«En bra kvinne» viser lojal kjærlighet

«Alt folket i min by vet at du er en bra kvinne.» — Rut 3: 11.

1, 2. Hvilket møte som fant sted midt på natten, blir vår oppmerksomhet rettet mot, og hvilke spørsmål oppstår i den forbindelse?

NATTEMØRKET har falt på, og stillheten har senket seg over byen Betlehem i Juda og det omkringliggende distrikt. På en treskeplass på en av markene ligger en eldre mann og sover. Men se! En ung kvinne nærmer seg stille, løfter litt på dekket mannen har over seg, og legger seg ned. Mannen våkner, finner henne liggende ved føttene og spør: «Hvem er du?» Hva svarer hun? «Jeg er Rut, din tjenerinne.» Hun er kommet til ham i en spesiell og høyst ærbar hensikt. Mannen viser at han er klar over at hun er en dydig kvinne, for under den samtalen som følger, sier han: «Alt folket i min by vet at du er en bra kvinne.» — Rut 3: 9—11.

² Hva er bakgrunnen for dette uvanlige møtet midt på natten? Hvem er egentlig denne kvinnen? Og hvem er den eldre mannen? Hvorfor sier han at hun er kjent som «en bra kvinne»? Hvilke egenskaper legger hun for dagen? Disse og andre spørsmål oppstår i vårt sinn når vi ser for oss denne usedvanlige, nattlige scenen.

 3. a) Hvilken bibelsk bok skal vi nå se litt nærmere på? b) Når og av hvem ble denne bibelske beretningen skrevet, og hva understreker den?

³ Den guddommelig inspirerte beretningen som vi nå skal se litt nærmere på, og som sannsynligvis ble skrevet på Davids tid (omkring 1090 f. Kr.) av den hebraiske profeten Samuel, er ganske særegen, ettersom den er en av de to bibelske bøkene som bærer en kvinnes navn. (Den andre er Esters bok.) Selv om enkelte betrakter Ruts bok som en rørende kjærlighetshistorie, er den noe mye mer enn det. Beretningen understreker Jehova Guds hensikt i forbindelse med å frambringe en arving til Riket, den lenge lovte Messias. Den understreker dessuten Guds kjærlige godhet. — 1 Mos. 3: 15; Rut 2: 20; 4: 17—22.a

MOTGANG OG VANSKELIGHETER

 4. I hvilken tidsperiode inntraff de begivenheter som det fortelles om i Ruts bok?

⁴ De begivenheter det fortelles om i denne beretningen, fant sted i «de dager da dommerne styrte» i Israel. Det må ha vært tidlig i denne perioden, for den mannen vi så sammen med Rut på treskeplassen, var Boas, sønn av Rahab, som levde på Josvas tid. (Rut 1: 1; Jos. 2: 1, 2; Matt. 1: 5) Denne fengslende beretningen omspenner omkring 11 år, sannsynligvis årene før og etter år 1300 f. Kr.

 5. Hva er det som får Elimelek til å dra med sin familie til Moab, og hvordan minner dette oss om de forpliktelser som påhviler de kristne?

⁵ Det er hungersnød i Juda land, og byen Betlehem (eller Efrata) er hardt rammet. Mannen Elimelek og hans familie har hatt spesielt mye motgang. Elimelek, som er klar over at han må sørge for å skaffe det nødvendige til livets opphold for sine egne, treffer en beslutning. Snart går han selv, hans hustru, No’omi, og deres to sønner, Mahlon og Kiljon, over Jordan-elven. Disse efratittene slår seg ned som fremmede i Moab, et land på et høydeplatå øst for Dødehavet og sør for elven Arnon. — Rut 1: 1, 2; jevnfør 1 Timoteus 5: 8.

 6. Fortell om de omstendigheter som førte til at No’omi, Rut og Orpa ble enker.

⁶ Med tiden dør Elimelek, og No’omi, som er kommet opp i årene, blir enke. Senere gifter deres to sønner seg med moabittiske kvinner. Mahlon gifter seg med Rut, mens Kiljon tar Orpa til hustru. (Rut 1: 4, 5; 4: 10) Det går omkring ti år, og så blir det igjen hungersnød. Begge No’omis sønner dør, attpåtil barnløse. Nå er de tre kvinnene helt alene, og det er et hardt slag å miste sin mann og bli enke.

