En seier vigd til Jehovas ære
«De ropte: Sverd for Jehova og for Gideon! Og de ble stående hver mann på sitt sted rundt omkring leiren.» — Dom. 7: 20, 21, Am. stand. overs.
1. Når er det særlig at visdom er bedre enn krigsvåpen?
JEHOVA er en krigens Gud som ikke kjenner nederlag. Ingen enkelt fiende eller samling av sammensvorne fiender kan føre fram så stor makt på slagmarken at den kan måle seg med hans. Ingen motstander i hele universet kan overgå ham i krigskunst. Hans visdom er i den grad uten sidestykke at han med latterlig små stridskrefter kan drive mektige hærer på flukt. Han behøver ikke la sin allmektige kraft komme til anvendelse for å vinne seier, for i sin visdom utmanøvrerer han sine fiender. Når den kommer ovenfra, er det sant at «visdom er bedre enn krigsvåpen». — Pred. 9: 18.
2. Hvorfor kan Jehovas vitner bekrefte det faktum at visdom er bedre enn våpen eller styrke?
2 De sanne kristne som er kjent som Jehovas vitner, kan bekrefte denne sannheten. Ledet av den visdom som kommer ovenfra, kan de se på en ubrutt rekke av seire som de har vunnet over verdslige nasjoner som er rustet med de nyeste krigsvåpen. De kan anvende Paulus’ ord på seg selv: «Våre stridsvåpen er ikke kjødelige, men mektige for Gud til å omstyrte festnings-verker.» (Jak. 3: 17; 2 Kor. 10: 4) De kan bli såret i kampen mot «den nærværende onde verden» som «ligger i den onde», Satan Djevelen, men de overvinner forfølgelsene og pøbelhopene, fengslingene og regjeringsforbudene, ja, de triumferer selv over eksekveringen av dødsdommer, for deres tjenestevirksomhet har framgang, deres antall stiger og deres livsrett i en ny verden er sikker. (Gal. 1: 4; 1 Joh. 5: 19, Am. stand. overs.; Åpb. 2: 10) De ærer Gud for dette, for det er hans beskyttelse og veiledende visdom som gir seier. Når de med sin lille skare stiller seg til kamp mot en væpnet verden, verdsetter de ordene i Predikeren 9: 14—16: «Det var en liten by med få folk i; til den kom det en stor konge og kringsatte den og bygde store voller mot den; men det fantes i byen en fattig, vis mann, og han berget den ved sin visdom, og ikke et menneske var kommet denne fattige mann i hu. Da sa jeg: Visdom er bedre enn styrke.» Verden minnes og forguder sine krigshelter, men den ville vært sikrere på å bli bevart om den ikke feide vekk og glemte visdommen ovenfra. — Pred. 7: 12.
3. Hvor gjenopptar vi behandlingen av dramaet med Gideon og de tre hundre? og hva er resultatet av hans rekognoseringstur?
3 Det prinsipp at «visdom er bedre enn krigsvåpen», blir bekreftet i det profetiske drama med Gideon og hans tre hundre stridsmenn. Fra vårt forrige nummer vil du huske at de hadde drevet den besnærende Ba’alsdyrkelsen ut av sinnet og renset ut de fryktsomme og de selviske lathansene fra sine rekker. Nå, da deres antall var skåret ned til bare tre hundre, sto de overfor en fiendtlig styrke på minst 135 000 krigere. Det var en situasjon som gjorde det nødvendig med strategi. I lydighet mot Jehovas befaling tar Gideon en rekognoseringstur blant forpostene i midianittenes leir, og hører på en samtale mellom to av fiendens menn. En av dem forteller om en drøm om et byggbrød som ruller inn i leiren og kaster et telt overende, og den andre fortolker den: «Dette er ikke noe annet enn israelitten Gideons, Joas’ sønns sverd; Gud har gitt midianittene og hele leiren i hans hånd.» Gideon vendte tilbake til sin egen leir og ropte ut: «Stå opp! [Jehova] har gitt midianittenes leir i eders hånd.» — Dom. 7: 9—15.
4. Hva lærer nåtidens kristne ved å utspeide fiendens stillinger? og hva hører de somme tider fra fiendens egen munn?
4 Et byggbrød er ikke stort, men det slo et telt overende. Gideons tre hundre mann hadde en veldig overmakt mot seg, men gjennom denne drømmen sa Gud til dem at de skulle slå Midian på flukt. De salvede vitner i vår tid er forholdsvis få, men Jehova åpner deres øyne for svakhetene i denne verdens systemer. Når de kristne oppdager fiendens stillinger, ser de det falske standpunkt kristenhetens religioner inntar, råttenskapen i dens politikk, griskheten i dens handelsvesen og den maktbrynde som rår innen dens militarisme. Man kan ofte høre menn som kjenner godt til verdens affærer, jamre seg over den sørgelige tilstand som verdens religion, politikk, handel og militarisme befinner seg i, fordi det ser ut som om disse maktgrupper har lyst på en tredje verdenskrig. Man kan høre de fiendtlige verdens barn fordømme seg selv med sin egen munn, og av og til hyller de Jehovas vitner for deres rettskaffenhet som gruppe betraktet og for deres nidkjærhet som kristne. Ikke så å forstå at de ser med velvilje på Jehovas vitner, men kjensgjerningene tvinger fram disse innrømmelsene fra uvillige lepper og åpner med makt øynene deres for håndskriften på veggen. (Dan. 5: 5, 25—28; Luk. 19: 22) Det urokkelige kristne mot er i likhet med midianittens drøm et tegn på to ting: ødeleggelse for fienden og befrielse for den gudfryktige tjener. «Skjelv ikke et øyeblikk foran deres motstandere, for den fryktløshet dere viser, vil for dem være et sikkert tegn på den ødeleggelse som skal komme over dem, men for dere vil det være et varsel, fra Gud selv, om at dere skal befries.» — Fil. 1: 28, En am. overs.
STRATEGIEN OG ANGREPET
5. Hvordan og med hvilken utrustning setter Gideon angrepet i gang?
5 Opp! Reis dere! Gjør dere klar til kamp! Gideon vender tilbake fra sin nattlige rekognoseringstur og vekker kampgløden i sin lille skare. Han oppdeler styrken sin i tre grupper med hundre mann i hver, og lar dem marsjere til sine stillinger i nattens mulm og mørke. I rad og rekke marsjerer de nedover fra toppen av Gilboa-fjellet, en taus rekke av skikkelser som til slutt har omringet den sovende midianittiske leiren som ligger spredt utover Jisre’el-dalen, ved foten av More-høyden, på nordsiden. Var de godt bevæpnet, disse tre hundre? Nei, ikke militært sett. De ville fått hånlatter og spott over seg fra hovmodige militarister. Hver enkelt hadde en basun, en krukke og en fakkel inne i krukken. Hver enkelt kjente instruksene, hadde sin bestemte plass i den tynne linjen som strakte seg rundt leiren, og holdt øye med plassen der Gideon sto, for å få signal til å sette i gang. Da signalet ble gitt, blåste hver og en kraftig i sin basun, slo i stykker krukken, løftet opp fakkelen som nå var blitt synlig og ropte: «Sverd for [Jehova] og for Gideon!» — Dom. 7: 1, 15—20.
