Guds talerør — hvem er det?
DET finnes et betydningsfullt talerør i universet, en person som har kolossal makt og myndighet. Det at du anerkjenner hans stilling, vil kunne føre til evig liv for deg. Hvem er dette talerøret?
Apostelen Johannes presenterte ham i innledningen til sitt evangelium. Han omtalte ham som ble mennesket Jesus Kristus, som «Ordet» [gresk: lógos] da han skrev: «I begynnelsen var Ordet [ho lógos], og Ordet var hos Gud [tòn theón, akkusativ av ho theòs], og Ordet var Gud [theòs].» — Joh. 1: 1.
Betyr dette at «Ordet» er den allmektige Gud, at han er «den annen person» i kristenhetens treenighet? Millioner av mennesker tror det. Er det det du også har lært? Vet du hvor denne oppfatningen skriver seg fra?
Legg merke til følgende kommentar i The Encyclopædia Britannica (1974-utgaven, Micropædia, bind VI, side 302): «Den tanke at Jesus er identisk med logos, noe som er underforstått flere steder i Det nye testamente og klart uttrykt i det fjerde evangelium, ble ytterligere utviklet i oldkirken, men mer på grunnlag av greske filosofiske oppfatninger enn på grunnlag av gammeltestamentlige tanker.» (Uthevet av oss)
Det var altså gresk filosofi som blant annet utgjorde grunnlaget for de forestillinger en dannet seg angående logos eller «Ordet». Skulle ikke dette få oss til å spørre om hvorvidt de vanlige oppfatninger vedrørende Jesus Kristus, er korrekte? — Kol. 2: 8.
Å kjenne sannheten om «Ordet» er ikke noe som bare har akademisk interesse for oss. Det er noe som har betydning for vår evige framtid. Dette framgår tydelig av Jesu ord: «Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.» (Joh. 17: 3) Å kjenne Gud og Kristus vil si å kjenne dem som personer og å stå i et godt forhold til dem. En som har en feilaktig oppfatning av hvem Jesus er, og av den stilling han har i forhold til sin Far, kjenner hverken Faderen eller Sønnen. La oss derfor se bort fra den greske filosofi og i stedet med interesse undersøke hva Bibelen åpenbarer om «Ordet».
Gud — i hvilken forstand?
Johannes 1: 1 sier at «Ordet var hos Gud». Denne uttalelsen viser at det er tale om to personer, nemlig Ordet og Gud. I hvilken forstand er så Ordet «Gud»? Vi får svaret på dette spørsmålet ved å undersøke hvordan uttrykket «Gud» blir brukt i Bibelen.
Salme 8: 6 sier: «Du [Jehova] gjorde ham [mennesket] lite ringere enn Gud [de gudlignende, NW].» Uttrykket «Gud» eller «de gudlignende» er her en oversettelse av det hebraiske ordet ʼelo·himʹ, som, alt etter den sammenheng det står i, betyr «guder» eller «Gud». De her omtalte «guder» eller «gudlignende» er engler, for Salme 8: 6 blir i Hebreerne 2: 7 gjengitt på denne måten: «Du gjorde ham lite ringere enn englene.» Ordet «gud» blir tilmed brukt om mennesker, for eksempel i Salme 82: 1—6, hvor jordiske dommere blir omtalt som «guder» som unnlot å dømme rettferdig. Når engler og mennesker blir omtalt som «guder», blir det vist at de er (eller regner seg selv for å være) «mektige». Engler var dessuten representanter for Gud, og de ble av den grunn undertiden både tiltalt og omtalt av mennesker som «Gud». — Dom. 13: 21, 22.
I betraktning av at ordet «Gud» brukes på denne måten, kan det ikke også da med rette anvendes på Guds førstefødte Sønn? Jo, for denne Sønn er i sannhet «mektig», og han tjente dessuten som Guds sendebud. (Joh. 17: 8) Det at Johannes 1: 1 omtaler Jesus som «Gud», utgjør derfor ikke noe virkelig grunnlag for å trekke den slutning at han er «den annen person» i en treenig Gud. Dette skriftstedet sier ikke noe slikt. At ordet «Gud» blir brukt om «Ordet», henleder bare oppmerksomheten på Ordets guddommelige natur, nemlig at han i løpet av sin førmenneskelige tilværelse lignet Gud og var mektig. Dette framgår av at den bestemte artikkel er utelatt foran «Gud» i uttrykket «Ordet var Gud» i den greske grunntekst. Den greskkyndige Westscott sier: «Det står nødvendigvis uten artikkelen [the·ós, ikke ho the·ós], ettersom det beskriver Ordets natur og ikke identifiserer hans Person.» — Sitert fra side 116 i An Idiom Book of New Testament Greek av professor C. F. D. Moule, nytt opplag 1963.
