2. del: Hva sier Bibelen om «fortsatt liv etter døden»?

Den første av de tre artiklene i denne serien handlet om at høye militære, politiske og religiøse ledere i kristenheten og den hedenske verden både i tidligere tider og i vårt århundre i fullt alvor har festet lit til og benyttet seg av spiritistiske eller okkulte handlinger, og at mange alminnelige mennesker er blitt forbløffet når de har fått vite dette om sine ledere. Både den verdslige historie og Bibelens beretning viser at menneskenes ledere endog i den fjerneste fortid stolte fullt og fast på at usynlige åndemakter kunne gi dem trøst, kunnskap om framtidige hendelser eller veiledning. Spiritistiske fenomener forbløffer moderne vitenskapsmenn som har foretatt nøyaktige undersøkelser med sine følsomme instrumenter. Ifølge spiritismen, en religion som nå griper sterkt om seg, er disse usynlige makter i virkeligheten de ’udødelige sjelene’ til menn, kvinner og barn som har levd og dødd på jorden. Bibelen motsier rett ut denne påstand fra spiritistenes side, for den lærer grundig og konsekvent at menneskesjelen dør.

 1. Hvilke skriftsteder slår fast at menneskesjelen dør?

MEN hvor finner vi så de skriftstedene som uttrykkelig sier at menneskesjelen dør? I 4 Mosebok 23: 10 blir profeten Bileam inspirert av Jehova Gud til å si: «Min sjel dø de oppriktiges død, og mitt endelikt vorde som deres!» Andre skriftsteder om sjelen lyder slik: «Dere må fri våre sjeler fra døden.» «Våre sjeler skal dø i stedet for dere!» (Jos. 2: 13, 14, NW) «Sebulon var et folk som foraktet sine sjeler like til døden.» (Dom. 5: 18, NW) «Da ble hans sjel utålmodig inntil døden. . . . Samson sa: Min sjel dø med filistrene!» (Dom. 16: 16, 30, eldre norsk overs.) «Og han [profeten Elias] begynte å be om at hans sjel måtte dø, og sa: ’Det er nok! Ta nå, o Jehova, min sjel bort, for jeg er ikke bedre enn mine forfedre.’» (1 Kong. 19: 4, NW) «Deres sjel dør i ungdommen, og deres liv som skjørlevnernes.» (Job 36: 14, eldre norsk overs.) «For å utfri deres sjel fra døden og holde dem i live i hungersnød.» (Sl. 33: 19) «Han . . . sparte ikke deres sjel for døden overga deres liv til pesten.» (Sl. 78: 50) «Du fridde min sjel fra døden.» (Sl. 116: 8) «Han uttømte sin sjel til døden.» (Es. 53: 12) «Og I vanhelliger meg hos mitt folk for noen håndfull bygg og for noen stykker brød, for å drepe sjeler som ikke skal dø, og for å holde sjeler i live som ikke skulle leve, idet I lyver for mitt folk, som gjerne hører på løgn.» (Esek. 13: 19) «Den sjel som synder, den skal dø.» — Esek. 18: 4, 20, eldre norsk overs.

 2, 3. a) Hvorfor er uttrykkene «død sjel» og «avdød sjel» nøyaktige og bibelske? b) Lærer de kristne greske skrifter (eller «Det nye testamente») konsekvent at menneskesjelen er dødelig? Forklar.

² Men har du noensinne hørt om en død eller avdød sjel? Bibelen bruker et slikt uttrykk: «Dere skal ikke skjære i deres kjøtt for en avdød sjels skyld.» (3 Mos. 19: 28, NW) «For en avdød sjels skyld må ingen gjøre seg uren blant sitt folk. Og han må ikke komme nær noen død sjel.» (3 Mos. 21: 1, 11, NW; også 22: 4) «Alle de dager han holder seg avsondret for Jehova, må han ikke komme hen imot noen død sjel.» (4 Mos. 6: 6, NW; også 5: 2; 6: 11; 9: 6, 7, 10) «Enhver som rører ved liket av noen menneskesjel, skal deretter være uren sju dager.» — 4 Mos. 19: 11, også 13, NW; se dessuten Haggai 2: 13. Også der gjengir den norske oversettelsen det hebraiske ordet neph’esh («sjel») med «lik».

³ Bibelen motsier ikke seg selv. Når alle disse skriftstedene viser at sjelen dør, er det ikke noe underlig at det ikke går an å finne et eneste skriftsted som sier at menneskesjelen ikke kan dø, eller at den har udødelighet. Men en og annen vil kanskje bemerke: Alle disse skriftstedene er hentet fra de gamle hebraiske skrifter, men lærer også de kristne greske skrifter at sjelen er dødelig? Sa ikke Jesus følgende i Matteus 10: 28: «Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel, men ikke kan slå sjelen i hjel»? Jo, men Jesus sa også: «Min sjel er bedrøvet inntil døden.» (Matt. 26: 38; Mark. 14: 34) «De elsket ikke sine sjeler, endog til tross for dødsfare [eller: sjeler like til døden].» (Åpb. 12: 11, NW, fotnote) «Og en tredjedel av skapningene i havet som har sjeler, døde.» (Åpb. 8: 9, NW) «Og hver levende sjel i havet døde.» (Åpb. 16: 3) Og Jesu disippel Jakob skrev: «Den som omvender en synder fra hans villfarende vei, han frelser en sjel fra døden.» (Jak. 5: 20) Jesus og hans disipler trodde altså på at våre sjeler er dødelige.

 4. Hvorfor utelater kristenhetens prester vanligvis den siste halvdelen av Matteus 10: 28 når de siterer dette skriftstedet?

⁴ Når prestene skal prøve å bevise læren om at menneskesjelen er udødelig og ikke kan ødelegges, siterer de vanligvis bare første halvdel av Matteus 10: 28. Og hvorfor gjør de det? Jo, for i siste halvdel av dette verset fortsetter Jesus med å si: «Men frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete.» Det vil si: Frykt den allmektige Gud som kan ødelegge både menneskesjelen og menneskelegemet i Gehenna. Dette er det greske ord som feilaktig er oversatt med «helvete». Det tilsvarer heller ikke de greske ordene hai’des eller tar’ta·ros, som i den norske oversettelsen blir gjengitt med henholdsvis «dødsriket» og «avgrunnen».

 5. Hvordan ble den forutsigelse Jehova hadde gitt gjennom sin profet Esaias (53: 9), oppfylt på Jesus, og hvilken symbolsk betydning hadde det?

⁵ Da Jesus døde, kom han til Hades eller menneskenes felles grav, men ikke til Gehenna, for hans legeme ble begravet i en grav som tilhørte Josef, den rike mann fra Arimatea. Han ble ikke kastet i Gehenna eller Hinnoms dal på sør- og vestsiden av Jerusalems murer som om han skulle vært en fordømt forbryter som ikke var verdig til å få en oppstandelse. (Ap. gj. 2: 27—32) Hvis Jesu religiøse fiender hadde fått tak i hans døde legeme først, ville de kanskje ha kastet det over Jerusalems murer og ned i Gehenna forat det skulle bli oppbrent i den ilden som stadig ble holdt ved like der, og som stadig ble tilsatt svovel, eller forat det eventuelt skulle bli liggende på en berghylle og i varmen fra denne ilden bli opptært av orm eller mark, kryp som ikke ville dø før de bare hadde hans uspiselige skjelett tilbake. Jesu religiøse fiender ønsket så visst ikke at han skulle bli oppreist fra Hades, og derfor fikk de landshøvdingen Pontius Pilatus til å forsegle graven hans, som alt var stengt med en stor sten, og til å sette soldater på vakt der for å hindre hans legeme i å komme ut. Men som et symbol på at Jesus fortjente å bli oppreist fra de døde, ble han som det sømmer seg, lagt i en minnegrav, mens mennesker som er så onde at den allmektige Gud ødelegger både deres sjel og legeme i Gehenna, aldri vil få noen oppstandelse fra de døde og derfor aldri vil få nytt liv som sjeler i Guds rettferdige nye verden. Gud ødelegger sjelen til de menneskene som befinner seg i Gehenna-tilstanden, i og med at han fullstendig ødelegger all anledning for dem til å få leve på noe som helst sted ved noe som helst middel. Gud lar ikke Jesu offerdød komme dem til gode. — Matt. 27: 57—66; 28: 1—4,11—15; Ap. gj. 4: 1, 2; Es. 53: 9; Mark. 9: 43—48.

