Eksempler på anerkjennelse av organisasjonen
1. Hvilket bibelsk eksempel har vi på at en misjonær anerkjente organisasjonen, og hva ble resultatet av dette?
VI VIL nå betrakte en del gode eksempler på rett anerkjennelse av den teokratiske organisasjon og dens styrende organ. Ikke så lenge etterat den kristne menighet var blitt organisert i Jerusalem, satte de jødiske ledere i gang en voldsom forfølgelse som atspredte menigheten og drev den bort fra byen. Bare apostlene ble tilbake der som det styrende organ. Evangelisten eller misjonæren Filip brakte forkynnelsen av det gode budskap nordover til Samaria, og det lyktes for ham å opprette en menighet der, hvis medlemmer han døpte. Men denne menigheten manglet en viktig ting: den hellige ånd med dens mirakuløse gaver. Filip ønsket at menigheten av disse vitner skulle få disse gavene. Han anerkjente den teokratiske organisasjon og visste at åndens mirakuløse gaver bare kunne bli tildelt ved Lammets apostler og når de var personlig til stede, og derfor sendte han bud til Jerusalem. Det var en uselvisk, lojal anerkjennelse av den teokratiske organisasjon fra en evangelists eller misjonærs side. Hva ble resultatet? Det apostoliske styrende organ sendte ned apostlene Peter og Johannes. Da kom tildelingen av ånden og dens gaver til de døpte troende i Samaria. Som det er skrevet: «Disse kom ned og ba for dem, forat de skulle få den hellige ånd; for ånden var ennå ikke falt på noen av dem, de var bare døpt til den Herre Jesu navn. De la da sine hender på dem, og de fikk den hellige ånd; . . . Ånden ble gitt ved apostlenes håndspåleggelse.» — Ap. gj. 8: 1—19.
2. Hvordan viste Paulus og Barnabas at de anerkjente organisasjonen, og hva ble resultatet?
2 Barnabas og Paulus som var misjonærer for de uomskårne folkeslag, ble senere meget besværet av spørsmålet om omskjærelsen i samband med hedningene. De hadde begge to den rette forståelse av spørsmålet, men da det ble strid om dette i menigheten i Antiokia, «vedtok de at Paulus og Barnabas og noen andre av dem skulle dra opp til apostlene og de eldste i Jerusalem og legge dette spørsmålet fram for dem». (Ap. gj. 15: 1, 2) Igjen ga anerkjennelsen av den teokratiske organisasjon gode resultater. Det styrende organ ble kalt sammen til et spesielt møte i Jerusalem, og spørsmålet ble grundig drøftet. Jakob ble brukt som Guds talerør ved at han henledet oppmerksomheten på oppfyllelsen av Skriften og ga uttrykk for den konklusjon man med rette måtte trekke angående de uomskårne, troende hedninger. Drevet av hellig ånd forfattet det styrende organ et brev som oppstilte hovedkravene til slike troende, og Paulus og Barnabas dro fra Jerusalem med brevet. Dette brevet ble lest i mange byer hvor spørsmålet ble diskutert. Når Paulus og hans medarbeider reiste omkring til de byene hvor det var troende, «påla de brødrene å holde de bud som var vedtatt av apostlene og de eldste i Jerusalem». Dette førte til at menighetene ikke lenger var svake og splittet av uenighet, men «så ble da menighetene styrket i troen, og vokste i tall for hver dag». (Ap. gj. 15: 3 til 16: 5) Anerkjennelse av den teokratiske organisasjon forener og styrker og bringer vekst.
3. Hvem må likeledes anerkjenne organisasjonen i dag, og hvorfor og hvordan?
3 I dag må likeledes den teokratiske organisasjon anerkjennes av avdelingstjenerne og alle andre spesielle representanter for organisasjonen, og av dem som er utnevnt av den til tjenestestillinger. Liksom apostelen Paulus la hendene på sin unge følgesvenn Timoteus, har den synlige teokratiske organisasjon under Kristus lagt sine hender på disse utnevnte tjenere og representanter og innsatt dem i deres stillinger. Det de nå må gjøre, er å ta imot instruksene fra organisasjonen og følge dem samvittighetsfullt. De må gjøre det med den kongelige Hersker i Jehovas teokratiske organisasjon i tankene, og gjøre det i villig anerkjennelse av Kongen og til hans ære.
