«Framfor alt annet, skaff deg forstand»
«Framfor alle ting, skaff deg visdom; framfor alt annet, skaff deg forstand.» — Ordsp. 4: 7, En am. overs.
1. Hvorfor er det så viktig å kjenne den Hellige? Hva betyr det?
JEHOVA, den store Teokrat, forstår alle ting, og gir forstand til sine trofaste tjenere etter som de trenger det. Å ha en slik forstand er en av hovedbetingelsene for å kunne utføre en rett teokratisk tjeneste. Det er det som skiller en moden tjener fra en nybegynner. Den viseste mann i fortiden sa: «Å kjenne den Hellige er forstand.» (Ordsp. 9: 10) Han som var enda visere enn denne fortidens vismann, sa til den Hellige: «Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.» Denne kunnskapen om den Hellige betyr meget mer enn bare å ha en mental forestilling om at han eksisterer. Det betyr en grunnfestet kunnskap om Jehova og om hans hensikter, en kunnskap som motstår alle forsøk på å rokke den. Det betyr å forstå ham og kunne vurdere hvorfor han gjør de ting han gjør.
2. Hvordan blir forstanden anbefalt oss?
2 Denne stadfestede, prøvde og urokkelige kunnskapen er noe som er verdt å strebe etter. Den er noe vi ikke kan klare oss uten, hvis vi håper å få nyte evig liv, velsignet av Guds rike. Ha alltid dette klart for øye, så resulterer det i en bedre forståelse av vekten og betydningen av de inspirerte ordene i Ordspråkene 4: 7, som vi har brukt til overskrift. Hvis vi forstår at Gud er vår Fader, da vil vi gi akt på det han lærer oss, og dette vil øke vår forståelse av ham og av vårt forhold til ham. «Hør, min sønn, på en fars rettledning, og gi akt, så du kan vinne forstand. Jeg gir deg sunn lærdom, forlat derfor ikke mine bud! Framfor alle ting, skaff deg visdom; framfor alt annet, skaff deg forstand.» (En am. overs.) I tillegg til en fars formaning får vi også råd av hans vise og trofaste sønn, som selv hadde gagn av sin fars rettledning: «For da jeg var sønn hjemme hos min far, da jeg var liten og min mors eneste barn, da lærte han meg og sa til meg: La ditt hjerte holde fast ved mine ord, bevar mine bud, så skal du leve.» — Ordsp. 4: 1—4, 7.
3. Hvorfor er det nødvendig å ha forstand i tillegg til visdom?
3 Når vi iakttar forløpet av den prosessen å skaffe seg forstand, legger vi merke til at en kan ha atskillig kunnskap og likevel ikke ha forstand. Det å ha forstand er ikke bare å ha greie på kjensgjerningene, det innbefatter også å forstå tingenes årsak. Det innbefatter også at en anvender eller bruker denne kunnskap til det beste. Derfor er kunnskap uten forstand av svært liten verdi. Dette er i særlig grad sant når det gjelder å anvende den kunnskapen vi har om Gud, hans rike og hans lov. De skriftstedene som er sitert ovenfor, antyder også at det er mulig å ha visdom, men likevel ikke forstand. Vi kan ha bestemt oss til å følge den rette veg. Vi kan ha innvigd oss til å tjene Herren, og det er en vis framgangsmåte, men i tillegg til det må vi skaffe oss forstand. Apostelen sier at forskjellen mellom en sønn og en tjener er at for sønnene kunngjør Jesus det som hans Fader gjør. (Joh. 15: 15) Han åpenbarer for oss det vi behøver å vite om tingenes årsak. Denne forstand er innen rekkevidde for hvert enkelt Guds barn, men han må selv gå i gang og skaffe seg den. Uten den kan han ikke nå målet for sitt kristne kall.
4. Hvem er det som i virkeligheten gir oss råd? Hva står det til oss å gjøre?
4 Dette rådet fra en far til en sønn er først og fremst fra Jehova til hans enbårne Sønn, vår Herre Jesus Kristus, men det omfatter også Kristi legemes lemmer. Prinsippet gjelder imidlertid hvert eneste menneske som skal komme til å vinne livet i eller under Jehovas rike. Denne formaningen fra de to største rådgivere i universet, Jehova Gud og hans Sønn Kristus Jesus, om å gi akt på Guds ord, å få forståelse av dette ord slik at vi fullt ut kan verdsette vårt forhold til vår Gud og hans organisasjon, er derfor noe som vi må sette meget stor pris på og ta meget alvorlig. «Min sønn, hør på din fars rettledning, og forlat ikke din mors undervisning.» (Ordsp. 1: 8, Am. stand. overs., fotnote) Vi på vår side må gjøre noe. Vi må skaffe oss forståelse av Jehovas hensikter og få vite hvordan de gjelder oss, både individuelt og kollektivt. Hvis vi nekter eller forsømmer å skaffe oss denne forståelsen, setter vi vår framtidige tilværelse i en hvilken som helst del av Guds verden i fare.
