-
Teokratiske slaverVakttårnet – 1953 | 15. mai
-
-
gjorde som Herren hadde sagt ham; . . . Gideon fikk derfor navnet Jerubba’al den dagen, og det betyr: ’La Ba’al selv stride mot ham; for han rev ned hans alter.’» (Dom. 6: 27, 32, AT) Ba’al betyr «eier».
16. Hva er det vi anerkjenner og hva bestemmer vi oss for å gjøre, i betraktning av at Gud er vår eiermann?
16 Jehova er vår eiermann og vår Gud. Vi bekjenner alle med glede, både levningen og de andre får, at vi er hans levende eiendom som han har kjøpt med blodet av sin Sønn Jesus Kristus. Vi bærer merkene etter det, i likhet med apostelen Paulus, som sa: «Måtte derfor ingen plage meg fra nå av, for på mitt legeme bærer jeg de brennemerker en slave for Jesus har.» (Gal. 6: 17, NW) Vi anerkjenner derfor Guds rett til å bestemme hva som må være vår religion, vår form for tilbedelse, og vi vil bare tilbe Ham som den sanne Gud. Vi har ingen rettigheter overfor Ham. Vi er forpliktet til å overholde hans bud, og vi vil i kjærlighet utføre hellig tjeneste for ham, idet vi velger å adlyde ham som Hersker mer enn mennesker. Vi er hans teokratiske slaver nå og for alltid.
-
-
Veien ryddes for framgang i LiberiaVakttårnet – 1953 | 15. mai
-
-
Veien ryddes for framgang i Liberia
En fortsettelse av beretningen om den reise Vakttårnets president N. H. Knorr og hans sekretær M. G. Henschel foretok i Afrika.
MILTON HENSCHEL hadde gått av det Pan American-flyet vi steg ombord i hjemme i New York og byttet over til et annet fly som skulle føre ham til Sierra Leone, hvor han skulle besøke menigheten av Jehovas vitner. Etter som jeg skulle besøke Jehovas vitner i Monrovia i Liberia, ble jeg ombord og fløy videre til Roberts Field, en flyplass som ligger 90 km utenfor hovedstaden. Etterat vi hadde lettet i Dakar kom flyet vårt gjennom en storm, og det mest imponerende fyrverkeri jeg noen gang har sett, sprakte og knitret under oss. Store lyn fór fra sky til sky, og fresende ildsøyler kløvde skyene og forsvant i siksak ned mot marka. Det var et praktfullt syn, og det varte i en halv time. Stewarden fortalte at det ofte hendte at lynet rammet flyet, men vi unngikk det den gangen etter som vi befant oss 5500 meter over havet.
Flyet kom fram etter midnatt, og ti brødre var på pletten for å møte meg. De hadde leid en lastebil med seter i for anledningen. Vi kjørte gjennom en av Firestones gummiplantasjer, og ved hjelp av lyskasterne på bilen kunne vi se små kopper som hang fast på trærne og samlet lateks, gummitreets melkaktige saft. Samtalen med brødrene gjorde turen til Monrovia interessant, og vi kom fram trette og søvnige klokken to om natten.
Konventet begynte i Rikets sal klokken ni neste morgen, og deres Rikets sal var den store verandaen på forsiden av misjonærhjemmet. Det var 36 til stede. Etterat de hadde gått ut på feltet for å forkynne, hadde jeg et møte med misjonærene for å drøfte deres problemer. Det trenger å bli gjort et enormt arbeid i Liberia, og disse misjonærer ønsker å være med på det.
Liberia er den eneste neger-republikken i Afrika, og alle dens politikere fra presidenten og nedover, er etterkommere av amerikanske negrer som vendte tilbake til Liberia for å danne sin egen regjering etterat slavene i USA var frigitt. Dette har lykkes ganske godt for dem.
På grunn av forskjellige misjonærers arbeid med å lære opp urinnvånerne, spiller religionen en stor rolle i regjeringens foretagender. Presidenten er en prest som fremdeles forkynner for sin menighet. Mange embetsmenn har vært prester før de påtok seg de plikter de nå har.
I løpet av de siste ti årene har det skjedd betraktelige forbedringer i byen Monrovia. Noen av gatene er blitt brulagt, det blir arbeidet med et vannledningsnett, og det er en stor byggevirksomhet. En av de nyeste bygninger som er reist av regjeringen, er Centennial Pavilion, en vakker bygning som ville være en pryd for en hvilken som helst by.
For omtrent seks år siden sendte Selskapet Vakttårnet fargede misjonærer til Liberia, og siden den tiden har arbeidet hatt en jevn framgang. For tiden er det to solide menigheter der, én i Monrovia og én i Cape Palmas, med tilsammen et høydepunkt på 67 forkynnere som aktivt tar del i arbeidet med å forkynne det gode budskap. I 1952 ble enda to misjonærer sendt til Liberia for å hjelpe fram arbeidet der, og mens jeg var der, ble det opprettet et nytt avdelingskontor for Selskapet.
Det er gjort et godt arbeid i byene Monrovia og Cape Palmas, men nå er tiden kommet til at virksomheten bør forgrene seg og budskapet om Riket bli kjent i småbyene, landsbyene og avsidesliggende strøk. Det ble trukket opp retningslinjer for hvordan dette kan gjøres nå i det kommende år og i tiden framover. Dermed blir det nødvendig å lære urinnvånernes dialekter, og med dette for øye ble misjonærene innstendig oppfordret til å sette alt inn på å lære minst én av hoveddialektene. Noen av de innfødte heltidstjenerne kan disse dialektene, men de trenger ytterligere seks måneders opplæring av misjonærene før de blir så modne i kunnskapen om Jehovas hensikter og så dyktige til å forkynne at de kan klare å drive på med arbeidet blant stammene på avsidesliggende steder. Alle de innfødte brødrene går med iver inn for dette.
Da onsdagskvelden kom, hadde vår forsamling vokst fra 36 til 76 tilstedeværende, og det ble nødvendig å ta misjonærhjemmets gårdsrom i bruk til møtene. Med visse mellomrom ble konventets program forstyrret av små grupper bekjennende kristne som gikk gjennom gatene med sang og spill og tok opp kollekt. Den underlige sangen, hamringen på spann og trommer og den selsomme musikken minnet imidlertid mer om vill hedenskap enn om kristendom.
-