 6. Hvilke uttalelser av Jesus, Peter og Paulus bekrefter ytterligere at menneskesjelen kan ødelegges?

⁶ Jesus lærte at menneskesjelen er dødelig og derfor kan ødelegges, drepes. Han sa: «Er det lovlig på sabbaten å gjøre en god gjerning eller å gjøre skade, å frelse eller å drepe en sjel?» (Mark. 3: 4 og Luk. 6: 9, NW) «Husk Lots hustru. Hver den som prøver å bevare sin sjel i trygghet, skal miste den, men hver den som mister den, skal bevare den i live.» (Luk. 17: 32, 33, NW; Ro, fotnote) «Den som er glad i sin sjel, ødelegger den, men den som hater sin sjel i denne verden, vil trygge den til evig liv.» (Joh. 12: 25, NW) Apostelen Peter viste at Moses i 5 Mosebok 18: 15—19 profeterte om Jesus, og han sa: «Hver sjel som ikke hører denne profet, skal utryddes av folket.» (Ap. gj. 3: 22, 23) Og i Hebreerne 10: 39 leser vi: «Men vi er ikke av dem som unndrar seg til fortapelse [ødeleggelse, NW], vi er av dem som tror til sjelens frelse [så sjelen blir bevart i live, NW].»

 7. Hvilke andre typiske uttalelser i de hebraiske skrifter stemmer nøye overens med de uttalelser Jesus, Peter og Paulus kom med, og viser bestemt at menneskesjelen kan bli ødelagt av den allmektige Gud?

⁷ Når Jesus og hans disipler omtalte sjelen på denne måten, talte de i overensstemmelse med de hebraiske skrifter, der det står følgende om hvordan Israels dommer Josva handlet som Jehovas skarpretter overfor det lovte lands hedenske innbyggere: «Samme dag inntok Josva Makkeda . . . og kongen der slo han med bann og hver sjel som var der . . . Og [Jehova] ga også [Libna] med dens konge i Israels hånd, og han slo den med sverdets egg og hugg ned hver sjel som var der; han lot ikke noen bli i live.» (Jos. 10: 28, 30, 32, 35, 37, 39; 11: 11) Og etterat de israelittiske soldater hadde henrettet sine fiender midianittene i krig, sa Moses til dem: «Enhver som har drept en sjel, og enhver som har rørt ved noen drept, dere skal rense dere.» (4 Mos. 31: 19, NW) Vismannen sa: «Den som driver hor, med en kvinne, er uten forstand; den som vil ødelegge sin sjel, han gjør slikt.» (Ordspr. 6: 32) Vi kunne også sitere andre skriftsteder, men de skriftstedene som alt er sitert her, er tilstrekkelige til å vise at både de gamle hebraiske skrifter og de kristne greske skrifter samstemmer i at menneskesjelen kan ødelegges av den allmektige Gud og hans skarprettere.

 8. Hvordan viser Bibelen at det er en falsk trøst spiritismen har å tilby dem som har mistet sine kjære?

⁸ Hvilken stor sannhet trer nå så tydelig fram at ingen motsigelse er mulig? Denne: Menneskesjelen fortsetter ikke å leve etter døden. Det er derfor Paulus sa at hvis Kristus ikke hadde oppstått og det ikke var noen oppstandelse i vente for de døde, «da er altså også de fortapt som er hensovet i Kristus. Har vi [de kristne] bare i dette liv satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker. Men nå er Kristus oppstanden fra de døde og er blitt førstegrøden av de hensovede. For etter som døden er kommet ved et menneske, så er og de dødes oppstandelse kommet ved et menneske; for liksom alle dør i Adam, så skal og alle levendegjøres i Kristus». (1 Kor. 15: 18—22) Det er forskjell på «fortsatt liv etter døden» og oppstandelse. Det er faktisk fordi en ikke fortsetter å leve når en dør, at det må være en oppstandelse fra de døde. Etter som ingen fortsetter å leve når de dør, av den enkle grunn at menneskesjelen ikke er udødelig og at den ånd som finnes i menneskene, ikke har noen personlighet, så er de døde som ligger i gravene, virkelig døde, og de må bli oppreist fra de døde for å få liv igjen i Guds nye verden. Selve grunnlaget for spiritismen må derfor være falskt, og det kan ikke være mulig for de levende og de døde og meddele seg til hverandre. Det er således en falsk og villedende trøst spiritismen tilbyr dem som har mistet sine kjære. Den utsetter dem for et bedrag. Den bringer dem i fare, for den benekter menneskenes syndefall, den benekter at døden er syndens straff, den benekter at Kristi gjenløsningsoffer må til for å fjerne menneskenes synd og tilveiebringe Guds tilgivelse av synder, og den benekter at Guds rike må til for å ødelegge den nåværende onde tingenes ordning, oppreise de døde og hjelpe dem til å oppnå evig liv under Guds rike i Hans rettferdige nye verdens jordiske paradis.

Feilaktig fastslått identitet

 9. Hvorfor viser ikke spiritistenes opplevelser at menneskesjelen fortsetter å leve etter døden, selv om det ikke skal betviles at de faktisk oppnår forbindelse med usynlige personer?

⁹ Hermed er det ikke sagt at spiritistene ikke kommer i kontakt med en usynlig åndeverden, og heller ikke at de ikke kan dokumentere de fenomener som de hovedsakelig bygger sin tro og lære på for eksempel at de får budskaper fra det usynlige, at spådommer om framtidige hendelser går i oppfyllelse, at de kan legge for dagen en kunnskap som de ikke har ervervet seg på ordinært vis, at gjenstander kan bevege seg på overnaturlig måte, at ektoplasma fra mediers legemer kan bli formet i menneskelige skikkelser, og andre opplevelser. Det skal innrømmes at slike opplevelser og observerte fenomener beviser noe, men hva? Slike ting beviser at det finnes et usynlig område med fornuftbegavede åndeskapninger, men avgjort ikke at menneskene nyter «fortsatt liv etter døden», eller at de døde og de levende kan meddele seg til hverandre. I denne henseende har spiritistene kommet i skade for å fastslå feilaktig identitet. Med dette mener vi at spiritistene tar feil av identiteten til de personer i de åndelige sfærer som de setter seg i forbindelse med ved hjelp av medier og andre midler. De tror at disse personer er menneskesjeler som engang har levd på jorden, men som nå har vandret bort. Det er av hensyn til sine egne hensikter at åndene ikke røper sin sanne identitet, men gir seg ut for å være noen de ikke er.

10. Hvem er de usynlige personer som gir seg ut for å være sjelene til døde mennesker som meddeler seg til spiritistene?

¹⁰ Hvem er da disse åndene som setter seg i forbindelse med spiritister? De kan ikke være udødelige sjeler eller åndene til mennesker som har dødd. Etter som de utgir seg for å være døde menneskers usynlige, levende sjeler og derved får i stand falskneri og bedrag, må de derfor være løgnaktige ånder. De må være demoner eller djevler, som er ansvarlige for det Bibelen kaller «løgnaktige spådommer» og ’løgnens tegn og under’. — Esek. 13: 6, 7, 9; 2 Tess. 2: 9.

11—13. Hva framgår det av Bibelens beretning om den opprørske kong Sauls besøk hos det spiritistiske mediet i En-Dor?

¹¹ Her vil spiritistene innvende at Bibelen selv inneholder en beretning om kontakt mellom døde og levende, mellom den trofaste profet Samuel og Saul, Israels konge, et tilfelle som fant sted før slaget mellom israelittene og deres fiender filistrene.

¹² Forat vi skal kunne undersøke spiritistenes innvending ut fra kjennskap til alle sakens fakta, gjengir vi her Bibelens beretning i sin helhet:

«Samuel var dengang død, og hele Israel hadde sørget over ham og begravet ham i Rama, hans egen by; og Saul hadde drevet dødningemanerne [de spiritistiske medier, NW] og sannsigerne ut av landet.

