Vis mot under Guds beskyttelse

 1. Er det slik at det bare er i alle vårt livs dager på jorden så lenge denne gamle verden består, at vi skal bo i Jehovas hus, eller hvilke framtidsutsikter har vi?

JEHOVAS hus for tilbedelse er et beskyttet sted, og enhver som befinner seg der, nyter godt av Guds beskyttelse. Å vise mot og bo i Jehovas hus alle sitt livs dager på jorden så lenge denne gamle verden består, er ikke alt som kommer på tale for de kristne. De som er åndelige «levende steiner», skal ved en oppstandelse fra de døde bli tatt opp til himmelen for å bli en del av Jehovas tempel der oppe sammen med hjørnesteinen, Jesus Kristus. De hundretusenvis av andre innvigde tilbedere som i vår tid kommer til Jehovas tempel, skal fortsette å bo i hans hus alle sitt livs dager i en evigvarende, ny verden ved å utøve en ren tilbedelse av Jehova på en paradisisk jord.

 2. Hva er det Jehovas vitner ønsker nå som viser hva det er de ønsker i framtiden?

² Vi viser imidlertid hva det er vi ønsker i framtiden, ved det vi ønsker og streber etter nå. Selv om vi har utsikter til å få leve for bestandig i Jehovas hus i framtiden etter Harmageddon, ønsker vi også å bo der nå før Harmageddon. Trass i all den trengsel og forfølgelse vi blir utsatt for i denne verden, gjør Jehova det mulig for oss å kunne glede oss over et slikt privilegium nå. I en rekke land, både på denne og den andre siden av kommunistenes jernteppe, er Jehovas vitners virksomhet forbudt, og de får ikke lov til å komme sammen for å studere Bibelen, og de utsetter seg for stor fare hvis de forsøker å gjøre det. Men ettersom de viser et stort mot, klarer de likevel å gjøre det, under jorden. På den måten viser de hva det er de ønsker i framtiden.

 3, 4. a) Hvordan lider vi alle sammen forfølgelse, og hva må vi gjøre trass i denne forfølgelse? b) Hvordan ga David ifølge Salme 27: 5—10 uttrykk for sin tro på at han igjen skulle få bo i Jehovas hus?

³ Som kristne vitner for Jehova lider vi alle sammen forfølgelse, enten direkte eller også indirekte ved at vi har medfølelse med våre brødre. Trass i denne forfølgelsen må vi vise mot og forsøke å komme sammen med andre, slik David gjorde under fiendens voldsomme forfølgelse. Han stolte på at Jehova ville beskytte, hjelpe og befri ham, slik at han kunne få bo i Guds hus igjen. David sa derfor følgende:

⁴ «For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt telts skjul; på en klippe fører han meg opp. Og nå skal mitt hode oppløfte seg over mine fiender rundt omkring meg, og jeg vil ofre jubeloffer i hans telt, jeg vil prise og lovsynge [Jehova]. Hør, [Jehova], høyt roper jeg, og vær meg nådig og svar meg! Mitt hjerte holder fram for deg [ditt ord]: Søk mitt åsyn! [Jehova], jeg søker ditt åsyn. Skjul ikke ditt åsyn for meg, bortstøt ikke i vrede din tjener! Min hjelp har du vært: Kast meg ikke bort og forlat meg ikke, min frelses Gud! For min far og min mor har forlatt meg, men [Jehova] tar meg opp.» — Sl. 27: 5—10.

 5. Hvordan forsøkte fiendene å ødelegge David i åndelig henseende, men hvorfor var han sikker på at det ikke ville lykkes for dem?

