sønn». Da Judas fikk se følgene av sin foraktelige handlemåte, fikk han samvittighetsnag, men han var ikke virkelig i stand til å angre, for han hadde handlet med fullt overlegg og fortsatte å følge en selvisk handlemåte. — Matt. 26: 6—16; Mark. 14: 21; Joh. 12: 1—8; 17: 12, NW.

Slike utilgivelige synder er en slående kontrast til slike synder som Gud tilga. Den alvorlige synd som David gjorde seg skyldig i, ble således tilgitt på grunn av hans trofaste tjeneste gjennom mange år, på grunn av hans oppriktige anger og på grunn av Guds pakt med ham. En bør imidlertid ikke overse at han ikke ble tilgitt uten å bli straffet for sin synd. Av lignende grunner ble også Peter tilgitt da han fornektet sin Herre. Han var ikke lik Judas, men hadde tjent sin Herre ærlig og oppriktig. Hans synd skyldtes kjødets svakhet, og derfor angret han også og ble tilgitt. — 2 Sam. 12: 7—14; Sl. 51: 3—21; Matt. 19: 27; 26: 69—75.

Å be om tilgivelse

På bakgrunn av disse eksempler på hvilke synder Gud tilga, og hvilke han ikke tilga, kan en kristen som oppriktig angrer sin synd, komme til Gud og tillitsfullt be om tilgivelse, og dette kan han gjøre av følgende bibelske grunner:

Han kan i likhet med David be om tilgivelse fordi han er født som en synder: «Se, . . .  min mor har unnfanget meg i synd.» Han kan også be om tilgivelse på grunnlag av den trofaste tjeneste han har utført, og på grunnlag av Guds barmhjertighet: «Du er en Gud som tilgir, nådig og barmhjertig.» Et annet grunnlag for å be om tilgivelse er Guds navn: «For ditt navns skyld, [o Jehova], forlat meg min misgjerning! for den er stor.» Noe som er nær knyttet til det foregående, er en annen bønn David kom med: «Fri meg fra blodskyld, Gud, . . . Så skal min tunge juble over din rettferdighet.» En kristen har særlig i Jesu gjenløsningsoffer et grunnlag for å kunne be Gud om tilgivelse: «I hvem vi har forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse.» — Sl. 51: 7; Neh. 9: 17; Sl. 25: 11; 51: 16; Ef. 1: 7.

Hvis en kristen som har syndet, føler at han ikke er i stand til å be fordi hans synd har gjort ham åndelig syk, hva skal han så gjøre? «Han kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens [Jehovas, NW] navn, og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren [Jehova, NW] skal reise ham opp, og har han gjort synder, skal de bli ham forlatt.» — Jak. 5: 14, 15.

Selv om synden er så alvorlig at det blir nødvendig å utstøte vedkommende, betyr ikke dette at synden er utilgivelig. For å være sikker på å oppnå Guds tilgivelse må en kristen imidlertid rette seg etter hans lover ved også å bekjenne sin synd for dem som er satt til å vokte Guds menighet, og villig underkaste seg den straff som blir pålagt ham. At slike synder er tilgivelige, framgår tydelig av det apostelen Paulus sa angående en som hadde syndet: «Det er nok for ham med den straff han har fått av de fleste, så at I derimot heller skal tilgi og trøste ham, for at han ikke skal gå til grunne i ennå større sorg.» — 2 Kor. 2: 6—8.

Frykten for å ha begått den utilgivelige synd kan ofte spores tilbake til at en er fysisk overanstrengt, noe som kanskje igjen skyldes at en er altfor samvittighetsfull. La aldri Djevelen få gjøre deg så motløs at du innbiller deg at du har begått den utilgivelige synd, og derfor gir opp å tjene Gud og gjøre det som er rett. Jehova Guds veier er ikke bare rettferdige, men også vise og framfor alt kjærlige. Når han ikke har behag i den ugudeliges død, har han så visst heller ikke behag i å miste en eneste av sine tjenere. Fortsett derfor å ta til deg føde fra Guds Ord. Les særlig slike trøstende ord som de som står nedskrevet i Salme 103. Kom sammen med dine kristne brødre og ta del i Guds gjerning i den utstrekning du har evner og anledning til det. Når du gjør det, vil du vokse i tro, håp og kjærlighet og ikke frykte for at du har begått den utilgivelige synd. — 1 Kor. 13: 13.

Hvordan en kan unngå den plage som rammer verdens ånd

«De ble alle som én fylt med den hellige ånd og talte Guds ord med frimodighet.» — Ap. gj. 4: 31, NW.

 1. Hva er Jehovas dom angående det som skal ramme Babylon den store før den blir ødelagt?

DEN religiøse Babylon den store har verdens ånd. Den kommer til å bli ødelagt akkurat som fortidens Babylon ved Eufrat ble det. Guds dom er at den skal rammes av plager eller slag fra ham før den blir ødelagt. I fortiden lot han Egypt bli rammet av en rekke fryktelige slag eller plager fordi denne fortidens verdensmakt mishandlet hans folk. Han sa til Egypts konge eller Farao, som ikke ville slippe Jehovas folk fri fra urettferdig slaveri: «Denne gang sender jeg alle mine slag mot ditt hjerte og mot dine tjenere og ditt folk for at du kan vite at det ikke er noen lik meg på hele jorden. For nå kunne jeg ha rakt ut min hånd for at jeg kunne slå deg og ditt folk med pest, og for at du kunne bli utslettet fra jorden. Men jeg har i virkeligheten av denne grunn latt deg bli i live: for å vise deg min makt og for å la mitt navn bli kunngjort på hele jorden.» (2 Mos. 9: 13—16, NW) På lignende måte rammes den nåværende tingenes ordning av sju plager.

 2. Hva er i virkeligheten disse sju plager?

² Disse sju plager er slag, ugunstige domsavgjørelser, som Jehova Gud i egenskap av Dommer lar den nåværende tingenes ordning bli rammet av før Babylon den store, den babyloniske religions verdensrike, blir ødelagt. — Åpb. 15: 5 til 16: 21.

 3. a) Hvordan har Babylon den store handlet overfor folkene og kongene? b) Hva har hun fått føle i noen år og hva kan enhver som leser Vakttårnet, gjøre i denne forbindelse?

³ Som det framgår av apostelen Johannes syn, sitter «kvinnen», Babylon den store, på folk, skarer og nasjoner som taler alle slags språk, og undertrykker dem, og dette gjør hun på en måte som medfører store materielle