Spørsmål fra leserne
• I 2 Mosebok 6: 3, (AS) sa Gud til Moses at Abraham ikke kjente ham ved navnet Jehova, men likevel identifiserer Gud seg for Abraham som Jehova, og Abraham kaller ham med dette navn i 1 Mosebok 15: 7, 8 (AS). Hva er forklaringen? — J. M., England.
Det hebraiske uttrykket i 2 Mosebok 6: 3 som spørsmålet dreier seg om, kan oversettes på to måter, enten som en erklæring eller som et spørsmål. Det vanlige er å gjengi det som en erklæring, slik som i King James oversettelsen: «Ved mitt navn Jehova var jeg ikke kjent for dem.» Berrys interlineære oversettelse gjengir det i spørsmålsform: «Gjorde jeg meg ikke kjent for dem ved mitt navn Jehova?» Gjengivelsen i fotnoten i New World-oversettelsen tar denne muligheten i betraktning. Vi leser der: «Gjorde jeg meg ikke kjent for dem hva mitt navn Jehova angår?» Denne gjengivelsen i spørsmålsform fjerner naturligvis straks hele vanskeligheten; men den forekommer bare unntagelsesvis, og i hovedteksten i New World-oversettelsen blir den vanlig godtatte formen brukt. Det vil være nyttig å lese 2 Mosebok 6: 1—8, NW:
«Da sa Jehova til Moses: ’Nå skal du få se hva jeg vil gjøre med Farao, for på grunn av en sterk hånd vil han sende dem bort, og på grunn av en sterk hånd vil han drive dem ut av sitt land.’ Og Gud fortsatte å tale til Moses og si til ham: ’Jeg er Jehova. Og jeg åpenbarte meg tidligere for Abraham, Isak og Jakob som Gud den allmektige, men hva mitt navn Jehova angår, gjorde jeg meg ikke kjent for dem. Og jeg opprettet også min pakt med dem om å gi dem Kana’ans land, det landet hvor de hadde sine midlertidige boliger der de oppholdt seg midlertidig. Og jeg, ja jeg, har hørt sukkene fra Israels sønner, som egypterne holder som slaver, og jeg vedblir å huske min pakt. Si derfor til Israels sønner: «Jeg er Jehova, og jeg skal visselig føre dere ut fra egypternes byrder og utfri dere fra deres slaveri, og jeg skal sannelig kreve dere tilbake med utstrakt arm og med store straffedommer. Og jeg skal visselig ta dere til meg som et folk, og jeg skal sannelig vise at jeg er deres Gud, og dere skal visselig kjenne at jeg er Jehova deres Gud, som fører dere ut fra Egypts byrder. Og jeg skal visselig føre dere inn i det land som jeg med oppløftet hånd svor å ville gi Abraham, Isak og Jakob, og jeg skal sannelig gi dere det til eiendom. Jeg er Jehova.»’»
Navnet «Jehova» er den forårsakende form av tredje person entall av verbet «å være», og betyr bokstavelig «Han lar bli til». Han «lar bli til» i samsvar med sin hensikt. Det var meget passende at navnet ble framhevet overfor Moses ved denne anledning, for Jehova skulle til å begynne å la sin hensikt med sitt folk i Egypt bli utført. Fire hundre og tretti år tidligere hadde han lovt Abraham at han skulle gjøre ham til et stort folk. (1 Mos. 12: 2) Deretter sa Gud til Abraham at hans ætt skulle bli undertrykt som slaver i et fremmed land, men at de skulle bli utfridd og få slå seg ned i det lovte land, Kana’an. (1 Mos. 15: 7, 13—16) Disse løftene ble overført til Isak og Jakob, men Jehova lot ikke løftene bli oppfylt på noen av dem. De kjente det bokstavelige navn Jehova og brukte det, men de fikk ikke kjenne eller oppleve ham som Den som forårsaket at disse løftene ble oppfylt.
