Et sinn frigjort til gudfryktig kamp
«Riv ned det Ba’als-alter som din far har, og hogg ned den hellige pel som står ved siden av det. Bygg så et alter for HERREN din Gud på toppen av denne festning med materialet.» — Dom. 6: 25, 26, En am. overs.
1. Hvilken frihet utstyrte Gud menneskene med? Gi eksempler.
JEHOVA er ikke en fangenskapets Gud. Han stenger ikke noen av sine skapninger inne bak murer og jernsprinkler. Han legger ikke engang bånd på individets tankeliv, men tillater det å være tankefrihet i de sinn han har skapt. Han skapte ikke fysiske og mentale roboter som mekanisk må gjøre det han har bestemt, men ga sine fornuftbegavede skapninger et sinn som ikke bare var i stand til å vite hva som var riktig og hva som var galt, men som også hadde frihet til å velge mellom disse to vegene. Ga han ikke det første menneskepar i Eden denne frihet til å velge, sammen med en advarende formaning? Og gjorde ikke hans talsmenn det samme overfor Israels folk? «Jeg tar i dag himmelen og jorden til vitne mot eder: Livet og døden har jeg lagt fram for deg, velsignelsen og forbannelsen; velg da livet, så skal du få leve, du og din ætt! Elsk [Jehova] din Gud, hør på hans røst.» «Men synes I ikke om å tjene [Jehova], så velg i dag hvem I vil tjene.» — 1 Mos. 2: 17; 5 Mos. 30: 19, 20; Jos. 24: 15.
2. Hvordan ble Satan fange? Hvordan har han fått andre med seg i fangenskapet?
2 Den åndeskapning som nå er kjent som Satan Djevelen, valgte å tjene seg selv, og ble en fange av sin egen onde stolthet og ærgjerrige griskhet. (Es. 14: 12—14) Drevet av disse krefter som hadde fanget hans sinn, gikk Satan i gang med å fange andre. Under foregivende av å sikre Eva større åndelig frihet tok han hennes sinn til fange, og ved å få henne til å appellere til Adams selviske ønsker, greidde Satan å få mannen inn i fangenskapet. Siden den gang har de fleste av dette første menneskepars etterkommere blitt «fanget av [djevelen], så de må gjøre hans vilje». (1 Mos. 3: 3—6; 2 Tim. 2: 26) Selv om ikke deres legemer er i lenker, har Satan ’forblindet deres sinn’, så de befinner seg i et mørke så tykt som i et fangehull. (2 Kor. 4: 4) Og enda er det disse forblindede skapningene, som selv er fanger, som vil åpne en veg til frihet for menneskeheten. «De lover dem frihet, de som selv er vanartens treller; for det som en ligger under for, det er han og blitt trell av.» (2 Pet. 2: 19) Fangen Satan kunne ikke gi Eva noen frihet, og menneskene i dag, som er treller av fordervelse og syndige lyster, kan heller ikke utrette noe ved å opptre som befriere. Blinde ledere og blinde tilhengere vil sammen ramle ned i ødeleggelsens grøft. — Matt. 15: 14.
3. Hvem kan ikke åpne dørene til åndelig frihet? men hva kommer til å gjøre det?
3 Uten å bruke bokstavelige murer har Satan Djevelen tatt menneskenes sinn til fange, og for å hindre at noen skal bryte seg ut av fengslet, har han mange synlige fangevoktere til å passe sine åndelige fengsler. Den djevelske Lucifer er kjent som en «som ikke slapp sine fanger hjem», og derfor har hans fangevoktere ingen nøkler å åpne cellene med. Nei, de har jo selv «tatt bort kunnskapens nøkkel», og det er den eneste nøkkel som kan åpne dørene til åndelig frihet på vidt gap! Sa ikke Jesus: «I skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre eder»? (Es. 14: 17; Luk. 11: 52, Aut. eng. overs.; Joh. 8: 32) Den aller viktigste sannhet er den som finnes i Guds ord, Bibelen. Tviler du på det? Hvis Bibelens sannheter var kjent og ble fulgt, kunne det ikke eksistere rasefordommer, religiøst hat, griskhet nasjonene imellom, kriminalitet blant ungdom og voksne eller internasjonale kriger. Da ville det være en forvandlet verden, en ny verden. Bibelens sannhet ville frigjøre sinnet fra Satans fangenskap, og gi det et nytt utsyn som ville åpenbare hva som virkelig er godt, velbehagelig og fullkomment for menneskene. Romerne 12: 2 sier: «Dere må ikke anta denne verdens skikker, men bli forvandlet ved den nye sinnsinnstilling dere har fått, så dere kan finne ut hva Guds’ vilje er — hva som er godt, velbehagelig og fullkomment.» — En am. overs.
4. Hvorfor er den åndelige frihet av større betydning for ordets tjenere enn den legemlige frihet?
4 Det er derfor Bibelens sannhet som vil sette menneskene i stand til å bryte seg ut fra Satans fengsler, det er den som vil rive menneskene ut av fangenskapet og gi dem frihet til å kjenne og tjene den sanne Gud. Når sinnet er fritt, kan Jehovas folk tjene ham selv om kroppen deres vansmekter i fengselsceller eller lider i konsentrasjonsleirer. Da apostelen Paulus satt fengslet, skrev han: «Nå ønsker jeg, brødre, å forsikre dere om at det som har hendt meg, faktisk har ført til framgang for forkynnelsen av det gode budskap. Det er således alminnelig kjent i Den keiserlige garde og andre steder at det er for Kristi skyld jeg sitter i fengsel, og de fleste av de kristne brødrene er derfor ved mitt eksempel blitt meget oppmuntret til å forkynne Guds budskap uten frykt for følgene.» (Fil. 1: 12—14, En am. overs.) Når sinnet er frigjort fra villfarelser og frykt for følgene, og er fylt med Bibelens sannheter, kjemper det i en gudfryktig kamp for å frigjøre andre til Jehovas tjeneste.
5. Hva er Guds hensikt med å frigjøre menneskene fra Satans fangenskap?
5 Var det ikke i tilbedelsesfrihetens interesse at Gud den allmektige lot det feie ødeleggende plager over Egypt for å befri israelittene som Farao holdt fanget? (2 Mos. 5: 1—9) Og da israelittene mange hundre år etter ble utfridd fra fangenskapet i Babylon og vendte tilbake til sitt hjemland, da var det ikke for å opprette sin politiske uavhengighet som nasjon, men forat templet i Jerusalem kunne bli gjenoppbygd og den sanne tilbedelsen av Jehova gjenopptatt. (Esras 1: 1—4; Es. 61: 1—6) På samme måten er det i dag. Den frihet som følger når en får bibelsk kunnskap, skal brukes til tjeneste for Gud. De som blir frigjort ved å høre sannheten, bør deretter forkynne denne sannhet for å frigjøre andre, forat så mange som vil, kan bli frigjort til å tjene Gud i samsvar med hans befalinger. Og når dere først er blitt frigjort, så stå fast i denne friheten, som dere blir rådet til: «Til frihet har Kristus frigjort oss; stå derfor fast, og la eder ikke atter legge under trelldoms åk!» (Gal. 5: 1) At noen står fast og andre svikter, blir vist av de profetiske begivenheter som fant sted i Israel i de dager da dommerne styrte.