⁵ Disse ordene av den forfulgte David inneholder en forsikring om endelig seier over de fiender som blandet seg forstyrrende inn i hans tilbedelse av Jehova i hans tempel. Fiendene la planer om å gjøre det vanskelig for ham i åndelig henseende, særlig ved å skape «urett under skinn av rett», slik at de tillot den ondsinnede forfølgelsen og derved forsøkte å tvinge David til å unnlate å vise tro på Gud og tilbe og tjene ham. (Sl. 94: 20) Men det lyktes ikke for dem å få David til å slutte med å være en tjener og et vitne for Jehova. Ikke engang alt det onde som ble ført over ham, hadde noen innvirkning på ham åndelig sett, for han var gjemt i Jehovas trygge hytte, skjult i Jehovas hellige telts utilgjengelige «skjul», som om han var blitt ført opp på en høy klippe som ikke noen av hans fiender kunne bestige. Gud ville løfte Davids hode høyt i seier over den sanne tilbedelses motstandere. Han ville igjen få fri adgang til Guds alter i hans tilbedelses telt for å ofre offer og prise og lovsynge som en offentlig tilkjennegivelse av sin takknemlighet overfor Jehova, som er trofast mot dem som tilber ham.

 6. a) Hvilken oppfordring fra Gud går vi inn for å følge, og hvorfor gjør vi det trass i de hindringer som blir lagt i veien for oss? b) Hvis hjelp regner vi derfor med?

⁶ Fatt derfor mot, alle dere forfulgte vitner for denne trofaste Gud! Som svar på våre bønner vil han la oss få tydelige beviser for den gunst han viser oss, trass i alle de vanskeligheter og angrep vi blir utsatt for fra våre ugudelige fienders side. Vi følger av hele vårt hjerte Jehovas oppfordring til sitt folk og minner oss selv om hans ord: «Søk mitt åsyn!» Som hans innvigde folk går vi med iver inn for å følge den og søker hans åsyn, den gunst og liflighet som kommer fra ham. (Sef. 2: 1—3) For å kunne gjøre dette må vi overvinne mange hindringer som blir lagt i veien for oss av våre fiender og av denne materialistiske verden med sine tillokkelser, men fordi vi elsker ham og er trofaste mot ham, gjør vi det, for hans gunst betyr liv for oss. Vi gjør dette selv om vi ikke får hjelp fra noen annen kant. Når det ser ut som om vi er forlatt av alle, må Jehova gjennom Kristus bli vår hjelp, for han vil alltid gi hjelp til den som er trofast. Vi kan regne med den hvis vi søker hans åsyn.

 7. a) Hva var det David antydet som noe høyst utenkelig med hensyn til det å bli forlatt av mennesker? b) Hvem kunne man likevel stole på selv om noe slikt skulle skje?

⁷ Hvor fryktelig det er å bli forlatt av sin egen far og mor! Dette var ikke tilfelle med den forfulgte David. Han ble ikke forlatt av sin far og mor. Da han måtte skjule seg for sin forfølger, kong Saul, og søkte tilflukt i en hule ved Adullam, fikk hans «brødre og hele hans fars hus» høre det, og de dro fra Betlehem ned til ham. Senere tok David sin far og mor med seg til landet øst for elven Jordan og sa til kongen i Moabs land: «La min far og min mor få komme hit og bli hos eder til jeg får se hva Gud vil gjøre med meg!» Hans foreldre oppholdt seg så der en tid. (1 Sam. 22: 1—3) Hvis Davids far og mor noensinne forlot ham, var det først nødtvungent da de døde og lot ham bli tilbake i de levendes land. I sin salme antydet derfor David bare noe som det nesten var utenkelig kunne skje, nemlig at ens egen far og mor ville forlate en, og hvis foreldre likevel gjorde det, var det å vente at alle andre mennesker ville gjøre det. Selv om noe slikt skulle kunne hende, var det likevel én som ikke ville svikte David. For en trøst dette var for ham! Jehova Gud, hvis åsyn han stadig søkte, ville ta ham opp, og Jehova dør ikke. — Hab. 1: 12, Ro; NW.

 8, 9. a) Hvilken splittelse kan det at en velger å tilbe Jehova, føre til i noen tilfelle slik det er blitt forutsagt? b) Hvem er det som i et slikt tilfelle vil vise at han eier oss, og i samsvar med hvilken løfterik forsikring vil han vise det?