Nå på Moses’ tid led Israel nede i Egypt, og i sine prøvelser kunne kanskje israelittene rope: ’Hvor er Jehova, våre forfedre Abrahams, Isaks og Jakobs Gud? Se på, vår sørgelige tilstand. Hva har han gjort? Hvorfor gjør han seg ikke kjent for oss? Hvorfor har han ikke latt sine løfter og pakter bli til virkelighet?’ Jo, saken var at i fire hundre og tretti år hadde disse løftene foreligget, og nå var tiden inne til at de skulle begynne å bli oppfylt. Derfor minnet Gud Moses om navnet Jehova, og sa at han nå skulle til å vise Israel anvendelsen av dette navnet, «Han lar bli til». Han ville demonstrere at han svarer til betydningen av sitt navn. Han ville handle i samsvar med dets betydning ved å la de løfter bli oppfylt som han hadde gitt til Abraham, Isak og Jakob. Hebreerne skulle få kjenne Jehova på en måte som deres forfedre ikke hadde kjent ham på, nemlig ved en virkelig demonstrasjon i samsvar med navnets betydning. Han ville utfri dem fra Egypt som en nasjon, og derved la sitt gamle løfte bli oppfylt. Israel kunne nok ha følt seg forlatt og ment at Gud hadde så godt som opphørt å være til, men Moses fikk likevel befaling om å si til dem at han var sendt av «Jeg skal vise at jeg er». Og ved sine mektige gjerninger og befrielsesverk viste Jehova at han er Befrieren, og at han lar sine hensikter med sitt folk Israel bli satt i verk. — 2 Mos. 3: 14, NW; 2 Sam. 7: 23.
Akkurat som hebreerne i Egypt fikk kjenne Jehova på en måte som han aldri hadde vært kjent på for deres forfedre, fikk også Farao og egypterne lære ham å kjenne. De må sikkert ha kjent det bokstavelige navnet på den Gud hebreerne dyrket, det folket som hadde vært iblant dem i to hundre og femten år. Likevel tordnet Farao: «Hvem er Jehova, at jeg skulle adlyde hans røst om å sende Israel bort? Jeg kjenner ikke Jehova i det hele tatt, og hva mer er, jeg kommer ikke til å sende Israel bort.» (2 Mos. 5: 2, NW) Senere sa Gud: «Egypterne skal visselig kjenne at jeg er Jehova, når jeg rekker ut min hånd imot Egypt.» (2 Mos. 7: 5, NW) Skjønt Farao og egypterne kjente Jehovas navn, kjente de ham ikke som en handlingens Gud, og anerkjente ham ikke som en som hadde noen som helst virkelig makt eller betydning som man behøvde å regne med. Men da han grep inn overfor dem, fikk de kjenne ham på en måte som de tidligere ikke hadde kjent ham på, akkurat som hebreerne fikk kjenne ham på en måte som deres forfedre Abraham, Isak og Jakob aldri hadde kjent eller opplevd ham på.
I dag kjenner denne verdens hovmodige herskere det bokstavelige navn Jehova, men i likhet med Farao og egypterne i fortiden nekter de å kjenne ham som en som har noen som helst betydning. I Harmageddon skal de imidlertid få kjenne at han er Jehova. Mer enn seksti ganger sa Esekiel til det frafalne Israel og andre nasjoner at de skulle få kjenne Jehova. De kjente naturligvis det bokstavelige navnet. Esekiels advarsel den gang gjelder kristenheten og andre nasjoner nå. Da Jesus var på jorden, sa han til Jehova: «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden.» Dette lignet den oppgaven Moses hadde da han gikk for å gjøre Guds navn Jehova kjent for de undertrykte hebreere i Egypt. Når Kristus slår til i Harmageddon, vil han igjen åpenbare Jehovas navn, og det på en måte som vil overbevise alle om at Jehova er en Gud som «lar bli til» i samsvar med sine hensikter. — Esek. 6: 7, 10, 13, 14, AS; Joh. 17: 6, NW.
La oss til slutt ta en menneskelig illustrasjon. En mann er kanskje kjent som en stridsmann. Kanskje han også blir kalt en stridsmann. Likevel kan han se svært fredelig ut for deg. Du har ikke sett ham stride. Så får du mange år senere se ham bli harm på grunn av noe ondt som er blitt gjort, og han farer opp og strider for det som er rett. I likhet med andre omkring deg kan du ha kalt ham for en stridsmann før, men nå kjenner du ham virkelig for første gang på en virkningsfull måte som en stridsmann. Du ser at han svarer til sitt navn du ser ham demonstrere det, handle i samsvar med det. Nå kjenner du ham på en måte som du aldri har kjent ham på før. På samme måte har Jehova Gud mange egenskaper som er uttrykt ved titler, og disse egenskaper var blitt demonstrert for Abraham, Isak og Jakob. De kjente også navnet Jehova, men de fikk aldri se dets indre mening demonstrert slik som deres etterkommere fikk da han befridde Israel fra Egypt som en oppfyllelse av den lovte hensikt med hensyn til deres avkom. Det befridde folk kjente virkelig Jehova som en Gud som «lar bli til».