Respekt for blodets hellighet

«Kjøtt med dets sjel i, det er dets blod, skal I ikke ete.» — 1 Mos. 9: 4.

 1. a) Hvilken holdning fra verdens side krever at de kristne legger for dagen tro på Gud og hans lov? b) Hva kan sies om verden med hensyn til blod?

DE KRISTNE lever i en verden som vender det døve øre til Guds Ord, og de står derfor daglig overfor situasjoner som prøver deres tro på Gud og på at hans lover er rette. Gud krever respekt for blodets hellighet. Men verden har kommet så langt bort fra hans veier at mange ikke engang er klar over at det finnes en guddommelig lov som gjelder slike ting som bruken av blod, og de som kjenner til denne loven, bryter den ofte uten noen følelse av at de gjør noe galt. Med prestenes velsignelse har de utgytt utallige menneskers livsblod på slagmarken, og samtidig som de gjør det, ber de Gud å være med dem. Når de hører at dyreblod stadig blir spist som mat mange steder i verden eller når de ser at produkter av blod blir solgt i de forretningene de handler i, ser de ikke noe uriktig i det. Og når de hører om den kolossale økning i antallet av blodoverføringer — nå over fem millioner på ett år bare i USA — betrakter de det som et tegn på legevitenskapens store framskritt.

 2. a) Hva har pressen og prestene sagt om dem som viser respekt for blodets hellighet? b) Hvilken holdning overfor Guds lov har mange inntatt som følge av denne urette framstilling, men hvordan bør vi betrakte saken?

² I skarp kontrast til verdens likegyldige holdning står den holdning som blir inntatt av nesten en million mennesker i alle deler av verden som adlyder Guds lov om blodets hellighet. De har bestått prøven på sin tro og har stått fast. Pressen har imidlertid benyttet seg av folks uvitenhet til med urette å framstille dem som religiøse fanatikere, særlig når det gjelder deres nektelse av å ta blodoverføring. Kristenhetens prester og jødiske rabbinere har også latt sin røst høre, og har erklært at Guds lov ikke kan anvendes i de tilfelle da det gjelder et menneskes liv. Følgen er at mange uinformerte mennesker er blitt påvirket til å ta avstand fra Gud og hans Ord og til å mene at Gud er ufornuftig og ukjærlig. Men hvordan kan selve kilden til all visdom være ufornuftig? Hvordan kan Gud, som er kjærlighet, og som har gitt menneskene evnen til å elske, selv være ukjærlig? Han kan ikke være det, og han er det heller ikke! Hans vei er den rette, og en omhyggelig overveielse av hans Ord hjelper oss til å få det rette syn på denne saken. Som Livgiveren forteller han oss hva vi må gjøre for å få fortsette å leve. Ved sine lover beskytter han oss kjærlig mot å gjøre ting i uvitenhet som kan føre til skade for oss selv, til og med til at vi mister livet. Kjensgjerningene viser at dette er tilfelle hva Guds lov om blodet angår. — Ordspr. 2: 6; 1 Joh. 4: 16; Sl. 25: 4.

Guds lov om blodet

 3. Når ble Guds lov om blodet først gitt, og hva krever den av menneskene?

³ Spørsmålet om bruken av blod er ikke nytt. Det er ikke noe som særmerker det 20. århundre med dets forskning angående den medisinske bruken av blod. Det var for over 4300 år siden, da Noah og hans familie, de eneste mennesker som overlevde den verdensomfattende vannflommen, kom ut av arken, at Gud ga sin lov angående blod. Før dette hadde menneskene bare spist grønnsaker og frukt, slikt som ikke har sjel, men nå ga Gud dem for første gang tillatelse til også å spise kjøtt. Han sa: «Alt det som rører seg og lever, skal I ha til føde; liksom jeg ga eder de grønne urter, gir jeg eder alt dette. Men kjøtt med dets sjel i, det er dets blod, skal I ikke ete.» (1 Mos. 9: 3, 4) Loven er klar. Kjøtt kan spises, men ikke mens blodet ennå er i det, for blodet representerer skapningens sjel eller liv. Menneskene må vise respekt for blodets hellighet, og ved å gjøre det vise respekt for Livgiveren, Jehova Gud.

