den store. Da vil også tallet på de ’utvalgte’, som utgjør Kristi «brud», 144 000, være fullt. — Matt. 24: 21, 22.

Lignelsen blir avsluttet med ordene: «Til sist kom da også de andre jomfruene og sa: Herre! herre! lukk opp for oss! Men han svarte og sa: Sannelig sier jeg eder: Jeg kjenner eder ikke.» (Matt. 25: 11, 12) På grunn av sin forsømmelighet, som førte til en åndelig «oljekrise», hadde ikke de «dårlige» jomfruene møtt brudgommen og kastet glans over hans bryllupsprosesjon. Han kunne derfor med full rett lukke døren for dem.

Når den ’store trengsel’ over kristenheten begynner, vil de som tilhører den ’dårlige jomfru’-klasse, som en parallell til dette innse at de ikke har vært tilsluttet den religiøse organisasjon som utgjør den ’rene jomfru’, «bruden», «Lammets hustru». (Åpb. 21: 9) Ja, de vil rope til brudgommen, men døren vil ikke bli åpnet, for Jesus sa ved en annen anledning: «Ikke enhver som sier til meg: Herre! Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Faders vilje.» (Matt. 7: 21—23) I den ’store trengsel’ vil brudgommen la den ’dårlige jomfru’-klasse stå utenfor i verdens mørke natt, og den vil bli tilintetgjort sammen med alle de andre som har ’gjort urett’. De vil ikke få noen oppstandelse til liv i himmelen, men vil bli ødelagt for bestandig.

«Våk derfor!»

Jesus understreket poenget i sin lignelse med noen betimelige ord som ble rettet til salvede kristne som levde i «avslutningen på tingenes ordning». Han sa: «Våk derfor! for I vet ikke dagen eller timen.» (Matt. 25: 13) De som ønsker å være lik de fem «kloke» jomfruer, må nå hele tiden la sitt lys skinne ved å ha en kristen personlighet og delta i den kristne tjeneste. De våger ikke å inngå kompromiss med dem som prøver å få dem til å levere fra seg en større eller mindre mengde av sin åndelige «olje». Deres tro på brudgommens komme og nærvær må fortsette å lyse klart, og de må fortsette å gå med tente lamper i den prosesjon som følger ham inntil han har brakt sin brud, menigheten, helt hjem.

Den lange tid da brudgommen lot vente på seg, er forbi. Nå er han her; han er nærværende i herlighet. Nå må ingen lenger slumre og sove! Tiden er inne til å skinne til hans ære og til å fryde seg sammen med ham på grunn av den glede hans himmelske Far har i beredskap for ham, nemlig at han skal bli forent med sin åndelige «brud» og feire dette med en bryllupsfest. De åndssalvede kristne må derfor holde seg våkne, for de vet ikke hvilken dag eller time anledningens «dør» vil bli lukket for aldri å bli åpnet igjen. Men de som er årvåkne og «kloke», kommer ikke til å bli stengt ute på grunn av en livsfarlig, åndelig «oljekrise».

Spørsmål fra leserne

● Bibelen forteller at profeten Samuel frambar offer. Betyr dette at han var prest? — USA.

Nei, Bibelen viser tydelig at Samuel ikke var prest, at han ikke tilhørte Arons slektslinje. Samuels far, Elkana, bodde i Rama i Efra’im-fjellene og blir derfor omtalt som en efra’imitt. Men når det gjaldt avstamning, var Elkana levitt og tilhørte den ikke-prestelige familien som nedstammet fra Kahat. (1 Sam. 1: 1, 19; 1 Krøn. 6: 27, 33, 34) Som ikke-prestelig kahatittisk levitt hadde ikke Samuel myndighet til å tjene ved alteret i helligdommen, og det finnes ikke noen beretning om at han gjorde det. Angående levittene, som ikke tilhørte Arons familie, sa Guds lov: «Helligdommens redskaper og alteret må de ikke komme nær, for at de ikke skal dø.» (4 Mos. 18: 3) Men ettersom Samuel var Jehovas representant og profet, kunne han i samsvar med Jehovas befaling frambære offer andre steder enn i helligdommen, slik Gideon av Manasse stamme og senere profeten Elias gjorde. — Dom. 6: 15, 25—28; 1 Kong. 18: 36—38.

Det er verdt å merke seg at da kong Saul ’tok mot til seg’ og ofret brennofferet, anklaget ikke Samuel ham for at han med urette hadde opptrådt som prest. Han sa ganske enkelt: «Du har båret deg dårlig at, du har ikke holdt det bud som [Jehova] din Gud ga deg; ellers hadde [Jehova] nå stadfestet ditt kongedømme over Israel for all tid. Men nå skal ditt kongedømme ikke stå ved makt.» (1 Sam. 13: 12—14) Hvilket bud var det så