La oss passe nøye på hvorledes vi vandrer
«Pass derfor nøye på at dere ikke vandrer som uvise, men som vise mennesker, så dere kjøper dere den beleilige tid, for dagene er onde.» — Ef. 5: 15, 16, NW.
1. Hva gjør vi best i å passe på i dag, og hvorfor bør det at Guds rike hersker, være av dominerende betydning for oss mens vi gjør dette?
UANSETT hvor på jorden vi bor, gjør vi best i å passe nøye på hvorledes vi vandrer, det vil si, hvorledes vi oppfører oss. En ytterst viktig kjensgjerning bør være av dominerende betydning for oss mens vi ’passer nøye på hvorledes vi vandrer’, nemlig den kjensgjerning at Guds rike hersker, at det har hersket i de 45 årene som er gått siden 1914. Hvorfor er dette så viktig? Fordi dette rikes fremste formål er å sørge for at Guds vilje kommer til å skje, som i himmelen, så og på jorden. (Matt. 6: 9, 10) Våre dagers onde gamle verden nærmer seg sin ende med raske skritt. Den skal forgå i historiens største trengsel fordi den aldri har vært i harmoni med Guds vilje, men er dens største motstander. Guds rike skal gjennomføre Hans vilje. Hans rike vil innføre en ny ordning som består av «nye himler og en ny jord», hvor Guds uttrykte vilje skal være lov. (2 Pet. 3: 13) Ingen av oss kan på noen måte unngå å bli berørt av denne storslagne forandring. Visdommen tilsier oss derfor å gi Guds rike vår helhjertede troskap, slik at vi ikke kommer til å ende sammen med denne gamle verden. Troskap overfor Guds rike betyr nå at vi må bringe oss selv i full harmoni med hans vilje. Hans skrevne Ord, Bibelen, forteller oss hvordan vi kan handle etter Guds rettferdige vilje nå i denne tiden da verden befinner seg i så stor forvirring.
2. Hva kan vi si om våre dager, og hvilket råd som Paulus ga, er derfor på sin plass i vår tid?
2 Når vi ser på verdens religiøse og moralske tilstand og på forholdet mellom nasjoner og enkeltpersoner, er vi nødt til å si at disse dagene er onde. Det råd som apostelen Paulus ga de kristne på sin tid, er derfor også i høy grad på sin plass i vår tid: «Pass derfor nøye på at dere ikke vandrer som uvise, men som vise mennesker, så dere kjøper dere den beleilige tid; for dagene er onde. Slutt derfor med å bli urimelige, men fortsett å forstå hva Jehovas vilje er! Og bli ikke drukne av vin, noe det er ryggesløshet i [og som kan føre til at en kristen blir utstøtt av Guds menighet], men fortsett å bli fylt med ånd.» — Ef. 5: 15—18, NW; 2 Kor. 5: 9—13.
3. a) Hvordan vandret vi før vi innvigde oss til Gud? b) Hvordan bør vi vandre etter vår innvielse, og hvilket spørsmål bør vi stille oss selv i denne forbindelse?
3 Over hele jorden i dag har over en halv million mennesker fullstendig overgitt seg til eller innvigd seg til Jehova Gud ved Jesus Kristus, og de har latt seg døpe i vann som en offentlig tilkjennegivelse av denne innvielsen, akkurat som Jesus Kristus selv ble døpt. (Matt. 3: 13—17; 28: 18—20) Før i tiden, før vi innvigde oss til Gud, vandret vi alle på en bestemt måte. Vi vandret «i samsvar med tingenes ordning i denne verden, i samsvar med herskeren over luftens makt, den ånd [Satan Djevelen] som nå virker i ulydighetens sønner». Vi vandret «liksom folkeslagene også vandrer i sitt sinns gagnløshet, mens de er i mørke åndelig sett og fremmedgjort for det liv som hører Gud til, på grunn av den uvitenhet som er i dem, på grunn av deres hjertes følelsesløshet. Da de har tapt all moralsk sans, har de gitt seg over til løsaktig oppførsel, så de driver all slags urenhet med begjærlighet». (Ef. 4: 17—19, NW) Vi som er innvigd, bør nå ha sluttet å vandre på den veien. Ved vår innvielse til Gud har vi besluttet oss for å vandre i samsvar med Guds vilje, forat vi derved skal kunne ’vandre med Gud’. (1 Mos. 5: 22—24; 6: 9) Fordi den tiden vi lever i, er så ond, er det i aller høyeste grad forstandig og om å gjøre at vi passer nøye på hvorledes vi vandrer. Det er på høy tid at vi stiller oss selv dette spørsmål: Har vi begynt å vandre med denne verden igjen, eller vandrer vi mer omhyggelig med Gud? For å kunne svare på dette spørsmålet, må vi forstå hva Guds vilje er. Dette gjør det påkrevet å studere Guds skrevne Ord.