6, 7. Hvilken virkning hadde dette merkelig anlagte angrepet på midianittene?
6 Det ble vill forvirring og skrekk i midianittenes hær. Nattens stillhet ble brutt av støtene fra tre hundre basuner og av ropene fra tre hundre struper, dens mørke ble gjennomtrengt av det spøkelsesaktige lyset fra tre hundre fakler, og i tillegg til dette stormet midianittenes forskremte buskap av sted i vill flukt. Vi kan forstå at invasjonstroppene mistet motet og ble slått med skrekk. Ropene og basunstøtene rullet over leiren og slo mot sidene av More, ble kastet tilbake igjen over den forvirrede skueplassen og støtte imot Gilboa-fjellets skrenter, og etter hvert som lyden ble forsterket og ekkoene svarte tilbake, var det som om selve fjellene våknet og tok opp ropet mot Midian. De kraftige ekkoene smeltet sammen og slo ned over fiendene, og da de tumlet ut av teltene sine, åpnet de sine søvndrukne øyne på vidt gap og stirret i forskrekkelse på de dansende flammene som kastet lys over skyggeaktige skikkelser og ga næring til overtroiske innbilninger. Midianittene trodde basunene tilhørte en stor hær som hadde trengt inn i leiren deres og var midt iblant dem, og derfor vendte de sine sverd mot hver mann de møtte, mot sine egne folk. De var forvirret, brakt ut av fatning og løp vilt omkring, og med sine egne skrik gjorde de larmen enda større, inntil deres planløse løp tok en bestemt retning, og de flyktet mot vadestedene ved Jordan og mot sitt eget land. Nervekrigen hadde brutt ned deres selvkontroll, og de røk løs på hverandre før de endelig flyktet av sted over hals og hode. Den frykt som grep dem, spredde seg som en farsott, og skrekken ga dem vinger på deres ville flukt. (5 Mos. 20: 8) Ingen krigslist har noengang vært bedre planlagt, finere utført eller mer helt igjennom vellykket. Dommerne 7: 20—22 lyder:
7 «Og alle de tre flokker støtte i basunene og slo i stykker krukkene; med venstre hånd grep de faklene og med høyre hånd basunene og støtte i dem og ropte: Sverd for [Jehova] og for Gideon! Og de ble stående hver på sitt sted rundt omkring leiren; da begynte alle i leiren å løpe og skrike og flykte. Og de støtte i de tre hundre basuner, og [Jehova] vendte den enes sverd imot den andre i hele leiren; og de som var i leiren, flyktet.»
8. Hvorfor var denne strategien så virkningsfull når det gjaldt å skremme midianittene og deres forbundsfeller, og hvordan var deres tilstand da kampen var slutt?
8 Ved at de tre hundre israelitter fulgte den strategi Jehova hadde tilrettelagt for dem gjennom Gideon, og ved at Gud ledet de forvirrede fiendene til å slå hverandre ned innbyrdes, vant de seier uten å bruke kjødelige våpen. «Visdom er bedre enn krigsvåpen.» Rop og basunstøt gikk forut for angrep: «Gud fór opp [mot fienden] under jubelrop, Herren under basuners lyd.» «Og når I drar i krig i eders land mot fiender som overfaller eder, da skal I blåse alarm med trompetene.» (4 Mos. 10: 9; Salme 47: 6) I alminnelighet bebuder en basun at en tropp skal rykke framover. Når så hver enkelt av de tre hundre hadde en basun, trodde midianittene at de ble angrepet av tre hundre kamptropper istedenfor bare av tre. Da denne kampen, som ble åpnet så dramatisk, var slutt, lå de midianittiske undertrykkerne og deres medsammensvorne døde, og Israel var frigjort fra deres grusomme herrevelde.
9. Hvilken påstand kommer de motbilledlige undertrykkere med? men hvordan og når ble den motsagt?
9 Nåtidens midianitter og deres forbundsfeller er Satans synlige redskaper som hersker over jordens folk og undertrykker dem, og som særlig prøver å knuse dem som tjener Jehova. De påstår at de er «de foresatte øvrigheter» som nevnes i Romerne 13: 1. Men denne påstanden blir motsagt av de motbilledlige tre hundre, den salvede levning av Kristi legemes lemmer under den større Gideons, Kristi Jesu, kommando. Den 5. august 1928 var 12 000 vitner samlet i Detroit, Michigan, og der vedtok de en resolusjon som het «En erklæring imot Satan og for Jehova». Den ble senere trykt på flere språk og spredt i millioner av eksemplarer. I denne erklæring ble det sagt: «Heretter skal vårt kamprop være: SVERD FOR JEHOVA OG FOR HANS SALVEDE!» Hovedtanken i denne erklæringen og i det offentlige foredraget «En hersker for folket», som ble holdt samtidig, var at Satan var denne verdens gud, at nasjonenes ledere var hans representanter og at ingen jordisk nasjon hadde Jehova som sin Gud. Både erklæringen og talen ble den gang kringkastet over en sammenkopling på over 100 radiostasjoner i Amerika og Canada. Den sannhet at det er Jehova Gud og Kristus Jesus, og ikke verdslige politikere, som er de foresatte øvrigheter som nevnes i Romerne 13: 1, ble gjort klarere og enda mer kjent fra 1929 av, særlig i Vagttaarnet for 15. juli og 1. august det året [Watchtower 1. og 15. juni.].
10. Hvordan har våre dagers Jehovas vitner støtte i denne holdning av Jesu og de tidlige kristnes handlemåte?
10 Apostlene betraktet ikke de verdslige politikere som «de foresatte øvrigheter», for da ville de ikke ha sagt til dem: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» (Ap. gj. 5: 29; 4: 19) Heller ikke Jesus gjorde det, for han avslørte og avvæpnet «maktene og myndighetene» i handel, politikk og falsk religion og også de usynlige demonmakter. (Matt. 4: 8—10; 6: 19—21; 19: 23, 24; 21: 12, 13; 23: 1—33; Luk. 13: 31, 32; Joh. 8: 44; 18: 36; 19: 10, 11; Kol. 2: 14—17) For de første kristne ble disse menns makt likså død som Egypts førstefødte ble da den tiende plagen kom. Denne plagen var nettopp et bilde på hvordan de verdslige herskere døde som «de foresatte øvrigheter». De motbilledlige førstefødtes («den første frukt [eller det beste] av hans kraft») døde tilstand kommer tydelig fram når Jehovas vitner framfor verdslige domstoler og myndigheter sier: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» — 5 Mos. 21: 17.
11. Hvordan frigjør denne sannhet de kristne og jager nåtidens midianitter på flukt?
11 Det var derfor med denne sannhet om de virkelige «foresatte øvrigheter» at Jehovas vitner angrep nåtidens midianitter fra 1928 av, og med den rev de over de bånd som engang på en urett måte holdt i dem bundet i underdanighet til verdens herskere selv i saker som gjaldt gudsdyrkelsen, fordi de trodde at disse herskerne var «innsatt av Gud». Kunnskapen om at Gud og Kristus er de foresatte øvrigheter drev på flukt og ødela den makt de verdslige myndigheter hadde over de kristne når det gjaldt tilbedelsen av Jehova. Etterat de ble klar over denne sannheten, lot de modig sitt kamprop lyde: «Sverd for Jehova og for hans salvede!»
