Hva med opprinnelsen til diskotekene?
OPPRINNELSEN eller kilden til noe har vanligvis mye å gjøre med hvordan det blir. Hva så med diskotekene? Hva er opprinnelsen til disse popklubbene?
Svaret vil kanskje forbause deg. Legg merke til hva som ble sagt på forsiden til bladet Discoworld for januar 1978. Det averterte en av artiklene inne i bladet på denne måten:
DE HOMOSEKSUELLES FORBINDELSE MED DISKOTEKENE
Er dette noe som forbauser deg? Det er likevel slik at de homoseksuelle har hatt mye å gjøre med utviklingen av diskotekene. Og de er fortsatt den drivende kraften bak dem. Den nye boken Disco Fever omtalte en rekke diskoteker og sa blant annet:
«Noen lesere vil merke seg at mange av de diskotekene som er oppført, er diskoteker eller klubber for homoseksuelle. Bladet ’Billboard’ [et fremtredende kombinert underholdnings- og fagtidsskrift] har anslått at i hvert fall 50 prosent av diskotekene i landet [USA] er klubber for homoseksuelle, noe som ikke er forbausende i betraktning av at det var de homoseksuelle som sto bak hele disco-bevegelsen fra begynnelsen av. Men når nyheten blir spredt om at en ny klubb for homoseksuelle hvor volumet er kraftig og innredningen fargesprakende, er blitt åpnet, kommer likevel en god del vanlige mennesker som vil danse, og banker på døren.»
Det blir ikke gjort noe forsøk på å skjule diskotekenes forbindelse med de homoseksuelle. Detroit-avisen Free Press sier i stedet: «Diskoteket vil sannsynligvis bli husket som den første kulturelle happening hvor de homoseksuelles deltagelse ble åpent kunngjort.»
Ikke nok med det — det ser noen ganger ut til at en til en viss grad er stolt over denne forbindelsen med de homoseksuelle. Richard Peterson, som er professor i sosiologi ved Vanderbilt universitet og spesielt beskjeftiger seg med samfunnets forbindelse med nåtidsmusikken, bemerket at i discoverdenen er det å være homoseksuell «ikke bare godtatt, men nærmest blitt in».
Det har virkelig funnet sted store forandringer med hensyn til moralnormene i de senere år. Og diskotekene gjenspeiler denne forandringen i høyere grad enn kanskje noe annet i det moderne samfunn. Bladet Horizon for mai 1977 pekte på dette da det sa:
«Det at menn danser med menn og kvinner danser med kvinner på diskotekene, representerer virkelig en drastisk forandring i det tradisjonelle mønster i samfunnet og i de seksuelle holdninger.
Det er hverken å røpe en hemmelighet eller å fare med sladder å si at de beste diskotekene i Amerika og Europa fra begynnelsen av var klubber for homoseksuelle som begynte å åpne dørene for enhver som ønsket å danse. Det at enkelte diskoteker er klubber for homoseksuelle eller har et ’blandet’ publikum, blir av og til nevnt når nattklubblivet blir skildret i de større avisene, som tar friheter som inntil for kort tid siden ville ha vært grunnlag for en skandale, som en selvfølge.»
Grunn til bekymring?
I stedet for å bli bekymret er det mange som hilser denne forandring hva moralnormene angår, velkommen. De gleder seg over at hemningene blir kastet over bord, og betrakter de nye friheter på det seksuelle område som så tydelig kommer til uttrykk blant dem som besøker diskotekene, som et pluss. Men de som setter det Bibelen lærer, høyt, er bekymret. Hvorfor?
Fordi Bibelen ikke godkjenner eller ser gjennom fingrene med homoseksuelle handlinger, men fordømmer slike ting. I sin lov til Israels folk sa Gud: «Du skal ikke ligge med en mann slik som en ligger med en kvinne. Det er en styggedom.» (3. Mos. 18: 22) Hvor alvorlig var dette?
Guds Ord svarer: «Når en mann har omgang med en annen mann slik som en har omgang med en kvinne, har de begge gjort en avskyelig gjerning. De skal dø; det hviler blodskyld på dem.» (3. Mos. 20: 13) Ja, det var slik Gud betraktet homoseksuelle handlinger.
Har Gud forandret syn? Legg merke til denne veiledningen, som apostelen ga til de kristne: «Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn . . . skal arve Guds rike.» — 1. Kor. 6: 9, 10.
Ja, Guds Ord viser klart og tydelig at homoseksuelle handlinger er galt, og at de som gir seg av med slike ting, ikke vil oppnå Guds velsignelse. Kan du i betraktning av dette forstå hvorfor kristne tilsynsmenn er bekymret på grunn av diskotekenes økende popularitet?
Men det kan sies mer om opprinnelsen til diskotekene.
Opprinnelsen til musikken og dansen
I den første artikkelen ble det pekt på at det først er i den senere tid disco-musikken er blitt så populær. Men autoritetene sier at denne formen for musikk kan spores tilbake til tidligere tider. I artikkelen «Disco-musikkens utvikling», som sto på fremtredende plass i bladet Discoworld for september 1977, sies det:
«Det som holder det hele sammen, det som gjør det til disco-musikk, er i virkeligheten rytmen.
