Hvem er menneskenes rettmessige hersker?
Er det noen fra den østlige eller vestlige verden? Eller har Gud utnevnt en hersker?
I DE kommunistiske land i Øst og i frihetsfiendtlige totalitære land i Vest påtvinger enevoldsherskere over en milliard mennesker eller tredjedelen av jordens befolkning sin vilje. De undertrykker ubarmhjertig sine undersåtter og mishandler på det grusomste dem som gir uttrykk for et ønske om frihet. De som avskyr despotiske herskere, er enige om at slike menn ikke burde herske. Men er de innbyrdes enig om hvem som bør herske over menneskene?
Den uopphørlige kampen som pågår mellom de forskjellige politiske partier i de frie land for å få avsatt de styrende og få innsatt andre i deres sted, viser at folk heller ikke er tilfreds med disse herskerne. Til tross for at makthaverne er valgt av folket, kan man ofte lese om at det er blitt avslørt at de er korrupte og egoistiske og er svært likegyldige når det gjelder å sørge for at de som valgte dem, får sitt behov dekket. Av den grunn fastsetter lovene i mange land en grense for hvor lenge en mann kan sitte med makten. Ingen regjering på jorden kan tilveiebringe en hersker som uten hensyn til menneskenes rase eller økonomiske stilling er så helt igjennom rettskaffen og så interessert i deres velferd at hans styre ville være til varig velsignelse for hele menneskeheten Det beste de kan frambringe, er en regjering som kan gi alle borgere begrensede fordeler, og noen få priviligerte større fordeler, og dette kan de bare gjøre i en kort tid. Hvorfor er det slik?
Jehova Guds skrevne Ord viser hvorfor menneskenes forsøk på å styre seg selv, har ført til så store skuffelser. Det sier: «Jordens konger reiser seg, og fyrstene rådslår sammen mot [Jehova] og mot hans salvede: La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!» (Sl. 2: 2, 3) Kristenhetens herskere vil kanskje påstå at de ikke er motstandere av Gud, og at de ikke forkaster hans salvede Sønn, men Guds Ord sier at de gjør det. Den historiske beretning om menneskers styre viser hvorfor de gjør det.
Det første mennesket, Adam, forkastet Guds lov og ville selv avgjøre hva som var godt, og hva som var ondt. Men det er særlig siden den tid da diktatoren Nimrod, som levde etter vannflommen, gjorde seg til en mektig mann, til en hersker over sine medmennesker, at menneskene har prøvd å danne regjeringer som ikke skulle være underlagt Gud. I sin uforstand har de forkastet den suverene Overherre som sin usynlige hersker, og de har unnlatt å holde hans lover. De vanskeligheter dette kan føre til, finnes det mange eksempler på i Israels folks historie.
«Gi oss en konge»
I 400 år etter at Israels folk var blitt utfridd fra Egypt, skilte det seg ut fra alle andre folk på jorden. Det hadde ingen synlig konge, men ble styrt av Jehova Gud. Israelittene ble styrt etter hans lover, og de ble derved nært knyttet til hans overherredømme. Trofaste menn tjente som tilsynsmenn som sørget for at hans vilje ble gjort, noe som var til beste for folket. Så lenge de var lydige mot sin usynlige Hersker, hadde de framgang. Men i stedet for å være tilfreds med denne rettferdige Kongen ba de om å få et menneske til å herske over seg.
«Gi oss en konge,» ropte de til profeten Samuel. (1 Sam. 8: 6) De ønsket å være lik de nasjonene som bodde omkring dem, og ha en menneskelig konge som kunne gå foran dem i krig, en konge som omga seg med pomp og prakt. Det var ikke det at de ikke hadde noen hersker, for det hadde de. Jehova Gud var deres konge. Han ga dem til og med synlige regjeringsrepresentanter, nemlig dommerne, som var trofaste menn som han oppreiste til å tjene sitt folk. Israelittene hadde imidlertid ikke noen herskere som fikk sitt herredømme i arv, og som omga seg med en slik pomp og prakt som de omliggende nasjoners konger gjorde. I sin uforstand forkastet de Jehova som sin Konge. Til tross for at Samuel advarte dem om at en konge ville komme til å undertrykke dem, holdt de på sitt. Jehova sa til Samuel, som var bedrøvet over deres gjenstridighet: «Det er ikke deg de har forkastet, men det er meg de har forkastet, så jeg ikke skal være konge over dem.» (1 Sam. 8: 7) Selv om Jehova gikk med på at de skulle få en menneskelig konge, ga han ikke avkall på sin myndighet over dem.
Israels regjering var fortsatt teokratisk. Kongen ble salvet på Jehovas befaling, og landets lover var Guds lover. Det gikk imidlertid ikke lang tid før kongen unnlot å underordne seg Jehova, hvis folk han hersket over. Guds lover ble ringeaktet, og folket vendte seg bort fra tilbedelsen av ham. Da folket på denne måten vendte ryggen til Gud, førte det til ulykke for dem.