 4. Hvordan ble forbudet mot blod innprentet overfor israelittene, og hvilken grunn ble oppgitt for forbudet?

⁴ Om lag 800 år senere, da israelittene, som nettopp var blitt utfridd fra Egypt, var forsamlet ved foten av Sinai berg, innprentet Jehova igjen dette forbudet mot blod. «Det skal være en evig lov for eder, fra slekt til slekt, hvor I så bor. Intet fett og intet blod skal I ete.» (3 Mos. 3: 17) Det ble ikke gjort noen forskjell med hensyn til hvor blodet kom fra. Uansett om det var blod fra dyr eller mennesker, skulle det ikke tas inn i kroppen som mat. Det skulle ikke engang lagres, ifølge det Gud videre sa: «Når noen av Israels barn eller av de fremmede som bor iblant dem, feller et vilt dyr eller en fugl som kan etes, da skal han la blodet renne ut og dekke det til med jord; for blodet er sjelen i alt kjøtt, fordi sjelen er i det.» (3 Mos. 17: 13, 14) Det ble gjort klart rede for grunnen til dette. Kjøttets sjel eller liv er i blodet, og ved å være lydig mot Guds bud om blodet ville en vise den rette respekt for livets hellighet og for ham som er livets kilde.

 5. Gjør en kritisk situasjon det berettiget å tilsidesette Guds lov om bruken av blod? Begrunn svaret.

⁵ Selv i kritiske situasjoner var det ikke berettiget å tilsidesette Guds lov om blodets hellighet. Noe som viser dette, er det som hendte da Israels hær under kong Saul kjempet mot filistrene. Det hadde vært en hard kamp, og mennene var helt utmattet. «Og [folket] tok straks fatt på hærfanget; de tok småfe og storfe og kalver og slaktet dem på marken og åt kjøttet med blodet i.» Dette var ikke en ubetydelig sak, noe som kunne unnskyldes på grunn av mennenes fysiske tilstand. Noen fortalte det til Saul: «Folket synder mot [Jehova] og eter kjøtt med blodet i.» (1 Sam. 14: 32, 33) De så ikke slik på saken som visse rabbinere i dag, som hevder at Lovens krav kan tilsidesettes når det gjelder å redde liv. Det disse menn gjorde, var en synd imot Gud, og det ble øyeblikkelig tatt skritt for å få gjort slutt på det.

De kristnes forpliktelse

 6. Hvorfor er loven om blod bindende for de kristne, som ikke er under lovpakten?

⁶ De kristne er naturligvis ikke under den lovpakten som ble opprettet med Moses som mellommann. Denne lovpakten ble opphevd da den hadde oppfylt sin hensikt, i og med at den nye pakt ble innstiftet ved Jesu Kristi blod. Betyr dette at restriksjonene i forbindelse med bruken av blod også er blitt opphevd? Nei, aldeles ikke! Grunnen til dette er at det som lovpakten hadde å si om forbudet mot å spise blod, bare understrekte det krav som ble framholdt i den lov Gud ga Noah, og dette krav er bindende for alle mennesker. For å gjøre dette klart for alle kristne, både jøder og hedninger, hvorav ingen lenger var under Loven, gjorde det kristne styrende organ i Jerusalem dem oppmerksom på de forpliktelser som hvilte på dem i denne henseende, og sa: «Den hellige ånd og vi har nemlig besluttet ikke å legge noen ytterligere byrde på dere utover disse nødvendige ting: at dere skal avholde dere fra avgudsofferkjøtt og blod og kjøtt av kvalte dyr og utukt. Når dere vokter dere for dette, vil dere gjøre rett.» — Ap. gj. 15: 28, 29, LB.

 7, 8. Hvilke argumenter blir brukt av teologiske kommentatorer som et forsøk på å begrense gyldigheten av apostlenes bestemmelse om blod, og hva er det som viser at disse argumentene ikke er holdbare?

