Er du rede til å leve i Guds nye ordning?
1—3. a) Hvilken ærefryktinngytende opplevelse hadde Israel ved Rødehavet? b) Forandret den israelittene? Hvordan vet vi det?
TENK tilbake til den tid da israelittene gikk ut av Egypt. Da de nådde den vestlige bredd av Rødehavet, så det ut til at de var blitt fanget i en felle, for Faraos hærstyrker rykte fram bak dem og ville snart innhente dem. De begynte da å klage og si: ’Hvorfor har denne Moses ført oss hit ut i ørkenen for at vi skal bli slått i hjel sammen med våre hustruer og barn?’ De viste at de manglet tro på Guds ledelse. Likevel ga Jehova Moses påbud om at han skulle rekke sin stav ut over havet, og Gud forårsaket at det delte seg, slik at det var mulig å gå gjennom det og over til den østlige bredd. Det kan ha vært omkring tre millioner mennesker som gikk gjennom havet. Boken Aid to Bible Understanding sier om dette (side 546):
«Ettersom Israel gikk gjennom havet i løpet av én natt, kan en neppe trekke den slutning at vannet delte seg slik at det bare ble dannet en smal renne. Åpningen må ha vært en og en halv eller flere kilometer bred. Selv om israelittene gikk forholdsvis samlet, ville de sammen med de vogner, den bagasje og det kveg de hadde med seg, ha dekket et område på nesten åtte kvadratkilometer. . . . Det ville ta en slik kolonne flere timer å komme ned på havbunnen og krysse den.»
2 Hvilken uforglemmelig opplevelse ville det ikke ha vært å være med på denne marsjen gjennom Rødehavet og komme over på den andre siden, og når en så var kommet dit, å snu seg og se vannet strømme tilbake og være vitne til at Faraos styrker druknet som rotter! I sannhet en stor og fryktinngytende opplevelse! Men forandret den israelittene? Var de blitt helt andre mennesker på den østlige bredd av Rødehavet enn det de hadde vært på den vestlige bredd?
3 Les beretningen om dette, og du vil se at før det hadde gått en måned, begynte de å klage og knurre igjen — denne gangen fordi det ikke var tilstrekkelig med vann. Ved denne anledning og når de senere knurret og klaget, løftet de ikke sitt ansikt mot himmelen og klaget direkte til Gud. Nei, de klaget til det synlige, menneskelige redskap som han benyttet. De fortsatte å vise mangel på tro. — 2 Mos. 15: 22—24; 16: 1, 2.
4—6. a) Hva er det som avgjør hvorvidt mirakler eller ærefryktinngytende opplevelser skal gjøre varig inntrykk på en? b) Hvordan framgår dette av Lukas 17: 11—19?
4 Det som avgjør hvorvidt en av Guds mektige gjerninger bare skal gjøre et flyktig inntrykk på et menneske eller virkelig skal forandre vedkommende, er om dette menneskets hjerte er blitt påvirket eller ikke. Slik var det i forbindelse med de mirakler som Guds profeter og Guds egen Sønn utførte. Hvem har ikke hørt om spedalskhet, en forferdelig sykdom som angriper forskjellige deler av kroppen — fingre tær, ører, nese og lepper? Disse blir gradvis oppspist. Sett at du fikk en slik sykdom og var vitne til at kroppen din og ansiktet ditt langsomt ble vansiret. Og sett at det da var en som helbredet deg og gjorde deg frisk igjen, slik at det du hadde gjennomgått, kom til å fortone seg som et mareritt som nå var forbi. Hva ville du da føle? Hva ville du si?
5 I Lukas 17: 11—19 leser vi om hvordan Jesus en gang mens han var på vei fra én by til en annen, møtte ti spedalske menn. Som loven foreskrev, sto disse mennene et stykke borte, og de ropte høyt: «Jesus, mester! miskunn deg over oss!» Jesus viste dem barmhjertighet og sa til dem at de skulle gå og melde seg for prestene, slik loven foreskrev. På veien dit ble alle ti helbredet. Hva gjorde de da?
