Spørsmål fra leserne

● Har det vært vitner for Jehova på jorden til alle tider i menneskenes historie? Var det vitner i middelalderen?

Det ser ikke ut til å være klokt å gi et dogmatisk svar på dette spørsmålet, men på grunnlag av fornuftslutninger, historiske kjensgjerninger og det Guds Ord sier, kan en trekke den slutning at det har vært vitner for Jehova på jorden i alle perioder av menneskenes historie.

Det faktum at bare tre vitner er omtalt ved navn i beretningen om tiden før vannflommen, betyr ikke at det ikke kan ha vært flere vitner på den tiden. Det er nokså sannsynlig at Abel var gift på den tiden han var et trofast vitne, og at hans hustru fortsatte å være et vitne etter hans død. Og så har vi Lamek. Ettersom han uttalte en inspirert profeti om sin sønn Noah, må han også ha vært et vitne for Jehova. — 1 Mos. 5: 29.

Etter vannflommen har vi den trofaste Sem som levde til Abrahams tid. Og var ikke Isak, Jakob, Josef og Job trofaste vitner, og må ikke også Moses’ foreldre ha vært det? Da Israels folk ble dannet, ble hele folket et folk av vitner, noe Jehova viser i Esaias 43: 10—12. Dette folket fortsatte å være vitner for Jehova til året 36 e. Kr.

At Jehova også har hatt vitner på jorden fra Kristi tid av og fram til vår tid, blir antydet i Jesu lignelse om hveten og ugresset som er nedtegnet i Matteus, kappittel 13. I denne lignelsen sa Jesus at både hveten og ugresset skulle fortsette å vokse sammen inntil høsten, da et atskillelsesarbeid skulle finne sted. Denne lignelsen kan forstås slik at det i løpet av hele denne tiden, fra hveten først ble sådd, og til høsten, skulle være noen ekte kristne, ’hvete’, selv om de til sine tider kan ha vært ytterst få i antall.

Opp gjennom århundrene har det således vært bekjennende kristne som forkastet den falske treenighetslæren, og som vanligvis ble kalt «arianere». Vi har også de som fulgte urkristendommen nøye, og som ble kalt quartodecimanere fordi de feiret minnet om Kristi død den 14. nisan, idet de motsto Romas tilbøyelighet til å innføre hedensk lære. Fra det sjuende århundre og framover har vi paulicianerne, hvis lære er blitt kalt «ekte apostolisk bibelkristendom». De støttet seg bare til det «nye testamente», praktiserte voksen dåp, trodde at Gud i sin kjærlighet hadde sendt en engel til jorden som ved sin dåp ble Guds Sønn. De forkastet de ubibelske tradisjoner, de hadde ikke noen inndeling i presteskap og lekfolk, og de nektet å ære korset.

Fra det 12. århundre og framover har vi valdenserne, som hadde mye til felles med de tidligere paulicianere, idet de forkastet alle slike falske tradisjoner som skjærsilden, messen og lignende og holdt seg nøye til Bibelen, men ikke bare til det såkalte «nye testamente». De to eneste seremoniene de anerkjente, var dåpen og Herrens aftensmåltid. De fulgte nøye Bibelens moralprinsipper og nektet å feire de vanlige religiøse helligdager, for eksempel palmesøndag, påsken, og allehelgensdag. En av dem som led martyrdøden, kom med en uttalelse som var typisk for dem, da han sa at ’korset ikke er noe en bør be til, men noe som bør bli avskydd som det middel som voldte den Rettferdiges død’.

Det var mange arianere, paulicianere og valdensere og andre som led martyrdøden på grunn av sin religion som var basert på Bibelen. Det at de gjorde dette og hadde slike trosoppfatninger som er nevnt ovenfor, betyr ikke i seg selv at de alle hadde Guds godkjennelse. Hvorfor ikke? Fordi det fra tid til annen hendte at mange av dem grep til sverdet for å forsvare seg mot de romersk-katolske korstogene, noe som var i strid med Matteus 26: 52.

De ovennevnte kjensgjerninger tjener derfor til å belyse to ting: 1) At det opp gjennom alle århundrer fra Abels tid til vår tid har vært mennesker som har fulgt Guds Ord så nøye at de kan bli betraktet som Guds vitner som hadde Guds godkjennelse. 2) At de må ha vært få i antall. Dette er i samsvar med det faktum at Kristi legeme består av et begrenset antall medlemmer, og at et forholdsvist stort antall av dem viste seg på den tiden da såingen fant sted, og i høsttiden.

● Er det riktig av de kristne å kremere de døde?

