Hva sier Bibelen

Er det rett av de kristne å kremere de døde?

HVORDAN reagerer du på tanken om å la en avdød slektning kremere? Synes du kremasjon er like passende som en begravelse? Eller strider kremasjon mot dine følelser? Er det galt eller til og med ubibelsk å la noen kremere?

Den måten du reagerer på, kan være påvirket av den oppfatning som er vanlig der hvor du bor. I noen land er kremasjon helt alminnelig. I Vest-Tyskland, Storbritannia og Danmark blir for eksempel over halvparten av de døde kremert. I Norge dreier det seg om over en fjerdedel, og i Japan blir så å si alle som dør, kremert. Men i De forente stater blir bare åtte prosent av de døde kremert, og i andre land er tallet enda lavere. Hvorfor er det en slik forskjell?

De lokale forhold spiller uten tvil en stor rolle for hvilke gravskikker som benyttes. Noen steder er for eksempel jorden frossen det meste av året, og det finnes lite ved. Det er derfor skikk og bruk å la de døde ligge utildekket og la dem bli fortært av fugler eller dyr. I slike land er det bare de døde av middel- og overklassen som blir begravd eller kremert. I land hvor det er knapt med jord, er kremasjon utbredt, fordi en kremasjon koster mindre enn en vanlig begravelse.

Men det er også noe annet som kommer inn i bildet når det gjelder kremasjon, og det er religiøse oppfatninger. De gamle grekere og romere, som trodde at et menneske har en udødelig sjel, betraktet kremasjon som et fint middel til hurtig å frigjøre sjelen fra det døde legemet.

Men Encyclopædia Judaica sier: «Å fjerne liket ved å brenne det er ikke en jødisk skikk, men konvensjonelle jøder betrakter begravelse som obligatorisk.» Den romersk-katolske kirke har dessuten i mange hundre år gått sterkt imot kremasjon. I slutten av det 19. århundre erklærte den kanoniske lov 1240 at katolikker som bestemte at deres legeme skulle kremeres, skulle nektes en kirkelig bisettelse hvis de ikke angret før de døde. Et pavelig dekret som ble utstedt i 1963, reviderte dette standpunkt en del, men det ble fortsatt oppfordret til å ’avstå fra kremasjon hvis ikke det var tvingende nødvendig’.

Hva er da ifølge Guds Ord det rette syn på kremasjon? Er det rett av en kristen å bli kremert?

I bibelsk tid

I bibelsk tid var det vanlig at Guds tjenere gravla de døde i en hule, et gravkammer eller en grav. Vi har et eksempel på dette allerede i forbindelse med Abraham. Da hans elskede hustru, Sara, døde, kjøpte han en hule til familiegravsted. (1 Mos. 23: 2—20; 49: 29—32) Abrahams etterkommere, hebreerne, la stor vekt på betydningen av at en som døde, fikk en verdig begravelse. Det var en stor ulykke hvis noen ikke ble begravd på rette måte.’ (Jer. 14: 16) Da Jehova forkastet kong Jojakim, ble det i en profeti sagt at kongen skulle bli begravd «som de begraver et asen», det vil si, hans legeme skulle bli slept bort og slengt utenfor byen uten å bli begravd. — Jer. 22: 18, 19; jevnfør Jeremias 25: 32, 33; Esaias 14: 19, 20.

Ettersom det ble lagt så stor vekt på å begrave de døde på rette måte, ville det være til vanære for noen å bli nektet begravelse og bare bli brent opp som avfall. I forbindelse med visse forbrytelser krevde loven at forbryteren ble drept og hans legeme brent. (3 Mos. 20: 14; 21: 9; Jos. 7: 15, 25) Da Jesus var på jorden, var Hinnoms dal sør for Jerusalems mur en søppelplass hvor ilden ble holdt ved like, og hvor byens avfall ble brent. Likene av enkelte forbrytere som ble betraktet som uverdige til å bli gravlagt på vanlig måte, ble kastet dit. Jesus brukte dette som et symbol på fullstendig ødeleggelse, uten håp om en oppstandelse. — Mark 9: 47, 48; Matt. 5: 22, NW.

Men viser disse eksemplene at det ikke er rett å kremere de døde?

For det første forbinder loven ikke alltid døde forbrytere med likbrenning. Jødene bruker 5 Mosebok 21: 23 som støtte for å gravlegge forbrytere i jord. Det sies der at liket til en mann som var blitt avlivet, ikke måtte bli hengende natten over på treet, men «du skal begrave ham samme dag». Å brenne liket av en forbryter var bare én måte å fjerne det på.

Og vi forstår naturligvis at det er stor forskjell på det at liket av en forbryter i gammel tid ble brent sammen med avfall, og den moderne form for kremasjon. Hensikten med at en tidligere brente en forbryter på den måten, var å føre skam over ham og vise at han var blitt forkastet, men en kremasjon er et verdig alternativ til den oppløsningsprosessen som foregår i jorden.

Moderne kremasjon kan på en måte sammenlignes med det som innbyggerne i Jabes i Gilead gjorde etter at de hadde hentet kong Sauls og hans sønners døde legemer hos filistrene. De tok dem med seg, og «da de var kommet til Jabes, brente de dem der». (1 Sam. 31: 12, 13) Den trofaste David betraktet ikke det at de brente likene, som vanærende. Det var en respektfull måte å bisette de døde på. — 2 Sam. 2: 4—7.

De første kristne fortsatte med den jødiske skikken å gravlegge de døde i jorden eller i gravkammer. Grunnen til dette var tydeligvis ikke bare kristendommens jødiske bakgrunn, men også at kremasjon på den tid hadde tilknytning til hedensk lære, for eksempel læren om en udødelig sjel. På et senere tidspunkt vedtok den romerskkatolske kirke et forbud mot kremasjon og forbød derved gjennom en kirkelov noe som ikke var forbudt ifølge Bibelen.

Hvordan er det med de kristne i dag? Faktum er at det ikke finnes noe bibelsk påbud for eller imot hverken begravelse eller kremasjon. Begravelse i stedet for kremasjon hjelper en vanligvis heller ikke til å skille ut de sanne kristne fra dem som tror på den hedenske læresetningen om en udødelig sjel. De ivrigste tilhengere av denne ubibelske læresetningen finner en i dag blant kirkegjengere som vanligvis begraver sine døde.

Bibelen viser dessuten tydelig at det ikke spiller noen rolle om et dødt legeme hurtig vender tilbake til støvet ved å bli brent eller om det gjør det gradvis ved å gå i oppløsning i jorden. I begge tilfelle er Guds Ord sanne: «For støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» (1 Mos. 3: 19) Gud trenger på ingen måte en mumie for å kunne oppreise en person fra de døde. Apostelen Paulus lærte at en som blir oppreist til himmelsk liv, blir ’forvandlet’ og får et nytt legeme som er forskjellig fra det kjødelige legeme som smuldret bort. Han visste at ’Gud gir enhver et legeme etter sin vilje’. (1 Kor. 15: 35—49) Noe lignende vil skje med dem som blir oppreist til liv på jorden i den nye ordning. Gud vil kunne gi dem passende jordiske legemer, uansett hvordan deres tidligere legeme smuldret bort, enten det skjedde hurtig, ved at det ble brent, eller langsomt, ved at det gikk i oppløsning i jorden.

Guds Ord viser tydelig at de døde skal behandles på en verdig og respektfull måte. Men en familie kan enten av følelsesmessige, økonomiske eller andre grunner selv avgjøre hvorvidt en avdød slektning skal kremeres eller begraves.