12. Hvorfor ser det for fienden ut som om det er en masse Jehovas vitner, til tross for deres forholdsvis lille antall?
12 Denne gamle verden og dens ledere befinner seg i et mørke som er ut likeså tykt som det som la seg over Egypt under den niende plagen, og det forholdsvis lille antall av Jehovas vitner omringer og trenger seg inn i denne verdensleir. For fienden ser det imidlertid ut som om det er en masse vitner, for teokratisk organisering utnytter den lille skaren best mulig, og hver enkelt står på sin tildelte post, liksom Gideons tre hundre «ble stående hver på sitt sted rundt omkring leiren». De er utdannet i den kristne krigførings beste metoder og strategi, og når den større Gideon sender sannheten ut fra templet som glimt og basunlyd, begynner de straks å la dette lyset skinne videre. De lar det skinne ut i den formørkede verden, og oppløfter sin røst som om de lovet Gud med basunklang, de forvisser seg om at basunstøtet er klart og sikkert, og roper med nidkjærhet ut de sannheter som frigjør menneskene fra hårde undertrykkere. De salvede blir lignet med jordiske kar som det dyrebare lyset er lagret i, og for å kunne la dette lyset skinne, fortærer og bruker de frivillig sin legemlige styrke og tillater endog at den blir brutt i stykker i døden lik knuste lerkrukker. Men deres eksemplariske levnetsløp skinner fortsatt, og lyset øker. — 1 Mos. 4: 10; Salme 47: 2; 69: 10; 119: 105; 150: 3; Es. 58: 1; 60: 1, 2; Jer. 50: 15; Matt. 5: 14—16; 1 Kor. 14: 8, 9; 2 Kor. 4: 6, 7; Hebr. 11: 4.
13. Hvorfor kan verdslige mennesker synes at Jehovas vitner er dårlig utrustet til teokratisk krigføring? men hvilket resultat viser noe annet når kampen begynner?
13 Verdslige mennesker kan synes at Jehovas vitner er likså dårlig utrustet til tjeneste som ordets forkynnere som soldater væpnet med fakler, krukker og horn ville være det til kjødelig krigføring. De er ikke utrustet med den ortodokse religiøse lære, ikke væpnet med et diplom fra en teologisk skole. De bruker ikke de gamle, vante metodene, for de sitter ikke makelig i kirkebygninger og venter på at en menighet skal komme til dem, de anmelder ikke verdslige bøker og prater politikk eller erstatter Bibelen med trosbekjennelser og ritualer eller oppmuntrer til kirkelige kaffeselskaper og basarer og utloddinger. Nei, når vitnene begynner å tale og lar Bibelens lys skinne, blir fienden forvirret og brakt ut av fatning, og greier ikke å holde stand imot de sannheter som forkynnes. (Joh. 7: 15; Ap. gj. 4: 13) Bibelens lys er for sterkt for fiender som lenge har sovet i mørke, så de famler i blinde, forvirret av et budskap som er fremmed for dem. De kan ikke forsvare seg på et bibelsk grunnlag, og derfor flykter de til tradisjoner, til trosbekjennelser, til skikker, til ritualer og seremonier og formalisme, inntil de er på vill flukt ut av landet, det vil si, fra den sanne tilbedelse av Jehova. — Es. 29: 13, 14; Matt. 15: 1—9; 23: 5; Kol. 2: 8.
14. Hva er det som viser fiendens forvirring og at de umulig kan være «de foresatte øvrigheter»? og for hvem er de døde?
14 Fiendene greier ikke å samle seg om en bestemt anklage mot Guds vitner, og derfor kaller de dem i ett land for kommunister, i et annet for imperialister, ett år anklager de dem for å være nazister, et annet år for å være røde. Verdens ledere tørner imot hverandre, kjekler og strider og dreper hverandre. Deres egne handlinger viser at de ikke kan være «de foresatte øvrigheter», deres egen forvirrede, indre strid hjelper til å slå deres påstand om dette i hjel. De er splittet religiøst, kommersielt, politisk og militært, og derfor kan de ikke bli stående, men må falle, feid vekk fra sin urette stilling av sannhetsbudskapet og sin egen ukristelige oppførsel. Mennesker som tror på Bibelen og er opplyst av den, ser at disse kristenhetens ledere som angivelig skal representere Gud, bare har en død tro, en tro som ikke er bygd på kunnskap og ikke blir gjort levende av bibelske gjerninger. For Gud er de døde i forsettlige overtredelser og synder, og de er så godt som døde for de kristne, som ikke lenger betrakter dem som «foresatte øvrigheter» «innsatt av Gud». (Matt. 8: 22; 12: 25; Ef. 2: 1; Hebr. 11: 1; Jak. 2: 26) Esaias beskriver deres «død» slik: «Herre vår Gud! Andre herrer enn du har hersket over oss; ved deg alene priser vi ditt navn. Døde blir ikke levende [de er døde, de skal ikke leve, Aut. eng. overs.], dødninger står ikke opp; derfor hjemsøker og ødelegger du dem og gjør hvert minne om dem til intet.» — 26: 13, 14.
ANDRE SAMLER SEG TIL KAMPEN
15, 16. Hvordan reagerte andre israelitter da midianittene ble slått på flukt, og hvilken strid mellom israelittene ble fredelig bilagt?
15 I fortidens drama gikk Gideons tre hundre mann fryktløst til angrep, og drev den skrekkslagne fienden på vill flukt mot Jordan. Denne overraskende framgangen satte mot i de andre israelittene, og fikk dem til å samle seg for å være med på forfølgelsen. Beretningen om dette og om det som videre hendte, finner vi i Dommerne 7: 23—25 og 8: 1—3:
16 «Og Israels menn av Naftali og av Aser og av hele Manasse ble kalt til våpen og forfulgte midianittene. Og Gideon sendte bud omkring på hele Efra’im-fjellet og lot si: Dra ned imot midianittene og avsteng dem fra vannene like til Bet-Bara og Jordan! Så ble da hver mann i Efra’im kalt til våpen, og de stengte vegen til vannene like til Bet-Bara og Jordan. De tok to av midianittenes fyrster, Oreb og Se’eb, og de drepte Oreb på Orebs klippe, og Se’eb drepte de i Se’ebs vinperse; så forfulgte de midianittene. Orebs og Se’ebs hoder hadde de med seg til Gideon på den andre side av Jordan. Og Efra’ims menn sa til ham: Hva har du gjort imot oss! Hvorfor sendte du ikke bud etter oss da du dro i strid mot midianittene? Og de gikk sterkt i rette med ham. Men han sa til dem: Hva har jeg gjort her som kan lignes med det I har gjort? Er ikke Efra’ims etterhøst bedre enn Abiesers vinhøst? I eders hånd ga Gud midianittenes fyrster, Oreb og Se’eb, og hva har jeg maktet å gjøre som kan lignes med det I har gjort? Da han talte således, la deres vrede seg, og de lot ham være i fred.»