FANGENSKAP PÅ GRUNN AV TROLØSHET
6. Hvilke forhold hersket i dommertiden hva tilbedelse angår?
6 Dommertiden var en stormfull tid i Israels historie. Den var preget av medgang og motgang, oppgang og nedgang alt etter som de var lydige eller ulydige. Da israelittene tok det lovte land i besittelse, drev de ikke ut demontilbederne, men gjorde dem til slaver. Som Gud hadde advart om, ledet denne handlemåten israelittene inn i de hedenske religioners snare. (5 Mos. 7: 16) De gikk på akkord med landets innbyggere og inngikk forbund med dem, unnlot å utrydde og tilintetgjøre den falske tilbedelsen og kom i trelldom under den. Derfor sa Jehova til Israel angående demontilbederne: «De skal bli til brodder i eders sider, og deres guder skal bli til en snare for eder.» Når de lot seg fange av demonreligionen, «opptentes Herrens vrede mot Israel, og han ga dem i røveres hånd, som plyndret dem; han solgte dem i deres fienders hånd, de som bodde rundt omkring dem». Likevel «oppreiste Herren dommere, og de frelste dem av røvernes hånd», men når den dommeren som hadde reddet dem, døde, «falt de igjen tilbake og fór verre fram». Hver gang når israelittene var utfridd og var vendt tilbake til den sanne tilbedelses høye nivå, så gikk det bare en kort tid før de begynte å omgås de verdslige demontilbederne igjen. Så ville de ustadige israelittene atter bukke under og komme i trelldom under de hedenske religionene. (Dom. 2: 1—23) Det følgende viser at det var slik forholdene var like før Gideon ble oppreist til dommer:
7, 8. Hvordan var forholdene i Israel like før Gideon ble dommer, og hva var grunnen?
7 «Og Israels barn gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og Herren ga dem i midianittenes hånd i syv år. Og midianittenes hånd ble overmektig over Israel; det var for midianittenes skyld Israels barn gjorde seg de hulninger som finnes i fjellene, og hulene og fjellborgene. Hver gang Israel hadde sådd, kom midianittene og amalekittene og Østens barn [kedemittene, En am. overs.] og dro opp mot dem; de leiret seg mot dem og ødela landets grøde like til Gasa og levnet ikke noe å leve av i Israel, heller ikke småfe eller storfe eller asener [De etterlot ikke noe i Israel som fårene, oksene og asenene kunne leve av, En am. overs.]. For de dro opp med sine hjorder og sine telt; de kom som gresshopper i mengde.» — Dom. 6: 1—5.
8 Israel høstet ulydighetens frukter, som Jehova på forhånd hadde advart om: «Til ingen nytte skal I så eders sæd, eders fiender skal ete den opp.» (3 Mos. 26: 13—17) Hva hadde de gjort som «var ondt i Herrens øyne»? Jehova fortalte dem det da han sendte en profet som svar på de rop om hjelp som Israel hadde sendt opp: «Jeg førte eder opp fra Egypt og hentet eder ut av trellehuset, jeg fridde eder av egypternes hånd og av alle deres hånd som undertrykte eder, jeg drev dem bort for eder og ga eder deres land. Og jeg sa til eder: Jeg er Herren eders Gud; I skal ikke frykte de guder som dyrkes av amorittene, i hvis land I bor.’ Men I hørte ikke på min røst.» (Dom. 6: 8—10) Jehova Gud hadde fridd dem ut av trelldommen i Egypt og latt dem slå seg ned i det lovte land nettopp for å sette dem i stand til å tilbe ham fritt. Men de hadde misbrukt tilbedelsesfriheten til å praktisere Ba’alsdyrkelse. Denne djevlereligionen hadde tatt deres sinn til fange, og hedenske undertrykkere mesket seg på fruktene av deres arbeid og strev.
9. På hvilken måte viser disse forholdene profetisk kristenhetens religiøse tilstand?
9 Alt dette er et profetisk drama som er et bilde på forholdene i denne det tyvende århundres verden. Kristenhetens folk har antatt Guds og Kristi navn, og skulle tjene Jehova, frie fra det uvitende hedenskapets besmittende skikker. Men man behøver bare å kaste et blikk på kristenheten for å se hvor ukristelig den er, hvordan så mange av dens gjerninger er onde i Guds øyne, hvordan hans røst ikke er blitt hørt. Selv i religiøs henseende er kristenheten blitt fanget i den moderne Ba’alsdyrkelses snare. De som har gransket oldtidens religioner grundig, vet at alle grunnlærdommene stammer fra det Babylon som ble grunnlagt av Kus og Nimrod, at Ba’al kan spores tilbake til dem og at det er Nimrod som er ansvarlig for vår tids utbredte oppfatning av Djevelen som en skapning med horn, hale og hestefot. Da Nimrods plan om å bygge et tårn falt sammen, og folkene ble spredt fordi deres tungemål var blitt forvirret, tok folkene sin religiøse tro med seg. Dette er grunnen til at de forskjellige falske religioner har så meget felles: de har alle sin opprinnelse i oldtidens Ba’alsdyrkelse. — Hislops The Two Babylons [«De to Babylon»], sidene 21—40.
10, 11. Når og hvordan fikk Ba’alsdyrkelsen besnæret det system som nå har utviklet seg til kristenheten?
10 Vår tids kristenhet har heller ikke unngått denne Ba’alsdyrkelsens snare, for mange av dens læresetninger kan, liksom de hedenske religioners læresetninger, spores tilbake til oldtidens Babylon. Bibelen forutsa at onde menn etter apostlenes død skulle føre inn skadelige vranglærer, og denne besmittelsen nådde høydepunktet i 325 e. Kr., da keiser Konstantin smeltet den frafalne kristendom sammen med hedenskapet. Kort etter ble den romersk-katolske kirke til, og da protestantismen mange hundre år etter skilte seg ut, tok den med seg mange av de hedenske religiøse læresetningene. De som i dag følger det som kalles den «kristne religion», er ikke åndelig frie til å tilbe Gud på rette måte. Deres sinn er blitt fanget av de moderne former for Ba’alsdyrkelsen, og er blinde for den bibelske sanne tilbedelse. Undersøk følgende sitater for å bli klar over den felles grunnvoll som hedenskapet og de ortodokse «kristne religioner» hviler på.
11 «Den omfattende overføring av hedenske seremonier til den kristne gudsdyrkelse, som hadde funnet sted før slutten av det fjerde hundreåret, hadde til en viss grad gjort religionens ytre form og utseende hedensk (om vi kan uttrykke det slik).» — Church History [«Kirkehistorie»] av domprost Waddington.