⁷ Noen teologer som har kommentert dette skriftstedet, sier imidlertid at dette ikke er noe som angår oss. ’Det var bare en midlertidig bestemmelse,’ sier de, ’gitt for å hindre slikt som kunne vekke anstøt hos omvendte jøder. Og ettersom behovet for et slikt forbud er falt bort, forstår man at det er opphevd, selv om det ikke blir sagt.’ Men vi spør: Hvilket behov er falt bort? Det finnes fremdeles kjødelige jøder som er tilsluttet den kristne menighet, så det kan ikke sies at behovet er falt bort fordi det ikke lenger er jøder der. Bibelen viser klart at man skulle avholde seg fra blod fordi livet er i blodet. Er det mindre sant nå at livet er i blodet, enn det var dengang? Og hvis noen hevder at kravet om respekt for bruken av blodet ved ofringer ikke lenger er bindende fordi de kristne ikke blir oppfordret til å ofre dyr, så bør de merke seg at det var blitt slutt på dyreofringene blant Kristi etterfølgere 16 år før apostlene sendte ut denne forordningen. Noen peker også på Jesu uttalelse om at ’det er ikke det som kommer inn i munnen, men det som går ut av munnen, som gjør et menneske urent’, og de hevder at denne uttalelsen har gjort forordningen om blod ugyldig. Dette betyr imidlertid at de i virkeligheten hevder at forordningen om at de kristne skulle avholde seg fra blod, som ble gitt under ledelse av Guds hellige ånd, ble opphevd før den ble gitt, for Jesus kom med den nevnte uttalelsen 17 år før bestemmelsen om blod ble sendt ut fra møtet i Jerusalem. — Matt. 15: 11.

⁸ Det styrende organ som sendte ut denne bestemmelsen om blod, hadde ikke den oppfatningen at den bare var hensiktsmessig i betraktning av den daværende situasjon, og senere kunne avskaffes. Hvis forbudet mot blod var midlertidig, da måtte også resten av bestemmelsen komme i samme kategori. Det ville bety at påbudet om å avholde seg fra avgudsdyrkelse og utukt også var midlertidig, og var gitt for ikke å støte de nyomvendtes følelser. Men har behovet for disse forbudene falt bort, slik at utukt og avgudsdyrkelse nå er tillatt for de kristne? Nei, selvfølgelig ikke! Det er ikke noe i uttrykksmåten i bestemmelsen som tyder på at den er tidsbegrenset. Restriksjonene er «nødvendige ting» nå, akkurat som de var da. Som det så treffende sies i Clarke’s Commentary angående 1 Mosebok 9: 4: «At forbudet er blitt fornyet under den kristne ordning, kan ikke betviles av noen som fordomsfritt leser Apostlenes gjerninger xv: 20, 29; xxi: 25, hvor det blir pålagt selv omvendte hedninger å avholde seg fra det, ikke bare ved en bemyndiget beslutning av apostlene, men også av den hellige ånd, . . . ikke av frykt for å støte de omvendte jøder, slik noen teologer tolker det, men fordi det var et av de nødvendige trekk ved den byrde av lydighet som de ikke kunne fritas fra.»

 9, 10. a) Hvilke historiske kjensgjerninger viser at de første kristne hadde den oppfatningen at forbudet mot blod var en sak som måtte tas alvorlig? b) Hva hadde kristne skribenter å si om dette i det tredje århundre? c) Hva er det som så sent som i 692 viser den østlige kirkes syn på bestemmelsen om blod?

⁹ De historiske kjensgjerninger støtter denne forståelsen av saken. De første kristne hadde ikke den oppfatningen at forbudet mot blod bare hadde betydning som en foranstaltning for ikke å støte de omvendte jøder. De mente ikke at de kunne tilsidesette dette forbudet selv om de satte sitt liv i fare ved å insistere på å overholde det. Det var alminnelig kjent, også blant deres forfølgere, at de kristne ikke ville spise blod, og når forfølgerne ville finne ut om et menneske var en sann kristen, gjorde de det ikke bare ved å prøve å tvinge ham til å ofre røkelse for Romas hedenske guder, men undertiden også ved å prøve å tvinge ham til å spise blodpølse. Man så så strengt på dette at det å spise blod ble betraktet som en fornektelse av den kristne tro. Tertullianus, som levde i begynnelsen av det tredje århundre, omtalte dette i et skrift som han rettet til den romerske verden. Han sa: «Deres feilaktige framgangsmåte overfor de kristne er skammelig, for vi bruker ikke engang dyreblod i vårt vanlige kosthold. Vi avholder oss derfor fra det som er kvalt eller selvdødt, for at vi ikke på noen måte skal bli besmittet av blod, selv om det er innesluttet i kjøttet. Og endelig, når dere prøver kristne, tilbyr dere dem pølser som er fulle av blod; dere er naturligvis fullstendig klar over at det er forbudt for dem, men dere ønsker å få dem til å forsynde seg.»a Origines, en annen kristen forfatter, uttalte også i sitt forsvar for den kristne lære: «Hva angår de ting som er kvalt, så forbyr Bibelen oss å spise dem, fordi blodet fremdeles er i dem.»b