5. Hva var det for et valg den unge Salomo traff, som Gud roste?
5 I tidligere tider roste Herren kong Salomo meget høyt fordi han ønsket seg et forstandig hjerte framfor alt annet. Her vil det være gagnlig å betrakte Salomos handlemåte og Herrens velbehag i den. «I Gibeon åpenbarte Herren seg for Salomo i en drøm om natten; Gud sa: Be om det du vil jeg skal gi deg!» Salomo svarte: «Gi da din tjener et hørsomt [forstandig, Aut. eng. overs.] hjerte til å dømme ditt folk, til å skille mellom godt og ondt! For hvem kunne ellers dømme dette ditt folk som er så tallrikt? Herren syntes godt om at Salomo hadde bedt om denne ting. Og Gud sa til ham: Etterdi du har bedt om denne ting og ikke bedt om et langt liv og ikke bedt om rikdom og heller ikke om dine fienders død, men har bedt om forstand til å akte på hva rett er, så vil jeg gjøre som du ber: Jeg vil gi deg et vist og forstandig hjerte, så det ikke har vært din like før og ikke vil komme din like etter deg. Og det du ikke har bedt om, vil jeg og gi deg, både rikdom og ære, så det ikke skal være din like blant kongene alle dine dager.» — 1 Kong. 3: 5, 9—13.
6. Hvorfor behaget hans valg Jehova? Hva var det et forbilde på?
6 Salomos valg behaget Jehova Gud, fordi det anerkjente Ham som den høyeste. Det viste at Jehova er den eneste rette kilde til forstand, at Salomo var en tjener som ønsket å tjene ham trofast og at det folket som skulle bli dømt, var Jehovas folk. Dette vise valget peker ut den vegen alle Guds tjenere bør følge, og det var et forbilde på den rette vegen som deres leder, Jehovas trofaste og sanndrue tjener, skulle ta. Profeten Moses la også for dagen eksemplarisk saktmodighet og så hen til Jehova for å få forstand og ledelse, og på grunn av dette brukte Gud Moses i høy grad. — 4 Mos. 12: 3.
7. Hvem er det største eksemplet vi har på å søke forstand? Hvorfor?
7 Men det største eksemplet vi har på en som søkte forstand og anvendte den, er naturligvis Jesus fra Nasaret, for han sa: «Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv; .... jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg.» (Joh. 5: 30) Fordi han ikke søkte sin egen vilje, ødela han ikke sin visdom og forstand. ’Kristus Jesus er blitt visdom for oss, takket være Gud.’ (1 Kor. 1: 17—19, 30) Vi gjør derfor vel i å betrakte med spesiell oppmerksomhet det eksemplet han har gitt oss. Før vi gjør det, vil vi imidlertid se på en annen side av saken.
8. Kan forstanden gå tapt? Hvilket eksempel beviser ditt svar?
8 Selv om en har hatt forstand inntil nå, er ikke det noen garanti for at en vil få beholde den bestandig. For å bevare den, må en pleie og vedlikeholde den og anstrenge seg for den. En bør ikke la det være noe i samband med Jehovas rike ved Kristus som en ikke kommer til forståelse av og får et rett syn på. Hva er Guds hensikt med det? Hva er min teokratiske plikt i samband med det? Det finnes ingen pris som er for høy å betale for forstand. Salomo, denne høyt roste tjener for Jehova, mistet sin forstand, som engang var så dyrebar og viktig for ham. Han ga sin hengivenhet til andre ting enn Herren. Han tilfredsstilte de lyster som var i hans menneskelige hjerte, som er «svikefullt .... mer enn noe annet, og ondt er det». (Jer. 17: 9) Hans tilbøyelighet til å følge sin egen vilje fordervet hans forstand, og han døde, forbannet av Gud. (1 Kong. 11: 1—11) Dette lærer oss at ingen annen skapning, selv en som er så nær og kjær som en hustru, må få lov å komme mellom tjeneren og hans Gud. Salomo fikk en korrekt advarsel om hvilke følger hans handlemåte ville få, men han foretrakk å ignorere den. Dette var et alvorlig skritt, og var et tegn på at en fordervet forstand hadde begynt å gjøre seg gjeldende.