12. Hvordan viser van Dykes Popery de katolske skikkers hedenske opprinnelse?
12 «Buddha-tilbederne i Burma, Siam og Det kinesiske rike .... har sine relikvier og sine billedstøtter, ting som er gjenstand for den dypeste ærefrykt; deres templer koster kolossale pengesummer; deres helgener blir kanonisert av de kirkelige myndigheter; deres prester er glattraket på hodet, avlegger løfte om kyskhet, fattigdom og lydighet; deres vokslys brenner dag og natt; de har sine botsøvelser og selvpinsler; sine endeløse tradisjoner og spissfindige moralske skillelinjer; ja, selv sin skriftestol. De har også sin fasteperiode, da hele folket i fire eller fem uker skal leve på grønnsaker og frukt; sine gode gjerninger, sine utenatlærte bønner, sin faste, sine ofringer til billedstøtter; sølibat, frivillig fattigdom, obligatoriske andakter og rundhåndede gaver til templer, klostrer og avgudsbilder. Selv rosenkransen, en perlesnor som brukes når de ber, og som papistene tror er en innretning som ble spesielt åpenbart for St. Dominicus, er en del av den fromme buddhists hellige utstyr.» — Popery [«Papismen»] av van Dyke.
13. Hvordan bekrefter kardinal Newman det faktum at den romersk-katolske tilbedelse stammer fra hedenskap og demonisme?
13 «I tillit til kristendommens makt til å motstå smitten av det onde og å omdanne selve redskapene og det som følger med demontilbedelse, til evangelisk bruk, og også med følelsen av at disse skikker opprinnelig hadde kommet fra primitive åpenbaringer og fra det naturlige instinkt, selv om de var blitt fordervet; og at de måtte oppfinne det de trengte, hvis de ikke brukte det de fant; og at de dessuten var i besittelse av selve forbildene som hedenskapet prøvde å være skyggen av — var de styrende i kirken [den romersk-katolske] fra tidlige tider beredt til, ved anledning, å adoptere eller etterligne eller godta det almene folks ritualer og skikker så vel som filosofien til den dannede klasse. Bruken av templer og innvielsen av disse til særlige helgener, og det at de blir dekorert ved særlige anledninger med grener av trær; røkelse, lamper og lysestaker; votivgaver ved helbredelse fra sykdom; hellig vann; tilfluktssteder; helligdager og høytider, bruk av kalendere, prosesjoner, velsignelse på slagmarken; prestedrakter, tonsuren, ekteskapsringen, det å vende seg mot øst, på et senere tidspunkt bilder, kanskje kirkemessen og [sangen] Kyrie Eleison, er alt av hedensk opprinnelse og helliget ved å bli tatt inn i Kirken.» — Essay on the Development of Christian Doctrine [«Avhandling om utviklingen av den kristne lære»] av kardinal Newman.
14, 15. Kan demonisme helliges ved å tas inn i en såkalt «kristen» kirke? Hvilke forhold i kristenheten som svarer til forholdene på Gideons tid støtter ditt svar?
14 Kristenheten har sannelig gravd dypt ned i hedenskapet etter sine religiøse lærdommer, selv om den bærer navnet «kristen». I motsetning til enkelte religiøse oppfatninger lar det seg like lite gjøre å helliggjøre demonismen ved å anta den i ortodokse kristne kirker, som det lot seg gjøre for Israel å renvaske Ba’alsdyrkelsen. (2 Kor. 6: 14—17) Kristenheten har veket bort fra den sanne tilbedelse av Jehova slik den blir framsatt i Bibelen, og derfor har den ikke Guds beskyttelse, men dens folk lider i et åndelig fangenskap og under fysisk undertrykkelse. I dag befinner menneskene seg i en tilstand som svarer til den israelittene var i under midianittene. Midianittene og deres forbundsfeller er et bilde på Satans synlige redskaper som skamrir de folk som må holde dem oppe.
15 Politiske, kommersielle, religiøse og militære systemer hersker over folkemassene og undertrykker dem. Lik røvere, plyndrere og mordere utbytter de de forsvarsløse og tar fra dem fruktene av deres arbeid. Det jevne folk sliter for å produsere mat, klær og hus, mens andre, som ikke har produsert noen ting, høster utbyttet av arbeidet. Israelittene måtte lage huler som de kunne gjemme sine levnetsmidler i, for å få noe å spise. Nå for tiden må folk spinke og spare med tanke på en usikker framtid, men de styrende faktorer sporer opp disse sparepengene og gjør innhogg i gasjer og lønninger ved å pålegge urimelig høye skatter. Pengene blir ikke brukt så mye til nødvendige utgifter i folkets interesse, men heller til fete gasjer som blir gjort enda fetere ved svindel og korrupsjon. De blir brukt til unyttige planer, administrative bommerter eller de blir rett og slett sløst bort. Storfinansen jager etter all den fortjeneste den kan få, ved å la prisene stige til værs mens den samtidig nedsetter varenes kvalitet. Snyltende falske religioner tigger og narrer penger fra mennesker som tror at de derved tjener Gud, men som i virkeligheten fremmer den moderne Ba’alsdyrkelse som ligger til grunn for så mange av deres vanskeligheter. Undertrykt og ribbet for illusjoner roper mange til Herren i sin nød, men når det blir litt bedre og det kommer en forbigående velstandstid, glemmer de Gud. Akkurat som israelittene gjorde i dommernes dager.
’RIV NED BA’ALS ALTER’
16. Hvilket budskap kommer til Gideon, og hvordan reagerer han på det?
16 Blant de israelitter som ropte til Herren i oppriktighet, var Gideon. Vi ser ham først i Ofra, der han står og tresker hvete i en vinperse i stedet for å stå fremme på det åpne treskegolvet der de plyndrende midianittene lett kunne få øye på ham. Han har en på besøk. En Herrens engel kaller ham «du djerve kjempe», og sier: «Du [skal] frelse Israel av midianittenes hånd; har jeg ikke sendt deg?» «Hør på meg, Herre! Hvorledes skal jeg frelse Israel? Min ætt er jo den ringeste i Manasse, og jeg er den yngste i min fars hus,» svarer Gideon. Han tenkte ikke høyere om seg selv enn han burde gjøre, men var saktmodig og ydmyk av hjertet. Likevel var han villig til å ta på seg den farefulle tjenesten hvis han kunne være sikker på at Gud ville gi ham støtte. Han ba derfor om et tegn, og det fikk han da engelen fra en stein lot det stige opp ild som fortærte det matofferet Gideon hadde satt der. — Dom. 6: 11—24.
17. Hva gjorde Gideon raskt, og etter hvis befaling?
17 Jehova Gud var ikke sen om å gi Gideon beskjed om hvordan han skulle gå fram, og Gideon somlet heller ikke med å sette befalingene i verk. Beretningen sier: «Samme natten sa Herren til ham: ’Ta den utvalgte okse din far har (det har vært den utvalgte okse i syv år), og riv ned det Ba’als-alter som din far har, og hogg ned den hellige pel som står ved siden av det. Bygg så et alter for Herren din Gud på toppen av denne festning med materialet, og ta den utvalgte okse og la den bli ofret som et brennoffer med veden av den hellige pel som du skal hogge ned.’ Så tok Gideon ti av sine slaver og gjorde som Herren hadde sagt ham; men etter som han var for redd for sin fars husstand og folkene i byen til å gjøre det om dagen, gjorde han det om natten.» — Dom. 6: 25—27, En am. overs.
18. Hvem var Gideon et bilde på, og hvordan var de han framstilte, i en lignende stilling som den Gideon var i da engelen besøkte ham?
