«Israels hellige» blir helliget

«Og jeg vil kunngjøre mitt hellige navn blant mitt folk Israel og ikke mer la mitt hellige navn bli vanhelliget, og folkene skal kjenne at jeg er [Jehova], hellig i Israel.» — Esek. 39: 7.

 1. Hvilken situasjon står nå folk i alminnelighet og Jehovas vitner i særdeleshet overfor?

TRASS i at det er blitt utkjempet to verdenskriger, som har påført menneskeheten uendelige trengsler og lidelser, har den kommunistiske «Nordens konge» og den demokratiske «Sydens konge» igjen fylt jorden med nasjonalistisk propaganda. Mens de stirrer rasende på hverandre over sine respektive beredskapslagre av kjernefysiske våpen, fører de «kalde» og mindre, «varme» kriger mot hverandre. (Dan. 11: 40) De snakker om at de lever i konkurransepreget sameksistens, men begge er fast besluttet på at den annen part til slutt skal bli utryddet. Etter hvert som spenningen øker, kommer kravet om å vise nasjonalistisk lojalitet stadig mer i forgrunnen rundt om på jorden. Hjernen bak det hele, Satan eller «Gog av Magog», som nå befinner seg i en nedverdiget tilstand, forbereder på denne måten sitt endelige angrep på Jehovas salvede vitner, som er de jordiske representanter for «den store konges stad», det himmelske Jerusalem, hvor Jehova bor ved sin ånd. — Sl. 48: 3.

 2. Hvordan gjentok Sankerib sin trusel mot Jerusalem?

² Når vi leser beretningen i 2 Kongebok 19: 8—10, finner vi at assyrerkongen hadde kommet nærmere Jerusalem og var «i ferd med å stride mot Libna», bare fire mil borte. Han sendte nå truselbrev til Esekias og sa følgende til dennes sendebud: «Så skal I si til Judas konge Esekias: La ikke din Gud, som du setter din lit til, få narret deg, så du tenker som så: Jerusalem skal ikke gis i assyrerkongens hånd.»

 3. a) Hvilken brutal taktikk har den kommunistiske «Nordens konge» benyttet? b) Hva har forfølgelsen av Jehovas vitner i Sovjetunionen ifølge en kommentator ført til?

³ Satans skrytende propagandamakere fortsetter ikke bare å samle alle nasjoner til Harmageddon nå i tiden etter den annen verdenskrig, men de prøver også å tvinge Jehovas trofaste tilbedere til å inngå kompromiss og oppgi den stilling de har innfor Gud. «Nordens konge», som nå hovedsakelig er kommunistisk, har i særlig grad rettet harde angrep mot Jehovas vitner. Vitnene har vært utsatt for en fryktelig propaganda fra hans side. Fram til april 1951 var hele 7 000 Jehovas vitner i republikkene i den vestlige delen av Sovjetunionen blitt arrestert og sendt til slavearbeidsleirer i Uralfjellene, Sibir, Vorkuta og Kazakhstan. Hvilken holdning inntok vitnene til denne trusel mot deres kristne ulastelighet? I sin bok Religion in the Soviet Union skriver Walter Kolarz:

Dette betydde ikke slutten for ’vitnene’ i Sovjet, men bare begynnelsen til et nytt kapittel i deres proselyttvirksomhet. De forsøkte til og med å utbre sin tro når de stanset på forskjellige stasjoner på veien til fangeleirene. Myndighetene i Sovjet kunne ikke ha gjort noe bedre for å utbre deres tro enn å deportere dem. ’Vitnene’ ble ført ut av sin isolasjon i landsbyene og inn i en større verden, selv om dette bare var den forferdelige verden som består av konsentrasjonsleirer og slavearbeidsleirer. Der møtte de et stort antall desillusjonerte og mishandlede mennesker, og mange var på forhånd gjort mottagelige for deres løfter om en total forandring i verdens politiske oppbygning innenfor denne generasjons levetid.

Både slike som hadde vært ’vitner’ i lang tid, og nyomvendte vendte enten tilbake til sine hjem eller ble værende på de steder som de var blitt forvist til, som frie arbeidere etter kunngjøringen av det sovjetiske amnesti i 1955. På denne måten ble jehovistene . . . spredt til mange deler av Sovjetunionen. De dukket opp igjen i alle unionsrepublikkene i den vestlige delen av Sovjet. De opprettet nye organisasjoner i de tidligere tvangsarbeidsområdene, for eksempel i den asiatiske delen av Sovjet og i republikken Komi, hvor det finnes jehovistgreiner langs den beryktede Pechora-jernbanen med endestasjonen Vorkuta. Jehovistene inntok også Sibir og Kazakhstan, hvor det er særlig mange av dem. . . . En jehovist-organisasjon ble også opprettet i Dagestan. . . . Den sovjetiske greinen av Jehovas vitner bør kort sagt bli betraktet som en av de sterkeste i verden, og det er så visst ikke på noe annet sted noen grein som blir utsatt for så mye ugunstig publisitet fra de verdslige myndigheters side. . . .