Da filistrene nå hadde samlet seg, trengte de fram til Sunem og leiret seg der. Da samlet Saul hele Israel, og de leiret seg på Gilboa. Men da Saul så filistrenes leir, ble han så redd at hjertet skalv i ham. Og Saul spurte [Jehova]; men [Jehova] svarte ham ikke, hverken ved drømmer eller ved urim eller ved profeter. Da sa Saul til sine tjenere: Finn meg en kvinne som kan mane fram døde, så vil jeg gå til henne og spørre henne! Hans tjenere svarte: I En-Dor er det en kvinne som kan mane.

Så gjorde Saul seg ukjennelig og tok andre klær på og gikk så av sted i følge med to menn. De kom til kvinnen om natten, og Saul sa: Spå meg ved å mane fram en død og hent opp til meg den som jeg nevner for deg! Kvinnen svarte ham: Du vet jo selv hva Saul har gjort, hvorledes han har utryddet dødningemanerne og sannsigerne av landet, og hvorfor setter du da en snare for mitt liv, så du fører død over meg? Da svor Saul henne en ed ved [Jehova] og sa: Så sant [Jehova] lever, skal ingen skyld komme på deg i denne sak. Da sa kvinnen: Hvem skal jeg hente opp til deg? Han svarte: Hent Samuel opp til meg! Men da kvinnen så Samuel, skrek hun høyt; og hun sa til Saul: Hvorfor har du narret meg? Du er jo Saul. Da sa kongen til henne: Vær ikke redd! Men hva så du? Og kvinnen sa til Saul: Jeg så en gud stige opp av jorden. Han spurte henne: Hvorledes ser han ut? Hun svarte: En gammel mann stiger opp, og han er svøpt i en kappe [en ermeløs kappe, NW]. Da forsto Saul at det var Samuel, og han kastet seg ned med ansiktet mot jorden.

Og Samuel sa til Saul: Hvorfor har du urodd meg og hentet meg opp? Saul svarte: Jeg er i stor trengsel; filistrene strider mot meg, og Gud er veket fra meg og svarer meg ikke mer hverken ved profeter eller ved drømmer; så kalte jeg på deg, forat du skulle la meg vite hva jeg skal gjøre.

Da sa Samuel: Hvorfor spør du da meg, når [Jehova] er veket fra deg og er blitt din fiende? [Jehova] har nå gjort således som han sa gjennom meg — [Jehova] har revet kongedømmet ut av din hånd og gitt det til en annen, til David. Fordi du ikke lød [Jehovas] ord og ikke fullbyrdet hans brennende vrede på Amalek, derfor har [Jehova] gjort dette mot deg i dag. Og sammen med deg vil [Jehova] også gi Israel i filistrenes hånd, og i morgen skal du og dine sønner være hos meg; også Israels leir skal [Jehova] gi i filistrenes hånd.

Og straks falt Saul til jorden så lang han var, så forferdet ble han over Samuels ord; og ikke var det noen kraft i ham heller, for han hadde ikke smakt mat hele dagen og hele natten. Kvinnen kom nå bort til Saul, og da hun så hvor forferdet han var, sa hun til ham: Din tjenerinne lød ditt ord og satte mitt liv på spill og gjorde som du sa til meg. Så lyd nå du og din tjenerinnes ord og la meg få sette fram litt mat for deg og et, så du kan få krefter til din ferd.» — 1 Sam. 28: 3—22.a

¹³ ’Ja, der har vi det,’ sier spiritistene, ’Bibelen sier at det var Samuel som viste seg etterat han var død.’ Men sier Bibelen virkelig det? Nei! Den viser at kong Saul ikke så noe som helst ved denne seansen. Det var det spiritistiske mediet som så noe ved hjelp av sine okkulte krefter. Saul bare overga seg til henne mentalt sett forat seansen skulle bli vellykket. Men her vil spiritistene innvende: ’Det som mediet så og beskrev, identifiserte jo kong Saul selv som Samuel.’ Ja, det er nok så, men Saul ønsket å tro at det var Samuel, og han var villig til å la seg bedra av utseendet, av en ytre likhet.

14—16. a) Hvilket problem innrømmer selv øvede forskere at de ennå ikke har klart å løse? b) Hvordan kan dette problemet i forbindelse med kong Sauls opplevelse lett løses ved hjelp av Bibelens sunne lære?

¹⁴ Det er imidlertid ikke mulig å fastslå nøyaktig identitet på grunnlag av en ytre likhet. Man må også ta andre viktige ting i betraktning. En velkjent forsker på det psykiske område, Aldous Huxley, uttalte følgende i sin artikkel om oversanselig fornemmelse, parapsykologiske fenomener og psykisk forskning på side 108 i det amerikanske bladet Life i 1954:

«Et annet problem for framtidens psykiske forskere, blir spørsmålet om hvorvidt menneskene fortsetter å leve når de dør. . . . Foruroligende tilfelle av feilaktig fastslått identitet ser man av og til eksempler på ved domstolene. . . . Det kan lages falske etterligninger av pass, trygdekassekort og endog fingeravtrykk. Og et eller annet sted i verden har praktisk talt alle mennesker sin dobbeltgjenger (Stalin og Hitler skal ha benyttet seg av et halvt dusin eller fler.) Når det endog her og nå er så vanskelig å bevise vitenskapelig at jeg er meg og du er deg, hvor meget vanskeligere må det ikke da være å påvise at den person som taler gjennom et mediums munn, i virkeligheten er den person han gir seg ut for, og ikke en overføring av opplysninger som er ervervet ved oversanselig oppfatning og deretter mer eller mindre overbevisende blir dramatisert av en løsrevet del av mediets underbevisste sinn.» Videre sier artikkelen følgende under et bilde av forhenværende president i U.S.A., Harry S. Truman, som sto side om side med et bilde av hans dobbeltgjenger Irving Fisher: «HVEM ER HVEM? . . . Forfatteren Huxley peker på at etter som det er mulig å få i stand bedrag med hensyn til fysisk identitet, så er det dobbelt vanskelig å bekrefte påstander om at bestemte døde mennesker har latt høre fra seg gjennom medier ved seanser.»

¹⁵ Disse ting er «gamle og fremdeles uløste problemer» for forfatteren Aldous Huxley og andre psykiske forskere. Men hvis vi anerkjenner hele Guds Ord, Bibelen, er ikke denne episoden med kong Saul og mediet noe uløst problem. Kong Saul hadde tidligere drept åndemediene og de profesjonelle spåkvinner og spåmenn — ikke Jehovas profeter — og således utryddet dem av Israels land. Akkurat som Saul lurte det spiritistiske mediet til å drive sin ulovlige trafikk, så ble også både hun og Saul lurt av den ånden, som fikk henne til å se en gud stige opp av jorden, ved at den etterlignet det utseende den døde Samuel hadde hatt da han var i live. Da Samuel døde, etterlot han seg den ermeløse kappen han pleide å ha på seg eller ble begravet i. Hvor fikk da ånden denne ermeløse kappen fra? Ånden laget en falsk etterligning både av denne kappen og av Samuels gamle utseende. Den usynlige ånd som virket gjennom mediet, visste hvordan Samuel pleide å kle seg mens han levde, hva han hadde sagt til den ulydige kong Saul ved tidligere anledninger, og at han hadde nektet å se kong Saul mer helt til sin dødsdag, og den visste hvordan han så ut da han døde. (1 Sam. 15: 35) Ånden kunne derfor med letthet frambringe en etterligning av alt dette, og det gjorde den også. Bibelens beretning viser ikke bestemt hvorvidt det var den følgende dag eller «i morgen» at israelittenes hær ble gitt i filistrenes hånd og Saul og hans sønner som var med ham på slagmarken, døde. Åndens uttalelse «du og dine sønner» behøvde ikke nødvendigvis å bety Saul og alle hans sønner, men bare ham selv og de som lå i leir med ham. Én av Sauls sønner, Isboset, døde ikke i denne kampen, men regjerte en stund som Sauls etterfølger. (1 Samuel 31: 1—7; 1 Krøn. 9: 39; 10: 2—6) Ånden visste at Jehova var imot Saul, og at Saul hadde mishaget Jehova ytterligere ved å rådføre seg med et spiritistisk medium, at han var dømt til døden for dette, og at Jehova ikke ville vise ham sin gunst ved å hjelpe ham i slaget. Ånden kunne derfor med god grunn forutsi at Saul skulle lide nederlag, og at han og hans sønner skulle dø.