18 I dette profetiske drama var Gideon et bilde på Kristus Jesus og levningen av de salvede lemmer på hans legeme. Under og like etter den første verdenskrig var de sanne kristne i en lignende situasjon som Gideon var i da engelen kom til ham. Lik israelittene i det lovte land befant de seg i den stilling at de skulle tjene Gud, og de sådde sannhetens sæd i en viss grad, men de greidde ikke fullt ut å bære kristne frukter. De var blitt besmittet av noen av de religiøse skikker som de moderne Ba’alsdyrkere rundt omkring dem praktiserte. Fordi de på den måten var blindet, formet de ikke budskapet på den likefremme og kompromissløse måten som det burde blitt lagt fram på. De betraktet herskerne i verden som «de foresatte øvrigheter» som nevnes i Romerne 13, var hemmet av en viss dyrkelse av skapninger og av menneskefrykt og forkynte ikke så åpent og modig som de burde. Verdslige undertrykkere utøvde et strengt herredømme over dem, holdt dem i åndelig forvaring og kastet mange i fengsel. De var ikke frigjort til gudfryktig kamp.
19. Hvordan reagerte den salvede levning da Kristus Jesus kom til templet i 1918?
19 Da kom Kristus Jesus til templet i 1918, som forbilledlig vist ved engelens besøk hos Gideon. Deres oppdrag til å forkynne ble gjort klart for dem. Ja, de var bare en liten gruppe, de minste blant menneskene hva antall og innflytelse angikk, og etter alle ytre tegn å dømme, kunne de ikke gjøre noen ting. Men de sannheter som nå opplyste deres sinn og renset vekk misforståelser, ga dem et tegn på at Gud var med dem i arbeidet. De ble plutselig levende i Rikets tjeneste, enda fienden trodde at disse fangne dødens barn var så godt som ødelagt. (Salme 79: 11; Es. 42: 7; Åpb. 11: 9—11) Denne lille skare kristne var overbevist om at Guds kraft nå virket for dem, og fylt av de nye sannheter som strømmet fram fra templet, gikk de på for å angripe de falske religioner som forblindet velvillige mennesker.
20. Hvordan begynte de kristne, i likhet med Gideon, å bruke ting i Guds tjeneste som før var blitt misbrukt til uriktige ofringer?
20 Gideon og hans menn slo fryktløst til mot Ba’alsdyrkelsen, rykket opp bildet av Ba’al, kappet ned den hellige pelen og la hånd på oksen som var innvigd til Ba’al. Alt dette som tidligere var blitt misbrukt, lot de nå bli anvendt i Guds tjeneste, Av materialet bygde de et alter for Jehova, slaktet den utvalgte oksen og brukte den som et brennoffer for Gud, mens de lot flammene få næring av den hellige pelen de hadde hogd i stykker. På samme måte var det med Jehovas gjenopplivede vitner etter den første verdenskrigen. Da lot de ting som engang var blitt anvendt av tyranniske systemer i verden, bli fortært i Rikets tjeneste. Tid og krefter som engang ble misbrukt, går nå til Guds tjeneste. Materielle eiendeler blir brukt til Jehovas ære. (Ordsp. 3: 9) Ord som engang ble brukt på urett, religiøst vis, blir nå ofret som lovoffer til Gud, som offerokser som er blitt fullstendig vigd til Jehova ved brennoffer. «Ta med deg ord og vend om til Jehova. Si til ham: Ta bort all misgjerning og ta imot det gode, så vil vi som okser gi våre leppers offer.» «La oss i hans navn stadig ofre lovprising som offer til Gud — uttalelser fra lepper som herliggjør Guds navn.» — Hos. 14: 3, Am. stand. overs.; Hebr. 13: 15, En am. overs.
21. Hvordan er det den kristnes offer av lovprising gjør det av med den moderne Ba’alsdyrkelse og river den ned?
21 Liksom det var Gideons offer til Gud som fortærte Ba’als eiendeler, så er det det kristne offer av lovprising som gjør det av med den falske religions læresetninger. Når de kristne siterer Esekiels ord: «Den sjel som synder, den skal dø,» blir den religiøse lære om menneskesjelens udødelighet avlivet. Når de siterer Paulus’ ord: «Den lønn som synden gir, er døden,» går fabelen om evig pine for de onde opp i røk. Når de gjentar Jesu ord: «Faderen er større enn jeg,» blir treenighets-tilhengernes påstand om at Gud og Kristus er like, bevist å være en løgn. Hva angår denne tre-i-en læren, treenighetslæren, så er det bare ett skriftsted i eldre bibler som støtter den, og nå når de lærdes forskning har bevist at det er uekte og det ikke lenger forekommer i nøyaktige moderne oversettelser, er denne læren blitt feid vekk fra bladene i Guds ord. (Esek. 18: 4, eldre norsk overs.; Aut. eng. overs.; Rom. 6: 23; Joh. 14: 28; 1 Joh. 5: 7) Disse og lignende lovprisingsord som de kristne tar fra Bibelen og bruker i sin forkynnelse, velter overende de falske læresetninger til nåtidens organiserte «kristne religioner». Kristenhetens overleverte trosbekjennelser og læresetninger, som kan spores tilbake til hedenskapet istedenfor til Bibelen, blir revet ned. De står ikke fastere i ærlige, opplyste menneskers sinn enn Ba’als billedstøtte og den hellige pelen gjorde etterat Gideon og hans hjelpere hadde jevnet dem med jorden.
22, 23. a) Hvilken betydning har Gideons navn i forbildet og i motbildet? b) Hvordan er motstandernes reaksjon på at Ba’alsdyrkelsen blir revet ned, i forbildet og i motbildet?
22 Gideons navn betyr «en som feller, hogger; kriger». Overfor de urene ting som hørte med til Ba’alsdyrkelsen, handlet Gideon som en som feller og hogger, da han utryddet dem. Det han senere gjorde, viser det berettigede i at navnet hans også betyr «kriger». Den større Gideon, Kristus Jesus, åpenbarer fra templet sannheter og dommer som gjør at Djevelens system kommer til å stå lavt i Hans etterfølgeres sinn, og disse hans etterfølgere tar del i dette arbeidet med å jevne den moderne B’a’alsdyrkelse med jorden. Det gjør de ved å gi disse skarpe og knusende sannheter videre til andre. Og hvordan reagerer de som hører det? For å få et holdepunkt, kan du legge merke til hva Gideons forbilledlige handlinger utløste: «Da folk i byen sto opp tidlig neste morgen, så var Ba’als alter revet ned, den hellige pel som sto ved siden av det, hogd ned, og den utvalgte okse ofret på det alter som var blitt bygd! Da sa de til hverandre: ’Hvem har gjort dette?’ Da de hadde forhørt seg og undersøkt saken, erklærte de: ’Gideon, Joas’ sønn, har gjort dette.’ Så sa byens menn til Joas: ’Før din sønn ut, så han kan dø; for han har revet ned Ba’als alter og hogd ned den hellige pel som sto ved siden av det.’» — Dom. 6: 28—30, En am. overs.
