ville tjene ham til ære. Når denne Guds enestående, kjærlige hensikt ble gjennomført fullt ut, hvorfor skulle han da ønske å tilintetgjøre den paradisiske jord? Eller hvorfor skulle han ønske å avfolke paradiset ved å ta dets innbyggere, som gjorde hans vilje, og flytte dem et annet sted, slik at paradiset ble liggende uten tilsyn og ikke lenger var et sted der Guds vilje skjedde som den skjer oppe i himmelen? Det er ikke bibelsk å tro at Gud ville gjøre noe slikt, for da ville han forpurre sin egen storslagne hensikt.

(Fortsettes)

Spørsmål fra leserne

• I Matteus 12: 40 sa Jesus at han skulle være tre dager og tre netter i jordens skjød, og noen forstår dette slik at han mente fulle 72 timer. Vakttårnets publikasjoner omtaler imidlertid dette tidsrommet som «deler av tre dager». Hvorfor? — B. W., Canada.

De som hevder at Jesus lå død i graven i 72 timer, tre hele dager og tre hele netter, baserer sin oppfatning på Jesu ord i Matteus 12: 40: «For liksom Jonas var tre dager og tre netter i fiskens buk, således skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens skjød.» Når de trekker den slutning at dette vil si et tidsrom på 72 timer, skjer det imidlertid i strid med det skriftstedet som sier at han ble oppreist «på den tredje dag», ikke på den fjerde. Det er derfor tydelig at deres slutning må være uriktig. — Ap. gj. 10: 39, 40.

I Bibelen behøver ikke «tre dager» nødvendigvis å bety fulle 72 timer. Et eksempel på dette finner vi i 1 Kongebok 12: 5, 12. Kong Rehabeam sa til folket: «Gå bort og vent i tre dager og kom så hit til meg igjen!» Ville de, når de fulgte denne befaling, komme tilbake på den tredje eller på den fjerde dagen? Hvis de forsto hans befaling slik at de skulle komme tilbake etter tre hele døgn, ville de tre fram for ham igjen på den fjerde dagen. Men de forsto den ikke slik, og kongen mente det heller ikke slik. Vers 12 sier derfor: «Så kom Jeroboam og alt folket til Rehabeam den tredje dag, således som kongen hadde sagt: Kom til meg igjen om tre dager.» De kom altså tilbake etterat deler av tre dager hadde gått. Den første dagen var den dagen kongen sendte dem bort, den andre dagen var dagen etter, og den tredje dagen var den dagen da de kom tilbake til kongen. — Se også 1 Mosebok 40: 13, 20; 42: 17, 18; Ester 4: 15, 16; 5: 1.

Jesus forklarte selv betydningen av sin uttalelse, både før sin død og etter sin oppstandelse. Etterat han hadde kommet med den uttalelsen vi finner i Matteus 12: 40, ga han denne forklaring: «Menneske sønnen skal overgis i menneskers hender, og de skal slå ham i hjel, og på den tredje dag skal han oppstå.» Etter sin oppstandelse bekreftet han dette: «Så står og skrevet, at Messias skal lide og oppstå fra de døde på den tredje dag.» — Matt. 17: 22, 23; Luk. 24: 46.

Bibelen viser tydelig at Jesus var i graven i «deler av tre dager». Han utåndet fredag ettermiddag, dagen før jødenes sabbat. (Matt. 27: 45—50; Joh. 19: 31) Han oppsto fra de døde tidlig på den første dag i jødenes uke, eller søndag morgen. (Joh. 20: 1) Han var altså i graven en del av fredag og hele lørdag og ble oppreist tidlig på søndagen. — Se The Watchtower for 15. mars 1944, sidene 86—88, avsnittene 17—25.

• Hvorfor er det i forbindelse med vanndåpen på sin plass å si at man avdør fra sin «tidligere livsførsel» i stedet for fra sin «egen vilje»? Hvordan kan dette gjelde for Jesu dåp i vann?

Ordet «vilje» betegner en egenskap som Gud har skjenket sine fornuftutstyrte skapninger, og som de bruker til bevisst og overlagt å bestemme seg for en viss handlemåte. Det er den gudsgivne evne til å velge hva man vil gjøre. Det er den bevisste prosess å ville.

Når en troende som er opplært i Bibelen, etter nøye overveielse og under bønn innvier seg til Jehova Gud gjennom Jesus Kristus, avdør han ikke fra denne evnen, fra sin vilje. Ved selve den handling å innvie seg måtte han bruke sin vilje med stor kraft og besluttsomhet for å treffe denne avgjørelsen for all evighet. For å ta det skritt å la seg døpe i vann måtte han bruke sin vilje i lydighet mot Guds befaling gjennom Kristus. Etter hans dåp, som symboliserer hans innvielse til Gud, har han fortsatt bruk for sin vilje. Han blir ikke en maskin uten vilje, en automat eller robot eller marionett som beveger seg eller blir drevet utelukkende av en annens vilje. Han må bruke sin vilje mer bevisst enn noen gang før for å treffe sine framtidige beslutninger i harmoni med Guds skrevne Ord, og ofte i samsvar med de instrukser som kommer gjennom Guds synlige organisasjon. Han må finne ut hva som er Guds vilje, og så må han ville det som er i harmoni med det Gud ønsker. Han må avgjøre hva som vil være til det beste for Guds rike og