6 Bare én av dem vendte tilbake til Jesus og takket ham, og han var en samaritan. Men hva med de øvrige ni? De fortsatte uten tvil videre og gledet seg over at de var blitt friske. De hadde fått det de ønsket. Og hva var det? Det var fysisk sunnhet.
7. Vitner et sterkt ønske om å oppnå fysisk sunnhet om at vi er forberedt til livet i Guds nye ordning? Begrunn svaret.
7 Hvem kan vi sammenlignes med i denne forbindelse? Det er naturlig for oss å se fram til den fysiske sunnhet som Guds nye ordning vil bringe. (Åpb. 21: 3, 4) Men hvor mange mennesker kjenner ikke du som skulle ønske at de hadde en ’fullkommen helse, at de kunne bli befridd for sine plager og smerter, eller som skulle ønske at de kunne bevare eller gjenvinne sin ungdomskraft? Det er ikke tvil om at de fleste mennesker som lever på jorden i dag, skulle ønske det. Kan en da si at ønsket om å oppnå fysisk sunnhet er noe som spesielt særmerker oss som mennesker som er forberedt til livet i Guds nye ordning? Det må være noe mer enn det. Vi må ha det rette motiv for å ønske å oppnå den fullkomne helse som Guds nye ordning vil bringe.
8. a) Hvordan viste den spedalske som vendte tilbake til Jesus, at han hadde en rett innstilling? b) Hva bør vi alltid bestrebe oss på når vi leser i Bibelen om den nye ordnings velsignelser?
8 Vi må være lik den ene mannen som vendte tilbake til Jesus, kanskje med øynene fulle av tårer, og som uten tvil følte det som om hans hjerte skulle sprenges i hans bryst. I hvilken forstand var han forskjellig fra de andre? Forskjellen lå i at den godhet Gud hadde vist ham gjennom Kristus Jesus, hadde nådd hans hjerte. I sin helbredelse så han et bevis for hvilken stor Gud Jehova er, og han ble fylt med et ønske om å lovprise ham. Han hadde den rette innstilling; han hadde åndelig verdsettelse. Når vi leser om alle de velsignelser den nye ordning vil bringe, bør også vi være klar over nødvendigheten av å tenke over hva de forteller oss om vår Gud. Det vil øke vår verdsettelse av ham og gi oss et sterkt ønske om å komme inn i Guds nye ordning, ikke bare for å oppnå fullkommen helse og evig liv, men også for å kunne tjene vår store Skaper og vise kjærlighet til våre medmennesker.
Personligheten forandres ikke ved et guddommelig mirakel
9. a) Hvorfor vil selv ikke en oppstandelse fra de døde gjøre dem som blir oppreist, rettferdige? b) Hvordan viser Matteus 21: 31, 32 at innbyggerne i Tyros, Sidon og Sodoma kanskje vil gjøre større framskritt i Guds nye ordning enn innbyggerne i de byer som Jesus refset?
9 Selv ikke oppstandelsen fra de døde vil forandre dem som får del i den. Vi vet dette fordi Jesus sa til innbyggerne i noen av Israels byer: «Det skal gå Tyros og Sidon [og Sodomas land] tåleligere på dommens dag enn eder.» (Matt. 11: 20—24) Hvorfor? Fordi innbyggerne i de gamle byene Tyros, Sidon og Sodoma ikke hadde nytt godt av den forkynnelse og undervisning og de kraftige gjerninger som Guds Sønn hadde utført blant disse jødene i det første århundre. Jesus sa i virkeligheten at når innbyggerne i slike byer som Kapernaum, Korasin og Betsaida kom tilbake i oppstandelsen under hans tusenårige styre, ville de komme tilbake med den samme stolte og gjenstridige personlighet som de den gang viste at de hadde. Selv om innbyggerne i Tyros, Sidon og Sodoma tydeligvis var urettferdige, hadde de ikke lagt for dagen en slik innstilling, og det ville derfor være lettere for dem å godta sannheten og ta imot undervisning i Guds rettferdige prinsipper. — Se også Matteus 21: 31, 32.
10. Hva vil vi forstå hvis vi er «sunne i sinnet», angående det som er den avgjørende faktor for om vi skal oppnå evig liv i Guds nye ordning eller ikke?