Faderen er Kristi Gud
Hvis «Ordet» virkelig var «den annen person» i en treenig Gud, skulle vi ikke da vente at dette tydelig ville framgå av det Bibelen sier? Hvis Jesus i «Det nye testamente» er Jehova i «Det gamle testamente», slik mange påstår, skulle vi ikke da vente å finne i det minste ett skriftsted som tydelig sier at Jesus er Jehova? Men det finnes ikke et eneste. Jesus anerkjente imidlertid sin Far som sin Gud. Han sa til Maria Magdalena: «Jeg farer opp til min Fader og eders Fader, og til min Gud og eders Gud!» — Joh. 20: 17.
Det er derfor Faderen alene som er den allmektige Gud, den høyeste, den som alle må tilbe, og den som alle, Sønnen innbefattet, med rette er underlagt. Vår Gud er derfor den samme som Jesu Kristi Gud. Som apostelen Paulus påpekte overfor sine medtroende, «er det dog for oss bare én Gud, Faderen, av hvem alt er, og vi til ham, og én Herre, Jesus Kristus, ved hvem alt er, og vi ved ham». (1 Kor. 8: 6) Viser ikke dette at det er tydelig forskjell på Faderen og Sønnen hva deres stilling, makt og myndighet angår?
Faderen og Sønnen er ikke likestilt, slik treenighetslærens tilhengere hevder. «Gud er Kristi hode.» (1 Kor. 11: 3) Akkurat som de kristne er Kristi eiendom, er Kristus Guds eiendom. Apostelen Paulus skrev under inspirasjon: «I hører Kristus til, og Kristus hører Gud til.» (1 Kor. 3: 23) Sikter ikke dette utelukkende til Kristus som menneske på jorden? Trass i at teologen C. F. Kling er tilhenger av treenighetslæren, kommer han med følgende kommentar til apostelens ord: «Ved å tilhøre Kristus tilhører vi indirekte Gud . . . Vi ser således på den ene side at vår forening med Gud formidles av Kristus, og på den annen side at Kristus er underordnet Faderen, slik det framgår av xi. 3. Å mene at denne underordnede stilling utelukkende gjelder hans menneskelige natur, ville imidlertid ikke harmonere med et korrekt syn på hele emnet. Det er hele Kristus det her tales om, og det ikke bare i hans ydmykede tilstand, men også i hans herlighetstilstand.» — A commentary on the Holy Scriptures av J. P. Lange, oversatt til engelsk av P. Schaff.
Alt det som Sønnen har, har han i virkeligheten fått av Faderen. Legg merke til det Jesus selv sa: «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjør; . . . For Faderen dømmer heller ikke noen, men har gitt Sønnen hele dommen . . . han har gitt ham makt til å holde dom, fordi han er en menneskesønn.» (Joh. 5: 19—27) «Meg er gitt all makt i himmel og på jord.» (Matt. 28: 18) Dette innbefatter også kongemakt, noe som framgår av Daniel 7: 13, 14, hvor det sies: «En som lignet en menneskesønn, kom med himmelens skyer; han gikk bort til den gamle av dager og ble ført fram for ham. Og det ble gitt ham herredømme og ære og rike, og alle folk, ætter og tungemål skulle tjene ham.»
Etter å ha fullført sin tusenårige gjerning som konge over menneskeheten vil Jesus Kristus ’overgi riket til Gud og Faderen’. Som Bibelen klart sier, skal «Sønnen selv underlegge seg ham som la alt under ham, for at Gud skal være alt i alle». (1 Kor. 15: 24—28) Det er således tydelig at Sønnen skylder sin Far alt og med rette erkjenner dette. Han er ikke likestilt med sin Far
«I begynnelsen»
Den kjensgjerning at «Ordet» kalles «Guds Sønn», viser at han har hatt en begynnelse, ettersom en sønn alltid er yngre enn sin far. Hva Faderen angår, har han alltid vært til. Salmisten ble inspirert til å si om ham: «Før fjellene ble til, og du skapte jorden og jorderike, ja fra evighet til evighet er du, Gud.» (Sl. 90: 2) Kan dette sies om Sønnen? Hvis det var tilfelle, skulle vi i Bibelen kunne finne noe som viser at ordet «sønn» ikke virkelig betyr «sønn» når det blir brukt om Guds «førstefødte». Finner vi det? Eller finner vi tvert imot uttalelser i Bibelen som tydelig viser at det var en tid da Sønnen ikke var til?
I Åpenbaringen 3: 14 blir Sønnen kalt «opphavet til Guds skapning» eller «Guds skapnings begynnelse» (LB). Mange hevder at dette beviser at Sønnen var opphavet til skaperverket. Men det gjør i virkeligheten ikke det. Det er til og med noen av treenighetslærens tilhengere som innrømmer at det ikke gjør det.