4. Hva er Guds vilje ifølge 1 Tessalonikerne 4: 3—5, 7, og hvordan skiller derfor Jehova seg fra Priapos og Ba’al-Peor?
4 I hans Ord finner vi følgende korte uttalelse om hans vilje: «Dette er hva Gud vil, deres helliggjørelse, at dere avholder dere fra utukt; at enhver av dere bør vite hvordan han skal komme i besittelse av sitt eget kar i helligelse og ære, ikke i begjærlig seksuell lyst som også de folkeslag har som ikke kjenner Gud; . . . Gud kalte oss ikke for å tillate urenhet, men i forbindelse med helliggjørelsen.» (1 Tess. 4: 3—5, 7, NW) Ens «eget kar» er ens eget legeme, og når vi innvier oss til Jehova Gud, innvier vi derved vårt kar, vårt eget legeme, til Gud ved hans Sønn Jesu Kristi rettferdighet. Jehova er ingen fruktbarhetsgud som Priapos, en falsk gud i den greske og romerske mytologi, og han blir ikke tilbedt med noen slags kjønnsorgier slik som den falske guden Ba’al-Peor ble. — 4 Mos. 25: 1—13.
5. Hvori består Guds vilje med hensyn til hans organisasjon, og hvorfor legger dette en vanskelig oppgave på dens medlemmer, men hvordan blir de hjulpet?
5 Vi som er innvigd, er blitt ført sammen og gjort til en teokratisk organisasjon. Gud vil ha en ren organisasjon, en som er helliget til bruk for ham på en ærefull måte. Det å holde den teokratiske organisasjon ren midt i denne umoralske, kjønnsopptatte verden og i denne onde tiden, er en temmelig vanskelig oppgave for oss, dens jordiske medlemmer. Men Guds ånd er med oss for å hjelp oss og hellige oss til Guds hensikter.
6. Hvem hviler det i denne henseende et spesielt ansvar på, og hvilket løfte om gjenopprettelse har Gud oppfylt ved hjelp av dem?
6 Alle som er innvigd, er selvfølgelig personlig forpliktet til å være med på å holde organisasjonen ren og helliget til Jehovas bruk, men det hviler et spesielt ansvar på dem som er gjort til tilsynsmenn i organisasjonen. Særlig siden 1919 har vi levd i de «tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av». (Ap. gj. 3: 21) For nitten hundre år siden, da den kristne menighet var ny og Lammet Jesu Kristi tolv apostler enda levde, oppreiste Jehova trofaste tilsynsmenn som skulle forkynne hans dommer og hans råd. Disse trofaste tilsynsmenn døde, og deretter kom et stort frafall fra den apostoliske tro. Med tanke på den ’gjenopprettelsestid’ vi nå lever i, har Jehova derfor gitt dette løfte: «Jeg vil atter gi deg slike dommere som i førstningen og rådsherrer som i begynnelsen; deretter skal du kalles rettferdighetens stad, en trofast by.» (Es. 1: 26) Ved hjelp av de samvittighetsfulle tilsynsmenn som Jehova i dag har innsatt under den utnevnte Dommer og underfulle Rådgiver Jesus Kristus, har han oppfylt sitt løfte om gjenopprettelse, og han holder sin organisasjon ren, rettferdig og trofast. — Ap. gj. 17: 31; Es. 9: 6.