10 Hvis vi er «sunne i sinnet», vil vi derfor ikke regne med at en eller annen stor begivenhet, ikke engang den ’store trengsel’, som ligger foran oss, vil forårsake at det skjer en eller annen magisk forvandling med oss, en forvandling som vil resultere i at vi har framgang i Guds nye ordning. Og vi vil være klar over at i siste instans vil det som avgjør hvorvidt vi skal oppnå evig liv, ikke være om vi kommer sammen med et bestemt folk eller står tilsluttet en bestemt organisasjon. Det som da vil være det avgjørende, er hva vi er som mennesker, hvilke personlige egenskaper vi har.
11, 12. a) Vis hvordan alvorlige, åndelige svakheter hos noen som overlever og kommer inn i Guds nye ordning, vil kunne hindre dem i å gjøre framskritt mot fullkommenhet. b) Hvem vil ha skylden hvis vi unnlater å leve i harmoni med det som står skrevet i de «bøker» som blir åpnet?
11 I fullt alvor og med alle våre sanser må vi derfor være ærlige i vår bedømmelse av oss selv og ikke bagatellisere eller dekke over urette vaner eller en urett innstilling som avslører en alvorlig, åndelig svakhet. En mann er kanskje overdrevent opptatt av det motsatte kjønn. Han begår kanskje ikke utukt eller ekteskapsbrudd i bokstavelig forstand, men hans interesse for kvinner er påfallende; hans øyne vandrer fra den ene til den andre. Hvis en slik person overlever den ’store trengsel’, vil han kanskje se ’rett fram’ en tid. Men hvis han ikke i sitt hjerte har bestemt seg for å bekjempe sine urette tilbøyeligheter, vil hans øyne kanskje snart begynne å vandre igjen, selv om han befinner seg i den nye ordning. Det samme kan sies om en person som tillater seg selv å bli for glad i alkohol. Hvis hans interesse for alkohol er overdrevent stor og han ikke gjør noe for å rette på dette, kan han, selv om han ikke er dranker, få problemer på grunn av dette senere, hvis han overlever og kommer inn i den nye ordning. Hvis det ikke finnes noen industri som framstiller alkoholholdige drikker, vil ikke dette forhindre at han får problemer, like lite som det hindret Noah i å drikke for mye ved en anledning etter vannflommen. — 1 Mos. 9: 20, 21.
12 Slik kan det også være med andre farlige vaner eller uheldige karaktertrekk. Det er mange ting som kan skape problemer for oss, hvis vi ikke lærer hvordan vi skal få dem under kontroll. Det kan for eksempel være slike ting som selvisk ærgjerrighet, skryt, misunnelse, sladder, ren og skjær dovenskap eller uvilje mot å innordne seg under lederskap. Slike ting kan hindre oss i å gjøre framskritt mot fullkommenhet i de 1000 år Kristus Jesus og hans himmelske medarvinger skal tjene som prester og sørge for at Rikets jordiske undersåtter blir helbredet. (Gal. 5. 19—21; Åpb. 5: 10; 22: 1, 2) Hvis noen av oss ikke oppnår evig liv fordi vi unnlater å leve i harmoni med det som står skrevet i Guds «bøker», kan vi ikke legge skylden for det på den nåværende onde ordning eller på Satan og hans demoner — vi er selv skyld i det.
Vær årvåken med hensyn til bønn
13. Hva innebærer det å være «årvåkne med hensyn til bønn»?
13 Det er lett å forstå hvorfor apostelen Peter etter at han hadde formant de kristne til å være «sunne i sinnet», ettersom «enden på alle ting» var kommet nær, oppfordret dem til å være «årvåkne med hensyn til bønn». (1 Pet. 4: 7, NW) Selv om det er på sin plass å be til bestemte tider, for eksempel når en skal spise, når en står opp, eller når en legger seg, kan en ikke si at dette er å være ’årvåken med hensyn til bønn’. Vi bør ønske å ’søke Jehovas åsyn’ hele dagen og ikke bare be med leppene, men også med hjertet. (Sl. 27: 8, 9) Vi bør forstå at vi har behov for Jehovas hjelp, og vende oss til ham for å få veiledning og styrke når vi merker at vi begynner å bli svake i troen eller har en tendens til å vike av fra Jehovas rettferdige prinsipper.