4, 5. Hvordan viste Joab at vi ikke må forsøke å ta æren selv og stille vår Konge i skyggen?
4 Det bør ikke gjøres noe forsøk på å ta æren selv og stille Kongen i skyggen. Tenk for eksempel på Davids nevø, hærføreren Joab. Så lenge han hadde en rett sinnsinnstilling overfor kongen, fulgte han den rette handlemåte og anerkjente ham. Kongeriket Ammon hadde fornærmet kong Davids sendebud grovt, og Joab, som var hans hærfører, kjempet mot hovedstaden Rabba og inntok vannbyen, det vil si den delen av byen hvor vannforsyningen var, eller den festningen som beskyttet vannforsyningen. Da denne livsviktige delen av byen var tatt, kunne ikke hovedstaden holde ut stort lenger, og det var ikke til å unngå at den til slutt ville bli nødt til å overgi seg. Nå drev ikke Joab beleiringen av byen så vidt at han erobret den for å vinne berømmelse for seg selv, men han viste den rette respekt for sin jordiske overherre og sin tro på at den teokratiske ordning av de ting som hadde med Jehovas salvede konge å gjøre, var den rette. Han foretrakk å la Jehovas salvede konge fullføre erobringen av fiendens kongeby og få berømmelsen for denne bedriften, selv om han, Joab, hadde gjort det viktige forberedende arbeid.
5 «Så sendte Joab bud til David og lot si: Jeg har stridd mot Rabba og inntatt vannbyen. Samle nå du restene av folket og leir deg mot byen og innta den, så det ikke blir jeg som inntar byen, og mitt navn blir nevnt over den! Da samlet David alt folket og dro til Rabba; og han stred mot det og inntok det. Og han tok deres konges krone fra hans hode; den veide en talent gull, og der var på den en kostbar sten; nå kom den på Davids hode. Og det store hærfang han hadde tatt i byen, førte han med seg bort.» — 2 Sam. 12: 26—30; 10: 1—7.
6, 7. a) Hvordan unnlater en utnevnt tjener å bruke sin tjenestestilling som et middel til å vinne personlig berømmelse? b) Hva tar han sikte på og hva arbeider han for i stedet for personlig berømmelse?
6 Det er på samme måte i dag. En utnevnt tjener eller representant for den teokratiske organisasjon kan bli tildelt et spesielt arbeid han skal gjøre. Han går i gang med å gjøre det. Gud velsigner ham med framgang. Arbeidet er nesten ferdig, eller skal til slutt kunngjøres. Hvis organisasjonens representant eller utnevnte tjener ønsket publisitet, ville han prøve å fortsette til det fullførte arbeid ble brakt fram for offentlighetens oppmerksomhet, og få sitt eget navn knyttet til det og nevnt over det, og på den måten oppnå smigrende berømmelse for seg selv. Men han innser fornuftigvis at han bare er en teokratisk slave som har fått et priviligert arbeid å gjøre i organisasjonen, og at han ikke fortjener noen offentlig ros for det arbeid han er blitt beæret med å gjøre, og som han bare var i stand til å utføre ved Jehovas og hans Konge Jesu Kristi hjelp. Han brukte ikke dette priviligerte, tildelte arbeid som et middel til å vinne selvisk, personlig berømmelse, noe som ville trekke oppmerksomheten mot ham selv og fordunkle betydningen av den teokratiske organisasjon, hvis slave han er.
