Israel blir et kongedømme — Første og Andre Samuelsbok
«HAR dere ikke lest hva David gjorde, den gang han og mennene hans sultet? Han gikk inn i Guds hus og tok skuebrødene, spiste og gav til dem som fulgte ham, enda det bare er prestene som har lov til å spise dem.» (Lukas 6: 3, 4) Med disse ordene lukket Jesus munnen på noen fariseere som hadde beskyldt hans disipler for å bryte sabbaten fordi de hadde plukket noen få aks og spist dem på sabbatsdagen.
Han viste også noe annet. Den historiske beretningen om David og «skuebrødene» er nedtegnet i 1. Samuelsbok. (1. Samuelsbok 21: 1—6) Det at Jesus henviste til 1. Samuelsbok for å imøtegå en innvending, viser at han var godt kjent med denne boken, og det antyder også at det ville være forstandig av oss å bli godt kjent med den. Sammen med 2. Samuelsbok inneholder den opplysninger som var verdifulle for Jesus, og som er verdifulle for oss i dag. — Romerne 15: 4.
Hva slags bøker er 1. og 2. Samuelsbok? De er to historiske bøker som vi finner i de hebraiske skrifter, og som beskriver et vendepunkt i Guds folks historie. Tidligere hadde en rekke dommere hersket over Israel. Disse to bøkene beskriver slutten på den epoken og begynnelsen på de israelittiske kongenes herredømme. De er fylt med spennende begivenheter og fascinerende skikkelser. Vi møter Samuel selv, den siste av dommerne, og de første to kongene, Saul og David. Vi møter også mange andre uforglemmelige personer: den triste figuren Eli, den forstandige og taktfulle Abigajil, den tapre, vennlige Jonatan og brødrene Abisjai og Joab, som var mektige for Jehova, men grusomme i sine private hevnaksjoner. (Hebreerne 11: 32) Disse to bøkene lærer oss prinsipper som fortsatt er viktige, og de beskriver begivenheter som fikk varige virkninger for Guds folk, ja, for hele menneskeheten.
En konge som sviktet
Den første som ble salvet av Jehova til å være konge over Israel, var Saul. Han begynte bra, men senere, da han stod overfor et truende angrep fra filisterne, unnlot han å stole helt og fullt på Jehova. Samuel sa derfor til ham at hans sønner ikke skulle arve kongedømmet. Samuel sa tvert imot: «[Jehova] har søkt seg ut en mann etter sitt hjerte og kalt ham til fyrste over sitt folk.» (1. Samuelsbok 13: 13, 14) Saul fortsatte imidlertid å være konge resten av sitt liv.
Senere fikk Saul i oppdrag å føre krig mot amalekittene for å straffe dem. Saul fulgte ikke Jehovas påbud fullt ut og pådrog seg dermed ytterligere mishag. Samuel ble tilskyndt til å si: «Bryr [Jehova] seg om brennoffer og slaktoffer som han bryr seg om lydighet mot [Jehovas] ord? Nei, lydighet er bedre enn slaktoffer og villighet bedre enn fett av værer.» (1. Samuelsbok 15: 22) Dette prinsippet er fortsatt svært viktig for dem som tjener Jehova i stillinger hvor de utøver lederskap. Fordi Saul ikke var lydig, fortsatte Samuel: «Fordi du har forkastet [Jehovas] ord, har han forkastet deg som konge.» (1. Samuelsbok 15: 23) Saul viste senere hvor langt han hadde fjernet seg fra den rene tilbedelse, da han oppsøkte en spiritist. — 1. Samuelsbok 28: 8—25.
En god konge
Kong Sauls etterfølger var David, Isais sønn. David var annerledes enn Saul. Da han var ung, viste han at han stolte på Jehova da han slo i hjel filisterkjempen Goliat. Da han måtte flykte for livet fordi Saul var misunnelig på ham, fortsatte han likevel å adlyde Jehova i alle ting. Ved flere anledninger kunne David ha tatt livet av Saul. Men det lot han være, for han ventet på at Jehovas tid var inne til at han skulle bli konge. Det var i denne vanskelige tiden at presten Akimelek gav ham skuebrødene, slik Jesus nevnte for fariseerne.