23 Disse mennene var utvilsomt blant dem som tidligere hadde ropt til Herren på grunn av sine plager. De hadde sannsynligvis hørt det svar Gud hadde sendt med profeten, dette svaret som ga Israel beskjed om at grunnen til deres vanskeligheter var deres tilbakefall til Ba’alsdyrkelsen. Og likevel, da årsaken til deres plager ble angrepet, reiste de seg i en pøbelhop mot ham som avslørte den. De ville ha mer av det som plaget dem. De kunne ikke ta situasjonen med fornuft og logikk, men i en ekte pøbel-ånd forlangte de rett og slett at han som hadde avslørt Ba’al, skulle drepes. Når Jehovas vitner i dag avslører at religionene er av hedensk opprinnelse og i motstrid med Guds ord, og derved river ned den falske religion i sinnet hos noen av dem som hører, da er det mange andre som reiser et stort skrik mot Guds tjenere. De forlanger at de skal arresteres, vil ha dem fengslet, får i stand pøbelopptøyer mot dem, ja, de går endog så langt at de forlanger Guds tjeneres liv, og av og til greier de å få tatt det også. Med visse mellomrom ber verdens religiøse eller politiske ledere om mer av det som plager dem, skriker ut at det som trengs, er mer av deres religion. Når deres store trengsel kommer over dem i Harmageddon, la dem da rope til de hedenske guder de har valgt seg, og ikke til Jehova Gud, for å be om befrielse. — Dom. 10: 14.
24. Hva beviser at både fortidens og nåtidens Ba’alsdyrkelse er falsk?
24 Gideons far Joas stanset pøbelhopen der de sto, med disse ord: «Vil I stride for Ba’al, vil I hjelpe ham? Den som strider for ham, skal miste livet innen i morgen. Er han Gud, da la ham stride for seg selv, siden de har revet ned hans alter.» Men Ba’al kunne ikke svare for seg selv, og den moderne Ba’alsdyrkelse kan heller ikke fastholde sine lærdommer når Bibelens sannhet blir framholdt, eller med logiske argumenter motstå det vitnesbyrd som rettes mot den av Jehovas vitner. Den kristne tro blir bevist ved gjerninger, Ba’alsdyrkelsen blir motbevist ved sin mangel på gode gjerninger. Og derfor: «Den dag fikk Gideon navnet Jerubba’al, fordi de sa: La Ba’al stride mot ham, fordi han har revet ned hans alter.» (Dom. 6: 31, 32) Dette Ba’als-alteret hadde tilhørt Joas, men likevel mente ikke Gideon som så mange gjør i dag, at deres fars religion er god nok for dem. Og Joas var villig til å endre gudsdyrkelse da det var blitt bevist at hans gud var maktesløs.
25. Hvorfor er det så nødvendig å drive ut demontilbedelsen før en kan få Jehovas støtte og velsignelse?
25 Derfor, vekk med all falsk religion som holder menneskenes sinn i fangenskap, som hemmer og blinder åndsevnene, så de ikke kan oppdage den sanne tilbedelse av Gud! Ned med Ba’als alter, billedstøttene, de hellige pelene, ofrene! Gud ville ikke befri Israel så lenge Ba’al sto og kunne tilskrives befrielsen; han frelser bare når det ikke er noen fremmed gud blant hans folk. (Es. 43: 12) Før Jehova ga beskjed om de skritt som skulle tas mot de inntrengende midianittiske hordene i Gideons dager, ble Ba’al revet ned og de oppriktige israelittene renset for sine urene pletter. I motbildet var det slik at før Jehova sendte ut sine vitner i et fryktløst angrep mot Djevelens systemer, lot han dem gjennomgå en åndelig renselse under oppsikt av den større Gideon, Kristus Jesus, som var kommet til templet. Alt dette ble gjort forat de kunne «bære fram for Herren offergaver rettferdighet». — Mal. 3: 1—5; 1 Pet. 4: 17.
DE FRYKTLØSE KALLES SAMMEN
26. Hva kan fienden ha vært skarp nok til å skjønne, og hva gjorde de?
26 Ulydighet mot Gud hadde ført israelittene inn i en tilstand som faktisk var et fangenskap; lydighet var den nøkkel som kunne låse opp fengslet og gjøre dem fri til å drive ut undertrykkerne. At Ba’alsdyrkelsen ble drevet ut, var det første nødvendige skritt på vegen tilbake til den sanne tilbedelse. Det kan være at hedningene som utplyndret landet, var skarpe nok til å skjønne dette, og at de i utrenskingen av Ba’alsdyrkelsen så de første tegn på en samlet oppstand mot deres vanlige utplyndring av landet. Det var iallfall i denne kritiske tiden at alle undertrykkerne forente sine styrker, minst 135 000 mann. Deres horder veltet ned over Jordans bredder, raste over elva og strømmet inn i Israels hjerte, inn i den fruktbare Jisre’el-dalen. Der slo de seg ned, og fiendeleiren bredte seg utover i dalen, strittende av sverd som skulle slå ned all motstand som kunne reise seg mot dem. — Dom. 6: 33; 8: 10.
27. Hvordan møtte Gideon denne alvorlige trusel, og hva gjorde han for å få vite om han hadde Guds støtte?
27 Beretningen forteller om hvordan Gideon av Herrens ånd ble drevet til å møte denne invasjonen ved å slå alarm, sende budbringere til bestemte områder og samle tropper for å gjøre motstand mot overfallsmennene; hvordan han søkte flere forsikringer fra Jehova om at Han ville være med dem i kampen og frelse Israel; og hvordan denne forsikringen ble gitt ved at Gud først lot det komme dogg på ullen mens marka fortsatt var tørr, og deretter på marka mens ullen ikke dogget. Tidligere hadde Gideon gjort en kontrollprøve for å være sikker på den guddommelige ledelse da engelen kom. Nå foretok han en dobbelt kontrollprøve, for å forvisse seg om at han sto i en riktig stilling. Deretter var det at «Jerubba’al, det er Gideon, og alt folket som var med ham, tok tidlig ut og leiret seg ved Harod-kilden; men midianittenes leir lå nordenfor, fra More-høyden og ned dalen». — Dom. 6: 34—40; 7: 1.
28. Hvilken lovbefalt sikting av Gideons styrker ga Gud nå ordre til, og hvorfor?
28 Mens bare 32 000 israelitter var samlet oppe i høyden, og en fiendtlig horde på 135 000 lå spredt utover i dalen nedenfor dem, ga Jehova Gud denne forbausende befalingen til Gideon: «Du har for mange folk med deg til at jeg skulle gi midianittene i deres hånd; for da kunne Israel rose seg mot meg og si: Min egen, hånd har frelst meg. La nå utrope for folket: Den som er fryktsom og redd, kan vende om og fare hjem igjen.» (Dom. 7: 2, 3) Denne gangen var det ikke Gideon som ba om en prøve for å få klarlagt den riktige stilling eller for å få forvissning om Jehovas støtte. Denne gangen var det Gud selv som siktet ut dem som var samlet til kamp. De redde fikk beskjed om å gå hjem. 22 000 forlot forsamlingen og trakk seg tilbake fra kampstyrken. Ti tusen ble tilbake ved Harod-kilden. Navnet på denne kilden betyr forresten «skjelving, hjerteklapp». Overmakten mot Israel, som før hadde vært fire mot en, ble nå tretten mot en! Men likevel handlet Jehova med visdom etter sin lov: «Og tilsynsmennene skal fremdeles tale til folket og si: Er her noen mann som er redd og motfallen, så kan han gå og vende tilbake til sitt hus, forat ikke hans brødres hjerte skal bli mistrøstig, liksom hans eget hjerte er.» — 5 Mos. 20: 8.