7 Derfor holder han seg i bakgrunnen. Han holder sin egen del av arbeidet borte fra offentlighetens øyne. Han trer til side og lar sin overordnede i organisasjonen fullføre arbeidet og ta de nødvendige skritt for å føre det hele fram til et vellykket resultat som bringer det fram for offentlighetens oppmerksomhet. Han lar således æren for det utførte arbeid gå til organisasjonens kongelige Hode, Jesus Kristus. Han foretrekker å la organisasjonen få æren for arbeidet og få det offentlig anerkjent som en del av hele den teokratiske organisasjons arbeid. La organisasjonen få æren, la det være verdsettelse av organisasjonen som blir bygd opp hos offentligheten, la det først og fremst være organisasjonen offentligheten har i tankene og taler om og har tillit til, i stedet for at det blir vist smigrende oppmerksomhet overfor et tilfeldig medlem av den, en som bare er en slave i den. Dette hindrer at det kommer personlig stolthet inn som fører til fall, og det betyr at man ydmyker seg under Guds veldige hånd forat han kan opphøye den trofaste i sin tid. — Jak. 4: 6, 7; 1 Pet. 5: 6.
8. Hvordan forpurret Joab kong Davids bruk av hærføreren Abner, og hvordan var han ulydig mot kongen i forbindelse med Absalom?
8 Om nå bare Joab hadde vært så teokratisk hele tiden! Men det var han ikke. Flere ganger ble han fylt av misunnelse overfor andre og fortørnelse over kongens bestemmelser. Dette drev ham til opprørske handlinger mot sin konge, og den siste av dem kostet ham livet. Etterat kong Saul var død, gjorde Juda stamme David til konge i byen Hebron. De andre elleve stammene valgte Isboset, Sauls sønn, til konge. Følgen var at det brøt ut borgerkrig. Etter en tid opptok hærføreren Abner, som var røket uklar med Isboset, underhandlinger med kong David for å bringe resten av stammene over til David som Jehovas salvede. Men Joab, som ønsket å få hevn over Abner, forpurret dette ved å narre Abner og drepe ham. (2 Sam. 2: 1 til 3: 39) Flere år senere gjorde Davids egen sønn Absalom opprør mot ham, tvang ham til å flykte fra Jerusalem over Jordan, og dro så ut med en overlegen hær for å kjempe mot ham og drepe ham og overta Israels trone. Da Joab og de andre offiserene dro ut til kampen, bød flyktningen David dem: «Far varsomt med den unge mann — med Absalom!» Men da det ble meldt at Absalom var blitt hengende i sitt lange hår i grenene på et tre da han prøvde å flykte fra nederlaget, gikk Joab dit bort og støtte med overlegg tre våpen i den hjelpeløse Absalom slik at han døde, til stor sorg for kongen. — 2 Sam. 15: 1 til 19: 4.
9. Hvordan hindret Joab Davids forfremmelse av hærføreren Amasa, og hvordan motarbeidet han Guds bestemmelse med hensyn til Salomo?
9 Absalom hadde gjort Amasa av Juda stamme til sin hærfører i opprøret. (2 Sam. 17: 24, 25) Etter Absaloms død ga Israels stammer uttrykk for ønsket om å få David tilbake til Jerusalem, men Juda stamme nølte med å føre ham tilbake. Som følge av Joabs opprørske handlinger sendte kong David bud til Amasa, og lovte at han skulle bli hans hærfører i stedet for den ulydige Joab. Karakteristisk nok ble Joab meget fortørnet over dette. En tid etter at David var kommet tilbake til Jerusalem og hadde gitt Amasa et oppdrag, møtte Joab Amasa. Da gjorde Joab det samme som Judas gjorde overfor Jesus — han lot som han ville gi Amasa et kyss, og da Amasa uten å ha mistanke lot være å ta seg i vare, tok Joab sverdet og stakk ham slik at hans innvoller rant ut. (2 Sam. 19: 8—15; 20: 3—13, 23—25) Joab visste at han var en morder, idet han «drepte dem og utøste blod i fredstid som om det var krig, og lot det komme blod på beltet han hadde om sine lender, og på skoene han hadde på sine føtter». (1 Kong. 2: 5) Da Davids Sønn Adonja ville gå utenom Jehovas utnevnelse av Salomo som kong Davids etterfølger og oppfordret en utvalgt gruppe menn til å innsette seg som konge, tok Joab imot oppfordringen og fulgte Adonja og støttet ham. For å hindre Adonja i formastelig å tilrane seg tronen, lot David sin elskede sønn Salomo bli offisielt kronet.