 7. Hva ser det ut til at enken No’omi har små muligheter for?

⁷ Spesielt sørger No’omi over det som har skjedd. Hun er en judeisk kvinne og kjenner til den spesielle velsignelse patriarken Jakob uttalte over sin sønn Juda på sitt dødsleie da han sa: «Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer, og folkene blir ham lydige.» Denne fredsfyrsten, som skal få kongespiret, er Messias, Abrahams Ætt, som alle jordens slekter skal bli velsignet gjennom. Kvinner som tilhører Juda stamme, vil kunne få sønner som vil bli forfedre til denne salvede. Men No’omis sønner har dødd barnløse, og selv er hun for gammel til å få barn. Det ser virkelig ut til å være små muligheter for at No’omi og hennes familie skal kunne spille noen rolle i forbindelse med den messianske slektslinje. — Rut 1: 3—5; 1 Mos. 22: 17, 18; 49: 10, 33.

 8. Hva er det som får No’omi til å vende tilbake til Juda trass i de farer som lurer langs veien?

⁸ Likevel finnes det i det minste et lite håp om at noe godt er i vente. No’omi har hørt, kanskje gjennom noen reisende hebraiske kjøpmenn, at Jehova har «sett til sitt folk og gitt dem brød». Ja, hungersnøden er over, og på grunn av Guds velsignelse er det igjen brød å få i Juda, nærende brød i Betlehem, «brødhuset». Det tar ikke lang tid før de tre enkene ’går fram etter veien . . . til Juda land’. Det er ingen lett reise, for de må gå gjennom områder hvor tyver og villmenn vanligvis oppholder seg. Men No’omis hengivenhet overfor Jehova Gud og hennes ønske om å være sammen med hans folk får henne til å gå på trass i de farer som måtte lure langs veien. — Rut 1: 6, 7.

SVIGERDØTRENE TREFFER EN BESLUTNING

 9. Hvorfor blir Rut og Orpa oppfordret til å vende tilbake «hver til sin mors hus»?

⁹ Vil de unge enkene bare av høflighet følge sin gamle svigermor til grensen mellom Moab og Israel? Eller vil de gå lenger? Vi skal se. Da de har gått et stykke, sier No’omi: «Vend om og gå hjem igjen, hver til sin mors hus.» (Rut 1: 8) Hvorfor sier No’omi «sin mors hus» når i hvert fall Ruts far fremdeles lever? (Rut 2: 11) Det er naturlig for en eldre kvinne å si dette til yngre kvinner, og deres mødre har veletablerte hjem, i motsetning til deres svigermor, som ikke har noen ting. I alle tilfelle ville en mors hengivenhet være til særlig trøst for en sørgende datter.

10. Hva er No’omi villig til, og hva håper hun at Jehova skal gjøre for hennes svigerdøtre?

¹⁰ La oss høre hva No’omi videre sier: «[Jehova] vise godhet mot eder, som I har gjort mot de døde og mot meg! [Jehova] gi eder at I må finne et hjem, hver i sin manns hus!» (Rut 1: 8, 9) De to moabittiske kvinnene har vist kjærlig godhet eller lojal kjærlighet overfor No’omi og overfor sine avdøde menn. De har ikke vært lik Esaus hetittiske hustruer, som ble «en hjertesorg for Isak og Rebekka». (1 Mos. 26: 34, 35) No’omi, som nå ikke lenger har noen eiendeler selv, kan bare håpe på at Gud vil lønne hennes svigerdøtre. Og hun er villig til å la de unge kvinnene gå, idet hun håper på at Jehova vil gi dem den trygghet som følger med å ha en mann og et hjem, og dermed fri dem for de sorger som følger med det å leve som enke.

11. a) Hva var det tydeligvis som gjorde det vanskelig for Rut og Orpa å forlate No’omi, og hva kan i denne forbindelse sies om forholdet mellom kristne familiemedlemmer? b) Er det store muligheter for at Rut og Orpa skal bli gift igjen, hvis de følger med No’omi? Begrunn svaret.

