Nei, det vi lærer om Guds vilje, må vi anvende i praksis. «De forskrifter og regler og den lov og de bud han lot skrive for eder, skal I gi akt på å holde alle dager.» (2 Kong. 17: 37) Hvis en ikke gjør det, har ikke Gud behag i en. Da israelittene i fortiden ble tatt til fange av den annen verdensmakt, Assyria, tillot Gud det av følgende grunn: «De [hadde ikke] hørt på [Jehovas], sin Guds røst, men overtrådt hans pakt — alt det Moses, [Jehovas] tjener, hadde befalt; de hverken hørte eller gjorde etter det.» — 2 Kong. 18: 12.

Jesus Kristus viste hvor viktig det er å leve i samsvar med Guds krav, da han sa: «Ikke enhver som sier til meg: Herre! Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Faders vilje.» (Matt. 7: 21) Bibelskribenten Jakob stadfestet dette prinsippet om at det en hører, må bli etterfulgt av gjerninger, da han sa: «Troen [er] død uten gjerninger.» — Jak. 2: 26.

Jesus sammenfattet hva som er Guds vilje for dem som ønsker å behage Ham, da han som svar på et spørsmål om hvilket bud som var det største i loven, sa: «Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu. Dette er det største og første bud. Men det er et annet som er like så stort: Du skal elske din neste som deg selv.» (Matt. 22: 37—39) Å elske Gud betyr å la ham komme først i ens liv, lære om ham og villig adlyde hans bud. Når vi lærer om hans storslagne hensikter med menneskene, ønsker vi ikke å være selviske og holde disse livsviktige opplysningene for oss selv, men vi ønsker å gi dem videre til vår neste, våre medmennesker på jorden. Det er det som er å vise vår neste størst mulig kjærlighet. På den måten vil også vår neste få anledning til å kjenne og tjene Gud og behage ham.

En slik kjærlighet til Gud og mennesker vil føre til at vi framelsker kristne egenskaper og ikler oss en ny, kristen personlighet, og at vi er omhyggelige med å komme sammen med andre som gjør det samme, til felles oppbyggelse av vår tro på Gud. Gud vil velsigne slike oppriktige bestrebelser og frambringe sin hellige ånds frukter i oss. Hva vil så det føre til? «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet.» — Gal. 5: 22.

Gud vil i nær framtid utøse materielle velsignelser over dem som behager ham, ved å gi dem evig liv og fullkommen helse i hans gjenopprettede paradis. «Å frykte Herren er en livsens kilde.» «Bi på Herren og ta vare på hans vei! Så skal han opphøye deg til å arve landet; du skal se på at de ugudelige utryddes.» For et strålende framtidshåp for dem som behager Gud! — Ordspr. 14: 27; Sl. 37: 34.

Livet i en rettferdig, ny ordning er virkelig det eneste målet det er verdt å arbeide mot. Men det er ikke noe vi vil oppnå bare ved å gjøre noe som vi selv synes er godt. Nei, vi må gjøre det ved å bygge opp troen på Gud ved hjelp av studium av hans Ord og gjøre det som Gud synes er godt. «Uten tro er det umulig å tekkes Gud; for den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.» (Heb. 11: 6) Ja, evig liv vil alle de kunne glede seg over som viser tro på Gud, og som «holder hans bud og ’gjør det som er ham til behag». — 1 Joh. 3: 22.

Keiserens venn

◆ I Apostlenes gjerninger 18: 12—16 fortelles det at apostelen Paulus ble ført fram for Gallio, som «var landshøvding i Akaia». Den domstolen Paulus utvilsomt ble ført fram for, er blitt funnet av arkeologer, og det er også blitt funnet et brev fra keiser Claudius som sier: «Som Lucius Junius Gallio, min venn og landshøvding i Akaia skrev.» Brevet viser at Gallio kom til Korint i år 51 e. Kr., og dette harmonerer med den tid Bibelen viser at Paulus besøkte Korint.