Lær av Josva — tjen Jehova modig!
«I VERDEN har dere trengsler. Men vær frimodige [fatt mot!, NW], jeg har seiret over verden!» Du er kanskje klar over at disse ordene ble uttalt av en mann som het Jesus. Men hvis du snakker hebraisk, dukker kanskje navnet Josva opp i ditt sinn, for den greske formen for «Jesus» svarer til den hebraiske formen for «Josva». — Johannes 16: 33.
Å være modig er en av hovedtankene i den boken i Bibelen som ble skrevet av Josva, Nuns sønn, som levde lenge før Jesus. Har du tenkt over hvordan vi personlig kan ha nytte av Josvas bok? La oss til å begynne med se på det å være modig.
En modig mann
Da Moses nærmet seg slutten av sitt liv, valgte Jehova Josva som hans etterfølger. Josva var så visst ingen nybegynner eller uprøvd ungdom. Josva var blitt født som slave i Egypt, men etter utgangen hadde han utmerket seg som en tapper leder da israelittene slo tilbake amalekittenes angrep. (2. Mosebok 17: 8—16) Senere bekreftet Josva at han hadde mot og tro. Av de 12 mennene som ble sendt ut for å utspeide Kanaans land, var det bare han og Kaleb som fryktløst rapporterte at det med Jehovas hjelp ville være mulig å beseire de umoralske kanaaneerne og innta det lovte land. — 4. Mosebok 13: 1 til 14: 9.
Ettersom Moses ikke fikk lov til å komme inn i det lovte land, sa han til Josva: «Vær modig og sterk! For du skal føre folket inn i det landet som [Jehova] med ed lovte å gi deres fedre, og skifte det mellom dem.» — 5. Mosebok 31: 7, 23.
Du forstår derfor sikkert hvorfor vi kan vente at Josvas bok vil lære oss hvordan Josva var modig, og hvordan vi kan være modige. Ja, over halvparten av de gangene ordene «modig» og «sterk» forekommer sammen i et vers i Bibelen, er i Josvas bok eller i uttalelser om ham. Når vi begynner å lese i denne boken, finner vi for eksempel Jehovas råd til Josva: «Vær bare modig og sterk, og legg vinn på å leve etter hele den loven som Moses, min tjener, bød deg å holde. Vik ikke av fra den, verken til høyre eller venstre, så skal du ha lykke med deg i all din ferd.» (Josva 1: 7) La oss merke oss noen av de tilfellene da Josva viste at han hadde mot på grunn av tro, og at det kom til uttrykk i handling. Det vil vise oss hva vi personlig kan lære av dette.
Mot og tro og modige handlinger
Like etter at Jehova oppfordret Josva til å være «modig og sterk», begynte Josva å forberede seg til å føre Israel over Jordan og inn i Kanaans land. Josva gav denne befalingen: «Nå må dere gjøre i stand mat til ferden! For om tre dager skal dere gå over Jordan og inn i det landet [Jehova] deres Gud vil gi dere, og legge det under dere.» (Josva 1: 11) Josvas mot og tro fikk ham altså ikke til bare å sitte med hendene i fanget og vente på at Jehova skulle gjøre alt. Han måtte selv gjøre noe. Vi trenger også tro og mot for å kunne følge Jesu råd om å stole på at Gud vil hjelpe oss til å dekke våre behov når det gjelder mat og klær. Men løftet om en slik hjelp innebærer ikke at vi bare kan sitte med hendene i fanget uten å gjøre noe for å forsørge oss. — Matteus 6: 25—33.
Det første problemet Josva stod overfor, var å krysse Jordan-elven. Det var vår, det var mye vann i elven, og det var nå det var farligst å krysse den. (Josva 5: 10) Josva resonnerte ikke om så: ’Det er bedre å vente til midt på sommeren, når vannstanden synker.’ Gud sa at de skulle gå til handling, og Josva gjorde modig som Gud sa. Kan vi lære noe av det? Når tiden er inne til at vi bør gjøre noe som har med den sanne tilbedelse å gjøre, må vi modig gå til handling og ikke være tilbøyelige til å utsette saken til et gunstigere eller mer beleilig tidspunkt. Nei, gå til handling, slik Josva gjorde. — Forkynneren 11: 4; Jakob 4: 13, 14.
Gud viste at han var med Josva. Han sa at Josva skulle få prestene til å bære paktkisten ned til elven, som var så full av vann at den gikk over sine bredder. Da de satte føttene i vannet, delte det seg. Folket kunne så gå over som på tørt land. Istedenfor selv å ta æren for dette fulgte Josva Jehovas veiledning og bygde et minnesmerke av steiner som var tatt fra elveleiet. Dette gjorde han i Gilgal (da de var kommet trygt over på vestbredden). Det ble gjort for å understreke at ’Jehovas hånd er sterk, og for at de alle dager skulle frykte Jehova’. (Josva 3: 5 til 4: 24) Selv om vi ikke kan se dette minnesmerket av stein, bør det Jehova gjorde gjennom Josva, styrke vår tillit til Guds evne til å handle på vegne av sitt folk. Det som dette minnesmerket stod for, skulle virkelig få stor betydning for israelittene, som nå stod overfor den befestede byen Jeriko i Kanaan.