¹⁰ Til og med så sent som i 692 erklærte et kirkemøte i Konstantinopel (Troullos-synoden) i sin 67. kanon: «Vi irettesetter på en passende måte dem som på en eller annen måte tilbereder et måltid ved å bruke blod av et dyr og så spiser det for å tilfredsstille sin grådige buk. Hvis derfor noen heretter prøver på å spise blod av noe dyr på en hvilken som helst måte, vil han, hvis han er prest, bli avsatt, og hvis han er legmann, bli bannlyst.»c Troen på betydningen av å overholde apostlenes bestemmelse om blod er fremdeles rådende i den østlige ortodokse kirke.

11. Hva er det som viser den tiltagende ringeakt for forbudet mot blod i romerkirken?

¹¹ I de vestlige land tiltok imidlertid ringeakten for Guds lov om blodet merkbart fra det fjerde århundre av. Augustinus, som også bidro til at Platons lære om sjelens iboende udødelighet ble utbredt, hevdet at bestemmelsen om blodet hadde mistet sin betydning i og med at formålet med den var oppnådd.d Og i det 15. århundre hadde romerkirken kommet så langt bort fra de første kristnes syn at man brukte blod, ikke av dyr, men av tre gutter i et mislykket forsøk på å helbrede den syke paven i Roma, Innocens VIII, og det på bekostning av de tre blodgivernes liv. Det er derfor innlysende at kristenhetens likegyldighet overfor blodets hellighet i vår tid ikke har noe med kristen tro å gjøre, men er resultatet av et frafall fra troen. — 1 Tim. 4: 1.

Misbruk av blodet til mat

12. Nevn noen av de skikker i vår tid som er et brudd på loven om livets hellighet, og som de kristne må unngå.

¹² Dette gjør det livsviktig for de sanne kristne nå i endens tid å være på vakt, hvis de skal kunne vise den rette respekt for blodets hellighet. De må unngå verdens misbruk av blod. I Afrika er det for eksempel noen innfødte som utfyller sitt kosthold ved å drikke blod av halsåren på kveget sitt. Mange steder møter folk opp ved slaktehusene for å drikke blodet av nyslaktede dyr i den tro at det kan helbrede visse sykdommer. I mange land i det fjerne Østen blir blod brukt som hovedbestanddelen i forskjellige supper og sauser. I Sør-Amerika er det en meget brukt rett som består av svineblod blandet med ris eller poteter og krydder, og blod blir til og med solgt og spist som sukkertøy. Blodpølser under forskjellige navn er å få nesten overalt. Alle disse skikkene viser grov ringeakt for livets hellighet, for de innebærer brudd på Livgiverens lov om blodet.

13. Hvorfor må man være omhyggelig med at dyr som skal brukes til mat, blir slaktet på rette måte, og hva kan en kristen bli nødt til å gjøre i den anledning?

¹³ Loven om blodet utelukker også at man kan spise noe dyr som er drept ved kvelning, for blodet er da ikke blitt tappet ut. Dyr som er funnet kvalt eller døde i en snare eller en felle, og dyr som er blitt skutt, men som blodet ikke straks er tappet ut av, er ikke skikket til føde. Den skikken som er vanlig i mange land, å drepe høns ved kvelning eller brekke nakken på dem uten å skjære over halsen, gjør slikt slakt uskikket til mat for kristne. Noen slaktere som ikke har respekt for Guds lov angående dette, tapper ikke blodet fullstendig ut av de dyrene som skal benyttes til mat. Det kan også hende at de med forsett lar være å gjøre det for at slaktet skal bli tyngre. Hvis en kristen får vite at hans slakter ikke passer på å tappe blodet fullstendig ut, vil han finne seg et annet sted å kjøpe kjøtt, eller til og med la være å spise kjøtt hvis det ikke er mulig å få tak i noe som er behandlet på rett måte. Et samvittighetsfullt menneske vil heller ikke spise kjøtt i en restaurant hvis han vet at det på det stedet ikke er vanlig å tappe blodet fullstendig ut ved slaktingen. Under slike omstendigheter kan en kristen som gjerne vil spise kjøtt, bli nødt til å kjøpe et levende dyr eller en fugl og selv sørge for slaktingen.

