Spørsmål fra leserne
◼ Hvilken veiledning gir Bibelen med hensyn til spill om penger? Ville det for eksempel være galt av en kristen å sette inn en liten sum (innsats) i et kortspill som spilles bare for underholdningens skyld?
Bibelen gir oss ikke grunnlag for å sette opp en fast regel som forbyr enhver form for veddemål eller spill om penger eller pengers verdi, uansett innsatsens størrelse. Men den hjelper oss til å forstå at å delta i spill om penger er en alvorlig synd som kan føre til at en blir utelukket fra den kristne menighet og fra Guds rike.
Når vi her snakker om spill, dreier det seg om spill om penger, det vil si spill eller veddemål der en frivillig setter en pengesum, som kalles innsats, på spill. Bibelen sier svært lite om denne form for spill.
Dommerne 14: 11—19 forteller om en prøve som Samson foreslo, hvor den av partene som bestod prøven, skulle få en betaling. Dette var ikke en form for spill om penger. Det var en strategi Samson brukte da «han søkte en anledning til strid med filisterne». Heller ikke var bruken av loddkasting i Israel en form for lykkespill. Loddkasting ble brukt som et middel til å få Guds veiledning eller til å avgjøre diskusjoner. (Ordspråkene 16: 33; 18: 18; 1. Samuelsbok 14: 41, 42) Og selv om hebreerne tok del i forskjellige former for spill og hadde kappløp, er det ikke noe som viser at de satset penger på slikt. (Jeremia 12: 5) Hastings’ Encyclopædia of Religion and Ethics sier: «Så lenge (israelittene) forble et jordbruksfolk, ser det ut til at de i uvanlig høy grad var fri for det onde som lykkespill utgjør. I Babylon ble de handelsfolk og blandet seg med mennesker som pleide å ta del i lykkespill.» — Bind VI, side 164.
Det er i denne forbindelse interessant å merke seg at Jesaja 65: 11, 12 (NW) omtaler «lykkeguden», som babylonske spillere så hen til for å få hjelp. En israelitt som dekket bord for denne avguden, lykkeguden, slik disse versene nevner, viste at han var en frafallen.
Den eneste omtale i Bibelen av noe som kan betegnes som spill er det tilfellet da romerske soldater kastet lodd om Jesu kjortel. — Matteus 27: 35; Johannes 19: 23, 24.
Selv om ikke Bibelen drøfter spill om penger eller pengers verdi på en detaljert måte, inneholder den prinsipper som kan hjelpe oss til å foreta en rett vurdering av dette. Disse prinsippene viser tydelig at en kristen bør ta i betraktning hvilke motiver som får noen til å spille, og hvilke følger det ofte får.
Det er alminnelig anerkjent at spill om penger ofte fører til eller stimulerer griskhet. Dette er av betydning for kristne, for Bibelen fordømmer på det sterkeste «pengejag» eller griskhet. Gud forteller oss at de som er «pengegriske», ikke skal arve hans rike. Pengejag kommer i klasse med avgudsdyrkelse. Oppriktige kristne ønsker derfor å unngå handlemåter som kan få dem til å bli griske, for de som er det, har ingen del i Guds herlighet. — Kolosserne 3: 5; 1. Korinter 6: 9, 10, Romerne 3: 23.
En kan selvsagt være grisk på mange måter. En kan for eksempel spise for mye og derved bli en fråtser. Eller en kan drikke for mye og bli en dranker. (Titus 1: 12, 13; Ordspråkene 23: 20; 1. Timoteus 3: 3) Men det å spise er en normal, nødvendig del av livet. Og den glede noen har av å nyte mindre mengder alkoholholdige drikker, er forbundet med en naturlig prosess. Derved dekkes en del av det daglige væskebehov av en drikk som kroppen kan forbrenne. Griskhet forbindes altså ikke like ofte eller like lett med disse tingene som med spill om penger.
Den griskhet som er forbundet med spill om penger, er en vesentlig årsak til mye av den kriminalitet og vold som følger med når det dreier seg om spill i større målestokk. Men også hos den enkelte spiller er griskhet ofte et underliggende motiv. Er det ikke mange som spiller fordi de håper at de skal vinne det andre kommer til å tape? Dette innrømmes også av folk som ikke først og fremst baserer sin oppfatning på Bibelen. Professor D. M. Smyth sa: «Når myndighetene oppmuntrer til lotterivirksomhet som erverv, appellerer de til en av de laveste menneskelige egenskaper — griskhet. De bidrar til å forderve menneskelivet, ikke forbedre det. . . . De som oppmuntrer til lotterivirksomhet som erverv, fremmer det syn at det er rett å profittere på at mange taper.» — Toronto-avisen Star
Men noen resonnerer kanskje som så: ’Hva om jeg i all vennskapelighet spiller kort eller et brettspill sammen med noen slektninger? Vi satser kanskje et ubetydelig pengebeløp, slik at ingen kan vinne eller tape mye. Kan vi ikke si at dette bare er uskyldig underholdning, og at griskhet ikke er inne i bildet?’