«KJØP FORSTAND FOR ALT DITT GODS!»
9. Hvordan illustrerte Moses under prøvende forhold denne sørgelige kjensgjerning?
9 Moses, som var kjent som den saktmodigste mann på hele jorden, la for dagen stor innsikt og forstand når det gjaldt Jehovas vilje og hensikt i forbindelse med ham selv og Guds folk, som han hadde den forrett å tjene. Men han ble så opptatt av sin egen betydning og forstyrret av israelittenes stadige overtredelser at han nektet å ære Jehovas navn på rette måten overfor dem. Legg merke til hva den engang så saktmodige og ydmyke Moses sa: «Og Moses og Aron kalte menigheten sammen foran klippen, og han sa til dem: Nå, I gjenstridige! Mon vi kan la vann strømme fram for eder av denne klippe? .... Men Herren sa til Moses og Aron: Fordi I ikke trodde på meg og ikke helliget meg for Israels barns øyne, derfor skal I ikke føre dette folk inn i det land jeg har gitt dem.» (4 Mosebok 20: 10, 12) Moses’ forstand ble fordervet, han trodde at han selv var jevnbyrdig med Gud når det gjaldt å sørge for velsignelser for Israel.
10. Hva er den største fiende av forstanden? Hvorfor?
10 Den største fiende av forstanden er selvet i alle former, selvopphøyelse, selvmedlidenhet og tilfredsstillelse av selvets lyster. Selvet fordunkler alltid saken og gjør synet uklart. Hvis vi ønsker å holde fast på forstanden, må vi stadig holde selvet i tømme og bare ha øynene vendt mot Herrens herlighet, studere hans ord og grunne på de eksemplene Herren har satt fram i Bibelen til vår ledelse, og følge dem nøye. La oss nå betrakte Jesus, som ble gjort til visdom for oss og til et eksempel på å oppnå og holde fast på den rette forstand.
11. Hvordan skaffet Jesus seg forstand? Hvordan skaffer vi oss den?
11 Jesus hadde kunnskap, visdom og fullkommen forstand og forståelse av Guds hensikter. Denne fullkomne kunnskap, visdom og forstand kom ikke automatisk til ham, han måtte skaffe seg den ved studium, ettertanke og bønn, akkurat som vi. (5 Mosebok 17: 18—20) Hans trofaste handlemåte i denne henseende blir stilt opp som et eksempel for oss. (1 Peter 2: 21) Hans tankegang og slutninger er bygd på en fullkommen forståelse av den guddommelige vilje. Hans tankegang og slutninger er helt fremmede for menneskenes måte å tenke på, og de fleste av hans slutninger er også helt forskjellige fra våre, på grunn av våre ufullkommenheter og menneskelige tilbøyeligheter som hører kjødet til. (Es. 55: 8, 9) Den handlemåte han anbefaler sine etterfølgere, er den rette, uansett hvor meget den kan stride mot vår egen, og den må gå foran våre egne eller et hvilket som helst annet menneskes slutninger. Vi må bli forvandlet ved en fornyelse av vårt sinn, så vi tilpasser oss Guds sinn slik det er uttrykt i hans ord, før vi kan få virkelig kunnskap, visdom og forstand.
12, 13. Hvilket prinsipp ledet Jesus i hans forhold til Gud? Hvilke prøver beviser det?
12 Jesu stilling til sitt eget og vårt forhold til Jehova Gud blir framholdt i Matteus 22: 37: «Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu.» Han ble alltid ledet av dette prinsippet selv, og anbefalte det til alle andre. Da Djevelen misbrukte skriftsteder og foreslo en gal anvendelse av dem til egen fordel, æret Jesus ved alle anledninger Jehovas navn og ord og la sin forstand for dagen ved å bruke skriftstedene riktig.