7. Hvorfor trenger tilsynsmennene å passe nøye på hvorledes de vandrer?
7 Det hviler i dag et betydelig ansvar på tilsynsmennene i Jehovas vitners nye verdens samfunn. De er å betrakte som «eksempler for hjorden». I tillegg til den innflytelse de øver som rette eksempler, har de også en betydelig myndighet i den lokale menighetsorganisasjon, i området, i seksjonen, i avdelingskontorets distrikt eller i den sonen de tjener i. Som tilsynsmenn har de å gjøre med liv, med «sjeler», som er innvigd til Jehova Gud, for de «holder vakt over deres sjeler som de som skal gjøre regnskap». (1 Pet. 5: 3; Heb. 12: 17, NW) Det regnskap de gjør angående disse innvigde sjeler, vil bli bestemmende for Guds dom over tilsynsmennene. Hvis det er noen som trenger å passe nøye på hvorledes de vandrer, så er det tilsynsmennene i deres ansvarsfulle embete.
Eksempler som viser hvordan vi bør vandre
8, 9. a) Hvordan ble det i forbindelse med Josva og hans medarbeidere illustrert hvilken makt gode tilsynsmenn utøver for å opprettholde en rettferdig organisasjon? b) Hvordan framgår dette klart av det som skjedde med Israel etterat disse tilsynsmennene døde?
8 Den store makt som tilsynsmenn som er sterke moralsk og åndelig sett, utøver for å opprettholde en trofast og rettferdig organisasjon, blir illustrert i forbindelse med Moses’ etterfølger Josva og de eldste i Israel som arbeidet sammen med Josva. Om den gode innflytelse disse menn øvet, leser vi: «Da Josva hadde latt folket fare, og Israels barn hadde dratt hver til sin arv for å ta landet i eie, tjente folket [Jehova] så lenge Josva levde, og så lenge alle de eldste levde som overlevde Josva og hadde sett alle de store gjerninger [Jehova] hadde gjort for Israel.»
9 De oppmerksomme, velinformerte og trofaste eldste i Israel tjente som et teokratisk vern mot enhver inntrengen av hedenskap i Jehovas nasjonale menighet. Dette går klart fram av det som hendte med Israels menighet etterat disse teokratiske tilsynsmenn døde. Den nye generasjon som da oppsto, kjente ikke Jehova eller det han hadde gjort for Israel, og den hadde ikke disse tilsynsmenn som kunne foregå folket med et godt eksempel og veilede det og vaktsomt dra omsorg for det. Bibelens beretning sier: «Da gjorde Israels barn det som var ondt i [Jehovas] øyne, og dyrket Ba’alene. De forlot [Jehova], sine fedres Gud, som hadde ført dem ut av Egypts land, og de fulgte andre guder av de folks guder som bodde rundt omkring dem, og de tilba dem og vakte [Jehovas] harme.» Jehova oppreiste gudfryktige dommere som han benyttet til å redde dem fra hedenske undertrykkere, men de glemte snart hva dommerne hadde gjort for dem som Jehovas tjenere: «Men heller ikke mot sine dommere var de lydige; de holdt seg med andre guder og tilba dem; De vek snart av fra den vei deres fedre hadde vandret i lydighet mot [Jehovas] bud, og gjorde ikke som de.» — Dom. 2: 6—8, 10—12, 17.
10. Hva tjente Kristi apostler i likhet med disse tilsynsmenn som et vern mot på sin tid?
10 I likhet med de trofaste dommerne og andre tilsynsmenn i fortidens Israel, tjente også Jesu Kristi tolv apostler som et vern og en beskyttelse. Så lenge apostlene levde, var de som en kraft som holdt igjen og motvirket frafall i menigheten, og som motvirket at «lovløshetens menneske», «ødeleggelsens sønn», ble åpenbart som den som hadde kontroll over menigheten. — 2 Tess. 2: 2—12, NW.
11, 12. a) Hvilken utvikling på det religiøse område fant sted etter apostlenes død, og hva viser om vi har kommet over dette? b) Hvorfor må likevel hver enkelt passe nøye på hvorledes han vandrer?
11 Etterat de tolv apostlene og de andre trofaste tilsynsmennene på deres tid døde, skjedde frafallet fra den rene kristne tro og levemåte temmelig raskt, og den klasse som utgjør «lovløshetens menneske», fikk kontroll over den religiøse organisasjon. Vi som lever i dag, er blitt ført tilbake fra dette religiøse frafall og fra å bli dominert av den klasse i kristenheten som utgjør «lovløshetens menneske». Vi er på en teokratisk måte blitt organisert som en ny verdens samfunn, et samfunn av Jehovas vitner. Med oss i det usynlige har vi den større Josva, Jesus Kristus, som skal føre oss inn i den kommende nye ordning med «nye himler og en ny jord». Med oss har vi også den «tro og kloke slave»-klasse som den større Josva satte over alle sine jordiske eiendeler i året 1919.
