Da tilbedelsen var konsentrert omkring et jordisk tempel

DET finnes tusenvis av templer og katedraler her i verden. Mange av dem har en praktfull arkitektur og er rikt utsmykket, ofte med gull og kostbare steiner.

Har disse templene ført jordens mennesker nærere sammen i en sann, forent tilbedelse, i en ånd av innbyrdes kjærlighet? Nei, de har snarere reist nesten uoverstigelige hindringer mellom menneskene. Vi kan nok finne en gud i slike templer, eller et gudebilde som de troende kneler foran, men kan vi finne den sanne Gud, slik at alle kan tilbe ham «i ånd og sannhet», i enhet og innbyrdes kjærlighet? Salmisten sa: «Alle folkenes guder er intet,» og apostelen Paulus erklærte: «Det de ofrer, det ofrer de til onde ånder og ikke til Gud.» — Joh. 4: 24; Sl. 96: 5; 1 Kor. 10: 20.

Men en gang fantes det virkelig et tempel på jorden som representerte tilbedelsen av den sanne Gud. Det fantes ikke noe bilde av dets Gud der, for denne Gud er Skaperen, og om ham er det skrevet: «Hvem vil I da ligne Gud med? Og hva for et bilde vil I sette ved siden av ham?» (Es. 40: 18, 25) Denne Gud forbød faktisk sine tilbedere å lage noe som skulle forestille ham. Det ville være umulig å gjøre det, for, som hans representant Moses erklærte overfor Israel: «I så ingen skikkelse den dag Herren talte til eder på Horeb midt ut av ilden.» Hvis de hadde laget seg et «utskåret bilde, noe slags avgudsbilde», ville de ha ’forsyndet’ seg. (5 Mos. 4: 15, 16) Og da templet ble innvigd til denne Gud, sa han som hadde bygd det: «Men bor da Gud virkelig på jorden? Se, himlene og himlenes himler rommer deg ikke; hvor meget mindre da dette hus som jeg har bygd!» — 1 Kong. 8: 27.

Dette var Jehovas tempel, som ble fullført av kong Salomo i Jerusalem i 1027 f. Kr. og ødelagt av babylonierne i 607 f. Kr. Etter at israelittene hadde vendt tilbake for å gjenopprette den sanne tilbedelse i 537 f. Kr., ble det gjenoppbygd et tempel på samme sted. Denne bygningen ble så restaurert og utbygd av Herodes den store. Men i realiteten var det i hele denne tiden bare ett tempel, med den samme funksjon og det samme formål.

Tabernaklet et mønster av himmelske ting

Før kong Salomo bygde sitt tempel, hadde Moses reist et tabernakel (som enkelte ganger omtales som et «tempel») ute i ørkenen på Guds befaling og etter det bilde Gud hadde gitt ham. (1 Sam. 1: 9; 3: 3; 2 Mos. 25: 40; 39: 43) Det var det enkleste av alle de tempelbygninger som Jehova godkjente, men det inneholdt likevel alt det vesentlige. De tempelbygninger som ble oppført senere, var bare større og mer utbygd, og de var stasjonære byggverk, mens tabernaklet var flyttbart.

Hvorfor skulle dette tabernaklet, som ble bygd for nesten 3500 år siden, være av betydning for oss? Jo, fordi en stor del av en bok eller et brev i de kristne greske skrifter handler om det. Dette tabernaklet hadde først og fremst et profetisk formål. Han som skrev dette brevet, peker på dette når han sier at de prester som tjente i tabernaklet og i de templer som ble bygd senere, tjente «ved et avbilde og en skygge av det himmelske, etter den forskrift som Moses fikk da han skulle gjøre tabernaklet; for han sier: Se til at du gjør alt etter det bilde [mønster, NW] som ble vist deg på fjellet». — Heb. 8: 5.

Alle som er kristne, vil gjerne vite så mye som mulig om det himmelske, iallfall om de ting som direkte har å gjøre med hvordan vi kan leve på en slik måte at vi behager Jehova. Vi mennesker kan ikke fullt ut forstå eller fatte noe uten at vi har sett eller opplevd det, eller har noe vi kan sammenligne det med. En mann som bor i et primitivt land og aldri har sett en skyskraper, kan for eksempel når han får vite at noen av skyskraperne er 40 etasjer høye, spørre: «Er den så høy som treet der?» Hvis du sier til ham: «Å, den er fire ganger så høy som det», da begynner han å fatte hva du mener, og han kan se for seg hvor høy bygningen er. På samme vis har Gud gitt oss et fysisk, jordisk mønster, som gir oss en viss idé om de himmelske ting, og da særlig om den sanne tilbedelses prinsipper og krav.