Ville Josva, som den fryktløse hærfører han var, føre israelittene mot denne byen i et masseangrep? Du vet sikkert at Josva isteden fulgte Guds veiledning. Hva gikk den ut på? Josva skulle hver dag la sine væpnede menn marsjere tause rundt byen sammen med prestene. Noen av prestene skulle blåse i bukkehorn, og andre skulle bære paktkisten. Den sjuende dagen marsjerte de sju ganger rundt byen, og så «tok folket til å rope, mens prestene blåste i hornene. . . . Da styrtet muren [Jerikos mur] sammen». Nå kunne Josvas menn gå til angrep og vie byen til ødeleggelse. De vant en fullstendig seier! — Josva 6: 20.
Modig og fast, men rimelig
Vi blir klar over en annen side ved Josvas mot når vi leser om to begivenheter som fant sted senere. Den første hadde å gjøre med byen Ai, som ikke lå så langt fra Jeriko. Da israelittene drog opp mot denne byen, led de et stort nederlag. Hvorfor? Fordi Akan hadde overtrådt Guds påbud og tatt bytte i Jeriko. Noen vil kanskje unnskylde hans handlinger ettersom det han tok, var nyttige ting og det ikke så ut til at det han gjorde, ville skade noen. Du har kanskje hørt det samme resonnementet i forbindelse med nasking fra arbeidsgiveren eller andre «småsynder». Hvordan reagerte Josva?
Med Guds hjelp utpekte Josva synderen og beviste forbrytelsen ved å hente fram det som var stjålet. Tyvegodset må ha sett ynkelig ut! Men Josva forstod situasjonen og sa til Akan: «For en ulykke du har ført over oss! I dag skal [Jehova] føre ulykke over deg.» (Josva 7: 25) Josva stod fast for rettferdigheten og lot synderen bli henrettet. Dette gjorde det mulig å erobre Ai. Med Josvas behandling av Akans sak i tankene kan vi tenke over følgende: ’Er jeg like resolutt når arbeids- eller skolekamerater bagatelliserer ulovlige eller umoralske handlinger?’
Tenk nå over den andre begivenheten, som hadde å gjøre med de kanaaneerne som bodde i Gibeon. Da de hørte hva Josva hadde gjort med Jeriko og Ai, grep de til en list. De sendte ut menn som gav seg ut for å ha kommet fra et land langt borte, og som ville slutte en fredspakt med Israel. Denne pakten ble inngått. Så kom det for en dag at mennene egentlig var fra Gibeon, som lå like i nærheten, og mange israelitter begynte å murre over hvordan saken var blitt behandlet. Ville Josva bli rasende på grunn av dette bedraget og gi ordre om at Gibeon skulle ødelegges?
En pakt var inngått, og Josva respekterte den. Han bestemte at gibeonittene for framtiden skulle hogge ved og bære vann til Guds hus. Gibeonittene gikk med på å oppfylle de forpliktelser de ble pålagt, og begivenhetene viste snart at også Josva ville oppfylle sine forpliktelser. Hvordan? Jo, fem kanaaneerkonger fra området sluttet seg sammen og marsjerte mot Gibeon. Josva handlet raskt, og israelittene angrep de fem kongenes hærer etter å ha marsjert hele natten. Jehova hjalp til ved å la det regne dødbringende hagl over kanaaneernes hær og ved deretter å gjøre et stort mirakel: Han lot solen stå stille nesten en hel dag, slik at israelittene kunne trenge kanaaneerne helt tilbake. Med gibeonittene i tankene kan vi spørre oss selv: Vil vi være like faste og modige som Josva var, hvis vi inngår en avtale eller gir vårt ord på noe som ikke er i strid med Guds prinsipper? Står vi ved vårt ord selv om det er vanskelig eller besværlig? — Salme 15: 4.
Det er verdt å legge merke til at da de fem fiendtlige kongene skulle henrettes etter denne striden, kom Josva med denne oppfordringen til sitt folk: «Vær ikke redde, og mist ikke motet! Vær tapre og sterke! For slik vil [Jehova] gjøre med alle fiender dere kommer i strid med.» (Josva 10: 25) Det ville komme vel med for israelittene å være sterke og modige når de skulle gjennomføre den erobringen som Gud hadde bemyndiget dem til å gjøre. De drog først sørover og deretter til den nordlige delen av landet, hvor kongen i Hasor også forgjeves dannet en allianse mot Israel. Selv om israelittene ikke var så teknisk avansert som kanaaneerne, som hadde stridsvogner og befestede byer, gjennomførte de modig Jehovas vilje.
Andre ting vi kan lære av Josva
Vi har spesielt merket oss det vi kan lære av Josvas bok som har med hans mot å gjøre. Men når du leser denne boken, vil du også lære andre nyttige ting.