10. Hvordan døde Joab, og hvorfor på den måten?
10 Davids siste instruks til kong Salomo om Joab lød: «Gjør derfor som din visdom lærer deg, og la ikke hans grå hår fare med fred ned i dødsriket [Sheol, AT].» (1 Kong. 2: 6) Da tiden kom da Salomo skulle utføre denne instruksen, flyktet Joab og søkte til et fristed ved å gripe fatt i Jehovas alters horn og holde seg fast i dem. På dette hellige sted måtte han bli drept, fordi han, for å sitere Salomo, «hogg ned to menn som var rettferdigere og bedre enn han, og drepte dem med sverdet, så min far David ikke visste om det, Abner, Ners sønn, Israels hærfører, og Amasa, Jeters sønn, Judas hærfører». (1 Kong. 2: 28—35) Joabs misnøye og hans forsøk på å hindre bedre menn enn ham selv i å overta det embete han hadde misbrukt, førte til ulykke for ham.
11. Hvilken handlemåte fører til de beste resultater for en tjener i dag, og hva bør han ikke gjøre hvis han blir fjernet fra sin stilling?
11 Det fører til de beste resultater for de utnevnte tjenere i organisasjonen i dag å være lojale overfor Jehovas salvede Konge, den større David, og yte det beste de kan i sin tjenestestilling, og derved på rette måte anerkjenne den teokratiske organisasjon. Hvis det blir foretatt forandringer ved et avdelingskontor eller noen annen del av tjenesteorganisasjonen, og du blir fjernet fra din stilling, vokt deg da for å bli fortørnet og misunne den nyinnsatte hans stilling. Prøv ikke å sinke eller hindre den nye tjeneren i din tidligere stilling eller gjøre det vanskelig for ham, og unnlat ikke å nære et oppriktig ønske om at han må ha mer hell med seg i stillingen enn du hadde, for i denne tiden skal Guds organisasjon og hans arbeid ha framgang.
12. Når Selskapet foretar en forandring som berører en, hva bør man da gjøre for å unngå å få en slik ende som Joab eller å bli slik som Diotrefes?
12 For å motvirke eventuell følelse av tilsidesettelse og misnøye med at Selskapet har foretatt denne forandringen, bør man ydmykt godta den lærepenge som blir gitt ved forandringen, og rette på seg selv og forbedre seg i de henseender man bør gjøre det. Samarbeid lojalt med organisasjonen i en tuktet ånd og side om side med den bror som har overtatt din stilling, til beste for organisasjonen og til fremme av dens interesser. Unngå en slik sørgelig ende som Joab fikk. Tross aldri den teokratiske organisasjon og dens styrende organ slik som Diotrefes gjorde, som apostelen Johannes skrev følgende om: «Jeg har skrevet [som et medlem av det styrende organ] noe til menigheten; men Diotrefes, som gjerne vil være førstemann iblant dem, tar ikke imot oss [tar ikke imot noe fra oss med respekt, NW]. Derfor vil jeg, når jeg kommer, minne om de gjerninger som han gjør idet han baktaler oss med onde ord; og ikke tilfreds med dette tar han ikke selv imot brødrene, og dem som vil det, hindrer han og støter dem ut av menigheten. Du elskede! ta ikke etter det onde, men det gode.» (3 Joh. 9—11) Ydmyk deg derfor og underordne deg lojalt organisasjonens utnevnelse av tjenere.