14, 15. a) Hvilket forhold bør vi først og fremst søke å bevare? b) Hva slags bønner viser at vi er rede til å leve i den nye ordning?
14 Er vi årvåkne i vår omgang med andre? Passer vi på at vi ikke vekker anstøt, og at vi unngår farer, og sørger vi for å investere pengene våre på en god måte? Hvor mye mer årvåkne bør vi ikke være når det gjelder å bevare et godt forhold til Jehova Gud og ta imot hans hjelp og veiledning! Vi har stort behov for å be nå. Dette behovet vil ikke opphøre bare fordi vi kommer inn i den nye ordning.
15 Når vi taler til Gud, kan vi vise at vi ikke er selvgode, og at vi ikke bare ber rent vanemessig. Vi bør tvert imot fortelle ham om våre problemer, om våre bestrebelser for å gjøre framskritt og kanskje om hvor skuffet vi er over oss selv, og søke hans hjelp og ufortjente godhet idet vi ber ham om å vise oss barmhjertighet. Det at vi nå er årvåkne med hensyn til behovet for bønn, vil i høy grad bidra til å gjøre oss skikket til livet i den nye ordning. Oppriktige bønner vitner om stor tro.
Respekt for teokratisk lederskap
16, 17. a) Hvordan vet vi at prinsippet om lederskap også vil gjelde i Guds nye ordning? b) Hvilke spørsmål oppstår som følge av dette?
16 En slik tro vil også i høy grad bidra til at det vil gå oss godt i Guds nye ordning. En av de ting vi vet om livet da, er at det vil være noe som heter lederskap. Som kong David sa: «Ditt, Herre, er riket, og du er opphøyd over alt som hode.» (1 Krøn. 29: 11, eldre norsk overs.) I utøvelsen av sitt rettmessige overherredømme har Jehova gjort lederskap til et av de grunnleggende prinsipper i den guddommelige ordning. Enten det dreier seg om lederskap som blir utøvd av enkeltpersoner, for eksempel av kongen Jesus Kristus, eller av kristne familieoverhoder, eller det er lederskap som blir utøvd av en gruppe personer som har fått myndighet til å gi rettledning eller treffe avgjørelser og dømme under ledelse av Guds utnevnte konge, kan vi spørre: Vil vi respektere et slikt lederskap i den nye ordning? Respekterer vi et slikt lederskap nå?
17 Under det tusenårige styre vil Kristus Jesus fullt ut ivareta sin oppgave som ’fyrste og hersker’ over alle sine undersåtter. (Es. 55: 4) Hans regjering vil erstatte «keiserens» regjeringer, og den vil bli en aktiv regjering, hvis ledelse av jordens anliggender vil bli merkbar på mange måter. Vil vi reagere positivt på Kongens befalinger? Våre framskritt mot fullkommenhet, ja, selve livet, vil avhenge av at vi gjør det.
18. Hvilke situasjoner oppsto på Sinears sletter og i det gjenoppbygde Jerusalem, og hvordan viser dette hvilken innvirkning lederskap kan ha på menneskers forhold?
18 Etter den verdensomfattende vannflommen på Noahs tid ga Jehova Gud dem som overlevde, påbud om å oppfylle jorden og spre seg ut over den. Da mange samlet seg på Sinears sletter og bestemte seg for å bli der og bygge en stor by, håndhevet Jehova sin suverene vilje ved å forvirre deres tungemål, og han ’spredte dem ut over hele jorden’. (1 Mos. 9: 1; 11: 1—9) Mange hundre år senere, da jødene vendte tilbake fra fangenskapet og gjenoppbygde Jerusalem, var byen underbefolket, ifølge Nehemias’ beretning, og det ble derfor kastet lodd, og hvert tiende familieoverhode ble tydeligvis valgt ut til å flytte inn i byen med sin familie. Det var også noen som frivillig bosatte seg i Jerusalem, og de ble velsignet av folket for dette. Det er ikke sikkert at alle de som ble valgt ut, var spesielt begeistret for å flytte til Jerusalem. Men det at de reagerte positivt, viser at de hadde tro og var interessert i at «den hellige stad» skulle fungere effektivt. — Neh. 7: 4; 11: 1, 2.