Det ser ut til at det blant hebreerne i gammel tid var en vanlig skikk å begrave de døde i jorden eller i gravkammer. (1 Mos. 50: 13; Dom. 8: 32; 1 Kong. 11: 43) Til sine tider ble imidlertid døde legemer av forskjellige grunner brent eller kremert. Innbyggerne i Jabes i Gilead tok Sauls og hans sønners legemer, innbefattet den trofaste Jonatans legeme, til ’Jabes og brente dem der. Deres bein tok de og begravde’. (1 Sam. 31: 12, 13) David roste dem for dette. (2 Sam. 2: 4—7) Selv om det av etiske eller personlige grunner ikke er vanlig med kremasjon blant jødene i vår tid, «er det i alminnelighet enighet om at det ikke finnes noen lov i Bibelen som gir uttrykk for at det menneskelige legeme må begraves». — Jewish Encyclopedia, bind IV, side 343.

Det ser ut til at de første kristne, hvorav mange var bokstavelige jøder, stort sett fulgte den jødiske skikken å begrave de døde i jorden. Men ettersom Bibelen ikke krever at de døde blir begravd, la de ikke altfor stor vekt på å følge noen bestemt skikk. Med tiden begynte imidlertid hedensk frykt og hedenske skikker å få innpass i de kristne læresetninger. The Catholic Encyclopedia sier under overskriften «Kremasjon» at «grekerne og romerne tilpasset sine skikker etter sine oppfatninger om livet etter døden». Hedenske forfølgere misforsto den kristne tro og mente at den kristne oppstandelse var avhengig av at legemet ble bevart. Det samme verket sier videre: «For å tilintetgjøre troen på en oppstandelse av legemet kastet ofte hedningene legemene til kristne martyrer på bålet i den tro at de på den måten gjorde en oppstandelse av legemet umulig.» — Bind IV, side 481.

Sanne kristne har selvfølgelig ingen misoppfatning med hensyn til det døde legemet i forbindelse med oppstandelsen. Med tanke på dem som skal regjere sammen med Kristus i himmelen, sier Bibelen klart og tydelig: «Kjød og blod kan ikke arve Guds rike.» (1 Kor. 15: 50) På lignende måte vil Gud sørge for et legeme til dem som vil bli oppreist fra døden til liv på jorden. Enten legemet vender tilbake til jorden ved å ligge der og gå i forråtnelse eller det blir brent til aske, har dette derfor ingen som helst innvirkning på Guds makt til å oppreise en person hvis han ønsker å gjøre det.

De kristne kan derfor ta i betraktning de krav de lokale myndigheter stiller, og den oppfatning som er vanlig på stedet, når de skal treffe en avgjørelse i dette spørsmålet. (Fil. 1: 10) Ettersom Jehova i sitt Ord, Bibelen, ikke gir uttrykk for at han er imot kremasjon, står det til den enkelte å treffe en avgjørelse i denne saken.

● Ifølge 3 Mosebok 25: 11, 12 fikk israelittene befaling om at de ikke skulle ’så, og ikke . . . høste det som vokste av seg selv’ i jubelåret, men likevel kunne de ’ete det marken bar’. Hvordan kan disse tilsynelatende motstridende uttalelsene bringes i harmoni med hverandre? — A. K., USA.

Loven om jubelåret var meget lik loven om det sjuende år, sabbatsåret. Jehova lovte å velsigne høsten i det sjette år slik at israelittene ville få så store forråd av mat at de hadde nok helt til de kunne høste grøden etter det de hadde sådd i det åttende år. (3 Mos. 25: 20—22) Når det ikke ble sådd, ville det vokse opp en del korn der hvor en hadde spilt kornaks under innhøstingen året før. I sabbatsårene og jubelårene skulle bøndene spise av det de hadde lagret, og ikke høste og samle inn i sine forrådshus det som vokste opp der hvor det var blitt spilt kornaks. Det skulle bli stående på marken.

I denne loven var det imidlertid blitt truffet en barmhjertig forordning som tillot de nødlidende i landet å sanke det som ble igjen på markene etter at innhøstningen i vanlige år var over. (3 Mos. 19: 9, 10; Rut 2: 2, 3) Men hvordan skulle de fattige og fremmede som bodde i landet, greie seg i sabbatsåret og jubelåret? Da kunne de sanke det som vokste opp der hvor det var blitt spilt korn under innhøstingen året før. (3 Mos. 25: 12; 2 Mos. 23: 11) Selv om det ikke skulle finne sted noen innhøstning i jubelåret, traff Jehovas lov en foranstaltning til gagn for både bonden, som hadde et forråd av mat, og den fattige, som måtte leve av det han fant på marken.