13 «Da ble Jesus av ånden ført ut i ørkenen for å fristes av djevelen. Og da han hadde fastet førti dager og førti netter, ble han til sist hungrig. Og fristeren kom til ham og sa: Er du Guds Sønn, da si at disse stener skal bli til brød! Men han svarte og sa: Det er skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. Da tok djevelen ham med seg til den hellige stad og stilte ham på templets tinde, og sa til ham: Er du Guds Sønn, da kast deg ned! for det er skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg, og de skal bære deg på hendene, forat du ikke skal støte din fot på noen sten. Jesus sa til ham: Det er atter skrevet: Du skal ikke friste Herren din Gud. Atter tok djevelen ham med opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa til ham: Alt dette vil jeg gi deg hvis du vil falle ned og tilbe meg. Da sa Jesus til ham: Bort fra meg, Satan! for det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene. Da forlot djevelen ham, og se, engler kom til ham og tjente ham.» (Matt. 4: 1—11) Jehova på sin side viste at han anerkjente Jesu tro og trofasthet ved å la sine engler komme og tjene ham etterat prøven var over. Men Jesus måtte først bestå prøven og vise sin tro.
14, 15. Hvilke kjennemerker på forstand legger vi merke til i dette eksemplet med Jesus?
14 En ydmyk Jehovas tjener som er ivrig etter å få forstand, vil tenke grundig over dette eksemplet. Først legger han merke til at Jesus ikke selv valgte den vegen han skulle følge eller tok ut sitt eget distrikt. ’Han ble ledet av ånden.’ Det var ikke hans egne iéer om hva som skulle gjøres eller hva han selv foretrakk, som var det avgjørende. Den samme holdningen kommer tydelig fram i den måten han tok de forskjellige forslagene på. Det store spørsmålet for ham var ikke å tilfredsstille sine egne legemlige behov, selv om de kunne se aldri så lovlige og berettigede ut, eller å finne en tilsynelatende lettere og mer tiltalende måte å utføre sin Faders arbeid på. Han hadde forstand. Han kjente sin Faders hensikter. Denne forstand sammen med Jehovas ånd gjorde det mulig for ham å forstå og anvende de skriftstedene riktig som Satan hadde misbrukt, og å svare med skriftsteder som han anvendte riktig i samsvar med sin Faders hensikter.
15 Jesus visste godt at om han hadde brukt sin makt til å gjøre stener om til brød, ville det ha vært et eksempel på selviskhet han ga sine disipler å følge. Da hadde han brukt sin gudgivne makt til behag for seg selv istedenfor til sin Faders ære. Dette ville snarere være en snublesten for hans etterfølgere enn et godt eksempel. Han hadde tro på at hans Gud ville skaffe ham det han trengte når tiden kom, og det gjorde Han også. Jesu forstand sa ham at hvis han hoppet ut fra templets tårn og ble reddet, kunne han nok få tilhengere, men disse tilhengerne ville ikke godta ham på grunn av hans Guds evige prinsipper, som han hadde forpliktet seg til å framholde, men på grunn av den oppsiktsvekkende handling han hadde utført. Jehova ville ikke ha blitt æret ved en slik handlemåte, og menneskene ville heller ikke fått gagn av det. Og sett nå at han gikk med på Satans forslag og falt ned og tilba ham. Hva fordel ville han ha av det? Hvis han hadde fått denne verdens riker, ville han simpelthen ha beredt en masse kar til uunngåelig og endelig ødeleggelse. Djevelens planer er aldri noe utgangspunkt for å gjøre kjent Guds herlighets rikdom over miskunnhetens kar, som Gud har beredt til herlighet. (Rom. 9: 21—23) Jesu forstand gjorde det mulig for ham å få en klar forståelse av at Herrens veg var den beste og eneste rette, nemlig å innby rettsindige mennesker til å underkaste seg Jehovas prinsipper slik de er åpenbart i Kristus Jesus, så de kan bli forvandlet og få Jehovas lov skrevet i sine hjerter.
16. Hva må altså til forat vi skal kunne stå imot Djevelens fristelser?
16 Denne rekken av eksempler som Jesus ga til vår belæring, dekker de forskjellige måtene Djevelen bruker for å komme inn på Herrens tjenere, nemlig gjennom kjødets lyst, øynenes lyst og storaktighet i levnet, når han forsøker å vende dem bort fra å tjene Jehova trofast. (1 Joh. 2: 16, 17) Det må forstand til for å motstå dem. Studer dem omhyggelig, tenk grundig over dem og kjøp forstand for alt ditt gods. Djevelen hadde kunnskap og brukte den. Jesus hadde forstand og brukte den. Det er stor forskjell på dette.
17, 18. Hva er det forstanden frambringer? Hva hjelper dette oss til å gjøre?