Med tiden døde Saul, og David begynte å herske. Men til å begynne med var det bare hans egen stamme, Juda, som godtok ham som konge. De andre stammene fortsatte å følge en av Sauls sønner som fortsatt var i live, nemlig Isjbosjet. Men David viste ingen hevngjerrighet overfor sin rival. Da Isjbosjet etter en tid ble myrdet, henrettet David morderne. Og da Isjbosjets store hærfører, Abner, ble myrdet, gav han ordre om landesorg. (2. Samuelsbok 3: 31—34; 4: 9—12) Uansett hvilken tid de lever i, må Jehovas tjenere vise den samme ydmykhet, tålmodighet, overbærenhet og tillit til Jehova.
«Davids sønn»
Da David til slutt ble konge over et gjenforent folk, var en av hans første tanker å bygge et permanent hus til paktkisten, symbolet på Jehovas nærvær i Israel. Jehova samtykket ikke i dette, men som en anerkjennelse av Davids enestående trofasthet inngikk han en bemerkelsesverdig pakt med David: «Ditt hus og ditt kongedømme skal alltid stå fast for mitt åsyn, og din trone skal stå støtt til evig tid.» — 2. Samuelsbok 7: 16.
David ble dermed et ledd i den lange, ubrutte slektslinjen som førte fra Adam gjennom Abraham, Isak, Jakob og Juda fram til den lovte Messias. (1. Mosebok 3: 15; 22: 18; 26: 4; 49: 10) Når Messias kom, skulle han være en etterkommer av David. Det var Jesus både på sin fosterfars side og på morssiden. (Matteus 1: 1—16; Lukas 3: 23—38) I evangelieberetningene blir han ofte kalt «Davids sønn». — Markus 10: 47, 48.
Som «Davids sønn» var Jesus Davids arving. Hva arvet han? Engelen Gabriel sa til Maria: «Han [Jesus] skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs ætt til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme.» (Lukas 1: 32, 33) David gjenforente hele Guds folk i ett rike, slik 2. Samuelsbok forteller. Jesus arvet derfor herredømmet over hele Israel.
Legg også merke til et annet trekk ved David som nevnes i 1. Samuelsbok: «David var sønn av Isai, som tilhørte Efrata-ætten fra Betlehem i Juda.» (1. Samuelsbok 17: 12) Denne uttalelsen er ikke bare en interessant historisk opplysning. Messias, «Davids sønn», skulle også bli født i Betlehem: «Men du, Betlehem, Efrata, den ringeste blant ættene i Juda! Fra deg lar jeg komme en mann som skal være hersker over Israel. Han har sitt opphav i gammel tid, han er fra eldgamle dager.» (Mika 5: 1) Jesus oppfylte naturligvis dette kravet, som den lovte Messias måtte oppfylle. — Matteus 2: 1, 5, 6.
Gjerninger som forandret historien
Mange av Davids bedrifter hadde varige konsekvenser: David vokste opp bare noen få kilometer fra Jerusalem. Da han var ung, var denne byen i jebusittenes hender, og David må ofte ha beundret byens nesten uinntagelige beliggenhet på et bratt fjell som var kjent som Sion-fjellet. Da han ble konge, kunne han gjøre mer enn å beundre den. Andre Samuelsbok forteller levende om dette. Trass i at de jebusittiske innbyggerne hånte David, inntok han «Sion-borgen, som nå er Davids-byen». (2. Samuelsbok 5: 7) Fra da av har Jerusalem med visse mellomrom spilt en viktig rolle i verdenshistorien.
Byen ble Davids kongelige hovedstad og fortsatte å være hovedstad for Guds jordiske konger i flere hundre år. I det første århundre forkynte «Davids sønn», Jesus, i denne byen. Det var inn i Jerusalem Jesus red på et esel for å fremstille seg som konge for jødene. (Matteus 21: 1—11, 42 til 22: 13; Johannes 7: 14) Og det var utenfor Jerusalems byporter at han ofret sitt liv for menneskeheten. Deretter ble han oppreist og fór opp til himmelen. Han ventet tålmodig — slik David hadde gjort før ham — på at Jehova skulle si når han skulle begynne å herske som konge. — Salme 110: 1; Apostlenes gjerninger 2: 23, 24, 32, 33; Hebreerne 13: 12.
Det at David hersket i Jerusalem, minner oss også om at hans etterkommer, Jesus, nå hersker i et Jerusalem, nemlig i det «himmelske Jerusalem». (Hebreerne 12: 22) Og det himmelske Jerusalems beliggenhet i himmelen blir kalt «Sions berg», noe som minner oss om det bratte fjellet som den opprinnelige byen var bygd på. — Åpenbaringen 14: 1.