Det er derfor nyttig for oss å tenke over tabernaklets oppbygning og det som foregikk inne i det, for det var dette som var Guds hensikt med å få det bygd. Da kan vi klarere se hva han venter av oss i tilbedelsen i dag. Som Guds egen Sønn sa til en samaritansk kvinne: «Den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet; for det er sådanne tilbedere Faderen vil ha.» — Joh. 4: 23.

Dette tabernakel eller «tempel» var sentret for sann tilbedelse for Israels folk. Tabernaklet var faktisk også selve midtpunktet i den israelittiske leir på mellom to og tre millioner mennesker. Levittene, som tok vare på byggverket, bodde i telt rundt det på en passende avstand. Lenger unna bodde så de 12 stammene, tre på hver av de fire sidene. Det var lett å se hvor tabernaklet lå, for det lå en sky over den delen av det som ble kalt det Aller-helligste. Denne skyen så om natten ut som ild, og den var derfor synlig for alle, uansett hvor de bodde i sine telt. Når folket tenkte på tilbedelse, tenkte de på tabernaklet, for det var der alle offerne ble frambåret, og det var der prestene utførte sin tjeneste. Selv spørsmål av nasjonal betydning ble her besvart av Gud gjennom ypperstepresten ved hjelp av de hellige lodd, urim og tummim.

Tabernaklet var i likhet med de mer varige bygninger som ble bygd senere, en «helligdom», det vil si et hellig sted. Gud bodde ikke personlig i dette tabernaklet, og han hadde aldri noe bilde av seg selv der. Han bodde der bare ved sin ånd. Dette ble vist ved et mirakuløst lys som skinte over paktens ark inne i det Aller-helligste. Men la oss se på hele byggverket mer detaljert.

Tabernaklets oppbygning

Det område som ble satt av til tabernaklet, var 100 alen (om lag-45 meter) langt og 50 alen (om lag 22, 5 meter) bredt. Dette området ble kalt «forgården». Omkring dette området var det et omheng av tvunnet lingarn, fem alen (cirka 2, 2 meter) høyt, som ble holdt oppe av kobberstolper. Midt på forsiden av området (mot øst) lå en port som hadde et vevd forheng i vakre farger, 20 alen (cirka 8, 8 meter) langt. — 2 Mos. 27: 9—19.

Når en kom inn gjennom porten, ville en først få øye på brennofferalteret av kobber, som det ble lagt forskjellige slags offer på. (2 Mos. 27: 1—8) Bak dette sto kobberkaret, som inneholdt vann som prestene skulle vaske seg i. (2 Mos. 30: 17—21) I den innerste halvdel av forgården lå selve tabernaklet. Denne bygningen, et rektangulært, teltlignende byggverk, var 30 alen (cirka 13, 4 meter) lang, ti alen (cirka 4, 4 meter) bred og ti alen høy. Den besto av 48 gullkledde «planker» eller «trerammer» (NW), som hver besto av to planker og tre tverrlister, en øverst, en nederst og en i midten. Ved inngangen sto det fem stolper som var dekket med gull, og mellom det største rommet, det Hellige, og det Aller-helligste var det fire gullkledde stolper. Alle trerammene og stolpene sto på fotstykker av rent sølv, med unntagelse av de fem inngangsstolpene, som hadde fotstykker av kobber. — 2 Mos. 26: 15—33, 37.

Tabernaklet var dekket av tepper av fint lingarn, og på dem var det brodert kjeruber i vakre farger. Fra innsiden av tabernaklet ville disse kunne ses gjennom åpningene i trerammene. Over teppet av lingarn lå det et fint, mykt geitehårsteppe, og over det igjen to andre beskyttende tepper, ett av rødfarget værskinn og et ytre dekke av takasskinn. Disse tjente som tak. — 2 Mos. 26: 1—14.

Teppet til åpningen var av lin. Det var vakkert brodert, men ikke med kjeruber. (2 Mos. 26: 36) Teppet mellom det Hellige og det Aller-helligste var brodert med kjeruber. — 2 Mos. 26: 31—33.

Det innerste rommet, det Aller-helligste, var kubusformet og målte ti alen hver vei. Rommet foran, mot øst, det Hellige, var dobbelt så langt. I det Hellige, på nordsiden, sto det gullkledde bordet med skuebrødene. På det lå det 12 kaker, en for hver stamme, sammen med virak. (3 Mos. 24: 5—7) På sørsiden sto lysestaken av rent gull (på gulvet); det var ingen bordlysestake. Foran forhenget til det Aller-helligste sto røykofferalteret, som var dekket av gull. — 2 Mos. 25: 23—36; 26: 35; 30: 1—6.