17, 18. Hvem ble med i det bevegelige slaget på Gideons tid? Hvordan kommer disse forskjellige grupper fram i motbildet, og hvilken skare utgjør de?
17 Etter det innledende angrepet gikk kampen over til å bli et bevegelig slag, og etter som det nærmet seg Jordan og fortsatte over på den andre siden, strømmet det til forsterkninger fra Israel og sluttet seg til de tre hundre forfølgerne. De første som av egen drift ble med i kampen, var fra Naftali og Aser og Manasse. Det var fra disse stammene de opprinnelige 32 000 var kommet, men som følge av prøvene med å sikte ut de fryktsomme og selviske, fikk de sine rekker tynnet ut til det bare var igjen de 300 som til slutt ble brukt. Noen av dem som nå kom for å slåss, hadde uten tvil vært blant de 31 700 som tidligere var blitt sendt hjem. Andre, som for eksempel efraimittene, ble først oppfordret til å bli med etterat forfølgelsen var i full gang.
18 I oppfyllelsen ble den salvede levning tvettet og renset i templet, så de kunne kjempe en gudfryktig kamp. Da de til slutt var utrustet med tilstrekkelig sannhet til å drive Satans synlige representanter vekk fra den plass de hadde tiltatt seg på Jehovas enemerker som «foresatte øvrigheter», gikk de salvede til angrep. Fra Bibelen beviste vitnene at verdens ledere hadde trengt seg inn på en plass som tilhørte Gud og Kristus. Deres fryktløshet i arbeidet med å avsløre, og fiendens manglende evne til å forsvare seg og holde stand, fikk andre iakttagere til å se at Satans redskaper ikke kunne holde stillingen som «de foresatte øvrigheter». Som «foresatte øvrigheter» døde derfor disse verdenslederne i iakttagernes øyne. Denne sannhet, som lik et sverdstikk gjennomboret de tyranniske herskeres fabel om «de foresatte øvrigheter», ble av disse iakttagere fortalt til andre, som igjen fortalte det til enda flere. Noen av de første som i 1930-årene samlet seg på den salvede levnings side, hadde tidligere hatt kjennskap til vitnene og gått på møtene, men i likhet med den selviske fortapte sønn i lignelsen, hadde de fulgt sin egen behagelige veg som ga dem minst mulig motstand og vansker. (Luk. 15: 11—32) Nå vender de tilbake til tilbedelsen av Faderen, sammen med et stadig økende antall av andre, som for første gang blir innbudt til å være med i den kristne kampen. Disse nye som blir samlet inn, er Herrens «andre får», som til slutt kommer til å utgjøre en stor skare fra alle nasjoner, folk, ætter og tunger. — Åpb. 7: 9—17.
19. Fra hvilket tidspunkt av har skaren av «andre får» strømmet fram, og på grunn av hvilken omfattende bekjentgjørelse?
19 Var det ikke etterat de førstefødte i Egypt var døde, at vi ser den store hop av alle slags folk marsjere sammen med Israel? (2 Mos. 12: 38) Og var det ikke etterat midianittenes makt var knust ved flukten, at de tre hundre fikk store forsterkninger? På samme måte er det etterat den motbilledlige tiende plage og flukt begynner, at skaren av «andre får» strømmer fram. Sannheten om at Gud og Kristus var «de foresatte øvrigheter», ble klargjort i 1928 og 1929, og siden den gang har denne skarpe sannhet stadig blitt svingt som en viktig del av åndens sverd. Den har vært en del av den stadige, bevegelige kamp opp gjennom årene. Den har fått utbredt publisitet og har vakt stor oppmerksomhet ved tusenvis av rettssaker som gjaldt sammenstøt med verdslige myndigheter. Det sakene dreide seg om, var retten til å forkynne, flagghilsen, «heil»-hilsen til mennesker, militærtjeneste osv. Jo mer sannhetens lys skinte, jo mer lovprisingens rop og basunklang ga gjenlyd, i desto større utstrekning sluttet velvillige mennesker seg til Jehovas vitners rekker.
20. Hvem var det, i forbildet og i motbildet, som sto fram og avskar fiendens retrett, og hvorfor er deres anstrengelser så resultatrike?
20 Midianittene og deres forbundsfeller hadde trengt seg inn i det land som de sanne tilbedere skulle bo i. De hadde besudlet og plyndret det, utarmet det, gjort det øde og ufruktbart. Men da de ble slått på flukt av de gjenopplivede og styrkede israelittene, og flyktet mot sitt eget land for å redde seg, da oppdaget de at nye styrker var kommet til for å avskjære deres retrett. Disse nye troppene, efraimittene, herjet sterkt blant midianittene. De slo til og med i hjel de to fyrstene deres, Oreb og Se’eb. Og i dag blir på samme måte de retirerende fiender møtt av overraskende styrker som plutselig dukker opp fra deres egne rekker, og fiendene vet ikke hvor de skal fly hen. Etter som budskapet trenger inn i nye land, er det nye tusener som tar opp kampen. De viser at denne verden er død for dem, tom for ethvert håp om liv. I likhet med efraimittene tar de imot de kampstillinger som blir tildelt dem av overhodet for de motbilledlige tre hundres organisasjon. Det er da anstrengelsene gir resultater, når vi blir der organisasjonen setter oss. Det er da det blir en samlet aksjon mot fienden.
21. Hvordan kan noen av de «andre får» føle det når de først hører om den forrett de har til å forkynne? Hvilke kjensgjerninger må de forstå for å få klargjort saken?
21 Men hvordan forholder det seg da med den klagen efraimittene kom med over at de ikke var blitt innkalt tidligere? I forbildet den gang var det Guds hensikt å bruke et begrenset antall i det innledende angrepet, forat æren for seieren med rette skulle gå til Jehova. (Dom. 7: 2—4) Sånn er det i dag også. Triumfen over vår tids midianitter skyldes ikke store antall stridsmenn, og intet kjød skal rose seg for Gud. Seieren må bli til ære for Jehova. Han trenger ingen skapninger til å drive fienden på flukt, han kunne forkynne sannheten ved å la stenene rope. (Luk. 19: 40; 1 Kor. 1: 29) Han valgte imidlertid å bruke en ’liten hjord’, en salvet levning, til det arbeid å drive fienden på flukt. Senere, etter hvert som flere og flere av skaren de «andre får» blir tatt inn i rekkene av stridsmenn, kan kanskje noen klage over at de ikke tidligere fikk opplysning om disse bibelske sannhetene, så de kunne hatt en større del i arbeidet med å forkynne evangeliet. Men når de får vite at det var Jehovas hensikt å samle og prøve, sikte og dømme en salvet levning først, forstår de grunnen til det de syntes var en sen innkallelse til tjeneste. — Joh. 10: 16; 1 Pet. 4: 17.