Mange kvinner er for eksempel blitt imponert over Rahabs holdning. Hun beskyttet to israelitter som kom for å utspeide Jeriko. Da kanaaneerne hørte om Guds store gjerninger for Israel, ville de fleste av dem forsvare seg, og de gjorde fryktsomt motstand mot Israel. Det gjaldt ikke Rahab. Hun var villig til å komme på kant med sine landsmenn og risikere livet for å vinne Jehovas kjærlige godhet. Hun gjorde også det hun kunne for at hennes slektninger skulle få vite hva de måtte gjøre for å redde livet. Vi kan bruke denne beretningen for å hjelpe kvinner i dag til å forstå at den sanne tilbedelse er viktigere enn forholdet til våre naboer og forholdet til vårt land. — Josva 2: 8—14.
Du vil også kunne lære mye av Josvas bok når det gjelder det å unnlate å feilvurdere andres motiver. Vi tenker på noe som skjedde etter at store deler av Kanaans land var inntatt og Josva hadde fordelt landet i samsvar med det stammene skulle få som arv. Mennene fra to og en halv stamme drog tilbake til sitt område øst for Jordan. Da de gjorde det, reiste de et alter. De andre stammene trakk en forhastet slutning — en feilaktig slutning — når det gjaldt hva dette alteret betydde. Det var fare for krig mellom stammene. Når du leser beretningen i Josva, kapittel 22, bør du legge merke til hvordan det blir vist at en må passe på ikke å tillegge andre dårlige motiver for det de gjør. Legg også merke til hva du bør gjøre hvis du føler at en annen har fornærmet deg eller handlet galt.
Ingen oversikt over Josvas bok bør unnlate å nevne den vekt denne boken legger på å lære om den sanne tilbedelse, som er basert på Guds Ord, og holde seg til den. Gud rådet Josva til å lese hans ord regelmessig og ikke vike av fra det. (Josva 1: 8) Etter seieren i Ai førte Josva hele folket nordover til Sikem-området, mellom Ebal-fjellet og Garisim-fjellet. Der bygde han et offeralter, «og på steinene risset han inn . . . en avskrift av den loven Moses hadde skrevet». (Josva 8: 32) Deretter leste han opp loven for folket. «Han sprang ikke over et eneste av de påbud Moses hadde gitt, men leste opp alt for hele Israels forsamling og for kvinnene, barna og innflytterne som fulgte med dem.» — Josva 8: 35.
Senere, etter at Josva hadde bodd en stund i den byen som han beskjedent hadde bedt om å få som sin eiendom, samlet han folket igjen og sa: «Jeg er gammel og langt oppe i årene. Dere har selv sett alt det [Jehova] deres Gud har gjort mot disse folkeslagene like for øynene på dere. For det var [Jehova] deres Gud som kjempet for dere.» Så kom han med denne oppfordringen: «Vær nå sterke og faste! Legg vinn på å leve etter alt det som er skrevet i Mose lovbok. Vik ikke av til høyre eller venstre! . . . Men hold fast ved [Jehova] deres Gud.» For å anspore dem til å gjøre det gav han dem denne påminnelsen: «Dere skal da vite . . . at ikke ett av de gode løfter [Jehova] gav dere, har slått feil. Alt har gått i oppfyllelse.» — Josva 23: 2—8, 14.
Til slutt kalte han sammen folket igjen for å gi sine siste formaninger og bad dem inntrengende: «Velg i dag hvem dere vil tjene . . . Jeg og min ætt, vi vil tjene [Jehova].» Da de forsikret ham om at også de ville gjøre det, sluttet han en pakt med dem. Den inspirerte beretningen sier: «En tid etter at dette hadde hendt, døde Josva, Nuns sønn, [Jehovas] tjener, hundre og ti år gammel.» Denne lojale tilbeder av Jehova var virkelig et godt eksempel, som ansporer oss til også å være modige og sterke når vi ’frykter Jehova og tjener ham helhjertet og trofast’. — Josva 24: 14, 15, 29.
[Ramme på side 29]
DE BLE FRIMODIGE FORKYNNERE
Bibelen forteller om mange som var tilbakeholdne eller sjenerte, men som overvant dette problemet. Blant disse er profetene Moses og Jeremia. De inntok begge til å begynne med en nølende holdning, men de fikk den oppmuntring de trengte. De stolte på Jehova og ble frimodige tjenere for ham. — 2. Mosebok 3: 11—14; 4: 10; Jeremia 1: 4—10.
Apostelen Paulus’ unge medarbeider Timoteus var muligens også tilbakeholden av natur. Paulus oppmuntret ham i et brev: «La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og gjerning, i kjærlighet, troskap og renhet.» (1. Timoteus 4: 12) Paulus pekte her på en viktig faktor, som kan hjelpe en til å overvinne sin sjenerthet: En god samvittighet — forvissningen om at en etter beste evne gjør det som er rett.