17 Det er skrevet om Jesus at han «for den glede som ventet ham, led tålmodig korset, uten å akte vanæren, og nå sitter på høyre side av Guds trone». (Hebr. 12: 2) Bibelen viser at Jesus hadde en personlig glede av å utføre sin Faders hensikter og få den lovte belønning. Den viser at han hadde et personlig mål, en belønning han skulle få, og dette var i harmoni med og velbehagelig for hans himmelske Fader, som hadde stilt ham denne gleden i utsikt.
18 En del av denne store gleden var å være konge i Guds herlige rike, den gleden at han, hvis han var trofast, kunne bli det redskap som hans himmelske Fader ville bruke til å lede Rikets virksomhet, som skulle hevde og opphøye Jehovas navn og skjenke usigelige velsignelser til trofaste skapninger i hele universet. Den gleden som ventet Jesus, og som han ønsket så inderlig, blir billedlig framstilt i Bibelen som en skatt som var skjult i en aker. Det ble forlangt at han måtte selge alt han eide for å få denne akeren. Det blir forlangt av lemmene på Kristi legeme, som er Guds arvinger og Kristi medarvinger, at de skal følge i hans fotspor. Det blir forlangt av dem også at de skal selge alt de eier for å kunne være med ham i Riket. Den samme altbeseirende gleden blir stilt dem også i utsikt, og den må inspirere dem til den samme uforanderlige beslutningen, at ikke noe offer er for stort, ingen hindring er for vanskelig å overvinne, når det gjelder å kunne få del i denne herlige belønning som Jehova har innbudt dem til. — Matt. 13: 44.
19. Har dette noen betydning for Jonadab-klassen? I så fall, hvordan?
19 På lignende måte blir det forlangt av Jonadab-klassen eller de «andre får», som skal bli storlig velsignet og æret under dette herlige rike og få ta imot dets velsignelser, at de skal betrakte denne forretten som noe av uvurderlig verdi, og det blir forlangt at de skal følge en lignende veg i troskap som den Jesus og hans legemes lemmer fulgte, for å gjøre seg skikket til å få del i Rikets velsignelser. Derfor er dette å ’selge alt en eier’, dette å gi alt for å kunne få denne ’kostelige perle’, av den største betydning for alle lemmene på Kristi legeme og for deres trofaste medarbeidere av Jonadab-klassen. Vår verdsettelse av dette blir økt når vi har den rette forstand. Skaff deg forstand! — Matt. 13: 45, 46.
20. Hvordan tok Jesus opp sitt oppdrag uten å legge seg til byrder?
20 Jesu holdning og den måten han tok opp dette sitt store oppdrag på, blir omtalt i Matteus 8: 20—22: «Revene har huler, og himmelens fugler reder; men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til.» Hans store mål var å tjene sin Gud og stole på ham i alle andre ting. Han var ikke interessert i å samle seg personlige jordiske skatter. Han hadde ingen trang til å erverve seg denne verdens rikdom, heller ikke landeiendom, ikke engang et hjem. Han prøvde ikke engang på å skaffe seg det som alle andre skapninger mener er nødvendig for deres eksistens. Han var opptatt med en eneste ting, å skaffe seg den akeren som hadde den skjulte skatten. Alle andre jordiske eiendeler ville ha vært en byrde og ville ha kommet i vegen for hans planer. Derfor oppga han heller med glede alle slike ting enn at de på noen måte skulle få komme i vegen for hans ene store mål.
21. Hvordan begynte han sin løpebane?
21 Jesus begynte sitt arbeid ved offisielt å ta på seg de pliktene som var forbundet med det. Han framstilte seg for sin Fader og sa (som det er uttrykt av salmisten): «Se, jeg kommer, .... [for] å gjøre din vilje, min Gud.» Etter sine førti dager i ørkenen, hvor han uten tvil studerte, tenkte og omhyggelig planla sin framtidige løpebane, og etterat han var fristet av Djevelen, kom han tilbake igjen med den faste beslutning å få tak i denne «akeren» og vinne den kostelige skatten, koste hva det koste ville. Han stoppet ikke opp og sa: «Har jeg nok penger i banken til å falle tilbake på hvis dette arbeidet bryter sammen eller hvis jeg ikke får det til å gå?» Han forlangte heller ikke en husvogn eller andre hjelpemidler til å sørge for sin bekvemmelighet mens han holdt på med sitt oppdrag. Nei, han kom rett ut fra ørkenen og gikk like ut i arbeidet med å tjene den allmektige Guds hensikter i samsvar med sin pakt. Da han forkynte budskapet om Riket og innbød etterfølgere til å gjøre det sammen med ham, forsto han hva han gjorde.