12 Den større Josva og hans salvede slave-klasse står som en uoverstigelig hindring imot ethvert framstøt frafallets ånd og «lovløshetens menneske» gjør for å trenge inn i Jehovas vitners nye verdens samfunn. (2 Pet. 3: 13; Es. 65: 17; Matt. 24: 45—47) Ikke desto mindre må hver enkelt innvigd kristen gi akt på apostelen Paulus’ alvorlige formaning om at vi må passe nøye på hvorledes vi vandrer. Selv om denne verden og dens gud og hersker Satan Djevelen aldri mer kan underlegge seg hele Jehovas vitners menighet, fortsetter verden og dens gud Satan å forsøke å besmitte organisasjonen og gjøre så mange som mulig av dens enkeltmedlemmer til sine slaver. Til og med mens israelittene hadde profeten Moses iblant seg, ble de til et advarende eksempel som viser oss at enkeltpersoner i organisasjonen kan bli overlistet til ødeleggelse for seg selv nå mens Kristus er usynlig nærværende. Hvordan det?
13. Hvilket advarende eksempel har vi i israelittene fra dengang Moses var på Sinai berg?
13 Det var like etterat Jehova Gud på mirakuløst vis hadde kunngjort de ti bud fra toppen av Sinai berg på Sinai-halvøya. Mens Moses fremdeles befant seg i nærheten av israelittene, men var ute av syne for dem i de 40 dagene han var på toppen av Sinai berg, lot de gjøre en gullkalv og begynte å tilbe den og hengi seg til en larmende og tøylesløs oppførsel. Det første, annet og sjuende av de ti bud israelittene hadde erklært seg villige til å holde, lød slik: «Jeg er [Jehova] din Gud, som førte deg ut av Egypts land, av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder foruten meg. Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem; for jeg, [Jehova] din Gud, er en nidkjær Gud [en Gud som fordrer udelt hengivenhet, NW]. . . . Du skal ikke drive hor.» (2 Mos. 20: 2—5, 14) Men mange israelitter lot alle hemninger fare da de så at de ikke lenger ble iakttatt av sin nasjonale tilsynsmann Moses. Ja, bare i løpet av de 40 dagene etterat Moses steg opp på fjellet, var mange israelitter rede til å glemme de ti bud og kaste seg ut i avgudsdyrkelse og seksualorgier. — 2 Mos. 32: 1—35.
14. Hvilket annet advarende eksempel har vi i israelittene fra dengang de befant seg på Moabs sletter?
14 Førti år senere sto de på Moabs sletter med Kana’ans land straks på den andre siden av Jordan-elven, og det var like før de skulle få oppleve den mirakuløse oppfyllelse av Jehovas løfte om å føre dem inn i det lovte land. Da var det at tusener som tilhørte den nye generasjon av israelitter, vendte sine øyne den motsatte veien for å se på de hedenske Moabs døtre. I sitt begjær etter å ha umoralsk omgang med dem gikk disse selviske israelitter villig med på å slå seg sammen med disse kvinnelige lokkeduer, Djevelens tjenere, i å tilbe den falske guden Ba’al-Peor. Den israelittiske høvdingen Simri fordristet seg endog til å føre den midianittiske kvinnen Kosbi inn i Israels hellige leir og inn i teltet sitt. Det var bare fordi presten Pinehas i nidkjærhet grep inn over for Simri og Kosbi at pesten stanset etter å ha slått ned 24 000 besudlede israelitter. (4 Mos. 25: 1—9) Moses var fremdeles i live og befant seg i leiren på dette tidspunkt, men israelittene lå så sterkt under for sine lidenskaper at de likevel ikke tok seg i vare. De glemte den hellige tilstand de var kalt til. De glemte Jehovas rettferdige bud og ga seg hemningsløst sin lidenskap i vold ved å ha umoralsk omgang med hedenske kvinner, selv om det betydde at de måtte tilbe en falsk gud, Ba’al-Peor, og at de vakte den sanne Guds, Jehovas, nidkjærhet.
15. Hvordan omtalte en av apostlene disse hendelsene som et advarende eksempel for oss, og hva framgår tydelig av dette advarende eksempel?