I det Aller-helligste sto paktens ark, som var gullkledd og hadde en «nådestol» eller et lokk av rent gull. På det sto to kjeruber av gull. Over lokket og mellom kjerubene var det et mirakuløst lys, et tegn på at Gud var hos sitt folk i templet, ikke personlig, men i ånden. Hans hellige ånd var virksom der i og med at den frambrakte dette lyset. — 2 Mos. 25: 10—22; 3 Mos. 16: 2.

Soningsdagen

Til dette tabernaklet kom så folket med sine offer året igjennom. Men den tiende dagen i den sjuende måneden i det hebraiske kalenderår var den viktigste dagen i året. Det var soningsdagen. (3 Mos. 16: 29—31; 23: 27) På denne dagen ble porten til forgården åpnet, slik at folket kunne se hva som foregikk i forgården. Men ingen som ikke hadde fått i oppdrag å gjøre tempeltjeneste, kunne komme inn. Forhenget til tabernaklet, bak de fem inngangsstolpene, hang alltid på plass, slik at ingen bortsett fra de prestene som tjente inne i tabernaklet, noen gang så hva som var der inne. Under soningsseremoniene var det for øvrig bare ypperstepresten som gikk inn i tabernaklet. (3 Mos. 16: 17) Og ingen kunne noensinne gå inn i det Aller-helligste bortsett fra ypperstepresten, som bare gikk inn i dette rommet på denne ene dagen i året. — Heb. 9: 7.

De viktigste offerne på soningsdagen var, foruten de nødvendige brennofferne, en ung, lytefri okse og en geitebukk, som ble kalt ’bukken for Jehova’. En annen bukk ble også ført inn, og over den bekjente ypperstepresten folkets synder, hvoretter den ble ført ut i ørkenen for å dø der. — 3 Mos. 16: 3—10.

Oksen ble stilt opp på nordsiden av brennofferalteret og så slaktet. (Se 3 Mosebok 1: 11.) Ypperstepresten gikk først inn i det Aller-helligste med et transportabelt ildkar med glør fra alteret. (3 Mos. 16: 12, 13) Etter å ha brent røkelse i det Aller-helligste gikk han igjen inn der, denne gang med noe av oksens blod. Dette sprengte han på bakken foran paktens ark og på nådestolen. Ved hjelp av dette blodet ble Gud anmodet om å vise barmhjertighet og gjøre soning for eller dekke over de synder som var begått av ypperstepresten og hans «hus», noe som ville innbefatte hele Levi stamme. — 3 Mos. 16: 11, 14.

Da ypperstepresten for tredje gang gikk inn i det Aller-helligste, var det med blodet av ’bukken for Jehova’. Dette blodet ble sprengt foran arken for folkets synder. Noe av oksens blod og av bukkens blod ble strøket på brennofferalteret og på dets horn. Fettet fra dyrene ble brent på alteret, og skrottene ble ført utenfor leiren og brent, med skinnet og det hele. — 3 Mos. 16: 25, 27.

På denne måten oppnådde folket den tilfredsstillelse å vite at de gjorde det som Gud påbød, det som behaget ham, og at deres synder ble sont eller dekket over enda et år. Apostelen Paulus sier om offerordningen under loven: «Blodet av bukker og okser og asken av en kvige, når den sprenges på de urene, helliger til kjødets renhet.» — Heb. 9: 13.

Men israelittene måtte holde soningsdagen hvert år, og innimellom måtte de komme med spesielle offer for enkelte personlige synder. Som apostelen videre sier: «Hvor meget mer skal da Kristi blod, han som ved en evig ånd bar seg selv fram som et ulastelig offer for Gud, rense eders samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud!» — Heb. 9: 14.

Loven, med dens tabernakel og tempel, hadde «bare en skygge av de goder som skulde komme, ikke tingene selv i deres sanne skikkelse», for «virkeligheten hører Kristus til». — Heb. 10: 1, LB; Kol. 2: 17, NW.

Hebreerne kunne ikke tenke seg at de en dag skulle få en yppersteprest som ville gi sitt eget menneskeliv som offer, og som ville gå inn, ikke i det Aller-helligste i et jordisk tabernakel eller tempel, men i selve himmelen og tre fram for Guds åsyn i hans store åndelige tempel. Dette åndelige tempel og hvordan det i dag tjener som et åndelig senter for den sanne tilbedelse, blir emnet for neste artikkel i denne serien i Vakttårnet — Heb. 9: 24.

[Illustrasjon på side 568]

(Se den trykte publikasjonen)

GRUNNPLAN FOR SAMMENKOMSTENS TELT

DET ALLER-HELLIGSTE

Forheng

Paktens ark

DET HELLIGE

Skuebrødsbord

Forheng

Røykofferalter

Lyesestake

FORGÅRDEN

Kar

Brennofferalter

Port