Dårlige eksempler
Av de 43 kongene som hersket i løpet av 510 år, var det bare seks som sto i et så godt forhold til Gud at det kunne sies om dem at de gjorde det som var rett i Jehovas øyne. Disse kongene var David, Asa, Josafat, Jotam, Esekias og Josias. De øvrige 37 kongene gjorde seg skyldige i urette handlinger som i den grad ødela deres styre at de ikke gjorde seg fortjent til å få en slik rosende omtale.
Israelittenes første konge ble hovmodig og satte et dårlig eksempel for dem ved å være ulydig mot Gud. Deres tredje konge, Salomo, ble også ond og forledet dem til å drive avgudsdyrkelse. Han var ansvarlig for at de praktiserte den avskyelige seremonien å ofre sine sønner og døtre som brennofre til skrekkinngytende avguder. Denne avskyelige tilbedelse av falske guder førte til at Jehovas rettferdige vrede ble opptent mot hele folket, og av den grunn ble riket delt i to riker under Salomos sønn Rehabeams styre.
De ti stammene som rev seg løs fra hans styre, dannet et nordlig rike. Til tross for at Jehova gjennom sine profeter formante de 20 kongene som hersket i den tiden det nordlige riket eksisterte, til å lære folket lydighet mot Jehova og lede dem på den rene tilbedelses vei, var det ikke én av dem som gjorde det. Det var ikke én av dem som sto i et godt forhold til ham. Dette kunne bare føre til én ting.
Nasjonalt sammenbrudd
Som følge av at det nordlige riket holdt ved med å gjøre det onde, ble Jehovas vrede opptent mot det, og han lot det få en voldsom ende, etter at det hadde eksistert i 257 år. «Da ble [Jehova] såre vred på Israel og støtte dem bort fra sitt åsyn.» (2 Kong. 17: 18) Den siste kongen, Hosea, ble styrtet fra tronen etter en tre år lang beleiring som assyrerkongen Salmanasser iverksatte, og de ti Israels stammer ble deretter ført i fangenskap, muligens etter ordre av Sargon II. Denne nasjonale ulykke for det nordlige riket var et varsel om hva som skulle komme over det sørlige riket av samme grunn, nemlig på grunn av troløshet overfor Jehova. — 2 Kong. 18: 9—12.
Etter at det nordlige riket var blitt omstyrtet, fortsatte det sørlige riket å eksistere i 133 år. Selv om den gode kongen Josias regjerte i 31 år, klarte han ikke å endre den kurs folket hadde slått inn på. Etter hans død fortsatte folket å være ulydig mot Jehova og drive avgudsdyrkelse, slik de hadde gjort før han begynte å regjere, og til slutt gjorde Gud ende på det sørlige riket og dets dynasti av konger av Juda stamme ved å overgi dem i babyloniernes hånd. Deres byer ble ødelagt, de fleste av dem som overlevde, ble ført i fangenskap i Babylon, og landet ble lagt øde.
Til tross for at Jehovas profeter gjentatte ganger advarte folket i begge rikene, fulgte de sine mange dårlige kongers avskyelige eksempel. «De dyrket de motbydelige avguder om hvem [Jehova] hadde sagt til dem: Det skal I ikke gjøre. Og [Jehova] vitnet for Israel og for Juda ved alle sine profeter, alle seerne, og sa: Vend om fra eders onde veier og hold mine befalinger og bud etter hele den lov som jeg ga eders fedre, og som jeg sendte til eder ved mine tjenere profetene!» — 2 Kong. 17: 12, 13.
Det store feilgrep disse menneskene gjorde da de forkastet Gud som sin konge og unnlot å holde hans befalinger, førte til ulykke for hele folket. Det de erfarte, viser tydelig at menneskene må lytte til Gud og underlegge seg hans ordning hvis de ønsker å ha framgang.
Vår tids regjeringer
Er det noen av de regjeringer som er på jorden i vår tid, som representerer Gud? Er det noen menneskelig konge, diktator, statsminister eller president som Gud har utnevnt som hersker? Nei! Det har ikke vært noen regjering blant menneskene som har hatt Guds godkjennelse i løpet av den tiden som er gått siden han lot de babyloniske hærer omstyrte Jerusalem i det sjuende århundre før Kristus. Jehova sa til Jerusalems siste konge, Sedekias: «Ta huen bort og løft kronen av! Det som nå er, skal ikke være mer; det lave skal opphøyes, og det høye skal fornedres. Jeg vil vende opp ned, opp ned, opp ned på det som er; heller ikke ved dette skal det bli, inntil han kommer hvem retten tilhører, og jeg gir ham den.». — Esek. 21: 26, 27.