¹⁶ Enten nå åndens spådom gikk i oppfyllelse eller ikke, så var denne ånden en «løgnens ånd», for den kom med sin spådom på falske eller bedragerske premisser ved at den utga seg for å være Jehovas trofaste Samuel, og den bestyrket den løgn at de døde ikke er døde, og at det er mulig for de levende å tale med de døde. Samuel var dengang en død sjel med en oppstandelse i Guds nye verden i vente. Han hadde nektet å ha noe med Saul å gjøre etterat Jehova fullstendig hadde forkastet ham fordi han var ulydig mot Jehova i spørsmålet om å henrette alle amalekittene og deres husdyr. Samuel hadde også nektet å ha noe å gjøre med spiritistiske medier. Det er derfor avgjort at ikke noe foraktet og dødsdømt spiritistisk medium kunne tvinge Samuel til å gjøre noe etter sin død som han hadde nektet å gjøre mens han levde. Dessuten hadde ikke dette kvinnelige mediet makt til å oppreise døde. Det er det bare Gud som har, «han som gjør de døde levende og nevner det som ikke er til, som om det var til». (Rom. 4: 17) «Herren døder og gjør levende; han fører ned i dødsriket [hebraisk: She’ol, menneskehetens felles grav] og fører opp derfra.» (1 Sam. 2: 6) Han føyet ikke et dødsdømt medium ved å bringe Samuel tilbake for henne.

17, 18. Hvilke andre riktige slutninger kan vi trekke av Sauls opplevelser og spiritistenes nytteløse forsøk på å bruke den som et bevis for læren om «fortsatt liv etter døden»?

¹⁷ Fordi kong Saul var gjenstridig mot Jehova og ikke ville adlyde Hans bud, var han jevngod med en som praktiserte spiritisme. Samuel gjorde ham oppmerksom på dette: «Gjenstridighet er ikke bedre enn trolldoms-synd, og trossighet er som avgudsdyrkelse. Fordi du har forkastet [Jehovas] ord, har han forkastet deg, så du ikke skal være konge.» (1 Sam. 15: 22, 23) Men ved at han nå oppsøkte et spiritistisk medium, tydde han direkte til spiritisme, og han fortjente å dø. Ved mediets hjelp kom han i kontakt med en løgnens ånd, ikke med Samuel. Derfor sier 1 Krønikebok 10: 13, 14: «Således døde Saul for den troløshets skyld som han hadde vist mot Herren, fordi han ikke hadde holdt seg etter Herrens ord, og likeledes fordi han hadde søkt til dødningemanere [et spiritistisk medium, NW] for å spørre dem til råds. Men han spurte ikke Herren; derfor lot han ham dø og førte kongedømmet over til David, Isais sønn.»

¹⁸ Det nytter derfor ikke for spiritistene å benytte Sauls opplevelse som et bibelsk bevis for at livet fortsetter etter døden og at de bortvandrede, som befinner seg hos de døde, kan meddele seg til de levende på jorden ved hjelp av spiritistiske medier.

19—21. Hvilke vitnesbyrd fra kjente spiritister viser hvor de tvilsomme og bedragerske meddelelser de med urette mener å ha fått fra døde menneskers sjeler, i virkeligheten kommer fra?

¹⁹ Til og med spiritistene selv innrømmer at de åndene de har kontakt med, lyver og bedrar. Rishi kommer med følgende bekjennelse på side 162 i sin bok, under overskriften «Påtrengenhet fra uønskede ånder»:

«I våre bestrebelser for å samtale med våre åndevenner, hender det stundom at vi kommer over uønskede vesener som griper forstyrrende inn mens andre meddeler seg, og som til og med later som om de er de andre. Dette er en stor snublesten for enkelte eksperimentatorer, som til sine tider plages svært av en meget forstyrrende påtrengenhet fra noen i den andre verden. Etter som de mangler en god veileder i de usynlige regioner, er de i høy grad handikappet, og de føler seg hjelpeløse i dette spørsmålet. Det ser ut til at disse oppriktige menneskene er oppsatt på å bli kvitt de uønskede gjestene, men ingen argumenter eller bønner har noen virkning på slike individer i den neste verden, som med sine forstyrrelser bare ønsker å plage dem som de meddeler sine tanker til.»

²⁰ Den avdøde britiske psykiske forsker, Sir Arthur Conan Doyle, er imidlertid enda mer åpenhjertig med hensyn til åndenes tilbøyelighet til å lyve. Sir Doyle uttalte følgende om åndene på side 72 i sin bok The New Revelation [Den nye åpenbaring]:

«Vi har ulykkeligvis å gjøre med en absolutt kaldblodig løgnaktighet fra onde eller fortredelige intelligensers side. Jeg antar at enhver som har undersøkt saken, har kommet over eksempler på overlagt bedrag, som av og til er blandet sammen med gode og sanne meddelelser».

²¹ En egyptisk spiritist ved navn Aly Abdel Galil Rady, som er professor i fysikk ved det vitenskapelige fakultet ved Ibrahim universitet i Kairo, gir på følgende måte uttrykk for sin frykt med hensyn til åndenes sanne identitet på sidene 277, 287—289 i sin bok om den usynlige verden, som er skrevet på arabisk:

«De åndene som viser seg, kan være urostiftere og løgnere og kanskje høre hjemme blant demoner som med stor dyktighet kan opptre som åndene til døde mennesker, snakke med deres stemme, vise seg i deres likhet og materialisere seg i deres skikkelse. . . . Jeg kan derfor si at alle de meninger som blir tilkjennegitt av åndene når de viser seg, er tvilsomme. Det er sant at noen av dem, er riktige, men de fleste er uriktige. . . . Vi bør ikke glemme at vitenskapen er kjent med en mengde bedragerske fenomener, som for eksempel en luftspeiling som den tørste løper til i den tro at det er vann. Hvorfor foretar vi da ikke undersøkelser for å finne ut sannheten om de åndene som taler til oss? Jeg formoder at de er demoner. Og hverken jeg eller de andre spiritistene er sikre.»

22. Hvilken grunnleggende løgn og hvilken grunnleggende sannhet må vi huske for å få en sann forståelse av spiritismens påstander?

²² Framstående spiritister kommer altså selv med de avslørende vitnesbyrd. Det nytter ikke å prøve å forsvare spiritismen med det svake argument at det finnes både gode og onde ånder, og at det er spiritistenes hensikt å komme i forbindelse med de gode åndene. Spiritismen er basert på en stor usannhet, løgnen om fortsatt liv etter døden og om menneskesjelens udødelighet. Alle ånder som er villige til å søke forbindelse med spiritister på dette løgnaktige grunnlag og til å prøve å få denne løgnen til å fortone seg som sannhet, må derfor være onde ånder, demoner som prøver å stemple Gud og hans Ord som løgnaktig. Den kristne apostel Paulus skriver: «La det stå fast at Gud er sanndru, om så ’hvert menneske er en løgner’.» (Rom. 3: 4, LB) Denne uttalelsen gjelder også hvert menneske som er spiritist, og som setter seg i forbindelse med disse bevislig løgnaktige ånder.

Var forklarelsen en materialisasjon?

23—25. Hvorfor var ikke forklarelsen en spiritistisk materialisasjon av Moses og Elias, og hva var den i virkeligheten?

²³ Men spiritistene mener kanskje at de ennå ikke har utspilt alle sine kort, og prøver seg med denne bemerkningen: ’Men kom ikke Moses og Elias tilbake fra de døde i forbindelse med Jesu forklarelse på berget, og brukte ikke Jesus da sine tre apostler Peter, Jakob og Johannes som medier mens de befant seg i en søvnig tilstand, for å få i stand en materialisasjon av disse døde profeter?’ For å besvare dette skal vi lese den autentiske beretningen i Lukas 9: 28—36: «Han tok med seg Peter og Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. Og mens han ba, ble hans åsyn annerledes å se til, og hans kledning ble hvit og skinte som lynet. Og se, to menn tjente med ham, og det var Moses og Elias; de viste seg i herlighet og talte om hans bortgang, som han skulle fullbyrde i Jerusalem. Peter og de som var med ham, var tunge av søvn; men da de ble fullt våkne, så de hans herlighet og de to menn som sto hos ham. Og det skjedde da de skiltes fra ham, da sa Peter til Jesus: Mester! det er godt at vi er her; la oss gjøre tre boliger, en til deg, og en til Moses, og en til Elias! — han visste ikke hva han sa. Som han sa dette, kom en sky og overskygget dem; og de ble forferdet da de kom inn i skyen. Og det kom en røst ut av skyen: Dette er min Sønn, den utvalgte; ham skal I høre! Og da røsten kom, var ingen å se, uten Jesus alene. Og de tidde stille og fortalte ingen i de dager noe av det som de hadde sett.»