Noen argumenterer kanskje slik. Men når en tar i bruk penger, uansett hvor små beløp det dreier seg om, er det en fare til stede. Det kan være begynnelsen til en uheldig utvikling. Dette ville være særlig farlig når det var barn blant spillerne, for da kunne en lett framelske spilleånden blant dem. Hvorfor ikke bare holde regnskap på papiret eller på annen måte spille bare for moro skyld? De eldste i menigheten ønsker ikke å blande seg inn i hva dere gjør i denne forbindelse. De ønsker ikke å vedta lover og regler, slik som de religiøse ledere som er omtalt i Lukas 6: 1—5. Men hvis de blir klar over at noens åndelighet er i fare, kan de gi vennlig veiledning, for de ’våker over menighetens sjeler’. — Hebreerne 13: 17.
Erfaringen viser at mange som er blitt griske, lidenskapelige spillere, begynte med å spille om mindre beløp «for moro skyld». De oppdaget at de kunne vinne småbeløp, og ble fristet til å forsøke å vinne større beløp. Denne griskheten og trangen til å spille kan gjøre en person avhengig og føre til at han begynner å leve på en måte som tidligere ville ha vært utenkelig. En tidligere spiller i Canada uttalte: «Jeg har en niese som taper 100 dollar i uken. Mannen hennes må ha to jobber. Barna sulter bokstavelig talt. Hun skyr ingen midler for å fortsette å spille.»
Stolthet er også ofte en del av motivet bak å spille. Når en klarer å vinne, appellerer det til stolthetens ånd. Men Gud sier: «Jeg hater hovmod og stolthet.» Sanne tilbedere oppmuntres til å framelske beskjedenhet og ydmykhet. — Ordspråkene 8: 13; 11: 2; 22: 4; Mika 6: 8; Jakob 4: 16.
Spillere hyller ofte «lykkens gudinne». For dem er «lykken» et ord som ikke bare betyr gode resultater, men som også betegner en overmenneskelig innflytelse omtrent som en Gud. Griskhet og stolthet tilskynder spillere til å stole på «lykken».
Spill har dessuten ofte den virkning at det får folk til å bli dovne. Det får folk til å drømme om å oppnå noe for ingenting. Det driver dem også til å lyve eller bedra for å vinne i stedet for å arbeide. Men Guds Ord advarer mot latskap og oppmuntrer til sparsommelighet, flid og hardt arbeid. «Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke spise.» Ordspråkene 6: 9—11; Efeserne 4: 28; 2. Tessaloniker 3: 10.
De dårlige frukter som skriver seg fra spill om penger, er så beryktet at folk mange steder ser ned på dem som spiller om penger, selv om det er fullt ut lovlig. Ønsket om å «ha godt ord på seg blant de utenforstående» og om å unngå å gi andre grunn til å ha fordommer mot «evangeliet om riket» har gitt mange kristne enda en grunn til fullstendig å unngå enhver form for spill om penger. — 1. Timoteus 3: 7, 10; Matteus 24: 14; 1. Korinter 9: 11—23; 2. Korinter 6: 3.
De som tjener som ’hyrder for Guds hjord’, er med rette interessert i å hjelpe sine medkristne til å unngå ting som kan skade deres åndelighet. Hvis en bror eller søster blir opptatt med spill og han eller hun viser tendenser som vitner om griskhet eller noen av de dårlige frukter som er forbundet med spill, vil derfor de eldste ønske å hjelpe. Når de legger merke til alvorlige tendenser til griskhet, kan de gi veiledning privat eller offentlig. (1. Peter 5: 2, 3; Galaterne 6: 1) Og hvis en kristen ikke angrer dette og fortsetter å følge en grisk handlemåte, kan det også være nødvendig å fjerne ham fra den kristne menighet. Dette er i harmoni med de retningslinjer som kommer fram i Guds Ord, hvor det står: «Få da den onde bort fra dere!» Paulus tilføyer: «Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, verken tyver, pengegriske, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike.» 1. Korinter 5: 11—13; 6: 9, 10.
Men det er sjelden at forholdene utvikler seg så langt, for sanne kristne unngår fullstendig alle former for spill om penger og pengers verdi. De ønsker å bære åndens frukt, ikke å være med på virksomheter som er kjent for å stimulere til griskhet og frembringe gjerninger som kommer fra vår onde natur. (Galaterne 5: 19—23) De er klar over verdien av å tjene til livets opphold ved ærlig arbeid. Som apostelen Paulus formante: «Vi [formaner] dere, brødre, . . . dere skal sette deres ære i å føre et stillferdig liv, passe deres egne plikter og arbeide med hendene, slik vi har pålagt dere. Da kan dere leve som det sømmer seg i forholdet til dem som står utenfor, og ikke trenge hjelp av noen.» 1. Tessaloniker 4: 10—12.
De kristne ser det slik at det de har — deres liv og deres penger eller materielle ressurser innbefattet — tilhører Gud. De er ansvarlige overfor Gud for hvordan de bruker dette. I stedet for å søle bort tid og penger på spill, som kan gjøre dem griske, og som kan skade andre, bruker de sin tid og sine midler på måter som bringer ære til Jehova. (Ordspråkene 3: 9) På den måten ’gjør de godt og er rike på gode gjerninger og deler gjerne med andre’. Og som apostelen Paulus skrev, «samler de seg en skatt og legger en god grunnvoll for den kommende tid, slik at de kan gripe det virkelige liv». 1. Timoteus 6: 17—19.