⁸ Når noen velger å tilbe Jehova nå i «endens tid» for Satans verden, fører det til en splittelse i mange familier. Jesus Kristus sa at det ville bli slik når han skulle gjenopprette den sanne tilbedelse av sin Far Jehova på jorden. Jesus kom ikke for å skape fred på jorden i religiøs henseende: «Jeg er kommet for å sette splid mellom en mann og hans far, og mellom en datter og hennes mor, og mellom en svigerdatter og hennes svigermor, og en manns husfolk skal bli hans fiender.» I den prøven som ville vise hvem en hadde størst hengivenhet for, ville foreldre fornekte eller forlate sine egne barn som hadde større hengivenhet for Jesus Kristus og hans himmelske Far enn for dem. (Matt. 10: 33—37) Å utsette seg for å bli forlatt på den måten krever mot av en som ønsker å utøve den sanne, livgivende tilbedelse av Jehova, vår Herre Jesu Kristi Far. Men hva så om våre foreldre ikke synes om at vi har valgt å tilbe den himmelske Far Jehova, og fornekter og forlater oss? Vår udødelige, himmelske Far vil da vise at han eier oss, og ta oss til seg og gi oss en plass i sin organisasjon. Som et uttrykk for sin ubrytelige troskap overfor sin organisasjon, Sion, sier han:

⁹ «Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg.» — Es. 49: 15, 16; se Job 39: 17, 18.

10. a) Hvordan har Jehova vist overfor sine kristne vitner i vår tid hvor sann denne profetien er? b) Hva har han bygd opp for å ta imot oss, og hvordan leger han smertene i vårt hjerte?

¹⁰ Siden den annen verdenskrigs slutt i 1918 har Jehova Gud vist hvor sann denne profetien angående hans usvikelige troskap er. Han tillot ikke at hans kristne vitners organisasjon ble ødelagt på grunn av den ondsinnede forfølgelse de blev utsatt for under den første verdenskrig. I 1919 førte han dem ut fra deres religiøse fangenskap og ’tok dem opp’ igjen i sin gunst, og hans hender begynte å gjenoppbygge murene til deres organisasjon som var delvis ødelagt. Han hadde i virkeligheten ikke glemt dem, som det tilsynelatende så ut til. Han glemte dem heller ikke under den annen verdenskrig, som var verre enn den første. For en mektig organisasjon, omgitt av murer eller godt beskyttet, han har bygd opp for dem siden den tiden, idet de går inn for å utføre det forutsagte arbeid med å forkynne offentlig og fra hus til hus på hele jorden dette gode budskap om Guds opprettede rike til et vitnesbyrd for alle folkeslag før enden på disse politiske systemer kommer i Harmageddon-krigen, som nå er nær! (Matt. 24: 14) La derfor bare våre nærmeste kjødelige slektninger — til og med vår jordiske far og mor — forlate oss fordi vi søker Jehova som Gud. Han er glad over å kunne ta opp oss som er blitt forlatt. Det at han kjærlig tar oss opp, leger smertene i vårt hjerte. Han gir oss et sikkert løfte om evig liv i sin nye verden, et liv som vår dødelige far og mor aldri kunne gi oss.

11. Hva må vi aldri gjøre nå når vi er blitt tatt opp, og hvorfor ikke?

¹¹ Når han nå har tatt oss oppi sin teokratiske organisasjon, må vi aldri forlate den eller slutte å komme sammen med den. Han glemmer aldri sin trofaste organisasjon og kan derfor ikke forlate og svikte den. Når Jehova aldri forlater sin organisasjon; vil det å forlate den være det samme som å forlate ham. Hvis vi blir i hans organisasjon, som han ikke vil glemme, vil han heller aldri glemme oss. Hvis han glemmer og forlater oss, vil det bety vår evige ødeleggelse. Måtte det aldri skje!

Håp på Jehova og vær modig!