Å VISE FORSTAND LIK JESUS
22. Hvilken holdning inntok de som var innbudt til å slutte seg til ham som disipler?
22 Han innbød Andreas, Peter, Jakob og Johannes, blant andre, til å slutte seg til ham i arbeidet med å bli menneskefiskere. De forlot øyeblikkelig sitt fiske. Akkurat som Jesus, var de ikke ubestemte, de stoppet ikke opp og tenkte: «Hva kommer dette til å koste meg?», eller: «Har jeg nok penger, så jeg kan skaffe meg det jeg trenger i dette arbeidet?» De sa heller ikke: «Hvis dette ikke går, har jeg mistet alle mine kunder, og hva skal det da bli av meg?» Nei, de forlot øyeblikkelig sitt fiske og gikk av sted og fulgte Jesus. Etter som tiden gikk, sluttet det seg til dem andre disipler som var innstilt på samme måten, og kjernen til en hel organisasjon var blitt dannet.
23, 24. Hvem sendte han ut først, og med hvilke instrukser?
23 Til slutt var tiden kommet til å sende disse disiplene ut på sin misjon som menneskefiskere. Han valgte dem som var kommet lengst, de mest modne og teokratiske, til å utgjøre denne første pionergruppen, og sendte dem ut i tjenesten som representanter for Riket. Det var akkurat tolv av dem.
24 Herrens. instrukser til dem var klare og tydelige. Matteus 10: 5—10 sier: «Disse tolv sendte Jesus ut og bød dem: Gå ikke ut på vegen til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanenes byer, men gå heller til de fortapte får av Israels hus! Og når I går av sted, da forkynn dette budskap: Himlenes rike er kommet nær! Helbred syke, oppvekk døde, rens spedalske, driv ut onde ånder! For intet har I fått det, for intet skal I gi det. I skal ikke ta gull eller sølv eller kobber med i eders belter, ikke skreppe til reisen, ikke to kjortler, ikke sko, ikke stav; for arbeideren er sin føde verd.» Likheten mellom dette oppdraget og Jesu egen tjeneste er meget slående.
25. Hvorfor sendte Jesus dem ut uten byrder?
25 Denne måten å gjøre arbeidet på måtte høres underlig ut for disiplene, fordi den var så stikk imot menneskers tankegang at en kunne tro at disiplene ikke ville forstå det. Men de var villige. Vi kan ikke komme bort ifra at dette er den framgangsmåten Jesus selv fulgte, og at det var den han anbefalte sine etterfølgere. Nå er det naturlig å spørre: Hvorfor anbefalte Jesus en slik framgangsmåte for seg selv og sine etterfølgere? Jesus visste at alle jordiske eiendeler utover det som var absolutt nødvendig for å klare seg, simpelthen ville være ekstra byrder for dem og komme i vegen for det oppdraget de hadde fått av Jehova. Slike overflødige eiendeler ville sinke framgangen i det arbeidet de nå skulle gå i gang med. Derfor ga han dem helt fra begynnelsen av det rådet at de ikke skulle bebyrde seg med slike ting. Deres oppdrag var kommet fra Jehova. Han hadde overdratt dem et meget viktig arbeid, og de måtte oppgi alle unødige byrder som kunne hindre dem i å utføre det. Disse tingene ville simpelthen bare bli til bry, så deres oppmerksomhet ville bli delt mellom deres eiendeler og deres oppdrag fra Herren. Jesus ønsket framfor alt at deres sinn skulle være fritt og innvigd utelukkende til dette oppdraget, for å sikre et godt resultat. Jesus hadde forstand; han forsto dette, og hjalp disiplene til å forstå det.
FØLGENE AV Å MANGLE DEN
26. Hvordan var dette helt forskjellig fra menneskenes handlemåte?
26 Denne framgangsmåten er helt forskjellig fra den menneskene ville velge. I dag kan en trygt si om nesten alle som overveier om de skal ta opp heltidstjeneste, selv blant dem som bekjenner seg som kristne, at det første de tenker på, er dette: «Hva har jeg å falle tilbake på i retning av jordiske ressurser? Jeg kan bli syk, eller kanskje dette ikke kommer til å gå for meg. Hva skal jeg da gjøre, hvis jeg ikke har et hjem eller noe annet å ty til?» Dette er den naturlige måten å tenke på for et menneske; det setter oss selv først og Gud og hans krav i annen rekke. Dette er ikke en tankegang som er i samsvar med den forstand vår Herre Jesus Kristus hadde. Derfor er den kjødelig, jordisk, demonisk. Det spørsmålet alle som bekjenner at de er kristne, står overfor i et slikt tilfelle, er dette: Hvem har rett, Jesus Kristus, vår Herre og vårt Hode, eller jeg? Alle vil nok være enige om at Herren har rett. Vel, har jeg da tro nok på Gud den allmektige til å la meg lede av vår Herre Jesus Kristus og følge den handlemåten som han trakk opp for alle sine trofaste etterfølgere, og som hans trofaste disipler fulgte da han var hos dem ved sitt første nærvær? Spørsmålet er i korthet dette: Er jeg villig til å selge alt jeg eier for å få del i Guds rike?