19, 20. a) Hvilke spørsmål oppstår på bakgrunn av dette med hensyn til livet i Guds nye ordning? b) Hvordan kan vi nå vise at vi er forberedt på slike ting?
19 Sett at du i Guds nye ordning fikk beskjed om å flytte, kanskje til et sted langt borte, og gjøre det til ditt hjem. Ville du da gjøre det? Sett at du ble bedt om å flytte til et tettere befolket område, til et sted hvor det under ledelse av Rikets regjering ble utført et arbeid som krevde at en gruppe mennesker samarbeidet og gjorde seg spesielle anstrengelser. Eller sett at du fikk anledning til å flytte frivillig. Hva ville du da gjøre? Ville du la det du selv foretrakk, være avgjørende for hva du skulle gjøre, og ville du føle at din lykke var uløselig knyttet til et bestemt geografisk område eller til de omgivelser som du selv valgte?
20 Vi kan til en viss grad allerede nå vise at vi har en rett innstilling, ved å reagere positivt på oppfordringer eller forslag av lignende art. Følger vi villig henstillinger om å samarbeide, også når det gjelder slike små ting som å benytte bestemte plasser i et møtelokale eller på en stevneplass? Kvier vi oss for å forkynne det gode budskap i bestemte distrikter? Hvis våre personlige omstendigheter og forpliktelser tillater det, er vi da villige til å tjene der hvor behovet er større, selv om det betyr at vi må omplantes fullstendig og kanskje gi avkall på visse bekvemmeligheter og lignende? Hvor stor tro viser vi, og hvor oppriktig interessert er vi i å fremme interessene til det «nye Jerusalem», Guds rikes styre ved Kristus Jesus?
Vis respekt trass i andres ufullkommenhet
21. Hvorfor krever det at Gud bruker jordiske representanter, virkelig tro av oss?
21 Vi må dessuten være klar over at det er nødvendig å vise tro på Jehova Guds og hans Sønns evne til å bruke menneskelige representanter til å styre. Vi ville kanskje reagere villig og raskt hvis en engel eller en mektig tordenrøst fra himmelen ga oss instrukser eller oppdrag. Men hvordan reagerer vi hvis vi får et oppdrag gjennom en jordisk representant for den himmelske regjering? Det krever mer tro, ikke sant?
22, 23. a) I hvilken utstrekning har menneskelig ufullkommenhet innvirkning på den tjeneste disse jordiske representanter utfører, og hvordan kan det berøre oss? b) Vil ufullkommenheten og tendensen til å bedømme feil forsvinne umiddelbart etter den ’store trengsel’? c) Hvilke spørsmål oppstår som følge av dette?
22 I dag finnes det grupper av eldste som virker innen de lokale, kristne menigheter, og et styrende råd av eldste som tjener hele den verdensomfattende menighet. De som utgjør disse grupper av eldste, er alle ufullkomne, men ved hjelp av Guds hellige ånd er de i stand til å tjene i samsvar med Guds vilje og hensikt på en utmerket måte. Finner vi det vanskelig å respektere slike menn eller å samarbeide med dem fordi vi er klar over at de ikke er fullkomne? Hvordan vil det da bli i begynnelsen av den nye ordning?
23 Selv om Guds nye ordning helt fra begynnelsen av vil bringe stor glede, vil ufullkommenheten ikke forsvinne i løpet av den første dagen, uken eller måneden eller i løpet av det første året, nei, ikke engang i løpet av det første tiåret etter at den ’store trengsel’ er over og Satan er blitt kastet i avgrunnen. Hvis den gjorde det, hvorfor skulle Gud da avsette 1000 år til å gjøre menneskene fullkomne og forlike dem med seg? Sett at noen som har fått myndighet som Rikets representanter, på grunn av sin ufullkommenhet gjør noe som får uheldige følger for en av oss, noe som kanskje resulterer i en eller annen handling eller ordning som vi føler ikke er akkurat slik den burde være, og som forårsaker en del ubehageligheter eller misnøye. Vil vi bli utålmodige og opphisset hvis det ikke straks blir rettet på dette? Vil vi bli fristet til å ta saken i vår egen hånd og forsøke å rette på det som vi mener det bør rettes på? Hvordan reagerer vi på lignende forhold nå, når vi forbereder oss til livet i Guds nye ordning?