²⁴ Dette var ingen materialisasjon av de døde profeter Moses og Elias som kom i stand ved at det ble utskilt ektoplasma. Det ble ikke trukket ut noe ektoplasma hverken fra Jesus eller Peter eller Jakob eller Johannes. De var ved bevissthet og fulgte med i det som foregikk, for de skulle senere være vitner om denne forklarelsen i den hensikt å gjøre Bibelens profetier — ikke spiritistiske budskapers spådommer — fastere. Som Peter selv bekjenner med disse ord: «For ikke var det kløktig uttenkte eventyr vi fulgte da vi kunngjorde eder vår Herre Jesu Kristi makt og gjenkomst [nærvær, NW], men vi hadde vært øyenvitner til hans storhet. For han fikk ære og herlighet av Gud Fader, idet en sådan røst kom til ham fra den opphøyde herlighet: Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag, og denne røst hørte vi komme fra himmelen da vi var sammen med ham på det hellige berg. Og dess fastere har vi det profetiske ord, som I gjør vel i å akte på.» (2 Pet. 1: 16—19) Dette kunne ikke være en spiritistisk materialisasjon av Moses og Elias, for de var begge døde sjeler, og tiden til at de skulle gjenreises fra de døde, var enda ikke inne. — Heb. 11: 23—29, 32, 38—40.

²⁵ Dette var et syn i likhet med det syn apostelen Johannes hadde om lag seksti år etterat han var vitne til forklarelsen, og som var så virkelig at Johannes talte med dem som viste seg i synet. (Åpb. 1: 1, 2; 5: 4, 5; 7: 13, 14) Jesus selv erklærte at det var et profetisk syn, et syn der Moses og Elias tjente som symbolske framstillinger av de embeter Jesus skulle bekle for å utføre bestemte gjerninger. Apostelen Matteus viser at forklarelsen var et syn, når han skriver: «Og da de gikk ned av fjellet, bød Jesus dem: I skal ikke fortelle noen om dette syn før Menneskesønnen er oppstanden fra de døde.» (Matt. 17: 9) Dette viser avgjort at spiritistene ikke med rette kan benytte Jesu forklarelse som støtte for sin lære.

26, 27. Hvorfor blir ingen av spiritistenes påstander bevist ved at Jesus og hans trofaste disipler drev ut demoner?

²⁶ Like etterat Jesus kom ned fra forklarelsens berg, helbredet han en demonbesatt, månesyk gutt. Om dette leser vi: «Da refset Jesus den, og demonen kom ut av ham; og gutten var helbredet fra samme stund.» (Matt. 17: 14—18, NW) Dette er et ytterligere bevis for at forklarelsen ikke hadde noe å gjøre med spiritisme, som det står demoner bak.

²⁷ Jesus var ikke noe spiritistisk medium. Han ga aldri etter for påvirkning av demoner eller urene ånder. Hans religiøse fiender beskyldte ham for å være besatt av en uren ånd, en demon. (Joh. 7: 20; 8: 48, 49, 52; 10: 20, 21) Men Jesus selv drev ut demoner, og han ga også sine disipler makt til å drive ut demoner. (Matt. 10: 1, 8; Luk 9: 1; 10: 17—20) Hans fiender sa at han utdrev demoner eller onde ånder ved hjelp av «de onde ånders fyrste», Be’elsebul. Jesus sa imidlertid at dette ville være ensbetydende med at Satan var kommet i strid med seg selv, slik at hans rike ikke kunne bli stående. Betyr så dette at Gud benytter seg av spiritistiske medier og falske religioners prester for å få drevet ut demoner når slike mennesker maner bort demoner’? Nei, det er Satan som benytter seg av dem. Satan er ikke i strid med seg selv når han benytter seg av slike spiritistiske medier og falske prester, for de står på hans side og kjemper for hans rike med de underfulle ting de utfører, og deres gjerninger er tilsynelatende en bekreftelse på Satans religiøse løgner. Det at de utdriver demoner og endog gjør det i Jesu navn, som om det skulle ha magisk virkning, beviser derfor ikke at slike medier og falske prester ikke er av dem som ’gjør urett’ mot Gud. (Matt. 7: 21—23; Ap. gj. 19: 11—16) Men Jesus selv var ikke på Satans side. Han var Satans største fiende på jorden, og det han lærte og forkynte, var direkte i strid med Satans løgner og rike. Når Jesus drev ut demoner, var det derfor tydelig at han gjorde det ved Satans fiende, ved «Guds finger», og dette støttet Guds sannhet og rike. (Matt. 12: 22—30) Hans trofaste disipler utdrev på samme måte demoner ved Guds makt, og ikke ved Djevelens hjelp. Makten til å drive ut onde ånder var en av den hellige ånds «gaver» i det første århundre. Etterat Kristi tolv apostler døde, har imidlertid denne gaven opphørt blant hans trofaste etterfølgere, og de er ikke i besittelse av den og utøver den ikke i vår tid. — 1 Kor. 13: 8—11.

28. Hvorfor er det ikke riktig å betegne enkelte av Jesu handlinger som «spiritistisk svevning»?

²⁸ Jesus hadde ikke noe til felles med demonene, og demonene selv innrømmet dette. En av dem ropte: «Hva har vi med deg å gjøre, Jesus fra Nasaret? Du er kommet for å ødelegge oss; jeg vet hvem du er, du Guds hellige!» Jesus «truet den og sa: Ti og far ut av ham!» Jesus ville ikke la demonene vitne om seg; Vi leser: «[Han] drev ut mange onde ånder, og han tillot ikke de onde ånder å tale, fordi de kjente ham.» (Mark. 1: 23—25, 34) Det at Jesus engang vandret på Gennesaret-sjøen for å nå fram til sine disiplers båt, som var ute i sterk vind, var ikke et tilfelle av spiritistisk svevning. (Matt. 14: 24—32) Da Jesus var døpt og ble fylt med Guds hellige ånd og deretter tilbrakte førti dager i ørkenen, prøvde Satan Djevelen å få Jesus til å foreta en slik svevning for å gjøre et overveldende inntrykk på jødene og overvinne dem der ved templet i Jerusalem. Mens de sto på templets tinde, sa demonenes hersker til Jesus: «Er du Guds Sønn, da kast deg ned herfra! for det er skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg at de skal bevare deg, og de skal bære deg på hendene forat du ikke skal støte din fot på noen sten.» Men det ville ikke Jesus, og han siterte dette skriftstedet (NW): «Du skal ikke sette Jehova din Gud på prøve.» (Luk. 4: 1, 9—12) Det at han for opp fra Oljeberget førti dager etter sin oppstandelse, var heller ikke noe tilfelle av spiritistisk svevning. Det var hans måte å vende tilbake til himmelen på for å tre framfor sin himmelske Far med verdien av sitt menneskelige offer til beste for syndige mennesker. — Ap. gj. 1: 9—12.

Bibelen utsatt for falske beskyldninger

29, 30. Hvordan ble medier og andre som befattet seg med spiritisme, fordømt i Jehovas instrukser til fortidens Israel?