27, 28. Hvorfor bør vi samle på forstand og ikke på byrder? Gi et eksempel.
27 Herren kjenner våre begrensninger og den makt våre jordiske lyster har, og han vet hvor snar Djevelen er til å hjelpe oss å tilfredsstille dem, og derfor har han understreket så sterkt betydningen av å få forståelse av Bibelen. Han har vist at det er helt nødvendig først å skaffe seg forstand, og når vi har oppnådd det, vil vi innse at det ville være i høy grad tåpelig å prøve å vinne Riket med en masse unødvendige, oppsamlede byrder som nødvendigvis må hindre vår framgang og forderve vår hengivenhet.
28 La oss ta et eksempel: En mann som har eiendom som er verdsatt til hundre tusen dollar, må i dag betale omtrent fire tusen dollar i skatt om året, det vil si over tre hundre dollar hver måned (i U.S.A.). Han kan ikke ta sin eiendom med seg til himmelen hvis han er et av Kristi legemes lemmer. Hva skal han gjøre med den? Selv om han tilhører Jonadab-klassen, er det tvilsomt om han ville kunne klare å bevare den gjennom Harmageddon. Hvorfor da bruke så mye tid, krefter og penger på å prøve å bevare noe som han ikke kan ta med inn i Guds rike? Denne tiden og alle disse krefter og penger kunne bli brukt i Rikets tjeneste og bli omgjort til skatter i himmelen for den som har eiendommen. I motsatt fall er all hans store møye spilt. I samme retning går det som berettes om en mann som var meget rik, en fin mann med hensyn til verdslige prinsipper. Det sies at han hadde vunnet en rikdom som overtraff hans største forventninger. Han hadde et hjem både i byen, på landet og ved sjøen, og i ett av disse hans mange hus kom døden til ham da han var helt alene. All hans rikdom kunne ikke hjelpe ham. Ingen tjenere eller andre mennesker var i nærheten; han døde ulykkelig uten noen til å trøste seg, han hadde ingen nytte av alle sine eiendeler. Hadde denne mannen gjort Jehova Gud og hans konge Kristus Jesus til sine sanne venner ved å bruke sine krefter i Rikets tjeneste, og gitt opp alt han hadde for å få denne «kostelige perle», så ville han hatt en skatt i himmelen som møll og rust ikke kunne fortære og som tyver ikke kunne bryte inn og stjele. Og når slutten kom, ville han ha hatt den fred, tilfredshet og lykke som kommer av samfunn med disse store venner, Jehova Gud og Jesus Kristus, vår Herre.
29, 30. Hvorfor var det en vis framgangsmåte Jesu disipler valgte?
29 Den store masse av såkalte «kristne» følger samme framgangsmåte som denne rike mannen, fordi de mangler forstand. De er blitt gjort blinde for de virkelige kjensgjerninger i livet av Satan Djevelen, som bruker utro prester, prinsippløse politikere og grådige profittjegere som sine villige redskaper. De går til grunne av mangel på forstand. En slik forstand må skjære igjennom alle menneskelige tradisjoner og simple lyster og krav som menneskene har framelsket i de forløpne 6000 år. Den må opplyse oss om den kjensgjerning at det ikke kan være noen sikkerhet eller beskyttelse uten i forbindelse med Jehova Gud og hans konge Kristus Jesus.
30 Når vi virkelig får denne forstand, innser vi fullt ut at Jesu disipler valgte en vis framgangsmåte. De tok imot sitt oppdrag med glede. De forsto at det bare var Herren som kunne lede deres skritt. Og de var villige til å godta denne ledelsen og ikke stole på sin egen forstand. — Ordsp. 3: 5, 6.
HVEM ARBEIDER VI FOR?