¹¹ Men Rut og Orpa går ikke. Da No’omi kysser dem, brister de i gråt. Hun er tydeligvis en god og kjærlig svigermor, som det er vanskelig å forlate. (Rut 1: 8—10; jevnfør Apostlenes gjerninger 20: 36—38.) Men No’omi blir ved med å oppfordre dem til å vende om. Hun sier: «Har jeg da ennå sønner i mitt liv som kunne bli eders menn? Vend om, mine døtre, og gå hjem! For jeg er for gammel til å bli en manns hustru. Om jeg så tenkte: Jeg har ennå håp, ja, om jeg så ennå i natt fikk en mann og så fødte sønner, skulle I derfor vente til de ble store? Skulle I derfor stenge eder inne og ikke få eder menn?» Ja, selv om No’omi fikk nye sønner i stedet for dem som var døde, og disse vokste opp, ville så disse unge kvinnene vente på det og ikke gifte seg i mellomtiden? Det ville ikke være fornuftig å tro det. Moabittiske kvinner ville dessuten ha små utsikter til å bli gift med en mann i Juda og få barn der. — Rut 1: 11—13.

12, 13. Hvordan blir Rut og Orpa prøvd, og hvilken beslutning treffer Orpa?

¹² «Nei, mine døtre,» fortsetter No’omi. «Jeg har inderlig vondt av dere, nå da Herrens hånd har rammet meg så hardt.» (Rut 1: 13, UGT) No’omi anklager ikke Gud for å ha handlet galt; hva han enn gjør, og hva han enn tillater, må det være rett. (Ordspr. 19: 3) Men hun er full av sorg for sine svigerdøtres skyld. Og for dem er den tid nå kommet da de må treffe en beslutning. Vil de legge uselviskhet for dagen og følge med No’omi? Deres motiver og deres lojalitet blir nå prøvd.

¹³ Orpa treffer sin beslutning. Hun kysser gråtende sin svigermor og går. Da sier No’omi til Rut: «Du ser din svigerinne er vendt tilbake til sitt folk og til sin gud; vend nå du òg tilbake og følg din svigerinne!» (Rut 1: 14, 15) Ja, Orpa vendte tilbake til sitt folk og til «sin gud». Både hun og Rut var blitt oppdratt blant «Kamos’ folk» og kan til og med ha vært vitne til grusomme barneofringer i tilknytning til tilbedelsen av denne moabittiske falske guden. Orpa vender tilbake til alt dette! — 4 Mos. 21: 29; 2 Kong. 3: 26, 27.

14. Hva sier Rut til No’omi, og hvilken beslutning har moabittinnen således truffet?

¹⁴ Men det vil ikke Rut gjøre. «Søk ikke å overtale meg til å forlate deg og vende tilbake!» sier hun. «For dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, vil jeg bli; ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud; hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves.» Til dette føyer moabittinnen en ed idet hun sverger overfor Gud: «[Jehova] la det gå meg ille både nå og siden om noe annet enn døden skal skille meg fra deg.» Hvilket rørende uttrykk for lojal kjærlighet er ikke dette! Det er i virkeligheten mye mer enn det. Rut har valgt et liv i tjenesten for Jehova, og No’omis folk — de som står i et paktsforhold til den sanne Gud — skal være hennes folk. Moabittinnen er fast besluttet på å tjene Jehova trofast. No’omi gjør derfor ikke lenger noe forsøk på å sende bort den unge kvinnen. — Rut 1: 13—18

15. a) Hvordan har Rut inntil nå vist lojal kjærlighet? b) Hvordan kan vi ta lærdom av den beslutning Rut og Orpa hver på sin side treffer?

¹⁵ Idet den eldre judeiske kvinnen og den yngre moabittiske kvinnen nå sammen fortsetter sin vanskelige reise, har vi anledning til å tenke litt over de gripende scener vi har vært vitne til. Orpa har latt seg lede av selviske interesser. Selv om hun kan ha gjort visse framskritt med hensyn til å lære Jehova å kjenne, har det ikke betydd så mye for henne at det kan få henne til å la være å vende tilbake til sitt folk og til «sin gud». Hvis Rut på en selvisk måte hadde lengtet tilbake til sitt hjemland, kunne også hun ha vendt tilbake dit. (Jevnfør Hebreerne 11: 15.) Men denne unge moabittinnen har vist lojal kjærlighet, ikke bare overfor den aldrende No’omi, men spesielt overfor Jehova. Hun har lagt en selvoppofrende ånd for dagen og vist at hun er fast besluttet på å tjene den sanne Gud i tro. Når vi dveler ved disse to vidt forskjellige beslutningene, kan vi også bli oppmuntret til ikke å ’vike tilbake til ødeleggelse’, men ’ha tro så sjelen blir bevart i live’. — Heb. 10: 38, 39, NW.