²⁹ Bibelen blir derfor med urette beskyldt for å støtte spiritistenes påstander. Til menneskenes beskyttelse og for å gi dem trygg veiledning i sannheten avslører Bibelen det som kalles spiritisme, og viser at det i virkeligheten er demonisme. Den lov Jehova Gud ga israelittene, forbød dem derfor å ha noe som helst å gjøre med spiritistiske medier som ga seg ut for å kunne sette de levende i forbindelse med de døde. Den befalte: «Vend dere ikke til de spiritistiske medier, og rådfør dere ikke med profesjonelle forutsigere av begivenheter, slik at dere blir urene ved dem. Jeg er Jehova deres Gud.» De israelitter som tydde til spiritisme av noe slag, skulle bli drept. «Med hensyn til den sjel som vender seg til de spiritistiske medier og de profesjonelle forutsigere av begivenheter og i troløshet har omgang med dem, så skal jeg visselig sette mitt åsyn mot denne sjel og avskjære ham fra hans folk.» Spiritistiske medier skulle stenes til døde. «Med hensyn til en mann eller en kvinne som det skulle vise seg å være en mediumistisk ånd eller en forutsigelsens ånd i, så skal de visselig drepes. De skal stene dem til døde. Deres blod er over dem selv.» — 3 Mos. 19: 31; 20: 6, 27, NW.

³⁰ «Det skal ikke finnes hos deg noen som lar sin sønn eller datter gå gjennom ilden, eller som gir seg av med spådomskunster, eller som spår av skyene eller tyder varsler eller er en trollmann, ingen heksemester, ingen som spør en dødningemaner [et spiritistisk medium, NW], ingen sannsiger, ingen som gjør spørsmål til de døde. For enhver som gjør slikt, er en vederstyggelighet for [Jehova], og for disse vederstyggelige tings skyld er det [Jehova] din Gud driver dem bort for deg. Ustraffelig skal du være for [Jehova] din Gud. For disse folk som du skal drive ut, de hører på dem som spår av skyene, og på sannsigere; men deg har [Jehova] din Gud ikke tillatt slikt.» Hvis de innlot seg på slike ting, ville det derfor ikke være til å unngå at de ble vendt bort fra den kommende Messias, den større Moses, som er Jesus Kristus. — 5 Mos. 18: 10—19.

31. Hvorfor formante Jehova fortidens israelitter til å ignorere og forkaste bestemte profetier og forutsigelser?

³¹ Men hva skal man tro hvis spiritistiske medier eller spåmenn eller spåkvinner eller astrologer eller slike som betjener ouija-bord eller psykografer, kommer med spådommer som går i oppfyllelse? Dette beviser likevel ikke at spiritismen er sann, at den er den rette religion. Og hvorfor ikke? Fordi slike gjerninger strider mot Jehova Guds befalinger og leder dem som stoler på slike spiritistiske fenomener, vekk fra Guds godkjente måte å åpenbare skjult kunnskap på og hans måte å profetere om framtiden på. De virker også som en støtte for den store løgn angående Jehovas guddommelighet og angående de døde, og fører derfor til villfarelse. Guds lov befaler: «Når det står fram en profet i din midte, eller en som har drømmer, og han varsler deg et tegn eller et under, og det virkelig skjer det tegn eller under som han talte til deg om, idet han sa: La oss følge andre guder — sådanne som du ikke kjenner — og la oss dyrke dem,» hva så? «Da skal du ikke høre på denne profets ord eller på ham som hadde drømmen; for [Jehova] eders Gud vil bare prøve eder for å kjenne om I elsker [Jehova] eders Gud av alt eders hjerte og av all eders sjel. . . . Men profeten eller han som hadde drømmen, skal late livet, fordi han tilskyndte til frafall fra [Jehova] eders Gud, som førte eder ut av Egypts land og fridde deg ut fra trellehuset, og fordi han ville føre deg bort fra den vei som [Jehova] din Gud har befalt deg å vandre; således skal du rydde det onde bort fra din midte.» (5 Mos. 13: 1—5) En forutsigelse som går i oppfyllelse, men som blir benyttet til å vende deg vekk fra Jehova, den eneste levende og Sanne Gud, er et bedrag som blir satt i scene for å svekke din aktpågivenhet og lede deg vekk fra livets og sannhetens guddommelige kilde. Hensikten med det er å underlegge deg «løgnens far», Satan Djevelen, «de onde ånders fyrste». — Joh. 8: 44.

32. Hvorfor er det både fornuftig og bibelsk å tro at det finnes både onde og rettferdige usynlige åndeskapninger?

³² Jehova Gud vet hvem disse demoner er. Han kjenner til deres virkemåte og den ødeleggelse de forårsaker for sine offer. Derfor advarer han i sitt skrevne ord sitt folk og dem som ønsker å bli frelst, mot disse usynlige, onde fornuftbegavede skapninger. Det er ikke overtroisk å tro at det eksisterer demoner. Det er ikke bare kristent, men også vitenskapelig å tro at det eksisterer demoner og at det finnes en åndeverden, for det er der den usynlige Skaper og Gud, som er en ånd, har sin bolig, og han er ikke alene i dette veldige, umålelige område. En tid av ukjent lengde før Jehova Gud skapte vårt 4 1/2 milliarder år gamle, synlige univers, skapte han sin første skapning. Det var en åndelig skapning, nemlig hans «enbårne Sønn», den «førstefødte framfor enhver skapning», som i sin tid kom til jorden og ble «mennesket Kristus Jesus». (Joh. 3: 16; Kol. 1: 15; 1 Tim. 2: 5) Deretter skapte Jehova ved ham også andre fornuftbegavede, åndelige skapninger, nemlig alle de herlige, fullkomne, hellige engler, og det var disse åndelige «Guds sønner» som «ropte av fryd» da vår jord ble skapt som menneskehetens evige hjem. (Sl. 104: 4; 103: 20; Job 38: 4—7) De åndelige sfærer eksisterte således lenge før det materielle univers ble til. Det vidunderlig uttenkte, synlige, materielle skaperverk bevitner den store Ånd og Skapers eksistens, makt og intelligens. Materialistiske vitenskapsmenn er uten unnskyldning for sin vantro overfor ham. «For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger, forat de skal være uten unnskyldning.» — Rom. 1: 20.

33, 34. Hvorfor bør vi passe på at vår tro på en åndeverden og dens beboere ikke blir sammenblandet med spiritistenes lære om «fortsatt liv etter døden»?

³³ Menneskene har ikke måttet vente til spiritismen oppsto, for å få beviser for at åndeverdenen eksisterer. Spiritismen har faktisk prøvd å påtvinge menneskene den tro at åndeverdenen er bebodd av døde menneskers ånder eller såkalte «udødelige sjeler», og at menneskene fortsetter å leve etterat de er døde. Denne oppfatningen skriver seg muligens fra Orienten eller Østen, men den har ikke brakt menneskene noen opplysning. Den har tvert imot formørket deres sinn og hindret dem i å forstå sannheten. Oksidenten eller den vestlige verden er blitt overskygget av dette mørke, og derfor har ikke den heller noe lys å gi. Læren om «fortsatt liv etter døden» er ikke lys, og Shaw Desmond tar sørgelig feil når han sier følgende i sin bok «We Do Not Die». [Vi dør ikke]: «Det åndelig uthungrede Europa vender seg ikke lenger til Østen for å få lys derfra, for lyset kommer ikke lenger fra Østen, men fra Vesten. Selv om det ikke alltid kommer til å være slik, er Østen fremdeles likegyldig overfor det lys som den engang ga en formørket verden, nemlig et verdens lys, som når alt kommer til alt kan kalles det ’fortsatte livs’ lys.» Spiritismen og dens lære om «fortsatt liv» har ikke vært til lenger enn siden vannflommen på Noahs tid, som var i 2370 f. Kr.

³⁴ Det første menneske Adam visste at det eksisterte en åndeverden, og var klar over at han var frambrakt av den, og dette lærte han også sin hustru Eva i Edens hage. Både Adam og Eva visste at åndeverdenen eksisterte, for Jehova Gud talte med dem ut fra det usynlige og gjorde sin vilje kjent for dem på den måten. De hørte hans røst — vel å merke uten bistand fra noe spiritistisk medium — og de talte også med ham. De visste at de ikke snakket med noen død og «bortvandret» person. Det fantes ingen døde mennesker før Adam og Evas tid. De talte med de levende i åndeverdenen, og ikke med de døde. Dette pågikk helt til de ble drevet ut fra Edens paradis. Noah og hans familie, som talte sju menneskesjeler, overlevde den verdensomfattende vannflommen, og de visste at det eksisterte en åndeverden. Det var ut fra den usynlige åndeverden Noah fikk instrukser om å bygge redningens ark og gå inn i den i rette tid. Det var ut fra åndeverdenen Gud talte til dem etter vannflommen, da han velsignet dem og ga dem instrukser. Det er ikke sant at spiritistene har oppdaget eller forklart og bevist at det finnes en åndeverden. De har tvert imot fordreid kjensgjerningene om den og villedet mange mennesker, slik at de har kommet i demonenes grep. — 1 Mos. 5: 32 til 9: 17.