29. Hva har funnet sted som oppfyller den forbilledlige samling av midianittene mot Gideon, og hans prøve for å få vite om Gud støttet ham?
29 Som oppfyllelse av disse deler av det profetiske drama, gjorde Satans organisasjon seg klar til kamp mot Rikets forkynnere. Det hendte etterat Kristus Jesus var satt på tronen, var kommet til templet og hadde renset den salvede levning på jorden. (Åpb. 12: 17) Flere profetier forutsier at mennesker og nasjoner på den tiden skulle konspirere og slutte seg sammen for å motstå vitnene, som nå var åndelig frigjort fra mange falske religiøse idéer som hadde umuliggjort deres tjeneste for Gud. (Salme 2 og 83; Es. 8: 9—12; Åpb. 11: 17, 18) Jehovas salvede vitner er fienden helt underlegen i antall, akkurat som Gideons skare var, og de må derfor stole på Guds hjelp. Av seg selv kan de ikke gjøre noen ting. De prøver derfor til stadighet sin stilling, ransaker seg selv, søker i Skriften for å passe på at deres forkynnelse fortsatt er i harmoni med den, speider etter tegn på Jehovas ledelse og velsignelse og holder seg våkne for å dra nytte av guddommelige irettesettelser eller tuktelser. Liksom Gideon foretok både en og flere kontrollprøver, fortsetter også de å prøve sitt forhold til Gud mens de beveger seg av sted langs med tidens strøm. — 2 Kor. 13: 5; 1 Tess. 5: 21; Hebr. 12: 5—11.
30. Hvordan virker frykten i dag slik at den skiller mange ut av den kristne forsamling?
30 Når vitnene forkynner overalt omkring på jorden, innbyr de andre til å komme sammen med dem. Mange som hører, er i sitt hjerte enig i budskapet mot den hyklerske religion, men de lar være å komme sammen med vitnene. Andre er enige, og kommer sammen med vitnene, i likhet med de 32 000 israelittene som samlet seg. Men på disse møtene blir de klar over den kampen det hele medfører, de ser den fiendtlige hær som er stilt opp mot vitnene, oppdager at det kommer forfølgelse over dem som står på Jehovas side, og etter å ha kommet på møtene en kort stund, trekker de seg tilbake fra kretsen av fryktløse kjempere. De har ikke den fullkomne kjærlighet til Gud som driver ut all frykt, og derfor blir de fanget i menneskefryktens snare, og skrekken kaster deres sinn i fangenskap. Møtene, hvor sannhetens vann strømmer fram, blir til steder der de skjelver og får hjerteklapp, akkurat som Harod-kilden ble det for de 22 000. De foretrekker å ha en god anseelse i samfunnet istedenfor å stå seg godt med Gud, i likhet med fremtredende menn på Jesu tid: «Allikevel var det mange som trodde på ham, også av rådsherrene, men for fariseernes skyld bekjente de det ikke, forat de ikke skulle bli utstøtt av synagogen; for de ville heller ha ære av mennesker enn ære av Gud.» (Joh. 12 : 42, 43) Deres svake forsøk på å bryte seg ut av Satans fengselssystemer blir til intet idet de mister motet, slutter å komme sammen og vender tilbake til fangenskapet. — Ordsp. 29: 25; Matt. 5: 10—12; 2 Tim. 3: 12; Hebr. 10: 25, Aut. eng. overs.; 1 Joh. 4: 18.
DE LATE SKILLES FRA DE NIDKJÆRE
31—33. Hvordan ble det tynnet enda mer ut i rekkene i Gideons hær, og hvorfor?
31 Jehova Gud foretok denne prøven for å fjerne de fryktsomme. Han gjorde det ved å åpenbare sannheter som viste den forestående kamp, som skulle avsløre Djevelens organisasjon, og disse åpenbaringer gjorde at frykten kom for dagen. De som ikke modig ville følge sin fører, Kristus Jesus, ble av sannheten skilt ut fra fårehjorden. Kvantiteten ble ofret til fordel for kvaliteten. Men det foresto flere åpenbaringer av sannheten, som skulle tynne ut rekkene enda mer. Det ble vist forbilledlig ved det neste som hendte med Gideons hær på ti tusen mann:
32 «Men Herren sa til Gideon: Ennå er det for mange folk; la dem gå ned til vannet, så vil jeg prøve dem for deg der, og den som jeg sier skal gå med deg, han skal gå med deg; men hver den som jeg sier ikke skal gå med deg, skal ikke gå. Så lot han folket gå ned til vannet, og Herren sa til Gideon: Alle som lepjer vannet i seg med tungen liksom hunden, skal du stille for seg selv, og likeså alle som legger seg på kne for å drikke. Og tallet på dem som lepjet med hånden til munnen, var tre hundre; men hele resten av folket la seg på kne og drakk av vannet. Da sa Herren til Gideon: Med de tre hundre mann som lepjet, vil jeg frelse eder og gi midianittene i din hånd; men resten av folket kan gå hver til sitt.» — Dom. 7: 4—7.
33 Overmakten mot Israel fløy plutselig opp til 450 mot en! Hva kunne denne lille håndfull gjøre mot 135 000 fiendtlige krigere? Av seg selv, absolutt ingen ting! Ingen befrielse som nå kunne komme gjennom dem, ville skyldes deres tallmessige styrke, det var sikkert. De kunne aldri senere bli oppblåst av stolthet og skrytende si: «Min egen hånd har frelst meg.» Æren for en eventuell seier kunne ikke gå til Ba’al som nå var revet ned og utslettet, den kunne ikke gå til eieres egne styrker, som nå var så uttynnet og fåtallige, den kunne bare gå til Jehova Gud!
34. Hvilke forhold var til stede som utgjorde et fornuftig grunnlag for drikke-prøven?
34 Men hvorfor ble de 9700 som knelte ned for å drikke, sendt hjem, forkastet? En kan lett være enig i at fryktsomhet var en god grunn til å fjerne de 22 000, men hvilket fornuftig grunnlag kunne denne drikke-prøven ha? Vel, husk nå at Gideons styrker lå ved utkanten av fiendeleiren, at motstanderne var innen synsvidde, at kampen lå like foran dem. Gjorde ikke forholdene det påkrevet med årvåkenhet, vaktsomhet? Og hvor mye kan en mann se når han bøyer seg ned eller legger seg ned på alle fire for å slurpe vannet begjærlig i seg uten å ense omgivelsene? Når de 9700 ikke holdt seg på bena, men i stedet la seg bekvemt ned for å tilfredsstille sitt personlige behov, viste de da ikke skjødesløshet, forsømmelse, likegladhet og en manglende forståelse av den kritiske stilling de befant seg i? Jo, de gjorde det, i like høy grad som de 300 viste de motsatte, gode egenskaper ved at de holdt seg på bena, førte det vannet de trengte, opp til munnen med sin hule hånd, så fram for seg og holdt hodet løftet, for å kunne følge med i de begivenheter som med raske skritt nærmet seg sitt høydepunkt. De glemte ikke kampen mens de slokket tørsten.