15 Den kristne apostel Paulus omtalte disse historiske tilfelle av frafall fra en hellig tilstand, som advarende eksempler for oss. Han sa: «I disse forbilledlige hendelsene ligger en advarsel til oss, forat vi ikke skal være ’lystne’ på det som er ondt, slik som de var ’lystne’ på det. Bli heller ikke avgudsdyrkere, slik som noen av dem; som skrevet står: ’Folket satte seg ned for å spise og drikke og sto opp for å danse’. La oss heller ikke drive utukt, slik som noen av dem drev utukt, og så falt det på én dag treogtyve tusen.» (1 Kor. 10: 6—8, LB) Hvis noen som er innvigd til Jehova, slik hele Israels folk var, lar sitt hjerte vende om til det onde, da vil han prøve å tilfredsstille sitt hjertes ønske under alle forhold, så snart det byr seg en passende anledning. Det advarende eksempel vi har i disse ødelagte israelittene, viser dette klart.
16. Hva er det enkelte innvigde gjør nå, trass i at vi er så nær virkeliggjørelsen av våre forhåpninger, og hva glemmer de når de gjør dette?
16 Nå i vår tid, når vi er så nær virkeliggjørelsen av våre forhåpninger om Riket, er det også enkelte innvigde som slapper av og ikke passer på å vandre i samsvar med den hellige skrift. For å få tilfredsstilt sine kjødelige lidenskaper er de villige og uforsiktige nok til å ha befatning med denne verdens urenhet. De holder seg ikke i tømme ved hjelp av påminnelsen om at dette ikke bare kan føre til ødeleggelse for dem selv, men også til forhånelse av Jehova og til forakt for hans synlige organisasjon. Fordi de på et bestemt tidspunkt ikke blir direkte passet på og iakttatt av menighetens tilsynsmann, unnlater de å passe nøye på hvorledes de vandrer eller oppfører seg. De glemmer at Jehova Gud og hans hellige engler følger med, og at det ikke er til å unngå at deres synd finner dem eller innhenter dem. — 4 Mos. 32: 23.
17. Som i hvis nærvær bør vi alltid vandre, og hvilken positiv vei bør vi derfor følge?
17 Vi må alltid passe på at vi ikke bare vandrer som i nærvær av mennesker, av våre jordiske tilsynsmenn. Vi må alltid vandre som i Guds nærvær, for hans øyne er allesteds, de overvåker både onde og gode. (Ordspr. 15: 13) «For hver gjerning vil Gud føre fram for dommen over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.» (Pred. 12: 14) Vi må følge en positiv vei, en besluttsomhetens vei, i likhet med salmisten, som sa: «Jeg setter alltid [Jehova] for meg; for han er ved min høyre hånd, jeg skal ikke rokkes.» (Sl. 16: 8) Når vi er positive på denne måten, kommer vi alltid til å prøve å behage og ære Jehova Gud ved det vi sier og gjør, uansett om vi er under direkte oppsyn av våre åndelige eldste eller vår menighetstjener eller tilsynsmann, eller ikke.
18. Hvorfor bør vi aldri være for trygge på oss selv, og hvilken ulykke må vi være på vakt mot?
18 Selv om vi er aldri så nær den nye ordning med «nye himler og en ny jord», som skal komme etter Harmageddon, og selv om vi har kjent Bibelens sannhet aldri så lenge eller er kommet igjennom aldri så mange fristelser, kan vi ikke dermed slappe av i vår vaktsomhet uten fare for å falle. Paulus omtaler de israelitter som ble reddet ut av Egypt, men som omkom i ørkenen — noen av dem så sent som i det førtiende og siste året — og han sier: «Nå fortsatte disse ting å hende dem som eksempler, og de ble skrevet til advarsel for oss, som de fullbyrdede ender på tingenes ordninger er kommet til. Derfor, den som tror han har en sterk stilling, passe seg så han ikke faller. Ingen fristelse er kommet over dere som ikke er vanlig for mennesker,» og som har fått mennesker til å falle. (1 Kor. 10: 11—13, NW) Alle vi som er i sannheten, fra den yngste til den eldste av oss, og fra det alminnelige menighetsmedlem til menighetstjeneren eller tilsynsmannen, bør være forsiktige og ikke stole på oss selv, men til enhver tid passe nøye på hvorledes vi vandrer, så vi ikke faller og fører ulykke over oss. Hvilken ulykke det ville være å bli utstøtt fra Jehovas menighet og bli tilintetgjort for evig! — 1 Kor. 5: 9—13.