Og den som ikke vet det, bør merke seg at disco-rytmen ikke begynte en vakker morgen i 1965 . . . og heller ikke da Van McCoy først stakk ut kursen ti år senere med sin versjon av ’The Hustle’. Denne rytmen — grunnlaget for disco-musikken — er Afrikas røst.
La oss komme litt mer inn på opprinnelsen til det hele. Når du går på diskotek i dag, deltar du i virkeligheten i en 1977-versjon av seremonier som ble praktisert i gammel tid på Afrikas vestkyst. Disco-musikken er riktignok blitt pyntet på med de nyeste tekniske finesser, slike ting som 24-spors opptak, synthesizers, kraftige forsterkere, overspunne strenger og brekende vokalister. Men fjern alle disse tilbehørene, og du beveger deg etter den samme rytmen som Kunta Kintes forfedre uten tvil beveget seg efter.»
Men er det at disco-musikken har afrikansk opprinnelse, i seg selv noen grunn til å reise innvendinger mot den? Selvfølgelig ikke, like lite som det i seg selv ville ha vært noe galt at den hadde en asiatisk, européisk eller amerikansk opprinnelse. Det som er av betydning, er imidlertid hensikten med denne gamle musikken. Hva slags danser var det som ble danset til den?
Disco-litteraturen har kommentert disse gamle dansene og hensikten med dem. Ja, den løssloppenhet som preget disse dansene i fortiden, blir holdt fram for disco-danserne i vår tid som noe de bør ta etter. De blir oppfordret til å kaste de hemninger de måtte ha, over bord. Bladet Discoworld for mai 1977 sier:
«De innfødte danset for å drive ut demoner og onde ånder av sine opphissede krepper og for å få moder jord til å gi nye avlinger. Om våren danset de under ’fruktbarhetsseremonier’ for at kvinnene skulle få friske barn og på den måten sikre menneskehetens beståen. De danset for å feire det nye liv og til og med som en forberedelse til døden. Men uansett hva som var den nøyaktige hensikt med dansingen deres, var alt sammen i virkeligheten et utslag av tilbedelse av deres guder, en tilbedelse som ble utført enten for å hylle gudene, oppnå gudenes gunst eller forsøke å få deres vrede til å legge seg . . . Ekstasen ga seg ofte utslag i at en ung jomfru eller et lam ble ofret i håp om at det blod som ble utgytt, ville gjøre gudene mildere stemt.»
Som et råd til den moderne disco-danseren sier denne artikkelen så: «Det er bare et spørsmål om å slippe seg løs. Du må først frigjøre sinnet, så vil kroppen følge etter. Når jeg danser, fjerner jeg meg nesten fra verden og forlater kroppen.»
Et annet nummer av Discoworld retter oppmerksomheten mot diskotekenes forbindelse med «voodoo-tilbedere, primitive stammefolk, de brasilianske innfødte ved Macumba og buskmennene i Kalahare» og sier så: «Kroppen din er et kompleks av krefter som går i hverandre og er forbundet med enda større kosmiske krefter. Det var slik de innfødte så det, og vi begynner nå også å lære dette. Forsøk å være mottagelig for alle sanseinntrykk når du danser, inntil du gradvis går i ett med omgivelsene.»
Følger de som danser på diskotekene, den slags veiledning? Kaster de vanligvis alle hemninger over bord? Legg merke til hva den nye boken Disco Fever sier: «Med diskotekene kom disco-dansen — en form for dans som skiller seg tydelig ut fra Hustle-dansen, men som likevel går godt sammen med den på dansegulvet. . . . Disco-dans er — enten den blir kalt free-style eller freeform — en form for dans hvor du gjør som du vil.» Det er en uhemmet form for dansing hvor alt er tillatt.
Men er det noe å innvende mot det? Er det galt å ta etter en dansestil som folk i fortiden brukte i forbindelse med tilbedelse av sine guder? Ja, for sanne kristne er det det. Hvorfor? Fordi disse nasjonenes guder blir fordømt av Skaperen, Bibelens Gud Han godkjente ikke de gamle fruktbarhetsdansene, som hadde til hensikt å stimulere de lidenskapelige følelser hos både dem som deltok, og dem som så på. Bibelen beklager den situasjon som oppsto blant israelittene i gammel tid, og sier:
«De bygde seg offerhauger [steder hvor tøylesløse riter ble utført] og reiste steinstøtter [fallossymboler av guden Ba’al] og Asjera-pæler [som representerte en kanaaneisk fruktbarhetsgudinne] på hver høy haug og under hvert frodig tre. Det var tilmed folk i landet som drev tempelutukt. De tok etter all den styggedommen som gikk for seg hos de folkeslagene Herren hadde drevet bort for israelittene.» — 1. Kong. 14: 23, 24; Jes. 57: 5—8.
Men finnes det virkelig noe grunnlag for å sammenligne det som foregår på moderne diskoteker, med det som i gammel tid fore gikk på steder hvor seksuelt opphissende fruktbarhetsdanser ble danset? La oss se litt nærmere på diskotekene.