35. Hva er det som i dag er symbolske vanningssteder for mange, og hvilken bibelsk støtte har svaret ditt?
35 Hvilken profetisk betydning dette har? Jo, Bibelen gir, en overflod av beviser for at vann er et bilde på livgivende sannheter fra Jehova. Slike uttrykk som frelsens kilder, kilder med levende vann, livsens bekker og at man kan renses «ved vannbadet i ordet», er bare noen få eksempler. (Es. 12: 3; Jer. 2: 13; Esek. 47: 1—12; Amos 8: 11; Ef. 5: 26; Åpb. 22: 1, 17) Folk kan drikke sannhetens vann privat i sitt eget hjem, men de bør også drikke på menighetens sammenkomster. Slike møter er vanningssteder for mange, og i det drama vi har under behandling, var det en forsamlet skare som drakk. Drikke-prøven i vår tid har derfor funnet sted på Jehovas vitners sammenkomster.
36. Hvilken klasse ble framstilt av de 9700 som falt igjennom ved drikke-prøven i Gideons dager, og når kom denne klassen særlig tydelig fram?
36 De 22 000 som var redde, holdt seg ikke så lenge ved Harod-kilden at de fikk slokket noen tørst, men det gjorde de 9700. I dag er det mange som kommer på et møte eller to, og så blir skremt vekk av utsiktene til tjeneste og forfølgelse før de i det hele tatt får smakt på sannhetens vann. Andre fortsetter derimot å komme sammen og drikke budskapet inn. De er på møtene, men istedenfor å holde seg på bena, inntar de behagelige og bekvemme stillinger. De hører på den harmoniske forklaring av vanskelige skriftsteder, som for deres ører er som vakker musikk, og drikker i seg beskrivelsene av den nye verdens velsignelser som for dem lyder som en yndig sang. Men de vil ikke spille denne vakre musikken for andre, de vil ikke synge den yndige sangen for andre ører, de vil ikke komme seg på bena og begynne å vitne, åpne øynene for tjenesten eller møte fienden ansikt til ansikt på feltet. (Esek. 33: 30—33) De eneste planer de har for utvidelse, er selviske, og går ut på å øke deres egen viten. De vil blåse seg opp med en kunnskap som ikke følges av forstand, hamstre sannhet liksom en gjerrigknark graver gull ned i jorda. Denne klassen, som ble framstilt av de 9700 i Gideons dager, kom særlig tydelig fram i 1920-årene, da så mange ble besnæret av den selvopptatte bestrebelsen for å utvikle en «karakter», og da så få var klar over behovet for tjeneste på feltet. Da det på møtene gang på gang ble hamret løs på nødvendigheten av å utføre tjeneste på feltet, ble denne sannheten for hard for mange, de kunne ikke ta imot den, og den fjernet dem fra samlingen av Jehovas folk. — Ordsp. 4: 5, 7; Joh. 6: 60—66; 1 Kor. 8: 1.
37. Hvordan viser andre målbevissthet og årvåkenhet ved møtene, så de derved kan sammenlignes med dramaets 300?
37 Hvor annerledes er ikke innstillingen hos de motbilledlige tre hundre når de er på møtene! De må drikke og gjør det, men for dem er ikke budskapet bare en fin søndagspreken som kan klø ørene og så bli glemt, ikke vakker musikk som går inn det ene øret og ut det andre, ikke en yndig sang som luller dem inn i dagdrømmer om en ny verden. Når de på møtene gleder seg over lærerike opplevelser og praktiske demonstrasjoner, er deres sinn stadig opptatt med å tenke på hvordan de kan bruke denne undervisningen i sin egen tjeneste på feltet. Når Vakttårnet blir studert av menigheten, og gode bibelske punkter kommer fram, så gleder de seg ikke bare over denne sannheten selv, men de tenker også på hvordan de kan bruke denne kunnskapen i sitt eget forkynnerarbeid. De er «ordets gjørere, og ikke bare dets hørere». (Jakob 1: 22) De fyller seg med det sannhetens vann som veller fram på møtene, men mens de gjør dette, holder de øyne og ører åpne for muligheter til tjeneste som kan gi dem høve til å la sannheten strømme ut til andre. Mens de selv lærer, vil ønsket om å fortelle det til andre bygge opp et trykk, inntil det nærmer seg bristepunktet. Da får de, i likhet med Elihu, utløsning ved å åpne leppene og la budskapet strømme ut, så andre kan glede seg over det. — Job 32: 17—20.
38. Hvordan ble de salvede vitners rekker tynnet ut i 1920-årene, men hvorfor var deres fåtallighet ingen grunn til å tape motet?
38 De prøver som i 1920-årene kom som følge av de stadige nye sannheter og dommer fra templet, tvettet og renset den salvede levning inntil bare de få urokkelige var igjen, de som var prøvet, de fryktløse og uselviske, de årvåkne kjempere som var «sterke i Herren og i hans veldes kraft». (Es. 6: 5—7; Sak. 3: 1—5; Ef. 6: 10) De var en liten vitneskare sammenlignet med de fiendtlige horder de sto overfor, men når Jehova står på de fås parti, er det ikke nødvendig med et stort antall for å vinne seier. (1 Sam. 14: 6; Luk. 19: 40; Rom. 8: 31) Utviklingen viste at dette prinsippet var sant på Gideons tid; de motbilledlige hendelser bekrefter det i dag.
HVORFOR SINNENE BLIR FRIGJORT
39. Hvordan har flertallet, både i dramaet og i nåtiden, tatt bestrebelsene på åndelig renselse ille opp og motstått dem?
39 Men før vi gir oss i kast med den bibelske beretning om selve kampen, og trekker parallellen mellom de begivenhetene og den motbilledlige oppfyllelse, vil vi ta litt tid til å tenke på det vi hittil har behandlet av dramaet. Hele Israel var i en uren tilstand i Guds øyne på grunn av Ba’alsdyrkelsen. De måtte fattisk gjemme seg for de grusomme okkupasjonstroppene. De ropte til Herren i sin nød. Han svarte, og det gjorde han ved å sende en profet, en engel og ved å oppreise en dommer som befrier. De fleste motsto det budskap de fikk gjennom profeten, og i et pøbeloppløp ville de slå i hjel den dommer som var blitt oppreist ved engelens besøk. De foretrakk den populære Ba’alsdyrkelsen framfor den sanne tilbedelsen. Det er likedan i dag. Det er kristenhetens grunnfestede, men falske religioner som er populære, mens de uforfalskede bibelske sannheter som Jehovas vitner lar lyde, hisser pøbelen opp til å begå voldshandlinger.