22. Hvordan svarte Gideon, og hvilke bibelske prinsipper anvendte han for å bilegge den indre striden?
22 Ved et mildt og taktfullt svar fikk Gideon efraimittenes vrede til å legge seg. Han anvendte prinsipper som ble uttrykt i ord mange hundre år senere: «Kappes om å hedre hverandre»; «i ydmykhet akter hverandre høyere enn eder selv.» (Ordspr. 15: 1; Rom. 12: 10; Fil. 2: 3) Det var ingen tid til indre stridigheter, og derfor dempet han deres vrede ved å peke på den rike andel de hadde hatt i å vinne seieren, og edelmodig la han til: «Hva har jeg maktet å gjøre som kan lignes med det I har gjort?» «Er ikke Efra’ims etterhøst bedre enn Abiesers vinhøst?» spør han.
23. Hvordan kan det i oppfyllelsen logisk sies at den salvede levning høstet inn fiendens ’vintre’ og de «andre får» bare etterhøsten, selv om denne etterhøsten er et verdifullt bidrag til seieren?
23 «Abieser» representerte Gideons hus, og i dette drama peker det på den salvede levning av Kristi legemes lemmer. Satans jordiske organisasjon er kjent som «vintreet på jorden», og hva angår den synlige krig mellom den og Jehovas vitner, så er det den salvede levning som først forkynner den sannhet som setter kampen i gang. (Åpb. 14: 18—20) Det er levningens fryktløse forkynnelse som kaster fienden tilbake og driver den på flukt mot sitt totale nederlag. På den tiden da de «andre får» kommer med i kampen, er de fleste av de doktrinære frukter til fiendens ’vintre’ blitt høstet som løgner, og det er bare en etterhøst igjen. Men de «andre får» kommer likevel med i kampen i en avgjørende tid og utfører en meget viktig tjeneste, som er lik Efra’ims etterhøst i slaget i fortiden. De fanget og slo ned de flyktende midianittene, og plukket ned enkeltvis dem som hadde forvillet seg vekk fra de andre, og kom derved med et vektig bidrag til den endelige seier.
24. Hvorfor har ikke de «andre får» nå noen grunn til å beklage seg over at de kom så sent med i den teokratiske krigen, men er tilfredse og gleder seg over det etterhøstarbeid som blir dem til del?
24 Dette innrømte Gideon, akkurat som den salvede levning i dag med glede erklærer at de «andre får» nå utfører størstedelen av oppgaven med å forfølge, sette til veggs og slå i hjel Satans synlige organisasjons doktrinære og ideologiske frukter. Skaren de «andre får» har ikke grunn til å bebreide noen at de fikk begynt så sent. Efraimittene må ha visst at midianittene var i landet, at Gideon samlet styrker for å slåss mot dem og at de iallfall kunne ha tilbudt sin tjeneste uten å ha fått noen formell innbydelse. På samme måte er det mange som nå utgjør de «andre får», som tidligere kjente til levningens arbeid og kunne ha sluttet seg til dem. Det er sant at de ikke ble innbudt så meget til å delta i tjenesten i 1920-årene. De fikk innbydelsen senere, akkurat som den i forbildet kom senere til efraimittene. Når de «andre får» har fått undervisning, forstår de hvorfor innsamlingen av dem måtte vente, og at det var Jehovas hensikt først å samle den «lille hjord» helt og fullt. De er tilfreds med den måten Jehova har ordnet det hele på, og de er begeistret over de tjenesteprivilegier de nå har. På lignende måte ble efraimittene beroliget etterat Gideon hadde belært dem. Og nå kommer de «andre får» til i slutten av evangelieforkynnelsesarbeidet, etterat det har holdt på i nitten hundre år, etter de motbilledlige førstefødtes død. De fryder seg over at det avsluttende etterhøst-arbeid de utfører, er så forbausende fruktbart og utgjør et så stort bidrag til innsamlingen av dem som skal utgjøre den store skare som det står om i Åpenbaringen 7: 9.
OPPRENSKNINGSAKSJONER
25. Hvilken erfaring gjorde Gideon med Sukkots og Pnuels menn?
25 Beretningen om den forbilledlige kamps siste faser fortsetter. «Gideon kom til Jordan og gikk over, han og de tre hundre mann som var med ham, trette som de var blitt ved å forfølge fienden. Da sa han til mennene i Sukkot: Kjære, gi de folk som følger meg, noen brød! De er trette, og jeg holder på å forfølge Sebah og Salmunna, midianittenes konger. Men høvdingene i Sukkot sa: Har du da alt Sebahs og Salmunnas hender i din hånd, så vi skulle gi din hær brød?» Gideon dro videre, og ba mennene i Pnuel om det samme, og fikk det samme svaret. Gideon avsa dommen over både Sukkot og Pnuel, og fortsatte så forfølgelsen av fienden. — Dom. 8: 4—9.
26. Hvem behandler på lignende måte levningen, som er ’trett’, men likevel forfølger fienden?
26 Den salvede levning har nå i mange år rykket fram i sannhetens kamp mot løgnen, men selv om de blir gamle og nesten utslitt, gir de ikke etter for kjødets tretthet, men fortsetter å forfølge fienden, «trette som de var blitt». De kan ofte ha bruk for den slags hjelp som blir symbolisert med «brød» eller «et beger koldt vann». De som nekter å hjelpe Kristi brødre, får en ugunstig dom av Kongen, som sier til dem: «Jeg var sulten, og I ga meg ikke å ete; jeg var tørst, og I ga meg ikke å drikke .... Gå bort til evig straff.» (Matt. 25: 42, 46, Am. stand. overs.; 10: 42) Slike mennesker er et motbilde til mennene i Sukkot og Pnuel, og de kommer til å lide en lignende skjebne.
27. Hvordan så Sukkots og Pnuels menn på saken? og hvordan var de et så godt bilde på «gjete»-klassen og den «onde tjener»-klasse i vår tid?
27 De i Sukkot og Pnuel trodde ennå at midianittene kunne vinne, og fryktet for represalier om de hjalp Gideons skare. Den flyktende fienden som nå hadde forskanset seg i Karkor, var på 15 000 mann, 50 ganger så mange som israelittene. Mennesker med liten tro som så på det ytre og var blinde for Jehovas kraft som støtter hans folk, måtte fremdeles synes at det var temmelig uvisst om Gideon skulle seire. Mennene i Sukkot og Pnuel betraktet fremdeles sine undertrykkere som sine herskere, som foresatte øvrigheter som de skulle lyde. Hvor likt «gjete»-klassen og den «onde tjener»-klasse i vår tid! De som nekter å hjelpe den salvede levning, som ikke kan se at Kristus og Jehova står bak disse Herrens brødre, og som fremdeles er redde for verdens herskere, står sammen med dem og betrakter dem som «de foresatre øvrigheter»! Slike gjete-aktige mennesker synes at denne verdensorganisasjonen under Satan er helt all right. De tror at den skal fortsette som den ledende makt og knytter sin skjebne til den. Altså ser vi at forfølgelsen og den bevegelige kampen både i forbildet og i motbildet atskiller menneskene. Noen trer fram og blir med i kampen mot de sataniske undertrykkerne, andre tar parti for de dødsdømte invasjonsstyrker som har trengt inn på området for Jehovas tilbedelse. — Matt. 25: 31, 32.