Hvem har skapt demonene?

35—37. a) Hvordan og når oppsto det løgnaktige ånder eller demoner? b) Hvem var den første demon, og hvordan handlet han i tross mot den allmektige Gud?

³⁵ Nå kommer vi til et spørsmål som mange lesere vil ha svar på. I 5 Mosebok 32: 4 (NW) synger Moses denne sang om Jehova Gud: «Klippen, fullkommen er hans virksomhet, for alle hans veier er rettferd. En trofasthetens Gud, hos hvem det ikke finnes urettferdighet; rettferdig og redelig er han.» I betraktning av dette kan han ikke være demonenes skaper. Hvordan ble da demonene til? Det følgende vers i Moses’ sang gir oss løsningen på dette spørsmålet: «De har handlet fordervelig for sin egen del; de er ikke hans barn, feilen er deres egen. En vanartet og vrang generasjon.» (5 Mos. 32: 5, NW) Det vil med andre ord si at de som nå er demoner selv har gjort seg til det, de har selv skylden for at de er blitt ufullkomne, og de er ikke lenger Guds barn. Bibelen kaller dem også «urene ånder». (Matt. 10: 1; 12: 43; Mark. 1: 23, 26, 27; Luk. 4: 33, 36; Ap. gj. 5: 16; 8: 7) Jehova Gud skapte dem imidlertid som rene ånder, som sine himmelske sønner, som medlemmer av sin åndelige familie. De ble ikke skapt udødelige, men dødelige, og likevel med anledning til å få leve evig ved at de fortsatte å være rene, hellige åndesønner av Gud. Hvis de ikke var dødelige, ville det være umulig å utslette dem av universet nå da mange av dem er blitt demoner.

³⁶ Den første som gjorde seg selv til en demon, ble «demonenes hersker», for han fikk andre engler eller ånder til å følge hans eksempel. (Matt. 12: 24 og Mark. 3: 22, NW) Etter som han var den første som satte seg opp imot Jehova, som baktalte eller løy om Gud, som fikk i stand et bedrag, og som oppslukte sine offer liksom en drage, ble han stemplet med fire spesielle titler: Satan, Djevelen, den gamle Slange og Dragen. (Åpb. 12: 9; 20: 2) Den tredje av disse titlene knytter ham sammen med den talekyndige slangen i Edens paradis. «Slangen dåret Eva med sin list.» (2 Kor. 11: 3) Det var Satan Djevelen som besatte den slangen og fikk den til å tale og dåre Eva, for det ville ikke ha vært mulig for en alminnelig slange å tale og utføre en forførersk handling av seg selv. Den var behersket av en usynlig makt. Den usynlige makt som dirigerte slangen, gjorde seg selv til Satan Djevelen ved at han fikk slangen til å sette seg opp imot Gud og baktale ham. Denne usynlige ånd var blitt skapt som en fullkommen, hellig åndesønn av Gud. Da han fikk en oppgave i forbindelse med Edens paradisiske hage og dens menneskelige innbyggere, øynet han en anledning til å sette seg selv i Guds sted og vinne herredømme over menneskene. (Esek. 28: 13—17) Samtidig med at han i sitt eget hjerte gjorde opprør mot sin egen Skaper, la han planer om hvordan han skulle gå fram. Han materialiserte seg ikke selv, men benyttet seg av en slange i Eden. Gjennom den talte han til kvinnen Eva, ikke til mannen Adam, for å få henne til å gjøre opprør mot Gud og benytte henne til å påvirke Adam til å gjøre det samme.

³⁷ «Den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: I skal ikke ete av noe tre i hagen? Og kvinnen sa til slangen [og dermed til Satan Djevelen]: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen; men om frukten på det tre som er midt i hagen [treet til kunnskap om godt og ondt], har Gud sagt: I skal ikke ete av den og ikke røre ved den, for da skal I dø. Da sa slangen til kvinnen: I skal visselig ikke dø; for Gud vet at på den dag I eter av det, skal eders øyne åpnes, og I skal bli liksom Gud og kjenne godt og ondt.» — 1 Mos. 3: 1—5.

38, 39. Hva ble resultatet av slangens løgnaktige meddelelse til Eva angående hennes Skaper, Jehova?

³⁸ Da Satan kom med denne uttalelsen, løy han. Han kalte Gud en løgner, en bedrager, en som ikke var allmektig og som ikke var i stand til å iverksette straffen for å bryte Hans lov. Satan ga ikke her noe løfte til Adam og Eva om udødelighet etter døden, men han sa at de ikke skulle dø i kjødet som en følge av at de spiste av frukten på det forbudte tre. De ville ikke dø av selve det å spise frukten, og Gud ville ikke eller kunne ikke håndheve dødsstraffen. Det måtte i stedet ende slik at de ble lik Gud — ikke etter døden ved at de fikk fortsatt liv etter døden — men mens de var i live i kjødet. De ville ikke bli lik Gud ved at de fikk udødelighet, men ved at de fikk kjenne godt og ondt og fikk ytterligere kunnskap, slik at de selv kunne avgjøre hva som var godt og hva som var ondt, uten å følge Guds regel eller avgjørelse. Når Eva hørte på Slangen i stedet for på den sanne Gud, var det derfor ikke med den oppfatning at hun skulle dø og komme over i åndeverdenen og få vite mer der enn hun noensinne hadde visst i det materielle Edens paradis, men det var med den forestilling at hun skulle fortsette å leve i kjødet med større kunnskap og i uavhengighet, slik at hun selv kunne bestemme. Hun åt. Deretter brukte hun sin innflytelse over sin mann Adam for å påvirke ham til å ete. De fikk da sine øyne åpnet, men bare for å få se sin egne, nakne skam. De følte seg ikke lik en Gud med overlegen kunnskap, men de var redd for Jehova Gud og prøvde å gjemme seg for ham. De kunne ikke lenger se fram til å leve i kjødet i det jordiske paradis for bestandig, i all evighet, men de ble av Gud dømt til å dø uten å bli forespeilet noe fortsatt liv etter døden, og de ble drevet ut av Edens paradis.

³⁹ Det var ikke bare de som ble dømt til døden, men også den opprørske ånd Satan Djevelen, den gamle Slange, ble dømt til å bli drept av Guds utvalgte kvinnes Ætt, som skulle knuse hans hode under sin fot. Dette viser at de hellige engler, som Satan hørte med til inntil han gjorde opprør, ikke er udødelige eller uknuselige, men at det evige liv for deres vedkommende avhenger av at de er fullkomment lydige mot Gud. Det at et menneske kan komme i forbindelse med åndeverdenen, er derfor ikke noe bevis for at menneskesjelene er udødelige, og heller ikke for at åndeskapningene er udødelige. — 1 Mos. 3: 15.

40. Er noen av demonene udødelige? Forklar.

⁴⁰ Den onde ånd Satan Djevelen fortsatte å leve etterat Adam og Eva døde. Gud har tillatt ham å leve helt til nå i påvente av avgjørelsen på det store stridsspørsmål om hvem som styrer universet. Jehova Gud skal vise at det er Han som styrer universet og fastsetter dets lover og bestemmer og erklærer hva som er godt og hva som er ondt. Gud har uttalt følgende til sin kvinnes Ætts kristne etterfølgere: «Den Gud som gir fred, skal for sin del snart knuse Satan under deres føtter.» (Rom. 16: 20, NW) Den Gud skal bruke til å knuse den gamle Slange Satan og hans ætt, er sin egen herliggjorte Sønn Jesus Kristus, for det var denne trofaste Sønn som fikk sin hæl knust av Slangen dengang han ble blod og kjøtt liksom Abrahams barn. Som bevis for dette står det skrevet: «Etter som da barnene har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del deri, forat han ved døden kunne gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, og utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom all sin livstid. For engler tar han seg jo ikke av, men Abrahams ætt tar han seg av.» (Heb. 2: 14—16) Gud helbredet den knuste hælen til sin kvinnes Ætt ved å oppreise ham fra de døde og føre ham tilbake til de åndelige sfærer, og dessuten belønnet Gud ham ved å gi ham uforgjengelighet og udødelighet. (1 Tim. 6: 15, 16) Den onde ånd Satan er derimot fremdeles dødelig.