31. Hvem arbeidet de for? Hva var sørget for for dem?
31 Tenk nå over hvordan Herren avsluttet sitt råd: «Arbeideren er sin føde verd.» Hvem arbeidet disse disiplene for? Arbeidet de for noen menneskelig leder, for den store Jesus fra Nasaret? Arbeidet de for de velvillige menneskene som de gikk til og som de tjente? Nei. De var tjenere for den allmektige Gud, deres Fader i himmelen. Og det var Han som garanterte dem føde. Derfor ville dét å samle seg jordiske eiendeler vise at troen ikke var sterk nok til å stole på Jehova helt til det siste. Disiplene hadde ikke den vanskeligheten, de stolte på Jehova. De hadde tro som var bygd på forstand, og de handlet i samsvar med den og ble belønnet. De bevitnet ved sitt livsløp det samme som David tidligere hadde gitt uttrykk for: «Jeg har vært ung og er blitt gammel, men ikke har jeg sett den rettferdige forlatt eller hans avkom søke etter brød.» — Salme 37: 25.
32. Hva slags tro måtte de ha? Hvem ellers må ha den?
32 I tilfellet med Jesus og hans disipler er det ikke slik å forstå at de ikke var i stand til å skaffe seg disse jordiske fordelene. Jesus kunne hatt alt, for han hadde evner og muligheter som ingen annen av dem som har levd her på jorden. Men det var ikke dette han hadde sin glede i. Han hadde tro som var grunnet på forståelsen av at når han gikk ut i Herrens tjeneste, ville hans Fader sørge for at han hadde nok å spise, at han fikk den søvn han trengte og at han hadde tilstrekkelig med klær. Det var likedan med hans disipler. Det var ingen mulighet for at det kunne slå feil, for det var universets allmektige Gud som hadde garantert alt dette. Dette var ikke et isolert tilfelle eller noe som bare gjaldt i den spesielle tiden. Det var en bestemt framgangsmåte som Herren fastsatte for seg selv og sine disipler, og som de må følge nå så vel som den gang, hvis de vil vinne Riket. Senere, da han sendte ut de sytti, ga han dem lignende instrukser: «Siden utvalgte Herren også sytti andre og sendte dem ut, to og to, i forvegen for seg til hver by og hvert sted hvor han selv skulle komme. Og hau sa til dem: Høsten er stor, men arbeiderne få; be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst! Gå av sted! Se, jeg sender eder som lam midt iblant ulver. Bær ikke pung, ikke skreppe, ikke sko; gi eder ikke i tale [stopp ikke for å utveksle høfligheter, En am. overs.] med noen på vegen!» (Lukas 10: 1—4) Det var akkurat det samme prinsippet som ble fastholdt her som tidligere for de tolv, og det samme prinsippet må gjelde for Herren Jesu Kristi trofaste etterfølgere i dag.
33. Hvorfor må vi «la de døde begrave sine døde»?
33 I Lukas 9: 59, 60 blir det gitt en illustrasjon av hvor bokstavelig dette prinsippet ble anvendt. En av Jesu disipler kom til ham og sa: «Gi meg først lov til å gå bort og begrave min far!» Jesu råd var: ’Nei, kom du og følg meg. La de døde begrave de døde, det blir deres sak. Det er der deres interesser ligger. Men du har fått nye interesser og kan ikke bebyrde deg med slike ting. Du er kalt til det høye kall å tjene Gud nå og få del i hans rike i all evighet.’
34, 35. Hvordan kan vi da på rette måte «prøve» Jehova Gud?
34 Hvis vi bare kunne ha dette klart for oss bestandig, ville det være av uvurderlig betydning for oss. Når vi forstår at vår Gud vil fylle all vår trang gjennom Kristus Jesus vår Herre, når vi forstår at vi kan stole på ham i alle vanskeligheter, vil det bli mulig for oss å virkeliggjøre det kristne liv i hele dets fylde.
35 For å hjelpe oss til å få denne forståelsen, gir Jehova oss denne oppfordringen gjennom sin profet: «Prøv meg på denne måte, sier [Jehova], hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens sluser for eder og utøse velsignelser over eder i rikelig mål [så det ikke blir plass nok til å ta imot det, Am. stand. overs.]!» (Mal. 3: 10) Hvordan kan vi komme til å prøve Jehova hvis vi ikke tar ham på ordet, hvis vi ikke bærer hele tienden inne i forrådshuset og stoler på ham? Når vi gjør det, vil Herren vise seg pålitelig og gjøre det mulig for oss å forstå og innse hvor reelle hans løfter er og hvor vise hans råd er.