Hvordan kan vi i vår tid vise samme mot som David?
VI LEVER i en farefull tid. Ja, våre dager blir meget betegnende omtalt som «kritiske tider med store vanskeligheter». I slike tider er det sannelig nødvendig å ha mot. Hva er så mot? Mot er blitt definert som «mental eller moralsk styrke som får en til med fasthet og bestemthet å utsette seg for, utholde og stå imot farer, frykt eller vanskeligheter». — 2 Tim. 3: 1, NW.
Det krever mot å være ærlig i forretningslivet når ens konkurrenter er uærlige. Det krever mot å innrømme at en har gjort en feil. Ja, det krever mot å gå mot strømmen, spesielt i en tid som vår da folk flest er opptatt med et vanvittig jag etter fornøyelser og rikdom og i moralsk henseende har sunket ned på et lavt nivå. Hvis en skal kunne fortsette å gjøre det som en vet er rett, og hvis en skal kunne holde fast på sin beslutning om å følge sin overbevisning uansett hva andre gjør, må en ha mot.
Det finnes forsvinnende lite av dette slags mot i verden i dag, men det finnes mye fysisk tapperhet eller dristighet, noe som ofte går for å være mot. Det er imidlertid stor forskjell mellom disse to ting. Mot er basert på prinsipper, mens fysisk dristighet er basert på fysisk styrke, på følelser eller andre ting. En som kjemper for å vinne en pris, har fysisk dristighet, og det som får ham til å delta i kampen, er hans ønske om å vinne berømmelse eller penger. Mang en soldat som enten er opphisset av lyst til å drepe eller føler seg sikker på grunn av overlegent militært utstyr, kan også legge mot for dagen. Men mot er ikke basert på fysisk overlegenhet. Den er en mental eller moralsk styrke som kommer av kjærlighet til rette prinsipper.
Bibelen inneholder mange beretninger om det slags mot vi trenger nå i vår tid. David, som engang drepte en kjempe, er et av de mest fremtredende eksempler på en som la et slikt mot for dagen. Allerede da han som liten gutt fikk i oppdrag å vokte sin fars hjorder, la han et bemerkelsesverdig mot for dagen ved å beskytte dem mot de ville dyrene. Som han selv sa da han fortalte om det til kong Saul: «Din tjener voktet småfeet for sin far; kom det da en løve eller en bjørn og tok et får av hjorden, sprang jeg etter den og slo den og rev fåret ut av gapet på den; og reiste den seg så imot meg, tok jeg fatt i dens skjegg og slo den og drepte den. Både løve og bjørn har din tjener slått i hjel.» Det skulle sannelig mot til å gjøre noe slikt! — 1 Sam. 17: 34—36.
Det var også mens David ennå var en ung gutt på bare 17 år at han gikk imot den tre meter høye kjempen Goliat, som i dagevis hadde hånt israelittene og bevirket at hele deres hær var lamslått av frykt. David la et sjeldent mot for dagen da han rolig og fryktløst nærmet seg denne kjempen, slynget en utfordring mot ham og sa ham like opp i ansiktet: «Du kommer mot meg med sverd og lanse og kastespyd; men jeg kommer mot deg i [Jehovas], hærskarenes Guds navn, han som er Gud for Israels fylkinger — han som du har hånt. På denne dag skal [Jehova] gi deg i min hånd, og jeg skal slå deg i hjel og skille ditt hode fra din kropp, . . . og all jorden skal få se at Israel har en Gud.» Deretter tok han en slynge og en av de glatteste steiner han kunne finne, løp mot kjempen, svingte slyngen og felte kjempen med steinen. For et mot han la for dagen! — 1 Sam. 17: 45—50.
David var hele sitt liv en modig mann. Når han gikk ut i krig, inspirerte han sine menn slik at Israels kvinner ved en anledning sang: «Saul har slått sine tusener, men David sine titusener.» Dette gjorde kong Saul helt vanvittig av skinnsyke, og han prøvde derfor gang på gang å drepe David, som til slutt flyktet til hulen ved Adullam, hvor hans brødre og hele resten av hans fars hus kom til ham og dessuten flere hundre som var bedrøvet eller misfornøyd. Trass i at David ble forfulgt som et vilt dyr av Saul og hans menn, la han fortsatt mot for dagen. Dette viste han gang på gang, som for eksempel da han ved to anledninger kunne ha drept Saul, men likevel ikke gjorde det trass i at Saul var fast bestemt på å ta hans liv. — 1 Sam. 18: 7; 22: 1, 2.
Etter at David var blitt konge, utvidet han ved hjelp av militære erobringer grensene for sitt land slik at det kom til å omfatte hele det område Gud hadde bestemt. At dette krevde mot, viser den kjensgjerning at David gang på gang rådførte seg med Jehova når han skulle dra ut i strid, og derved viste at han lot seg lede av Guds vilje og ikke bare ble drevet av lyst til å erobre.
Hva var så hemmeligheten ved Davids mot? Den lå for det første i hans store tro på Jehova: «[Jehova], som har fridd meg av løvens og bjørnens vold, han skal også fri meg av denne filisters vold.» Noe som også gjorde at han kunne ha et slikt mot, var hans kjærlighet til rettferdigheten: «De ugudelige flyr uten at noen forfølger dem; men de rettferdige er trygge som ungløven.» Noe annet som også ga David mot, var hans kjærlighet til Jehova og til folket: «Det er ingen frykt i kjærligheten, men fullkommen kjærlighet kaster ut frykten, for frykt utgjør en hindring.» Ja, det kan sies at det var troen på Jehova Gud, kjærligheten til rettferdigheten og kjærligheten til Gud og nesten som ga David hans enestående mot. — 1 Sam. 17: 37; Ordspr. 28: 1; 1 Joh. 4: 18, NW.
Hvis vi i vår tid skal kunne ha et slikt mot som David hadde, må vi også ha disse tre grunnleggende egenskapene. Hvis vi har tro på Jehova Gud, kan vi ha mot til å handle i overensstemmelse med vår overbevisning, for vi vet da at vi ikke behøver å etterligne uærlige konkurrenter for å få det vi trenger. Vår kjærlighet til rettferdigheten vil gi oss styrke til å innrømme våre feil. Og vår kjærlighet til Gud og til vår neste vil gi oss styrke til å gå mot strømmen og til å søke det som behager Gud, og det som er til beste for dem vi omgås, selv om disse ikke alltid forstår det.
Hvis vi i vår tid skal kunne legge samme mot for dagen som David gjorde, er det derfor nødvendig for oss å studere Guds Ord, for det er bare det som kan gi oss den nødvendige tro, som kan gi oss den verdsettelse av rettferdigheten vi må ha, og som kan få oss til virkelig å elske Gud og vår neste.