Utålmodighet fører til formastelige handlinger
13. Hvordan kan en tjener vise at han unnlater å vente på Jehova når han blir irettesatt av organisasjonen?
13 I sin anerkjennelse av den teokratiske organisasjon må man ikke unnlate å adlyde følgende råd: «Bi på [Jehova] og ta vare på hans vei!» «Bi på [Jehova], vær ved godt mot, og ditt hjerte være sterkt, ja, bi på [Jehova]!» (Sl. 37: 34; 27: 14) Dette betyr blant annet at man ikke må løpe foran organisasjonen på forskjellige måter. Man kan gjøre dette på en negativ måte. Hvordan? Man kan få en irettesettelse fra organisasjonen fordi man har gjort et feiltrinn eller på grunn av uriktig oppførsel i sin tjenestestilling. Hvis den irettesatte sier til seg selv: «De verdsetter ikke min tjeneste,» da overvurderer han seg selv og tar seg selv for alvorlig, og han oppfatter ikke poenget ved irettesettelsen. Hvis han blir dypt såret over irettesettelsen, kan han kanskje innbille seg at han ikke er til noen nytte i tjenestestillingen, eller han mener kanskje at han burde hevne seg. Så tar han saken i sin egen hånd og forlater plutselig stillingen uten å gi beskjed og uten noe pålegg fra organisasjonens styrende organ om å gjøre det, og lar tjenestestillingen passe seg selv. Dette er en overilet, uklok handling. En irettesettelse er ikke det samme som fjernelse fra en stilling; det er en tilrettevisning til gagn for stillingen og for den som har den. Det riktige er å ta irettesettelsen som noe fortjent og som en spore til å gjøre det bedre, til å utføre organisasjonsinstruksene på rett måte, og så vente på hva organisasjonen dernest vil gjøre, om den vil fjerne den irettesatte eller beholde ham i stillingen fordi han har forandret sin handlemåte. Husk: «Tilrettevisninger til tukt er en vei til livet.» (Ordspr. 6: 23) Dra nytte av irettesettelsen, vent på Jehova, representert ved sin teokratiske organisasjon, og vinn livet.
14. Hvordan prøver noen som føler seg mer fremmelige eller trofaste enn andre, å løpe i forveien, slik som noen gjorde under domsprøvene i 1917 og 1918?
14 Undertiden synes noen at de er særlig fremmelige, det vil si, de synes at de er særlig tidlig utviklet mentalt eller åndelig, eller de mener de er meget mer trofaste enn de fleste andre i organisasjonen, som forekommer dem å være tungnemme, tilbakeliggende og stillestående. De har for store tanker om seg selv og blir utålmodige med de andre og endog med hele den teokratiske organisasjon. De mener så at de må ta ledelsen og vise organisasjonen hva virkelig framgang er og hva virkelig fremskreden tanke og forståelse er, og så bryter de ut og tar med seg så mange «fremskredne» som de kan, og skiller lag med den teokratiske organisasjon. Så oppretter de sitt eget og etter deres mening overlegne, mer fremskredne selskap. Under de strenge domsprøvene i 1917 og 1918 var det en del fremstående menn i Selskapet Vakttårnet som gjorde nettopp dette, og de opprettet sine egne, utskilte organisasjoner. Men hvordan er det fatt med dem etter disse trettiseks årene, og hvordan er det på den annen side fatt med Jehovas teokratiske organisasjon i dag?
15. Hvordan tjener Moses’ eksempel til å irettesette dem som forlater Jehovas organisasjon og lager seg en organisasjon selv?
15 Det er mange utmerkede eksempler i Bibelen på mennesker som ikke valgte en slik overilet, utålmodig handlemåte. Ta for eksempel Moses. Moses hadde en anledning, som han ikke selv hadde skapt, til å la Jehova Gud selv opprette en ny forbilledlig teokratisk organisasjon med Moses som det patriarkalske overhode, som erstatning for det troløse Israels folk som hadde brutt sin lovpakt med Gud og hadde vendt seg til tøylesløs kalvedyrkelse. I sin harme sa Jehova til Moses: «La meg få råde, så min vrede kan opptennes mot dem, og jeg kan ødelegge dem; så vil jeg gjøre deg til et stort folk.» Men Moses hadde ikke noen tanke på å opphøye seg selv; han tok større hensyn. Hvis Jehova der i ørkenen hadde ødelagt det folket som han så ærefullt hadde utfridd fra Egypt, ville det ha brakt forhånelse over hans navn. Det ville ha gitt egypterne og andre hedninger anledning til å spotte Jehovas navn eller tillegge ham urette, onde motiver. Moses husket Jehovas pakt med Abraham, Isak og Jakob, som berørte deres etterkommere, Israels folk. I stedet for begjærlig å gripe anledningen til selv å bli forherliget i en ny organisasjon som Jehova kunne danne, bønnfalt han Jehova om å føle medlidenhet med sitt gjenstridige folk og ta hensyn til den trofaste levning for sitt eget navns skyld. (2 Mos. 32: 1—14) Virker ikke Moses uselviske handlemåte som en irettesettelse av dem som forlater Jehovas organisasjon og lager seg en organisasjon selv?