41. a) Hvor i Bibelen blir den første demon for første gang nevnt ved navn? b) Hvordan advarer Bibelen mennesker som befatter seg med spiritisme?

⁴¹ I Bibelen blir ikke Satan Djevelen nevnt ved navn i forbindelse med tiden før vannflommen på Noahs tid. Han er navngitt for første gang i beretningen om Jobs liv, som øyensynlig ble skrevet av profeten Moses flere århundrer etter vannflommen. Spiritistiske medier og den skikk å rådspørre de døde blir først omtalt som eksisterende onder i forbindelse med tiden etter vannflommen, idet Guds lov ved Moses advarte mot disse redskapene som ble benyttet av de onde ånder: «Det skal ikke finnes hos deg noen . . . som spør en dødningemaner [et spiritistisk medium, NW], ingen sannsiger, ingen som gjør spørsmål til de døde.» (5 Mos. 18: 10, 11; også 3 Mos. 19: 31; 20: 6, 27) Disse former for demonisme oppsto etter vannflommen i byen Babylon, en by som ble grunnlagt av Nimrod, Noahs sønnesønns sønn. (1 Mos. 10: 8—10) Profeten Esaias sa følgende til Babylon: «Begge disse ting skal komme over deg i et øyeblikk, på én dag, både barnløshet og enkestand; i fullt mål kommer de over deg tross dine mangfoldige trolldomskunster, tross dine mange besvergelser. Stå fram med dine besvergelser og med dine mangfoldige trolldomskunster, som du har gjort deg møye med [hvor lenge?] fra din ungdom av! Kanskje du kunne hjelpe deg med dem, kanskje du kunne skremme ulykken bort. Du har trettet deg ut med dine mange råd; la dem stå fram og frelse deg, de som har inndelt himmelen, stjernekikkerne, de som hver måned kunngjør de ting som skal komme over deg!» (Es. 47: 9, 12, 13) Bibelens siste bok forutsier hvorfor nåtidens Babylon må falle liksom fortidens Babylon: «For dine handelsherrer var toppfigurer på jorden, for ved din praktisering av spiritisme ble alle folkeslagene villedet.» — Åpb. 18: 23, NW.

42—44. Når og hvordan fikk den første demon for første gang tilslutning av andre ulydige åndepersoner?

⁴² Når ble de andre demonene til, de som er underlagt Satan, «demonenes hersker»? Bibelen sier ikke noe om at noen av de hellige engler gjorde opprør sammen med Satan i Edens hage eller umiddelbart etterpå. Dens beretning viser imidlertid når andre åndeskapninger ble ulydige mot Gud og dermed ble demoner, etterlignere av Satan, eller Slangens «ætt». Og når var det? Det var senest i løpet av de siste hundre og tjue årene før vannflommen på Noahs tid. Den inspirerte beretning som Moses har skrevet, sier: «Nå skjedde det at da menneskene begynte å vokse i antall på jordens overflate og det ble født dem døtre, da begynte Guds sønner å legge merke til menneskenes døtre og se at de var pene, og de gikk for å ta seg hustruer blant alle som de valgte ut. Deretter sa Jehova: ’Min ånd skal ikke handle overfor mennesket i ubegrenset tid, etter som det også er kjød. Følgelig skal dets dager beløpe seg til et hundre og tjue år.’ Det viste seg at Neph’i·lim var på jorden i de dager, og likeså siden, da Guds sønner fortsatte å ha omgang med menneskenes døtre og de fødte dem sønner, de var de mektige som var av den daværende verden, de navnkundige. Følgelig så Jehova at menneskets ondskap var blitt stor på jorden, og at alle dets hjertes tankers tilbøyeligheter bare var onde hele tiden.» — 1 Mos. 6: 1—5, NW.

⁴³ Disse «Guds sønner» som ektet «menneskenes døtre», var noen av Guds åndesønner som hadde jublet sammen og ropt av fryd da Gud la grunnvollene til jordens skapelse. (Job 38: 4—7) «For hvem i det høye er å ligne med [Jehova]? Hvem er [Jehova] lik blant Guds sønner?» (Sl. 89: 7)b Moffatt oversetter derfor 1 Mosebok 6: 2, 4 på følgende måte: «Englene la merke til at menneskenes døtre var vakre, og de giftet seg med hvem som helst av dem som de valgte. (Det var i disse dager Nephilimkjempene oppsto på jorden, og likeså senere når englene hadde omgang med menneskenes døtre og det ble født dem barn; disse var de helter som var berømte i gamle dager.) Her i 1 Mosebok 6: 4 står det også «Guds engler» i stedet for «Guds sønner» i det aleksandrinske manuskript av den greske Septuaginta-oversettelsen.

⁴⁴ Denne forklaringen på hvem disse «Guds sønner» var, har ikke noe å gjøre med den slaviske oversettelse av den uekte «Enoks bok».

45, 46. Hvordan handlet disse ulydige åndepersoner blant jordens innbyggere, og hva ble resultatet?

⁴⁵ Disse «Guds sønner» måtte materialisere seg som mennesker, som menn, for å kunne gifte seg med menneskenes døtre og ha kjønnslig omgang med dem. Forat de skulle kunne leve sammen med sine hustruer og nyte deres selskap natt og dag og oppdra sine barn, måtte dessuten disse «Guds sønner» eller engler forbli i en materialisert, kjødelig tilstand så lenge de levde i ekteskap. De fortsatte tydeligvis å leve i en slik materialisert tilstand uavbrutt helt fram til vannflommen. I løpet av hele denne tiden forsømte de sine gudsgivne plikter i de åndelige sfærer bare for å kunne tilfredsstille kjødelige lidenskaper. Dette var en ulydighetshandling mot Gud, ikke bare i denne henseende, men også fordi de fikk i stand et blandingsavkom mellom skapninger som hørte hjemme blant åndene eller englene, og skapninger som hørte hjemme blant menneskene. Det var Skaperen Jehova Guds hensikt at menneskeslekten skulle være en ren menneskerase, og ikke en blandingsrase som kom i stand ved ulike forbindelser mellom engler og kvinner. Det var derfor han dannet Adams hustru Eva av et ribben fra Adam. Med hensyn til alle jordiske skapninger bestemte Gud at hvert slag eller hver familie skulle holde seg innenfor grensene for sin egen familie. (5 Mos. 22: 9—11; 1 Mos. 1: 11, 12, 21, 24, 25) Disse ulydige Guds sønner fikk derfor i stand en unaturlig forvirring og motvirket Guds lov med hensyn til menneskeheten. Jesus Kristus lar oss forstå at skapningene i de åndelige sfærer ’hverken tar til ekte eller gis til ekte’, og at de således heller ikke frambringer avkom. — Matt. 22: 30.

⁴⁶ Det naturlige resultat var at avkommet i slike unaturlige ekteskap ble uhyrlige bastarder som ble kalt «Neph’i·lim». Israelittene sammenlignet dem med kjempene i Kana’ans land, ja, de kalte faktisk Kana’ans kjemper for «Neph’i·lim». (4 Mos. 13: 33, NW) De var ulydighetens sønner, og var derfor onde. Etter som de var bastarder og ikke hadde evne til å formere seg, kunne de ikke skape seg et navn ved å anskaffe seg familie, men de ble navnkundige ved sine voldshandlinger og ved at de ble foregangsmenn for menneskene i sin alminnelighet når det gjaldt å fylle jorden med vold og bevirke at deres hjertes tankers tilbøyeligheter bare var onde hele tiden. De ble kalt «de mektige» eller Gibborim, og var verdslige, «av den daværende verden». — 1 Mos. 6: 4, NW.

(Avsluttes i neste nummer av bladet)

[Fotnoter]