28. Med beretningen om hvilke hendelser slutter det profetiske drama?
28 Beretningen om den forbilledlige striden fortsetter: «Men Sebah og Salmunna lå i Karkor med sine hærer, omkring femten tusen mann; det var alt som var igjen av hele østerlendingenes hær; men de falne var hundre og tyve tusen mann som kunne dra sverd. Og Gideon dro opp ad teltboernes veg østenfor Nobah og Jogbea; og han slo hæren mens den var trygg. Sebah og Salmunna flyktet, og han forfulgte dem; og han tok begge midianittenes konger, Sebah og Salmunna, til fange og skremte fra hverandre hele hæren.» (Dom. 8: 10—12) Da Gideon vendte seierrik tilbake langs den vegen han hadde forfulgt fienden, lot han Sukkots og Pnuels menn få en passende straff, avslørte at det var de midianittiske kongene Sebah og Salmunna som hadde drept hans brødre, og slo dem med rette i hjel. — Dom. 8: 13—21.
29. Hva bør de «andre får» huske, og hvorfor?
29 Det var Gideon og hans tre hundre mann som begynte kampen under Jehovas ledelse, og det var de som ved hans nåde avsluttet den. På samme måte er det den salvede levning som spiller hovedrollen i den synlige kristne krig mot Satans redskaper. De blir brukt til å sette kampen i gang og til å avslutte den, så langt den gjelder disse «siste dager». Efraimittene fikk nok den forrett å ta de midianittiske fyrstene Oreb og Se’eb til fange og slå dem i hjel, men det falt i Gideons lodd å gripe og tilintetgjøre de to kongene av Midian. Det er nødvendig at de «andre får» husker slike ting, så de alltid kan forstå sitt forhold til levningen, til organisasjonen og til Kristus Jesus og Jehova Gud. Det faktum at de på grunn av sitt store antall nå utfører størstedelen av vitnearbeidet, burde bare gjøre dem ydmyke i deres dyrebare privilegium. Det burde aldri få dem til å opphøye seg mot den salvede levning, som de arbeider under direkte ledelse av. Hvis de beholder den rette åndelige innstilling, vil de aldri bli fornedret og tilintetgjort sammen med dem som de gjete-aktige menn i Sukkot og Pnuel var bilde på. — Matt. 23: 12.
30, 31. Når det gjelder kjødelig krigføring og kristen krigføring, hvilke likheter og hvilken forskjell er det da på den makt de har, det de blir mobilisert til og det de organiseres til?
30 Slik var det Guds folk ble frigjort fra det midianittiske åket i Gideons dager, ved en kamp som gikk sin gang, fra det innledende angrepet til opprenskningsaksjonene. Gideon utførte etterarbeidet helt til siste slutt. Forat ordinerte ordets tjenere kan få et inntrykk av hvor viktig det er å gjøre etterarbeidet i dør-til-dør-forkynnelsen, bør de legge merke til likheten i de skritt som tas i den moderne kjødelige krigføring og den kristne krigføring, men også merke seg forskjellen i de resultater som oppnås.
31 Mennesker i denne falleferdige gamle verden har i sine hender makt til å drepe millioner, ved Djevelens nåde. De har sine bakteriebomber og atombomber og ser fram til å få kraftige vannstoffbomber. Mennesker av den kommende nye verden har i sine hender makt til å vise millioner vegen til liv, ved Guds nåde. De har og forstår Guds ord, som flyter over med livsens vann. Den gamle verden blir mobilisert til å frambringe død, ved å mate fabrikkenes løpende bånd med råmaterialer som kommer ut som granater, bomber og giftgass. Den nye verdens tjenere blir mobilisert til å frambringe det livgivende budskap, ved å drive trykkerier som hoper opp lagrer av bibler og bibelske hjelpebøker. Den gamle verden er organisert så den kan fordele sine drapsmenn, ved å rekruttere hærer til å bemanne alle de tanks, skip og fly som kommer med død til slagmarkene. Arbeiderne for den nye verden er organisert i kretser, så de kan fordele livets budskap ved å gjøre besøk fra dør til dør og utføre vitnearbeid på gatene på det verdensomfattende forkynnelsesfeltet. Både den gamle og den nye verdens stridskrefter utfører etterarbeid ved opprenskningsaksjoner, men for en kontrast når det gjelder resultatene!
32. a) Vis forskjellen mellom den gamle og den nye verdens stridskrefter når det gjelder de opprenskningsaksjoner de utfører. b) Vis ved en illustrasjon nødvendigheten av å gjøre gjenbesøk og lede hjemme-bibelstudier.
32 Når den gamle verden rensker opp etter seierrike hærer, sender den okkupasjonsstyrker, plyndrer og undertrykker, forlanger erstatninger og oppretter fangeleirer og leirer for slavearbeidere. Etterat Rikets forkynnere har spredt bibelsk litteratur, utfører de etterarbeid ved å gå tilbake til dem som fikk den. De besvarer spørsmål, leder hjemme-bibelstudier, viser interesserte hvordan de skal forkynne og river dem løs fra denne gamle verdens trelldom og viser dem mulighetene for å få frihet i en ny rettferdighetens verden. Ordinerte teokratiske tjenere vet at Bibelens sannhet blir sammenlignet med vann, og at det kan sies at det er en beholdning av slikt vann innen permene på en bibelsk hjelpebok. Når vann blir demt opp og holdt i stillstand, blir det gammelt og dårlig. Det må renne av sted for å holde seg klart og perlende. Derfor går ordinerte ordets tjenere tilbake igjen, oppmuntrer dem som har fått litteraturen, til å begynne å lese den, til å frigjøre det budskap som finnes på de trykte sidene, så det kan strømme gjennom øynene og inn i sinnet og fylle hjertet. Hvis sannhetens vann er blitt tilgrumset og forurenset av vår tids løgnaktige midianitter, kan en ordets tjener som går på gjenbesøk, få det mudder som bakvaskerne har hvirvlet opp, til å legge seg. Han kan rense vannet og få det til å strømme mot tilhøreren med perlende klarhet. (Esek. 34: 18, 19; Åpb. 22: 1, 17) Tjenerne må derfor gå tilbake, ikke bare for å undervise i den rene sannhet, men også for å renske vekk skitne flekker eller løgner som kan være etterlatt av dem som fremdeles opptrer som Kristi representanter eller som «de foresatte øvrigheter» «innsatt av Gud». Slike teokratiske opprenskningsaksjoner må til forat de undertrykte kan bli helt frigjort, og forat omstreifende undertrykkere kan bli fjernet.
SEIERENS FRUKTER VIGD TIL GUD
33, 34. Hva er det som bekrefter det synspunkt at den profetiske betydning av dramaet slutter med Midians nederlag? Men hvilke hendelser fulgte som inneholder en generell undervisning?