I BETLEHEM

16. Hvorfor spør kvinnene i Betlehem: «Er dette No’omi?»?

¹⁶ Til slutt når de to kvinnene sitt bestemmelsessted, Betlehem. Deres nærvær vekker røre i hele byen. «Er dette No’omi?» spør kvinnene. Årene har satt sitt preg på No’omi. Kvinnene legger merke til hvordan denne en gang så glade kvinnen er blitt merket av sorg og prøvelser. Ja, til og med det svar hun gir dem, vitner om hennes store sorg.

17. Hva mener No’omi med sin bemerkning: «Kall meg ikke No’omi, kall meg Mara!»?

¹⁷ «Kall meg ikke No’omi [min lykke],» sier hun. «Kall meg Mara [bitterhet]! For den Allmektige har gjort det meget bittert for meg; med fulle hender [mann og to sønner] dro jeg bort, men med tomme hender har [Jehova] latt meg vende tilbake. Hvorfor kaller I meg No’omi, når [Jehova] har vitnet imot meg, og den Allmektige har latt det gå meg ille?» (Rut 1: 19—21) No’omi er villig til å finne seg i det Jehova Gud tillater, men hun mener tydeligvis at han er imot henne. (Rut 1: 13; jevnfør 1 Samuel 3: 18.) I en tid da fruktbarhet blir betraktet som en velsignelse fra Gud, og ufruktbarhet blir sett på som en forbannelse, er det naturligvis ydmykende for en kvinne ikke å ha noe levende avkom. Og hvilket håp kan No’omi nå ha om å yte noe bidrag til Messias’ slektslinje?

EN YDMYK KVINNE BLIR BEGUNSTIGET

18. Hva vil Rut gjøre når hun sanker aks, og hvis åker ’treffer det seg så’ at hun sanker på?

¹⁸ No’omi og Rut er kommet til Betlehem tidlig på våren, «i begynnelsen av bygghøsten». (Rut 1: 22) Rut, som er flittig og villig til å tjene, går med No’omis tillatelse og begynner å sanke aks bak høstfolkene på kornåkrene. Hun vet at Jehova i sin store kjærlighet har sørget for at de fattige og de fremmede, den farløse og enken kan sanke opp det som ligger igjen på åkrene. I Israel er det slik at disse kan samle sammen eller sanke opp alt det som høstarbeiderne uforvarende eller med vilje etterlater seg. (3 Mos. 19: 9, 10; 5 Mos. 24: 19—21) Selv om Rut har rett til å sanke aks, spør hun ydmykt om lov til det, og hun får tillatelse til å gjøre det på en bestemt åker. Men det var tydeligvis Jehova som sørget for at «det traff seg så at den aker hun sanket på, tilhørte Boas». — Rut 2: 3.

19, 20. a) Hvem er Boas? b) Hvorfor kan det sies at Rut ikke er noen bortskjemt kvinne?

¹⁹ Se! Boas kommer. Han er «en mektig mann» og er sønn av Salmon og Rahab. Ja, Boas er en judeer. Boas er ikke bare en hensynsfull herre som er høyt verdsatt av sine arbeidere, men han er også en hengiven tilbeder av den sanne Gud, for han hilser høstfolkene med ordene: «[Jehova] være med eder!» Og de svarer: «[Jehova] velsigne deg!» — Rut 2: 1—4.

²⁰ Av den som er satt over høstfolkene, får Boas vite at Rut er den moabittinnen som nylig kom til Betlehem sammen med No’omi. Etter å ha fått tillatelse til det har hun holdt på med å sanke aks helt fra den tidlige morgen og til solen sto høyt på himmelen, uten å klage over varmen. Det var bare akkurat nå hun satt litt i huset, som sannsynligvis ikke var noe annet enn et skur for høstfolkene. Rut er så visst ikke noen bortskjemt kvinne — Rut 2: 5—7.