40. Hvordan blir den salvede levning forberedt til kamp, og hvilken dumhet unngår de?
40 Men den trofaste Gideon og hans menn kastet Ba’al til jorden, sendte ut innbydelser til samling, forberedte sine styrker til kamp ved å fjerne de fryktsomme og de selviske lathansene og holdt seg våkne og klare til aksjon. I dag finnes det en lignende gruppe, en salvet levning. De er blitt gjort klar til kamp ved at falske religiøse seremonier og lærdommer er blitt feid vekk fra sinnet deres. De er blitt åndelig frigjort fra våre dagers Ba’alsdyrkelse, og har et åpent sinn som kan ta imot sannhetene fra Guds ord og fra den større Gideon i templet. De studerer, for seg selv og sammen med andre, fri for frykt og selviskhet. De slutter ikke å komme sammen, så de vender tilbake til Ba’alsdyrkelsen. Lots hustru så tilbake mot Sodoma, israelittene i ørkenen så tilbake til det behagelige liv i Egypt, den vaskede so velter seg i søle, hunden vender seg om til sitt eget spy; men kristne som er frigjort fra nåtidens Ba’alsdyrkelse, vender ikke tilbake til den. De ser seg ikke tilbake etterat de har lagt hånden på plogen i Rikets tjeneste. — 1 Mos. 19: 26; 4 Mos. 11: 4—6, 18—20; 2 Pet. 2: 20—22; Luk. 9: 62.
41, 42. Hvordan blir Guds sannhet brukt av åndelig frigjorte vitner, som vist av Bibelens symbolske uttalelser?
41 Med sinn som var frigjort, og fylt av den sannhet som frigjør menneskene, gikk disse salvede vitner ut for å frigjøre andre, og de fortsetter med det. De får i stand utbrudd fra fengslene, ikke fra bokstavelige celler, og ikke ved å bruke filer eller sprengstoff, men med Guds ords sannhet, som er skarpere enn noe tveegget sverd, og som kan skjære fri sinn som er bundet med djevelske bånd. Åndens sverd stikker og hogger, sannhetens vann skyller over villfarelsens skjulesteder, harde, skarpe sannheter som kan lignes med hagl, river bort løgnens tilflukt, lik en svepe plager og skremmer denne sannheten de geistlige fangevoktere som ikke greier å dekke over sin bedragerske tjeneste, brennende sannheter fortærer den religiøse halmen, og lik en hammer som knuser berg, pulveriserer sannheten de doktrinære snublestener som får så mange til å snuble når de prøver å følge den sanne tilbedelses veg. Det er som Esaias og Jeremias sier:
42 «Hagl skal rive bort løgnens tilflukt, og skjulet skal vannene skylle bort. .... når den susende svepe farer fram, da skal I bli trådt ned. Hver gang den farer fram, skal den rive eder bort; hver morgen skal den fare fram, både dag og natt, og det skal være bare redsel å forstå budskapet [det skal bare være en plage når han lar dere forstå læren, Aut. eng. overs., randbm.]; for sengen er for kort til å strekke seg ut i, og teppet for smalt til å svøpe seg i.» (Es. 28: 17—20) «Den profet som har en drøm, han får fortelle en drøm, og den som har mitt ord, han skal tale mitt ord i sannhet! Hva har halmen å gjøre med kornet? sier Herren. Er ikke mitt ord som en ild, sier Herren, og lik en hammer som knuser berg?» — Jer. 23: 28, 29; Es. 62: 10; Ef. 6: 17; Hebr. 4: 12.
43. Hva utretter sannheten foruten å rive ned nåtidens Ba’alsdyrkelse? Hvordan bør Kristi etterfølgere framholde denne sannheten?
43 Sannheten om den hedenske opprinnelse til kristenhetens religiøse lærdommer og deres Ba’al-lignende egenskaper, frigjør tilhørerens sinn fra dem, velter dem overende og river dem vekk fra den ansette stilling de engang hadde i vedkommendes sinn fordi de ble betraktet som kristendom. Men Bibelens sannhet gjør mer enn å rykke opp, rive ned, bryte ned og ødelegge, som vist av det oppdrag Jeremias fikk: «Se, jeg setter deg i dag over folkene og over rikene til å rykke opp og rive ned, til å ødelegge og bryte ned, til å bygge og til å plante.» (Jer. 1: 10) Liksom Gideon bygde opp den sanne tilbedelsen etter å ha revet ned Ba’alsdyrkelsen, tar den salvede levning i dag og planter og bygger opp den riktige lære etter å ha renset vekk det doktrinære skrap som tilhører alt det hedenske som angivelig skulle være blitt kristnet. Når Kristi etterfølgere utfører denne tjenesten, bør de sky tåpelige spekulasjoner og tretter. De bør være saktmodige, milde og overbevisende, forat den som blir undervist, kan gjenvinne den åndelige frihet som Satan har tatt fra ham. «Unngå tåpelige, umodne spekulasjoner; du vet at de bare fører til tretter, og en Herrens slave må ikke trette, men behandle alle vennlig; han må være overbevisende og ikke bli sint, idet han tilretteviser sine motstandere med mildhet; for det er mulig at Gud lar dem angre og erkjenne sannheten, og de kan ennå komme til sans og samling og unnslippe Djevelens garn, han som har fanget dem for å få dem til å gjøre sin vilje.» — 2 Tim. 2: 23—26, En am. overs.
44. Hvorfor er Jehovas vitner blitt åndelig frigjort? Hvordan er de utstyrt for å oppfylle denne hensikten?
44 Det er til en slik gudfryktig kamp i frigjøringens interesse at Jehovas vitner selv er blitt åndelig frigjort. Den sannhet som har frigjort dem, må bli brukt til å frigjøre andre, som vist av lignelsen om pundene. (Luk. 19: 11—27; Matt. 5: 14—16) De kjemper som Kristi stridsmenn, lider ondt og unnlater å blande seg inn i verdslige forhold. (2 Tim. 2: 2—4) De er ikke væpnet med kjødelige våpen, men med bibelske sannheter, og derfor kan de rive ned de åndelige fengsler og festninger. Ethvert argument eller enhver hindring som blir reist av de synlige fangevoktere, kan bli smadret, og sinn som engang var fanget av Satan, blir bundet i lydighet mot Kristus og Gud. «Selv om jeg lever et jordisk liv, driver jeg ikke en jordisk krig, for de våpen jeg bruker, er ikke jordiske, men guddommelig sterke til å ødelegge festningsverker. Jeg ødelegger argumenter og enhver hindring som blir reist mot kunnskapen om Gud, og jeg tar enhver tanke til fange og får den til å lyde Kristus.» — 2 Kor. 10: 3—5, En am. overs.
45. Hvilke spørsmål blir besvart i neste nummer?
45 Når vi igjen vender oss til det gamle profetiske drama med Gideon og hans lille skare på tre hundre mann, når vi følger dem i kampen mot fienden som lå spredt utover Jisre’el-dalen så tallrike som gresshopper, vil vi da i dette finne et forbilde av den kristne krigføring som ikke bruker kjødelige våpen? Vil resultatet av kampen i dommernes dager svare til de resultater som kommer av den kristne kamp nå i Satans verdens siste dager? De kjensgjerninger som gir svar på dette, kan du finne i neste nummer av bladet.