Hvordan reagerer du på vredesutbrudd

ET AV togene på undergrunnsbanen nærmet seg stasjonen og satte ned farten. To mannlige passasjerer var kommet i en liten krangel. En tredjemann, en 21 år gammel utlending, avbrøt plutselig tretten og sa: «Hold kjeft!» Den ene av mennene ga svar på tiltale: «Dra tilbake til det landet du kommer fra!» «Skal jeg få deg til å holde kjeft?» spurte utlendingen truende. Mannen ble rasende og svarte: «Sett i gang — du må være helt sprø.» Det ble hans siste ord, for utlendingen trakk en pistol og fyrte av fire skudd mot mannen like for øynene på de andre passasjerene. Mannen ble drept momentant. «Nå tenker jeg du holder kjeft,» sa drapsmannen idet han gikk ut av vognen og ble arrestert.

Slik reagerte disse mennene da de ble opphisset. Men hvilke tragiske følger fikk ikke denne reaksjonen for dem begge!

Har det ikke hendt at du er blitt møtt med en bitende bemerkning eller endatil en flom av sinte ord fra noen? Hvordan har du da reagert? Hva er det beste en kan gjøre i en slik situasjon? Er det klokest å «gi igjen med samme mynt»? En lederartikkel som sto i et kjent tidsskrift for en tid siden, hadde overskriften: «Hvorfor det er bra å gi avløp for sitt sinne.» Mange er av den oppfatning at det er bra.

I en fortelling fra det virkelige liv som handler om en konge i gammel tid, får vi høre om en annen måte å reagere på når en blir møtt med vredesutbrudd. Men til å begynne med kan vi lure på om det vil være praktisk å følge en slik framgangsmåte nå i voldshandlingenes tidsalder.

Kong David i Israel og hans følge flyktet for livet fra en av Davids sønner, som nettopp hadde tilrant seg tronen. Plutselig møtte de Sime’i, en av kong Sauls slektninger. Sime’i ropte:

«Bort, bort med deg, din blodhund, din niding! Herren har nå latt komme igjen over deg alt det blod som har flytt i Sauls hus, han i hvis sted du ble konge, og Herren har gitt kongedømmet til din sønn Absalom; se, nå er du kommet i den ulykke du har fortjent; for en blodhund er du.» — 2 Sam. 16: 7, 8.

For et hatefullt utbrudd å komme med, og det overfor kongen selv! Hvordan ville David reagere? Hærføreren Abisai sa: «La meg gå der bort og slå hodet av ham!» — 2 Sam. 16: 9.

Hvordan ville du ha reagert? Husk at David på dette tidspunkt var presset til det ytterste. Folkets hengivenhet var nettopp blitt stjålet fra ham. Hans sønn var blitt en forræder. Hans rådgivere hadde forlatt ham. Han hadde mistet riket, og nå ble han hånt og spottet! Det var den største fornærmelse å bli kalt en «niding» («Belias mann», King James Version — et uttrykk som henspeilte på Djevelen), for det ble brukt om en person av verste slag. Men David svarte:

«Når han banner, og når Herren har sagt til ham: Bann David! — hvem tør da si: Hvorfor gjorde du det? . . . La ham bare banne! . . . Kanskje Herren ser til meg i min nød, så Herren gir meg lykke til gjengjeld for den forbannelse som har rammet meg i dag.» — 2 Sam. 16: 10—12.

David kom ikke med noe vredesutbrudd, men ga et mildt svar. Hva førte det til? For det første ble det ikke utgytt blod. Og da David fikk kongedømmet tilbake, hvem var da en av de første som møtte ham og ba om forlatelse og bønnfalt David om å tilgi ham? Ja, det var Sime’i. — 2 Sam. 19: 16—23.

’Men det var for over 3000 år siden,’ vil noen påpeke. ’Vi lever i en helt annen tid. Vær aggressiv, ellers blir du tråkket på. Det høres bra ut at en skal komme med et mildt svar, men det vil ikke hjelpe noe i dag.’