Dårlig moral ødeleggende for Ordets tjenere
19. Hvilket forhold innen menighetene i U.S.A. viser at det er nødvendig med årvåkenhet?
19 At det er nødvendig med en stadig årvåkenhet under bønn, blir kraftig understreket av opplysninger fra tjenesteavdelingen ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn. Disse opplysninger gjelder innvigde og døpte medlemmer av de tusener av menigheter i De forente stater. I hvert av de fem årene fra mars 1952 til april 1957 var det gjennomsnittlig 500 medlemmer som ble utstøtt på grunn av opprørende misgjerninger som ikke kan tolereres innenfor Jehovas menighet. Men i det året som gikk fra april 1957 til april 1958, steg tallet voldsomt over dette årlige gjennomsnitt på 500 og kom opp i 1334, slik at det altså var over to og en halv ganger så mange medlemmer som begikk overtredelser. Vi våger ikke å dempe på denne sjokkerende opplysningen ved å hevde at dette delvis kan komme av den store tilveksten de amerikanske menighetene hadde det året etter som minst 18 537 nye ble med i vitnearbeidet i de tolv månedene. De nye utgjorde mindre enn en tolvtedel av de 226 797 som forkynte det gode budskap om Riket i april 1958, og hvorav omkring 65 prosent er innvigd og døpt. Hva betyr så 1334 misdedere sammenlignet med over 147 000 innvigde, døpte medlemmer? Det blir under 1 prosent.
20. Hva er dette en fryktinngytende advarsel om selv om det dreier seg om under 1 prosent?
20 Selv om 1334 er under 1 prosent, viser likevel det plutselige hoppet opp til dette store tallet at over dobbelt så mange som i tidligere år har unnlatt å ta seg i akt og handle forstandig i de onde dagene i 1957—1958. Etter som det finnes 3718 menigheter i U.S.A., kan omtrent hver tredje menighet ha vært berørt av de 1334 utstøtelser. Det faktum at så mange menigheter er blitt berørt og at antall utstøtelser er blitt mer enn fordoblet i 1957—1958, står derfor som en fryktinngytende advarsel for oss alle om at vi må være på vakt så det ikke senere blir vi som faller.
21. Hvordan kan man misfortolke Jakob 4: 4 angående utøvelsen av den rene og ubesmittede form for tilbedelse, og derved synde?
21 Den nye verdens samfunn, et samfunn av Jehovas vitner, må fortsette å praktisere den rene og ubesmittede tilbedelse. Den kristne disippel Jakob framholder dette tydelig for oss: «Den form for tilbedelse som er ren og ubesmittet fra vår Gud og Fars synspunkt, er denne: å ta seg av foreldreløse og enker i deres trengsel og å holde seg uplettet av verden. Ekteskapsbrytersker, vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap med Gud? Den som ønsker å være venn med verden, gjør seg derfor til fiende av Gud.» (Jak. 1: 27; 4: 4, NW) Hvis noe menneske tror at han kan holde seg uplettet av denne verden ved å la være å delta i dens politikk og ved å forholde seg nøytral overfor dens konflikter, slik at han i disse henseender ikke er en venn av verden og ikke er en åndelig ekteskapsbryter, men så på samme tid begår bokstavelig, legemlig utukt eller ekteskapsbrudd og derved synder mot sitt eget legeme, da gir han rom for en fordervet tanke.
22. Hvordan kan man være med på oppfyllelsen av Matteus 24: 14 og likevel bli fordervet og begå samme synd som Bileam?
22 Det samme er tilfelle med en som tror at hvis man bare oppfyller den profetiske befaling i Matteus 24: 14 og rapporterer å ha brukt mye tid i vitnearbeidet ute på feltet, så kan man praktisere legemlig umoral med personer av det annet kjønn. Husk at profeten Bileam ble benyttet som et talerør av Jehova for å komme med en profeti i form av en velsignelse over Israels folk, men at den samme Bileam senere ble drept fordi han prøvde å fremme kjønnsdyrkelse og umoral i Israel ved slutten av de 40 årene i ørkenen. — 4 Mos. 23: 4 til 24: 25; 25: 1—3; 31: 1—8, 15, 16; Åpb. 2: 14.