21. Hva er det ved Rut som gjør inntrykk på Boas, og hvilke slutninger kan kristne kvinner trekke i denne forbindelse?

²¹ Senere sier Boas til Rut at hun ikke skal gå bort på noen annen åker og sanke aks, men at hun skal holde seg til pikene hans, som sannsynligvis fulgte etter høstfolkene hans og bandt kornbånd. Boas har gitt tjenerne befaling om ikke å røre henne, og hun kan gå bort og drikke vann av de karene som de har fylt. Dypt takknemlig faller Rut ydmykt på sitt ansikt, bøyer seg til jorden og sier: «Hvorfor har jeg funnet nåde for dine øyne, så du tar deg av meg, enda jeg er en fremmed?» Det er ikke slik at Boas, som er en gammel mann, på den måten forsøker å vinne hennes hengivenhet. Nei, han har hørt om hvordan moabittinnen forlot sin far, sin mor og sitt hjemland og fulgte med sin gamle svigermor. Det er tydeligvis Ruts lojale kjærlighet og ydmykhet som har gjort inntrykk på ham og får ham til å si: «[Jehova] gjengjelde deg hva du har gjort! Gid du må få full lønn av [Jehova], Israels Gud, til hvem du er kommet for å søke ly under hans [beskyttende] vinger!» Som Rut sier, har Boas trøstet henne og talt vennlig til henne. — Rut 2: 8—13; Sl. 91: 2, 4.

22, 23. a) Hvorfor er Boas så gavmild mot Rut? b) Hvordan kommer Ruts arbeidsomhet og uselviskhet til uttrykk?

²² Da tiden er inne til at høstfolkene skal spise, sier Boas til Rut: «Kom hit og et av brødet og dypp ditt stykke i vineddiken [«den sure vinen»]!» Hvor deilig må det ikke ha vært med en slik forfriskning midt på dagen! Boas rakte Rut ristet korn, og hun åt og ble mett og fikk noe til overs. — Rut 2: 14; jevnfør The New English Bible.

²³ Og så tilbake til arbeidet. Boas legger en gavmild ånd for dagen ved å si til sine tjenere at de skal la Rut sanke «også mellom kornbåndene». Han sier til og med til dem at de skal «trekke aks ut av kornbåndene» og la dem ligge igjen, slik at hun kan sanke dem opp. Kvelden kommer, og Rut er fremdeles travelt opptatt med å ’banke ut’ eller treske det hun har sanket. Ved å bruke en stav eller en sliul kan en slå på kornet for hånd rett på marken, slik at bygget blir skilt fra stråene og agnene. Det Rut har sanket i løpet av dagen, viser seg å være omkring en efa bygg! Hun bærer dette hjem til Betlehem. Hun viser også uselviskhet ved å ta fram det hun fikk til overs ved måltidet tidligere på dagen, og gi det til svigermoren. — Rut 2: 14—18.

24. a) Hvorfor er det ikke rart at folk betrakter Rut som «en bra kvinne»? b) Hvorfor er Rut et godt eksempel for enhver gudfryktig kvinne?

²⁴ Igjen viser Rut lojal kjærlighet overfor No’omi. La oss dessuten huske denne unge kvinnens kjærlighet til Jehova, hennes arbeidsomhet og hennes ydmykhet. Det er ikke rart at folk betrakter henne som «en bra kvinne». (Rut 3: 11) Rut spiser så visst ikke «dovenskaps brød», og på grunn av sitt harde arbeid har hun noe å gi til den som trenger. (Ordspr. 31: 27, 31; Ef. 4: 28) Og ettersom moabittinnen påtar seg det ansvar å sørge for sin gamle, enslige svigermor, må hun være klar over den lykke det er å gi. (Ap. gj. 20: 35, NTN; 1 Tim. 5: 3—8) Rut er virkelig et godt eksempel for enhver gudfryktig kvinne.

[Fotnote]

[Bilde på side 8]

Rut bønnfaller No’omi: ’Søk ikke å overtale meg til å forlate deg, for dit du går, vil jeg gå’