33 Det ser ut til at dramaets profetiske betydning slutter med midianittenes totale nederlag. Dette synspunkt blir bekreftet av at folket kort etter den endelige seier ville gjøre Gideon, og hans sønner etter ham, til konge over seg. (Dom. 8: 22, 23) Dette kan neppe ha noen motbilledlig betydning, for i oppfyllelsen ble den større Gideon, Kristus Jesus, satt på tronen før levningen ble samlet mot nåtidens midianitter. Kristus kommer heller ikke til å ha noen sønner etter seg som skal regjere på tronen i hans sted, slik det ble foreslått i Gideons tilfelle. Etterat Gideon hadde avslått å motta kongeverdigheten for seg selv og sine sønner, kom han med et annet forslag, som ble godtatt og førte til visse hendelser. Men det profetiske drama var slutt, så disse hendelsene har heller ingen motbilledlig betydning. De åpenbarer imidlertid i sine store trekk et generelt prinsipp og en lærerik anskuelsesundervisning. Beretningen sier:
34 «Og Gideon sa til dem: Jeg vil be eder om noe: at I alle vil gi meg de ringer I har tatt til bytte! For midianittene gikk med gullringer; de var ismaelitter. Og de sa: Vi vil gjerne gi deg dem. Og de bredte ut et klede, og på det kastet hver av dem de ringer han hadde tatt til bytte. Og vekten av de gullringer han hadde bedt om, var et tusen og syv hundre sekel gull foruten de halvmåner og øresmykker og purpurklær som midianittenes konger hadde på seg, og foruten de kjeder som deres kameler hadde om halsen. Og Gideon gjorde en livkjortel av gullet og stilte den opp i sin by i Ofra; og hele Israel drev der avgudsdyrkelse med den; og den ble en snare for Gideon og hans hus.» — Dom. 8: 24—27.
35. Hvilke kjensgjerninger står fram?
35 Følgende kjensgjerninger står fram: Byttet etter seieren gikk ikke til å berike en enkeltperson, men ble samlet inn forat det kunne lages en livkjortel. Dette var ikke en avgud, men en prestekjortel som ble brukt i Guds tjeneste. (2 Mos. 28: 6—14) Ved at livkjortelen ble lagd, ble byttet brukt til å lage noe som æret og anerkjente Jehova. Dette tilfelle svarte til den gang da israelittene tok bytte av egypterne før de dro ut av Egypt, og senere, i ørkenen, da det var fra dette gullet og disse verdifulle materialer at folket kom med sine bidrag til byggingen av tabernaklet, noe som innbefattet livkjortler. (2 Mos. 11: 2; 12: 36; 35: 5, 21—29; 36: 5—7) Israel drev åndelig hor med den livkjortel Gideon hadde lagd, ved at de tilba den, og den ble en snare for Gideon og hans hus. Nå hadde Gideon sikkert ikke lagd livkjortelen i den hensikt å drive avgudsdyrkelse med den. For å ære Jehova hadde han jo avslått å ta imot kongeverdigheten og i stedet rettet oppmerksomheten mot livkjortelen som skulle representere Gud. Men folket tilba med urette livkjortelen i stedet for ham den representerte. På samme måte hadde det vært med en kobberslange som Moses med rette hadde lagd. Den ble senere tilbedt som en avgud. (4 Mos. 21: 9; 2 Kong. 18: 4) Livkjortelen tjente ikke det formål den var lagd for, og ble til og med «en fare for Gideon og hans hus», men beretningen sier ikke at Gideon tilba den. (Dom. 8: 27, Moffatt) Gideon døde under Guds gunst, og det ble ikke drevet Ba’alsdyrkelse mer i Israel så lenge han levde. — Dom. 8: 33; Hebr. 11: 32.
36. Hvilket generelt prinsipp blir vist ved Gideons handlemåte? og hvordan anvender Jehovas vitner i dag dette prinsippet?
36 Det generelle prinsipp som blir vist her, er at alle frukter fra teokratiske seire bør vies til Jehovas ære og ikke brukes til opphøyelse av individer eller organisasjoner. Israelittene tok fra midianittene deres fine klær og deres smykker, og den sannhet som forkynnes mot verdens ledere, enten de er religiøse, politiske, kommersielle eller militære, tar fra dem den påstand de har kledd seg i, nemlig at de er «de foresatte øvrigheter». Den fjerner dem fra deres opphøyde stilling, plyndrer dem for den anseelse og beundring de engang kunne nyte, og de mister de smigrende titler som gjorde at de kunne glimre og skinne. Skatter de kunne hatt i form av tjeneste, er borte, fordi de brukte sine embeter til å stille seg selv til skue. Slike ting som vekker oppmerksomhet, blir ikke overtatt av de sannhets-prekende vitnene, men blir samlet sammen og overgitt til Jehovas ære. Når velvillige mennesker lærer sannheten å kjenne, tar de de urettmessige titlene og pryden fra disse tidligere ærede individer, og gir så all pris til Jehova, og tilskriver Gud og Kristus alle ærefulle titler, som for eksempel «far» og «foresatte øvrigheter». — Job 32: 21, 22; Salme 150: 6; Es. 42: 8; Matt. 23: 9.
37. Hvilken anskuelsesundervisning gis i disse hendelsene fra fortiden? og hva bør den gjøre nåtidens kristne oppmerksom på?
37 Den anskuelsesundervisning som gis ved de hendelser som i fortiden etterfulgte dramaets profetiske del, går ut på at seierens frukter aldri må bli gjenstand for avgudsdyrkelse. Ingen vekst eller økning i antall forkynnere som kommer som en følge av arbeidet med å forkynne evangeliet, burde noensinne tilskrives mennesker eller en synlig organisasjon. Omfanget av det arbeid som blir utrettet, burde heller aldri bli årsak til ros og skryt av skapninger. Alt dette skyldes Jehova Gud og Kristus Jesus og bør bli vigd til dem og til opphøyelsen av Jehovas navn. La oss ta et eksempel. En bonde sår sæd, vanner og arbeider med jorda, men er det han som får sæden til å spire og gro og til slutt bære frukt? Må ikke Skaperen ha æren for at det vokser? Apostelen Paulus brukte en slik illustrasjon for å slå kaldt vann i blodet på dem som mente at skapninger hadde æren for organisasjonens vekst. Han sa: «Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst; derfor er hverken den noe som planter, eller den som vanner, men Gud som gir vekst.» (1 Kor. 3: 6, 7) Ordinerte ordets tjenere kan plante sannhetens sæd og vanne den ved å gå på gjenbesøk og lede hjemme-bibelstudier, men det er Gud som samler inn de nye og derved gir vekst og økning til den synlige organisasjon av forkynnere.
38. Hva bør huskes angående verdslige organisasjoner? Hvorfor vil Jehovas nåværende synlige organisasjon aldri falle i en slik snare?