Satan Djevelen ble da fullt ut «denne verdens gud». (2 Kor. 4: 4) Alle regjeringer på jorden var under hans kontroll. Av den grunn sa apostelen Johannes: «Vi vet at vi er av Gud; men hele verden er i den ondes vold.» (1 Joh. 5: 19, LB) Hvis man tror på Bibelen, må man derfor — enten man liker tanken eller ikke — godta det faktum at alle herskere som er knyttet til de forskjellige regjeringer på jorden er under Satan Djevelens kontroll, uansett hvor velmenende noen av dem kan være. Jesus sa til sine etterfølgere: «I [er ikke] av verden.» (Joh. 15: 19) Men denne verdens herskere er avgjort en del av denne verden. De er dens hengivne venner og arbeider for å bevare den. De kan være trofaste kirkemedlemmer og gi seg ut for å tilbe og tjene Bibelens Gud, men Bibelen viser hva de egentlig er, når den sier: «Vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende.» (Jak. 4: 4) De som setter sin lit til denne verdens herskere, kommer til å bli sørgelig skuffet. Det er nå mer enn noensinne tidligere av største betydning å se hen til den hersker Gud har godkjent, og underlegge seg hans herredømme.
Den rettmessige hersker
Han «hvem retten tilhører», og som Gud har gitt myndighet til å herske, er ikke en maktsyk, ateistisk diktator innenfor østblokken, og han er heller ikke en demokratisk valgt hersker innenfor vestblokken. Den som Gud har bemyndiget til å herske, er hans egen Sønn, Jesus Kristus. Han er allerede innsatt som konge på tronen i himmelen. Gud har «gitt ham herredømme og ære og rike, og alle folk, ætter og tungemål skulle tjene ham». (Dan. 7: 14) Jordens konger og menn i høye stillinger som fortsetter å kjempe for å oppnå verdensherredømme, gjør det i tross mot Guds rike. De ønsker ikke å underkaste seg Guds innsatte konge. De ønsker selv å sitte med makten. Etter at salmisten i den annen salme har omtalt deres trassige innstilling, sier han: «Han som troner i himmelen, ler, [Jehova] spotter dem. Så taler han til dem i sin vrede, og i sin harme forferder han dem: Og jeg har dog innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg!» Han sier til sin konge: «Du skal knuse dem med jernstav; som en pottemakers kar skal du sønderslå dem.» — Sl. 2: 4—6, 9.
Ja, Kongen Kristus skal tilintetgjøre alle disse menneskene som vender folks oppmerksomhet bort fra Guds rike, som er menneskenes eneste håp. Den tiden er nå nær da Kristus skal gå til handling mot både de usynlige og synlige onde elementer og ødelegge dem i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag». — Åpb. 16: 14.
Under hans rikes styre kommer det til å råde rettferdige forhold overalt på jorden. Grådige, egoistiske herskere kommer da til å høre fortiden til. Det blir sagt følgende om den nye verdens hersker: «Rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav; du elsket rettferd og hatet urett; derfor har, Gud, din Gud salvet deg med gledens olje framfor dine medbrødre.» «I hans dager skal den rettferdige blomstre; og det skal være megen fred, inntil månen ikke er mer. Og han skal herske fra hav til hav og fra elven [Eufrat] inntil jordens ender.» For en glede det vil bli for hele menneskeheten å få en hersker som virkelig elsker rettferdighet! For en velsignelse det vil bli å bli styrt av en som har Guds godkjennelse, og hvis styre Gud vil krone med hell! — Heb. 1: 8, 9; Sl. 72: 7, 8; Es. 9: 7.
Under denne rettferdige hersker for hele menneskeheten kommer jorden til å bli forvandlet til et vakkert paradis, hvor det ikke skal være krig eller ulykker, nei, ikke engang sykdom eller død. Han er en hersker som vil lede menneskene til i forening å tilbe og adlyde Jehova Gud, noe som vil være til ære for hans Far og til velsignelse for alle hans undersåtter. — 1 Kor. 15: 26; Es. 66: 23.
Hvilken forsikring har vi om at det skal bli slike forhold? Vi har den forsikring som Gud har gitt, i og med at han har gitt løfte om dem. Dette er ikke tomme løfter som mennesker har gitt, men det er Guds hensikt, slik det framgår av hans Ord, Bibelen. Jehova Gud, himmelens og jordens Skaper, er allmektig. Ikke noe kan forhindre at hans hensikt blir gjennomført. Spørsmålet om hvem som skal få verdensherredømmet, er allerede blitt avgjort av ham. Snart kommer alle som ikke vil underordne seg Jehovas regjerende Konge, til å bli tilintetgjort for bestandig. Det er derfor nå på høy tid å vise at vi er Kristi disipler ved at vi holder oss atskilt fra verden, fra dens politiske systemer og religionssamfunn som vanærer Gud og skyver hans Ord til side. Det er nå på høy tid at vi innvier oss til Gud og kunngjør offentlig hans rike med Jesus Kristus som Konge. Hvis vi gjør det, vil vi være blant dem som får overleve denne verdens ende og får være hans lykkelige undersåtter i den evige, nye verden.