12. Hvorfor står vi foran den mest trosprøvende begivenhet i hele Jehovas vitners historie?

¹² La oss nå mer enn noensinne tidligere huske at vi, sammen med hele verden, stadig nærmer oss «Guds, den allmektiges, store dag», som vil bli avmerket ved den universelle krig da Gud skal føre Harmageddon over «kongene over hele jorderike» og deres mobiliserte nasjoner og beseire dem. Guds uforanderlige tidstabell viser at den må komme i nær framtid. Vi, hans innvigde folk, står derfor foran den mest trosprøvende begivenhet i hele Jehovas vitners historie, helt fra den tid Abel, Jehovas første martyr, levde og til den nåværende «avslutningen på tingenes ordning». (Åpb. 16: 14—16; Matt. 24: 3; 28: 20, NW) Verdens befolkning vokser i et langt hurtigere tempo enn vi finner de «fortapte får» og bringer dem i sikkerhet i den allmektige Guds organisasjon. Ettersom Satan nå stiller opp alle verdens nasjoner mot Guds rike blir våre fiender stadig flere både innenfor og utenfor kristenheten. Ettersom vi ikke er noen del av denne verden som Satan er herre over, er det våre fienders største ønske å kunne ødelegge oss, i det minste åndelig sett, og knuse vårt håp på Jehovas nye verden under Kristus.

13. Hva skaper våre fiender i sin kamp mot oss, og hva er Djevelens hensikt med dette?

¹³ Når våre fiender i sin kamp mot oss lager lover om flagghilsen og blodoverføring og andre diktatoriske forordninger som er rettet mot Jehovas vitner, skaper de, bevisst eller ubevisst, «urett under skinn av rett». Djevelens hensikt med dette er å få dem til å beskylde oss for brudd på Guds lov, ettersom de ikke har noe påskudd til å gå til aksjon mot oss uten at de finner noe å anklage oss for i vår gudsdyrkelse. De vet at vi ikke vil bryte Guds lov selv om menneskene lager lover som er i strid med den, like lite som Daniel ville det. (Sl. 94: 20; Dan. 6: 5—9) Vil da vår Gud forlate oss og gi oss over til våre motstandere, som nå utøver makt, for at de kan få gjøre med oss hva de aller mest ønsker? Han vil ikke det hvis vi nekter å gå på akkord, eller hvis vi fortsetter å gå på hans vei selv om det fører lidelse over oss.

14. Hva er det ifølge Davids ord meget nødvendig at vi gjør, og hvorfor?

¹⁴ Det er helt nødvendig at vi til stadighet tar til oss lærdom angående de prinsipper vi må følge for å kunne holde oss på Guds rettferdige vei, for at vi kan ha hans ledelse på veien, og for at ikke våre fiender med rette kan beskylde oss for å bryte Guds lov. Selv om vår jordiske far og mor forlater oss i religiøs henseende og ikke vil lære og lede oss slik, så vil Gud det. Det passer nå meget godt at vi ber den bønnen den forfulgte og forhatte David ba: «Lær meg, [Jehova], din vei, og led meg på den jevne sti for mine fienders skyld! Overgi meg ikke til mine fienders mordlyst! for falske vitner står opp imot meg, og menn som fnyser av vold.» — Sl. 27: 11, 12.

15, 16. a) Hvor langt vil våre fiender gå i sitt forsøk på å få oss til å inngå kompromiss? b) Hva sa David under lignende forhold til seg selv og til oss som er medvitner for Jehova?

¹⁵ Vi må følge en handlemåte som ikke får oss til å inngå noe kompromiss eller til å frykte de voldshandlinger som fiendene utsetter eller forsøker å utsette oss for når den symbolske Gog av Magog foretar sitt endelige, altomfattende angrep på den nye verdens samfunn av Jehovas vitner i hele verden. Disse fiender vil forsøke å skape så store vanskeligheter for oss at et alminnelig menneske i denne gamle verden ville miste alt håp for framtiden hvis det ble utsatt for dem. De ønsker å ødelegge vår tro på den endelige oppfyllelse av Guds gode løfter for framtiden, som skal bli oppfylt etter at denne verden med sine vanskeligheter ikke mer er til. Så vanskelig var det de gjorde det for David, som var et profetisk forbilde på Jesus Kristus, Davids Sønn. Foregikk så David oss med et godt og rett eksempel med hensyn til hvilken handlemåte man bør følge under slike forhold? Ja, det gjorde han. Hva sa han til seg selv og dermed også til alle oss som er medvitner for Jehova? Jo, han sa dette:

¹⁶ «O, dersom jeg ikke trodde å skulle se [Jehovas] godhet i de levendes land! — Håp på Jehova; vær modig og la ditt hjerte være sterkt. Ja, håp på Jehova.» — Sl. 27: 13, 14; vers 14 fra NW.