14. Hvilke andre måter blir blod brukt på i matvarer, og hva må derfor de kristne passe på å gjøre?

¹⁴ Ringeakt for Guds lov har tatt slik overhånd at blod, blodplasma og forskjellige blodbestanddeler blir brukt i stor utstrekning i produkter som blir solgt som mat. Det er for eksempel opplyst at noen pølsemakere bruker blod som tilsetning til wienerpølser, middagspølser og forskjellig slags pålegg. De kaller det kanskje ikke blod, men uansett hva de kaller det, er det urett når det er blod eller en bestanddel av blod. Det er naturligvis ikke alle produsenter av kjøttvarer som gjør dette, men noen gjør det. Enkelte steder lager man karbonader vesentlig av fett og blod. I Sovjetunionen ble det for en del år siden opprettet blodbakerier, hvor man til brødbakingen blandet sju deler rugmel med tre deler defibrinert okseblod. I andre land bruker noen bakere tørket plasmapulver i kaker som erstatning for eggehvite. Det framgår også av etiketten på forskjellige medisiner og tabletter at de inneholder blodbestanddeler, for eksempel hemoglobin. Det er derfor nødvendig å være på vakt, å ha rede på hvordan det forholder seg med bruken av blod på det stedet hvor man oppholder seg, å foreta rimelige undersøkelser der hvor man kjøper kjøtt, og å lese og forstå etikettene på innpakkede varer. Ettersom den gamle verden blir mer og mer likegyldig i sin innstilling overfor Guds lov om blod, er det om å gjøre for de kristne å være desto mer aktpågivende hvis de skal kunne holde seg «uplettet av verden». — Jak. 1: 27.

Blodoverføring

15. Hvordan har den medisinske bruk av blod utviklet seg?

¹⁵ I århundrenes løp har menneskenes misbruk av blod antatt mange former. Fyrstene i det gamle Egypt brukte menneskeblod for å forynge seg, andre drakk sine fienders blod. Men det var først etter at William Harvey hadde foretatt sine undersøkelser av blodomløpet i det 17. århundre, at det i større utstrekning ble gjort forsøk på å overføre blod fra et menneske til et annet. Etter mange tilbakeslag på grunn av at pasientene døde, begynte blodoverføringen å få et bedre ord på seg i begynnelsen av det 20. århundre, da forskningen gjorde det mulig å bestemme visse blodtyper. De to verdenskrigene og Koreakrigen ga legene god anledning til å eksperimentere med den terapeutiske bruk av blod, og nå er metoden blitt utviklet i en slik grad at legene ikke bare bruker blod og blodplasma, som er den nesten fargeløse væsken som blodlegemene befinner seg i, men også røde blodlegemer som er utskilt fra plasmaet, og forskjellige plasmaproteiner, alt etter, hva de finner er mest tjenlig.

16. Er den medisinske bruk av blod for å redde liv en krenkelse av Guds lov?

¹⁶ Er en slik medisinsk bruk av blod en krenkelse av Guds lov? Er det urett å redde liv ved overføring av blod eller plasma eller røde blodlegemer eller forskjellige bestanddeler av blod? Ja! Den lov Gud ga Noah, og som gjelder for alle hans etterkommere, gjør det urett for alle å spise blod, det vil si å bruke en annen skapnings blod til næring eller for å oppholde livet. I samsvar med det som Tertullianus i sitt tidligere siterte verk framholdt om de første kristnes syn på dette spørsmålet, forstår de kristne i dag at når dette forbudet gjelder dyreblod, gjelder det enda mer menneskeblod. «Intet blod» skulle spises. — 3 Mos. 3: 17.

17. Hvordan viser de historiske kjensgjerninger at menneskeblod ble misbrukt i gammel tid og hva var derfor også innbefattet i det forbud som ble utstedt av det styrende organ for de første kristne?