Henimot slutten av sitt styre gjorde David en stor synd da han gjennomførte en folketelling. Som straff lot Jehova det komme en pest over folket, og den engelen som førte pesten med seg, stanset til slutt på treskevollen til en jebusittisk jordeier som het Aravna. David kjøpte jordstykket av Aravna og bygde et alter for Jehova der. (2. Samuelsbok 24: 17—25) Dette hadde også varige konsekvenser. Det var på dette jordstykket Salomos tempel ble bygd, og senere stod det gjenreiste templet der. I flere hundre år var det altså verdens senter for sann tilbedelse. Jesus forkynte selv i Herodes’ tempel, som også var bygd omkring det som en gang var jebusitten Aravnas treskevoll. — Johannes 7: 14.
Ja, 1. og 2. Samuelsbok gjør oss kjent med virkelige mennesker og forklarer viktige prinsipper. De viser hvorfor Israels første konge var en dårlig konge, og hvorfor landets annen konge, trass i at han gjorde noen tragiske feilgrep, var en meget god konge. De fører oss gjennom en avgjørende tid i historien, starten på det menneskelige kongedømme blant Guds folk. Vi blir vitne til at Jerusalem blir hovedstaden i dette kongeriket, og får høre om kjøpet av grunnen til det som skulle bli verdens senter for sann tilbedelse i flere århundrer. Vi lærer også et viktig trekk som kan hjelpe oss til å identifisere den Messias som skulle komme. Han skulle være «Davids sønn».
Dette er virkelig interessante bøker, som alle kristne burde lese.
[Ramme på side 30]
«I profetisk henrykkelse»
Hva mener Bibelen når den sier: «Guds Ånd kom over ham [Saul] også, og han gikk i profetisk henrykkelse»? (1. Samuelsbok 19: 23) I New World Translation sies det isteden at han «fortsatte å oppføre seg som en profet».
Når Jehovas profeter kunngjorde budskaper fra Gud, talte de under innflytelse av den hellige ånd, som ’fylte dem med styrke’, og som utvilsomt fikk dem til å snakke med en intensitet og følelse som virkelig var noe utenom det vanlige. (Mika 3: 8; Jeremia 20: 9) Andre syntes antagelig at deres oppførsel var merkelig — kanskje til og med meningsløs. Så fort det var brakt på det rene at de talte på vegne av Jehova, ble ikke desto mindre deres budskaper tatt alvorlig av gudfryktige mennesker. — Jevnfør 2. Kongebok 9: 1—13.
Ved denne anledningen begynte Saul å handle på en uvanlig måte. Hans oppførsel minnet dem som så på, om den opphisselse som ble lagt for dagen av en profet som skulle til å legge fram et budskap fra Jehova. Mens han handlet på denne måten, rev han av seg klærne og lå naken hele natten. (1. Samuelsbok 19: 23, 24) Dette kan ha vært for å vise at han bare var et menneske uten noen kongemakt eller autoritet når han stod overfor Jehova Guds hensikter. Da kong Saul ved en tidligere anledning var «helt fra seg [oppførte seg som en profet, NW]», prøvde han å drepe David med et spyd. — 1. Samuelsbok 18: 10, 11.
[Ramme på side 31]
«En ond ånd fra [Jehova]»
«[Jehovas] Ånd forlot Saul, og en ond ånd fra [Jehova] skremte ham.» (1. Samuelsbok 16: 14) Vet du hva dette betyr?
Vi behøver ikke å forstå det slik at Jehova bokstavelig talt sendte en ond ånd for å skremme Saul. Nei, da Jehova tok bort sin hellige ånd, ble Saul besatt av en ond ånd eller en indre trang til å gjøre gale ting. (Jevnfør Matteus 12: 43—45.) Hvorfor blir det henvist til Jehova som kilden til denne onde ånd? Fordi han gjorde det mulig for Saul å bli besatt av gale ønsker eller impulser da han tok bort sin hellige ånd. Denne ’onde ånd’ fratok Saul hans sinnsro og fikk ham ved flere anledninger til å handle som om han var gått fra forstanden.
[Bilder på side 29]
GOLIAT
DAVID
SAUL
SAMUEL