Det er imidlertid ikke alle som er av en slik oppfatning. Legg merke til følgende råd:

«Hvis selviske mennesker prøver å utnytte deg, så stryk dem av listen, men prøv ikke å bli skuls. Hvis du prøver på det, skader du deg selv mer enn du skader dem.» — Et oppslag på en politistasjon i Milwaukee i Wisconsin. (Uthevet av oss)

«Ordene ’jeg var så rasende at jeg kunne ha dødd’ uttrykker en alvorlig sannhet; en psykiater mener at ’vrede’ i mange tilfelle kan oppføres som dødsårsak, særlig blant yngre mennesker.» — Family Health. (Uthevet av oss)

«Hjertespesialister har i en årrekke vært klar over at vrede er en av de mest dødbringende av alle følelser. En episode med alvorlig følelsesmessig stress har ofte gått forut for hjerteattak og slag.» — New York-avisen Sunday News. (Uthevet av oss)

Det er tydeligvis praktisk å følge en slik handlemåte som David. Men hvordan kan en gjøre det? Det er lett å snakke om et «mildt svar» når det ikke er noe som irriterer en og alt er som det skal. Hva kan en gjøre når det kommer til en konfrontasjon? — Ordspr. 15: 1.

Da David sa: «Herren har sagt til ham: Bann David!», innrømmet han at han hadde syndet, og at han hadde gjort seg fortjent til å bli ’bannet’. Men det var en falsk anklage Sime’i kom med da han kalte David en blodhund og holdt ham ansvarlig for det blod som hadde flytt i Sauls hus, for David hadde flere ganger spart Sauls liv. (1 Sam. 24: 1—7; 26: 7—11) David hadde ikke desto mindre begått en synd som fikk slike følger, og han var selv klar over at han var skyldig i Guds øyne. (2 Sam. 12: 10, 11) Som en bibelkommentator uttrykte det: «En ydmyk, følsom ånd vil vende skjellsord til irettesettelse og derved få gagn av dem i stedet for å bli provosert av dem.»

Hvis vi er ydmyke og innser at det kanskje er et fnugg av sannhet i det vår motstander sier, og hvis vi i tillegg er klar over at vi kommer til kort på mange måter, kan det hjelpe oss til å bevare fatningen. Hvis den anklagen som blir rettet mot oss, er helt grunnløs, slik Sime’is anklage var, kan vi minne oss selv om at Gud betrakter oss på en helt annen måte enn sneversynte mennesker.

Fordi vi er ufullkomne, hender det naturligvis at vi blir sinte på grunn av bemerkninger andre kommer med. Men fortvil ikke. Selv blant kristne tilsynsmenn i det første århundre kom det til «en skarp strid». Men i stedet for å gå omkring og bære nag til hverandre tok de de nødvendige skritt for å løse problemet. (Ap. gj. 15: 36—39) Det samme kan du gjøre. Noen ganger kan fysisk aktivitet hjelpe. Vi sikter ikke da til det som en skribent anbefalte: «Brekk blyanter, gå ut på toalettet og spark i dørene.» Nei, men gå en tur, lek med en ball eller utfør et eller annet arbeid i hagen. — Jak. 3: 2.

I Salme 37: 8 kommer David med dette rådet: «Lat av fra vrede og la harme fare, la ikke din vrede opptennes!» Finnes det noen som bestreber seg på å følge dette gode rådet i vår tid? Svaret er et avgjort ja. La oss nevne et eksempel. En mann på Fijiøyene ble rasende da hans kone begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Han gjorde alt for å motarbeide henne, fra å slå henne og kaste henne på gaten til å forstyrre et stort møte som vitnene holdt. Av ren og skjær nysgjerrighet gikk han omsider med på å overvære et møte. Han sa:

«Jeg var svært engstelig for hva slags mottagelse jeg ville få hos vitnene, ettersom jeg hadde behandlet dem så skammelig. Dette er hva som slo meg: Disse menneskene var vennlige mot meg uten å bære nag. . . . den broren som jeg hadde behandlet verst av alle, tilbød meg [et personlig bibelstudium], og jeg tok imot tilbudet. Nå forstår jeg at Jehova i sin store godhet har tilgitt meg den dårlige behandlingen jeg ga hans folk og min kone.»

Som et av Jehovas vitner bestreber nå denne mannen seg på å framelske Guds ånds frukter, deriblant fred, langmodighet, mildhet, godhet og avholdenhet eller selvkontroll (NW). (Gal. 5: 22) Ja, det beste en kan gjøre når andre kommer med vredesutbrudd, er å legge slike gode egenskaper for dagen.