Teologen Albert Barnes sier om det greske ordet som er gjengitt med «begynnelse» eller «opphav»: «Ordet sikter med rette til en tings begynnelse, ikke til dens opphav, og betegner at noe er først i tid, først i rang, men ikke først i den betydning at det har forårsaket at noe er blitt til. . . . Ordet forekommer derfor ikke i betydningen opphav for å betegne at noen er begynnelsen til noe i den forstand at han har forårsaket at det er blitt til.» — Barnes’ Notes on the New Testament, side 1569.
Denne teologen innrømmer deretter at Åpenbaringen 3: 14 med rette kan bety at Kristus er blitt skapt, når han sier: «Hvis det ut fra andre kilder lot seg påvise at Kristus virkelig var en skapning, den første Gud hadde frambrakt, kan det ikke benektes at disse ordene på en treffende måte uttrykker dette.»
Som tilhenger av treenighetslæren godtar han imidlertid ikke dette, men hevder at andre skriftsteder beviser at Jesus er Skaperen, at han er uskapt, evig. Denne teologen tolker derfor Åpenbaringen 3: 14 på den måten at Kristus er «Guds skapnings begynnelse» i den forstand at han er skaperverkets Fyrste eller Hode. La oss derfor undersøke denne oppfatningen i lys av de skriftsteder han hevder at han baserer sitt syn på. Er Jesus virkelig Skaperen?
I Johannes 1: 1—3 sies det: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til.» Beviser dette at «Ordet» var Skaperen selv? Nei. Hvorfor ikke? Fordi skapelsen ble utført ved ham. Ordet var derfor det redskap Gud benyttet da han frambrakte skaperverket. Den samme tanke kommer til uttrykk i Kolossenserne 1: 15, 16: «Han er et bilde av Gud den usynlige, den førstefødte framfor enhver skapning; for i ham er alle ting skapt, de i himlene og de på jorden, de synlige og de usynlige, enten det så er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter; alt er det skapt ved ham og til ham.»
Det som sies i Hebreerne 1: 1, 2, forandrer ikke dette. Sønnen blir også der framstilt som det redskap som ble brukt i skapelsen. Det heter der: «Han [har] i disse siste dager talt til oss ved Sønnen, som han har satt til arving over alle ting, ved hvem han òg har gjort verden.»
Disse skriftstedene fra Johannes’ evangelium, Kolossenserbrevet og Hebreerbrevet viser i virkeligheten at Sønnen ikke er Skaperen og ikke er likestilt med sin Far. Som det framgår av sammenhengen, ble dette ikke skrevet for å vise hvorvidt Sønnen hadde en begynnelse eller ikke, men for å understreke hans betydningsfulle stilling i forbindelse med Guds hensikt. Men utgjør de likevel ikke et indirekte bevis for at Sønnen hadde en begynnelse? Ettersom Sønnen har fått sin stilling av sin Gud og Far, har det øyensynlig vært en tid da han ikke hadde det han fikk. Og akkurat som det var en tid da Sønnen ikke hadde det som hans Far ga ham, kan det ikke også da ha vært en tid da Sønnen ikke eksisterte og Faderen var alene?
Det er dette som ligger i uttrykket «i begynnelsen var Ordet» i Johannes 1: 1. Dette er noe helt annet enn å si: ’Ordet har alltid vært til.’ Ordet «begynnelse» overbringer i seg selv tanken om en start en eller annen gang i fortiden. Dette kan belyses ved flere eksempler fra Bibelen. I motsetning til Ordet, hvis tilværelse er knyttet til begynnelsen, sies det om Gud at han skapte noe i begynnelsen. Første Mosebok 1: 1 sier: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.» Og i 1 Johannes 3: 8 omtales en annen begynnelse: «Djevelen synder fra begynnelsen [det vil si like fra han startet sitt opprør mot Gud].»
Når ordet «begynnelse» brukes på denne måten, hvilken slutning kan vi da med rette trekke angående uttrykket «i begynnelsen var Ordet»? Jo, den slutning at Ordet var hos sin Far en tid før han ble brukt som et redskap i forbindelse med skapelsen. Etter at skapelsen begynte, tjente han som sin Fars talerør eller ’Ord’ overfor alle fornuftutstyrte skapninger.
Som sin Fars sønn og underordnede har «Ordet» fått livet av Faderen. Han har imidlertid en spesiell stilling — han er den eneste sønn som er blitt frambrakt direkte av Gud. I hele skaperverket er «Ordet» virkelig et betydningsfullt talerør, for han har fungert som Guds redskap ved frambringelsen av dem som han tjener i denne egenskap.
Det at du anerkjenner Jesus Kristus, ikke som «den annen person» i en treenig Gud, men som Guds Sønn og talerør, berører ditt liv. Som apostelen Johannes sa om det han hadde skrevet angående de tegn Jesus gjorde: «Disse er skrevet for at I skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at I ved troen skal ha liv i hans navn.» — Joh. 20: 31.