16, 17. Hvordan ble Josva og Kaleb prøvd i forbindelse med å vente på Jehova, og hva gjorde de?
16 Josva og Kaleb er også lysende eksempler på mennesker som ventet på Jehova, og som fortsatte å tjene ham trofast og ikke forsøkte å løpe foran ham. I det andre året etter utgangen av Egypt, da de tolv speiderne var vendt tilbake etter å ha utforsket det lovte land, landet som flyter med melk og honning, fordreide ti av speiderne kjensgjerningene om landet. De skremte folket fra å følge Jehova Gud og straks marsjere inn under hans ledelse, utrydde de dømte hedenske innbyggere og ta landet i besittelse og derved hevde Jehovas pakt. Josva og Kaleb ga derimot en sannferdig rapport og lovpriste Jehovas makt over fienden, for å gi Israels folk mot til å dra inn i landet til seier. På grunn av Israels mangel på tro på den allmektige Gud og på grunn av deres åpenlyse opprør mot ham ved denne anledning, dømte Jehova de troløse som klaget, til å dø i ørkenen, og hele folket til å vandre i ørkenen i førti år før han ville føre de overlevende inn i det lovte land.
17 Hva gjorde Josva og Kaleb etterat Gud hadde tatt denne beslutningen? Sa de: ’Dette folket er for tregt og feigt for oss, vi vil gå videre for oss selv’? Skilte de seg ut fra israelittene fordi de ikke gjorde framskritt, fordi de ikke var modige nok, men lette å skremme, slik at de ble straffet med trettini års utsettelse av innmarsjen i det lovte land og ble holdt i stillstand i den tiden? Mente de at de selv var så storartet trofaste og rettferdige, og bestemte de seg til at de ikke ville gå og drive omkring med et slikt folk i alle de årene? Nei; de stolte på Jehovas løfte om at han ville bevare dem og føre dem ut av den dømte generasjon og begunstige dem med å få dra inn i landet etter den fastsatte frist. De ydmyket seg under hans veldige hånd og holdt seg til den nasjonale organisasjon fordi Jehova selv gjorde det, og fordi Moses gjorde det, idet han igjen bønnfalt Gud om ikke å utrydde folket og gjøre av ham et større og sterkere folk enn dette». — 4 Mos. 13: 25 til 14: 38.
18. Hvordan kan det sies at de ikke tapte noe fordi de valgte den handlemåten, og hva er de eksempler på?
18 Kaleb og Josva tapte ikke noe på at de valgte å bære følgene av israelittenes dårlige oppførsel sammen med dem og ikke fordristet seg til å dra av sted på egen hånd inn i det lovte land. Nei, de tapte ikke noe, for i løpet av disse trettini venteårene så de hvordan Jehova fortsatt gjorde mektige gjerninger for sitt folk, og de samlet seg verdifull erfaring. Da Jehovas tid var inne, fikk de spesiell tillatelse av ham til å dra inn i Kana’an sammen med de trofaste levitter, Josva som Moses’ etterfølger i stillingen som leder for folket, og Kaleb som hans trofaste medstrider for hevdelsen av Jehovas overhøyhet. Tenk på hvor verdifulle Josva og Kaleb var for den synlige teokratiske organisasjon dengang! For noen utmerkede eksempler de var på trofasthet, på teokratisk undergivenhet og på dyktighet i Guds arbeid, og så tydelig det framgår i forbindelse med dem at Gud belønner dem som viser ham lojalitet og hengivenhet! De er også utmerkede eksempler for oss under våre prøvelser i dag.