17. a) Hvordan fikk David se Jehovas godhet i de levendes land? b) Hva var det han selv gjorde som han oppfordret oss til å gjøre?

¹⁷ Ble David belønnet for sin tro ved at han senere fikk se Jehovas godhet i de levendes land? Ja. Trass i at han førte mange harde kamper og ble utsatt for store prøvelser, regjerte David i 40 år og samlet materialene til templet og overga sin trone til ham som skulle bygge templet, til sin elskede sønn, den vise Salomo. Men selv mens han befant seg midt oppe i en trosprøvende situasjon, oppfordret han oss inntrengende til å fortsette å håpe på Jehova. Ved at han rådet andre til å gjøre dette, beviste han at han selv gjorde det da det var så nødvendig for ham å ha et slikt håp for å kunne holde seg oppe og bevare sin troskap overfor Gud. Han bevarte sitt mot.

18. a) Hva vil det å være modig si ifølge det hebraiske uttrykket David benyttet? b) Hvordan kan mot legges for dagen?

¹⁸ Tro og håp hjelper oss til å være modige. At vi er modige, vil ifølge det hebraiske uttrykk som ble brukt av David, si at vi bevarer en indre styrke og fasthet og derfor ikke faller sammen under påtrykk som skyldes trengsler eller fiendtlige angrep. Ved å gjøre dette kan vi bevare troen og håpet under vanskeligheter og farer. Det er ikke nødvendig å foreta noe som viser hvor dristige vi er, noe som vanligvis blir forbundet med tapperhet. «Å være modig,» sier The American College Dictionary (side 146), «innbefatter en høyere og edlere form for tapperhet, noe som særlig er et resultat av en utpreget egenskap ved ens sinn eller ånd som gjør at en kan utsette seg for eller utholde farer eller vanskeligheter uten frykt og endog med begeistring.» At vi i trofasthet stadig fortsetter å gå på Guds vei, selv om vi gjør det på en rolig og lite iøynefallende måte, er et tegn på mot. Vi søker ikke å bli beundret ved å gjøre noe som kan vise hvor dristige vi er.

19. a) Hvilken innvirkning har det på vårt hjerte å vise mot? b) Hvilket håp bør vi aldri kaste fra oss, og hvorfor ikke?

¹⁹ Vårt mot vil bidra til å gjøre vårt hjerte sterkt. Det vil ikke skjelve av frykt, men vil være fast i kjærlighet til Jehova og vil drive ut all frykt og engstelse. (1 Joh. 4: 18) Da vil vi også få den kjærlighet til Jehova Gud og hans Sønn, Jesus Kristus, som vil være som en kraft som driver oss fram gjennom prøvelser, vanskeligheter, forfølgelse og farer, ja, gjennom Gogs angrep, som framkaller Guds Harmageddon-krig. Vi vil alltid være trofaste mot Gud og fortsette med å ha vårt blikk rettet mot den nye verden som skal følge etter hans seier over alt det som er ondt. Ettersom det er Jehova Gud selv som har gitt oss dette håpet om den nye verden under hans Sønn Jesu Kristi rettferdige rike, er dette håpet ikke noe vi bør kaste fra oss. Vi kan med fordel kaste fra oss alle andre håp, men ikke det som kommer fra den Gud som gir håp. «Ja, håp på Jehova.» Han skuffet ikke David og heller ikke Jesus Kristus, Davids Sønn. Han vil heller ikke skuffe oss. Med den styrke som vårt håp og vår tro gir oss, kan vi være, ja, vil vi være modige nå når vi står overfor verdens Harmageddon, da Jehova vil vinne en herlig seier til hevdelse av sitt universelle overherredømme.