38 En bør huske følgende angående organisasjoner i sin alminnelighet: Mens de er unge og i vekst og kjemper seg fram, har de en sterk og evangelistisk glød, men når de har vunnet seg en stilling og er blitt sterke og rike og høyaktet, mister de ofte sin manndomskraft og blir slappe, fete og trege, peker med stolthet på sin størrelse og setter sine direktiver over Guds befalinger. Det er det som har hendt med organisasjonene til kristenhetens store og velstående kirker. Organisasjonen blir tjent og tilbedt i stedet for ham den påstår den representerer, nemlig Jehova Gud. Men denne snare vil aldri fange Jehovas rensede folk i dag. Den voksende synlige organisasjon fyller dem ikke med den stolthet som går forut for fall, men tjener til å minne dem på at det er Jehova som leder og velsigner arbeidet, at det er hans rette tid til å samle inn evangelieforkynnelsens frukter. — Ordspr. 16: 18.
39. Hvordan har organisasjoner som før i tiden har prøvd eller påstått å tjene Gud, gått i en snare?
39 Det er imidlertid bra at alle husker hvilken snare synlige organisasjoner kan være. Hadde ikke noen israelitter for høye tanker om en synlig innretning når de klaget over at det nye tempel som var bygd opp etter det babyloniske fangenskapet, ikke var så herlig som Salomos tempel hadde vært? (Hag. 2: 3) På Jesu tid og etterpå var det visse jøder som var overdrevent stolte av det synlige tempel og tilskrev det altfor mye. De fikk en kraftig påminnelse om at Gud ikke bor i templer gjort av menneskehender. (Matt. 23: 18—22; 24: 1, 2; Ap. gj. 7: 48; 17: 24) Den tidlige kristne organisasjon skjøt opp som en frukt av Kristi Jesu tjeneste, men den ble frafallen, verdslig og mektig, og bare en levning av den holdt seg trofast mot Gud. (Ap. gj. 20: 29; 2 Pet. 2: 1) Sikkert er det at den romersk-katolske kirke, som vokste fram av dette frafallet, er gått i en snare. Den skryter av sin størrelse, rikdom og makt, og tilber seg selv, sine tradisjoner, læresetninger og geistlige ledere i stedet for Jehova Gud. Og da Kristus kom til templet i 1918 for å holde dom, var det et stort antall av dem som var på veg mot Riket, som ble renset ut. Det kom hovedsakelig av at de hadde en tilbedende aktelse for Elias-periodens organisasjon og dens skikker og personale. Denne tilbedende holdningen tviholdt de på til tross for større lys, og dette mishaget Gud. De gikk i en snare, og ble kastet ut av Jehovas tjeneste. — Sak. 13: 8, 9; Matt. 24: 48—51.
40. Hvor mye økte den salvede levning i antall, som en parallell til økningen av Gideons skare fram til angrepet på Midian?
40 Men den synlige organisasjon som nå er i vekst og framgang, er blitt renset, lutret for slike besnærende skikker som tilbedelse av skapninger. Veksten tilskrives Jehova Gud. Den kommer ikke ved menneskelig makt eller kraft, men ved Hans ånd. (Sak. 4: 6) I fortidens drama begynte Gideon alene, så rev han ned Ba’als alter sammen med ti hjelpere, og da tusener flokket seg om ham, ble det siktet ut tre hundre som skulle brukes mot Midian. Hans styrke vokste altså fra en til elleve til tre hundre og en. (Dom. 6: 11, 27; 7: 7) Den salvede levning vokste også i antall fra den tiden da dommen i templet begynte og til det første basunstøt lød og tok til å avsette verdensherskerne fra deres stilling som «de foresatte øvrigheter». I l9l8 var det gjennomsnittlig 3868 forkynnere pr. måned, i 1928 var det 23 988.
41. Hvilken tilvekst er kommet etter hvert som det ble fart i nåtidens forfølgelse, og hva er grunnen til denne tilveksten?
41 Deretter ble det fart i forfølgelsen av nåtidens midianitter. I 1930-årene ble de «andre får» med i kampen, så forkynnertallet i 1938 kom opp i 47 143. I stadig økende antall kom de til i de neste ti årene, og i 1948 var det 230 532 som regelmessig rapporterte tjeneste. I 1949 gikk tallet opp til 279 421, og i en måned var det et høydepunkt på 317 877. Jehovas vitner takker Gud for all denne framgangen. De gir ikke æren for den til noen synlige redskaper. Jehova Gud forutsa denne rike tilveksten som skulle komme fra alle folkeslag, lik hjorder, lik skyer av duer som formørker himmelen fordi de er så mange. De kommer inn i Jehovas organisasjon, og portene står åpne for å ta imot dem, de blir ikke lukket hverken dag eller natt. Og hva kommer det av at innsamlingen foregår i et stadig økende tempo nå? Skyldes det skarpe menneskelige hjerner i den synlige organisasjon? eller de effektive metoder eller framgangsmåter som blir brukt? Nei, Herrens «andre får» strømmer nå til i store flokker fordi Guds tid er inne til å la dem komme i hast: «Den minste skal bli til tusen, og den ringeste til et veldig folk; jeg, [Jehova], jeg vil la det skje hastig, i sin tid.» — Es. 60: 1—22.
42. Hva blir tilveksten vigd til? og hvordan blir de nye gjort skikket til det?
42 Etter hvert som den synlige organisasjon vokser, blir den nye styrke i tallmessig henseende vigd til Jehovas ære. De nye blir ikke holdt nede som en klasse av legmenn som skal støtte og forsørge en presteklasse. I den synlige organisasjon finnes det ingen klasseforskjell, og det blir ikke gjort forskjell på folk der; alle er underlagt Gud og Kristus. (Matt. 23: 8; Ap. gj. 10: 34) De nyankomne «andre får» gjør som den salvede levning har gjort før dem, de studerer Guds ord for seg selv og gruppevis, for å rense sinnet for falsk religiøs besmittelse. De gir akt på Bibelens råd, og tar med glede imot rettledning fra den synlige organisasjon. Og når de så finner sin plass i forkynnernes rekker, og marsjerer skulder ved skulder med den salvede levning, blir de oppmuntret av disse ord: «Lovet være [Jehova], min klippe, han som opplærer mine hender til strid, mine fingrer til krig, min miskunn og min festning, min borg og min redningsmann, mitt skjold og den jeg tar min tilflukt til.» — Salme 144: 1, 2.
43. Hva vil alle Jehovas tjenere på jorden nå si og gjøre? og hva vil deres kamprop vise?
43 Undervist ovenfra kan derfor alle Jehovas tjenere på jorden si: «Visdom er bedre enn styrke.» «Visdom er bedre enn krigsvåpen.» Uten kjødelige våpen vil de omringe denne gamle verden som er så gjennomsyret av religion, som ligger i mørke og som elsker det. (Joh. 3: 19—21) De vil la sannhetens fakkel skinne, heve sin røst som en basun, lovsynge Gud og modig svinge «åndens sverd, som er Guds ord». (Ef. 6: 17) Deres plass er ikke blant de 22 000 redde som dro hjem, heller ikke blant de 9700 glupske og dovne som sto likegyldige overfor kampen. Deres plass er blant de tre hundre trofaste stridsmenn og de forsterkninger som hjalp dem med å forfølge den flyktende fienden. Og når de går på i kampen, viser deres kamprop hvem seieren er vigd til: «For Jehova og for den større Gideon, Kristus Jesus!»