Ære til dem som viser ære
19. a) For hvilken utvidelse bør vi arbeide, og hvordan bør vi hjelpe de troende i de fremmede land vi arbeider i, til å se organisasjonens omfang? b) Hvordan kan vi være ansporende eksempler på den rette handlemåte overfor den?
19 Etter som Guds Ord, Bibelen, er en bok for en organisasjon, gir den alle tenkelige tilskyndelser og oppmuntringer til å sette den teokratiske organisasjon foran ens eget jeg, og til å anerkjenne den og holder seg lojalt til den i tykt og tynt. Vi bør strebe etter å utvide organisasjonen og se den ha framgang under Guds velsignelse, i stedet for bare å gjøre oss selv store ved hjelp av dens foretagender og når det gjelder aktelse og innflytelse hos dem som er i organisasjonen. Hvorfor ikke være lik Rahab som inngikk en overenskomst med de israelittiske speiderne, ikke bare for selv å bli beskyttet og bevart ved Jerikos mirakuløse fall, men også forat alle hennes slektninger som ville vise tro og søke sikkerhet i hennes hus, måtte bli bevart? (Jos. 2: 1—21) Vi bør forsøke å hjelpe andre til å se den teokratiske organisasjon som vi er tilsluttet, og som vi er både tjenere for og symboler på, slik som Jehovas vitner gjorde ved det veldige konventet på Yankee stadion i New York i juli 1953. Hvis vi arbeider som avdelingstjenere eller som misjonærer i et fremmed land, bør vi hjelpe de troende og vitnene i landet til å få en klar forståelse av den teokratiske organisasjon, som omfatter mer enn bare deres egen lokale organisasjon, og på den måten hjelpe dem til å heve seg over et begrenset, provinselt syn på hva organisasjonen betyr. Vår egen ubrytelige enhet og samdrektighet med organisasjonen, var egen lydighet overfor dens arrangementer og vårt eget vedholdende samarbeid med den som flittige forkynnere av Rikets budskap, vil være et ansporende eksempel. Vår kjærlighet til den må bevirke at vi alltid ønsker at en må fortsette å være ren, alltid skikket til å brukes til rene formål av sin Skaper og Byggmester, Jehova Gud. Vår kjærlighet til den vil forhindre at voldsom forfølgelse får skille oss fra den.
20. Hvilken handlemåte vil skaffe oss den hjelp vi trenger fra organisasjonen, og hva vil til slutt føre til opphøyelse?
20 En tanke bør vi alltid holde fast på, og det er at hvis vi ydmykt og lojalt anerkjenner den teokratiske organisasjon ved ivrig, trofast underkastelse og samarbeid, vil den anerkjenne oss, støtte oss, arbeide for oss og beholde oss i sin guddommelige tjeneste. Den regel som dens egen kyndige Skaper og Gud følger, har han selv uttrykt slik: «Dem som ærer meg, vil jeg ære, og de som ringakter meg, skal bli til skamme.» (1 Sam. 2: 30) Ved å ære Gud og vise den høyeste aktelse for ham ved hengivent å anerkjenne hans godkjente organisasjon, kan vi fortsette i et lykkelig, tilfredsstillende forhold til den og få glede oss over mange tjenesteprivilegier i den nå. Til slutt vil det bli gitt en passende belønning fra Jehova Gud gjennom Jesus Kristus innenfor hans teokratiske organisasjon i den nye verden etter Harmageddon-slaget. Det betyr at den teokratiske organisasjon, uten hvilken vi aldri ville kunne oppnå et godt resultat, vil hjelpe oss til å bevare vår ustraffelighet overfor Gud og få del i å hevde hans overhøyhet over universet og hans rike under Kristus. Vi skal da bli opphøyd ved å få evig liv fordi vi nå har ydmyket oss under Guds veldige hånd.