24, 25. a) Hvorfor døde Ussa for Guds hånd? b) Hvilket motiv kan han ha hatt, og hva manglet han i så fall?
24 Vi kan ta lærdom av noe som hendte da David forsøkte å føre paktens ark til Jerusalem. Arken ble plassert på en vogn, i stedet for at Kahats sønner av levittenes stamme bar den på skuldrene ved hjelp av bærestenger (slik loven foreskrev). På et bestemt sted ble de oksene som trakk vognen, ustyrlige, og en mann som het Ussa, rakte ut sin hånd og grep tak i arken. Hva ble resultatet? Jehova Gud «slo ham der for hans forseelse, så han døde der ved Guds ark». (2 Sam. 6: 1—7) Hva var det Ussa gjorde som var galt?
25 Ifølge Guds lov var det dødsstraff for å røre den hellige ark for andre enn de prester som var spesielt bemyndiget til det. Loven var offentlig kjent, og ettersom Ussa uten tvil var levitt (men ikke prest), burde han hatt bedre kjennskap enn andre til Guds uttrykkelige forbud. Han valgte å overtre dette forbudet, idet han kanskje trakk den slutning at omstendighetene gjorde det berettiget. Han mente kanskje at hvis ikke han gjorde noe for å støtte arken, ville den helt sikkert velte. Hvis det er tilfelle, manglet han tro på Guds makt til å ta seg av tingene på en slik måte at det ikke blir nødvendig for noen av hans tjenere å overtre hans uttrykkelige forbud. På den annen side kan han også ha tenkt at han nå hadde anledning til å gjøre seg selv til en ’helt’ og oppnå ry som ’Ussa, mannen som hindret at den hellige ark veltet’. Uansett hvilket motiv han hadde, viste han mangel på respekt.
26. Hva kan vi lære av beretningen om Ussa?
26 Ubibelske handlinger og metoder, overmot og egenmektighet kan aldri rettferdiggjøres. I betraktning av alt det vi får anledning til å glede oss over i Guds nye ordning, burde vi ikke la forskjellige ting som kan inntreffe i begynnelsen, og som skyldes menneskelig ufullkommenhet, få gjøre oss opphisset eller få oss til å tale eller handle ubesindig. Vi bør ’bevare fatningen i alle ting’, idet vi er klar over at prinsippet «bedre er enden på en ting enn begynnelsen» også vil få sin anvendelse under Guds Sønns tusenårige styre, og at det er «bedre å være tålmodig enn overmodig. . . . for vreden bor i dårers barm». — 2 Tim. 4: 5, NW; Pred. 7: 8, 9.
27, 28. Hva er den rette handlemåte å følge hvis det oppstår noe som det er nødvendig å rette på?
27 Hvis vi ikke er bemyndiget til å handle i en bestemt sak, kan vi underrette dem som er det. I stedet for deretter å bli utålmodige og selv forsøke å ’støtte arken’ kan vi vise tro på Guds ledelse og sette vår lit til at han med tiden vil vende alt til det beste. Som det sies i Salme 4: 5: «Vredes, men synd ikke! Tenk etter i eders hjerte på eders leie og vær stille!» — Se også Salme 63: 7—9.
28 Vi kan derfor forberede oss til livet i Guds nye ordning nå ved å vise respekt for de foranstaltninger som Guds Sønn treffer i den kristne menighet, og være forvisset om at Jehova Gud og Kristus Jesus aldri er uvitende om ting som det er nødvendig å rette på.
[Bilde på side 491]
Betyr det at en ønsker å oppnå fysisk sunnhet, at en er rede til å leve i Guds nye ordning? Ti spedalske kom til Jesus for å bli helbredet, men bare én av dem hadde et hjerte som tilskyndte ham til å lovprise Gud. Hvordan er ditt hjerte?