23. Hvordan viste Paulus at det er like viktig å ha en kristen moral som å forkynne?
23 Det å avlegge personlig vitnesbyrd om Guds rike er i sannhet et krav en må oppfylle for å få evig liv, men det å ha kristen moral er også et krav. Paulus ropte ut: «Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!» Men bare noen få setninger etter dette tilføyde han: «Jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, forat ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig. . . . La oss heller ikke drive hor, liksom noen av dem [israelittene] drev hor og falt på én dag tre og tyve tusen!» — 1 Kor. 9: 16, 27; 10: 8.
24. Hvis venn blir den som begår legemlig umoral, og hva slags umoral begår han dermed samtidig?
24 Ingen bør narre seg selv: Det å begå utukt eller ekteskapsbrudd er å gjøre seg til en venn av verden. Det er derfor også ensbetydende med at man begår åndelig utukt eller ekteskapsbrudd. Dette er så visst ikke å gjøre seg til en venn av Gud eller av hans menighet. Det er å etterligne denne verden, å bruke den som mønster. Det er å legge verdens ånd for dagen. Det er et utslag av kjærlighet til denne onde verden, «for alt det som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst og storaktighet i levnet, er ikke av Faderen [Jehova Gud], men av verden». (1 Joh. 2: 16) Umoral er derfor noe som viser at den utuktige hører verden til og ikke hører hjemme i Jehovas vitners nye verdens samfunn.
25. Ved hvilke to drastiske handlinger illustrerte Jehova hva som må gjøres med slike umoralske medlemmer av menigheten?
25 Jehova utryddet 23 000 utuktige mennesker fra sin menighet, ikke på et år, men på én dag. Utuktige mennesker må utstøtes fra hans menighet. Under slaget ved Silo utryddet han til og med de to prestene Hofni og Pinehas fordi de i sin ondskap hadde begått ekteskapsbrudd med de kvinner som tjente ved inngangen til sammenkomstens telt, og derved hadde ført forhånelse over Jehova Gud. — 1 Sam. 2: 12, 22—25; 3: 13, 14; 4: 4—11, 17.
26. a) Med hvilke ord viser Paulus at det også finnes andre synder som gjør det påkrevet med utstøtelse? b) Hvis et menneske har gjort noe galt og det så går opp for ham hvor ille han har handlet, hvordan bør han da føle seg, og hva bør han foreta seg?
26 Det finnes også andre synder enn utukt som gjør det påkrevet med utstøtelse. Paulus skrev til menigheten: «Det jeg skrev til eder, var at I ikke skulle ha omgang med noen som kalles en bror og er en horkarl eller havesyk eller avgudsdyrker eller baktaler eller dranker eller røver [utpresser, NW], så I ikke engang eter sammen med ham. . . . Støt da den onde ut fra eder!» (1 Kor. 5: 11, 13) Hvis en eller annen begår en synd som han fortjener å bli utstøtt for, men det så går opp for ham hvor ille han har handlet og hvor sterkt han har mishaget Gud, hvordan burde han da føle seg? Han burde føle seg sorgbetynget; han burde føle en smertelig sorg og angre. Han burde bekjenne sin synd, ikke bare overfor Gud, som allerede vet hva som har skjedd fordi han har iakttatt det, men også overfor Guds synlige organisasjon gjennom dens teokratisk utnevnte tjenere i den lokale menighet. Det er en kritisk tid, en tid da han bør søke forlikelse med Gud og hans folk ved Kristus, og be om barmhjertighet. I samsvar med dette gir Bibelen følgende råd: «Er noen iblant eder [åndelig] syk, han kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn, og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham opp, og har han gjort synder, skal de bli ham forlatt. Bekjenn derfor eders synder for hverandre og be for hverandre, forat I kan bli legt!» (Jak. 5: 14—16) Det at den som har begått en synd, på denne måten ydmyker seg og bekjenner sitt åndelige behov, hjelper ham til å bli forlikt med Gud på ny. Det hjelper ham til å passe nøye på hvorledes han for framtiden vandrer for Gud.
For øvrig, brødre, alt som er sant, alt som er ære verdt, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er elskelig, alt som tales vel om, enhver dyd, og alt det som priselig er — gi akt på det! Det som I også har lært og mottatt og sett hos meg, gjør det; og fredens Gud skal være med eder. — Fil. 4: 8, 9.