til et langlivet tre, for å få denne flyktige skyggen til å gjøre holdt og for å få denne visnende blomsten til å gjenvinne og bevare sin friskhet. Det er for tiden ikke noe arbeid, ingen beskjeftigelse, ingen tanker, ingen ord som har noen betydning sammenlignet med de gjøremål og tanker og ord som kan føre til at vi får evig liv, at vi for alltid kan få følge med i tidens strøm. Dette er den mest praktiske, ja den eneste praktiske handlemåte i dette liv, som er et blunk i evigheten. Etterat predikeren har pekt på all tomhet i dette liv og alle de fåfenge tiltak uvettige mennesker gjør, avfeier han alle svakheter og unyttige gjøremål og bestrebelser fra menneskenes side og retter oppmerksomheten mot det eneste som er av betydning i denne kortvarige tilværelsen: «Enden på det hele, etterat alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold hans bud! Det er hva hvert menneske bør gjøre.» — Pred. 12: 13.

18. Hva vil være bestemmende for hvorvidt vi kommer til å få leve evig på jorden?

¹⁸ Vi kan bruke øynene våre og se beviser for Skaperens eksistens og makt, hans visdom og majestet. Vi kan lese hans Ord, Bibelen, og åpne vårt indre øye for ytterligere sannheter om ham, om hans jord, om hans hensikter med jorden og om våre muligheter for å få leve evig på den. Vil vi gjøre det hvert menneske bør gjøre — frykte Gud, studere hans vilje, meditere over den, følge den, fortelle andre om den og hjelpe dem til å lyde den? Vil vi sky denne Satans verden, dens gjerninger, dens gudsbespottelse og dens ødeleggelse av jorden? Vil vi bruke jorden i harmoni med Guds vilje, dyrke den, forskjønne den, vise omsorg for alle dens ville dyr og hjelpe den til å være til Jehovas pris? Eller vil vi i ondskap besudle den slik at den ikke klart kan gjenspeile hans visdom og makt og tjene til hans pris? Den måten vi besvarer disse spørsmålene på i ord og gjerning, vil være bestemmende for hvorvidt vi kommer til å få evig liv på jorden: «De oppriktige skal bo i landet, og de ustraffelige skal bli tilbake i det, men de ugudelige skal utryddes av landet, og de troløse skal rykkes bort fra det.» — Ordspr. 2: 21, 22.