¹⁷ Et slikt argument som at det forbudet mot blod som ble utstedt av det styrende organ for de første kristne, bare gjaldt dyreblod og ikke menneskeblod, røper uvitenhet om de historiske kjensgjerninger. I det gamle Roma, som hersket over middelhavslandene i det første århundre, hendte det at tilskuerne ved gladiatorkampene styrtet ut på arenaen etter kampen og sugde i seg det blodet som strømmet ut av halsen på den beseirede gladiatoren. Det heter seg at noen blant skyterne spiste sine døde slektninger. Noen folk inngikk overenskomster ved at de angjeldende parter drakk noe av hverandres blod, og menneskeblod som ble tatt opp i hånden og drukket, ble brukt til å besegle innvielsen til ritualene for den hedenske gudinnen Bellona. Når apostlene under ledelse av den hellige ånd sa at de kristne skulle avholde seg fra blod, hadde de derfor også menneskeblod i tankene.

18. Hva er det som viser at blodoverføring er det samme som tilførsel av næring?

¹⁸ Det forandrer ikke saken om blodet blir ført inn i kroppen gjennom årene i stedet for gjennom munnen. Det som noen hevder, nemlig at blodoverføring ikke er det samme som intravenøs næringstilførsel, holder heller ikke stikk. Det faktiske forhold er at kroppen blir tilført næring ved blodoverføring. Noe som bekrefter dette, er en uttalelse i boken Hemorrhage and Transfusion av magister, dr. med. George W. Crile, som siterer et brev fra den franske legen Denys, en av de første som drev forskning i forbindelse med blodoverføring. Det heter der: «Når man gir blodoverføring, gjør man ikke noe annet enn å tilføre næring på en mer direkte måte enn vanlig — det vil si at man fører inn i venene blod som allerede er fullt ferdig, i stedet for å føre inn i kroppen mat som først etter mange forandringer blir til blod.»

19, 20. a) Hvordan kan man i betraktning av de stadig nye behandlingsmåter som tas i bruk, avgjøre hvorvidt en behandling som innbefatter bruken av blod, kan godtas eller bør forkastes? b) Hvordan var David et fint forbilde for oss hva det å vise respekt for blodets hellighet angår?

¹⁹ På bakgrunn av den store betydning legene tillegger blodoverføring, anbefaler de stadig nye behandlingsmåter som innbefatter bruken av blod. Men uansett om det er blod eller bestanddeler av blod som brukes, om det er blod som tas fra ens egen kropp eller fra en annens, om det blir gitt som transfusjon eller injeksjon, så gjelder Guds lov. Gud har ikke gitt menneskene blod for at de skal bruke det som de bruker andre stoffer: Han krever respekt for blodets hellighet.

²⁰ For et fint forbilde den gudfryktige kong David er for oss med hensyn til respekten for denne loven! Før Guds folks fiender var blitt drevet ut av landet, hadde filistrene en forpost i Betlehem i nærheten av Jerusalem, og ved en anledning «kom det en brå lyst over David, og han sa: Hvem lar meg få [Å, om jeg kunne få, NW] vann å drikke av den brønn som er ved porten i Betlehem»? Ja, han ønsket at filistrene var borte, og at han uhindret kunne gå til den brønnen og bli forfrisket av vannet i den. Da tre av hans høvdinger hørte ham si dette, «brøt de tre seg igjennom filistrenes leir og øste vann opp av brønnen ved Betlehems port og tok det med seg og kom til David med det». Det de kom med, var ikke noe annet enn vann, men de hadde vågd livet ved å hente det, og det visste David. «Men David ville ikke drikke det — han øste det ut for [Jehova]. Og han sa: Min Gud, la det være langt fra meg å gjøre dette! Skulle jeg drikke disse menns blod, som har satt sitt liv i fare? For med fare for sitt liv har de båret det hit. Og han ville ikke drikke det.» (1 Krøn. 11: 16—19; 2 Sam. 23: 15—17) David respekterte Guds lov. Han avholdt seg ikke bare fra dyreblod, men også fra å begå den langt større synd å fortære menneskeblod. Ja, han avholdt seg til og med fra å gjøre noe som lignet et brudd på den loven. Han var en mann etter Guds hjerte. Det er den samme lydige innstilling som i dag driver modne kristne til å avholde seg fra alt som innbefattet misbruk av blod. Av kjærlighet til Gud viser de respekt for blodets hellighet.

[Fotnoter]