Bare framtiden vil vise om Krusjtsjov vil ha mer hell med seg når det gjelder å bekjempe ’jehovist’-faren enn Hitler og Stalin hadde.

Hitlers, Stalins og Krusjtsjovs tid er nå forbi, men de åndelige judeere i ’Nordens konges’ land fortsetter å utøve sin tilbedelse og øker stadig i antall, alt til Jehovas pris.

 4. a) På hvilken måte fortsatte Sankerib å føre vanære over Jehova? b) Hvilken lignende handlemåte har kommunistenes propagandamakere fulgt, og har de oppnådd sin hensikt?

⁴ Det neste propagandaangrep mot Jerusalem blir beskrevet med følgende ord: «Og ennå flere ord talte [Sankeribs] tjenere mot Gud [Jehova] og mot hans tjener Esekias. Han skrev også et brev for å håne [Jehova], Israels Gud, og tale mot ham; i det sto det: Liksom folkenes guder rundt om i landene ikke har reddet sine folk av min hånd, således skal heller ikke Esekias’ Gud redde sitt folk av min hånd.» (2 Krøn. 32: 16, 17) De kommunistiske propagandamakere har skrevet bøker, blant annet en på 159 sider som har tittelen «Han kalles Jehova Gud», de har kommet med voldsomme anklager mot vitnene i Pravda og Trud og illustrerte blad, for eksempel i artikkelen «Edderkoppene» i bladet Krokodil, og de har produsert filmer som har til hensikt å stille vitnene i et dårlig lys, deriblant filmene «Harmageddon» og «Apostler avsløres» — alt dette som et ledd i sine bestrebelser for å føre vanære over Jehovas navn og bringe Jehovas vitners forkynnelsesarbeid i miskreditt. Har så Jehovas vitner veket tilbake på grunn av kommunistenes angrep? Rapportene fra Sovjetunionen viser at de på ingen måte har gjort det. Det fortelles blant annet:

Våre brødre befinner seg i hjertet av ’Nordens konge’, for å si det slik. De har ofret hele sitt liv og alle sine eiendeler til Jehova og hans sannhet og står hengivent og trofast på Jehova Guds, den suverene Overherres og Teokrats, side. I denne avgjørende og harde kamp for troen kjemper de for sin Gud, Jehova. Budskapet om Guds rike seirer fra Karpatene til Kurilene.a

 5. Hvilken gudsbespottelse har kommunistene i likhet med Sankeribs propagandamakere gjort seg skyldig i?

⁵ Gudsbespottelsen fortsatte: «Og de ropte med høy røst på jødisk til folket i Jerusalem som sto på muren, for å skremme og forferde dem, så de kunne innta byen; og de talte om Jerusalems Gud på samme vis som om folkenes guder på jorden, de som er et verk av menneskehender.» (2 Krøn. 32: 18, 19) Hvor blinde disse propagandamakerne er! De tror at vår Gud ikke er sterkere enn de guder som er laget av leir og stein, folkeslagenes maktesløse gudebilder. Og selv om kommunistene kanskje er blitt klar over hvilket hykleri som var knyttet til deres fedres ikoner og billeddyrkelse, ærer de selv nasjonale helter og den militære «festningenes gud», og de skryter av sine vitenskapelige bragder. (Dan. 11: 38) Hvor tåpelig av dem er det ikke å si at «det er ikke noen Gud», bare fordi de ikke har kunnet se Gud fra sine ørsmå romskip! — Sl. 14: 1.

 6. Hvem er det som nå er med i denne propagandakampanjen, og hvor henvender Jehovas vitner seg for å få hjelp?

⁶ Og nå, når verdenssituasjonen blir stadig verre, driver de demokratiske nasjoner som utgjør «Sydens konge», en intens nasjonalistisk propaganda. Hva kommer Jehovas vitner, som hverken tilhører «Nordens konge» eller «Sydens konge», til å gjøre når krisen når sin klimaks? Jo, de vil gjøre nøyaktig det samme som Esekias og Esaias gjorde. «Da kong Esekias og profeten Esaias, Amos’ sønn, hørte dette, ba de og ropte til himmelen.» (2 Krøn. 32: 20) Hvilket godt eksempel satte de ikke for Jehovas folk i vår tid!

Tillit til Jehova

 7, 8. a) Hvilken bønn ba Esekias? b) Hvorfor ville hans bønn og også den bønn som er gjengitt i Salme 83, helt sikkert bli besvart?

⁷ Beretningen i 2 Kongebok (og også i Esaias, kapittel 37) gir en mer detaljert beskrivelse av hendelsesforløpet. «Da Esekias hadde mottatt brevet av sendebudene og lest det, gikk han opp til [Jehovas] hus, og der bredte Esekias det ut for [Jehovas] åsyn. Og Esekias ba for [Jehovas] åsyn og sa: [Jehova], Israels Gud, du som troner på kjerubene! Du alene er Gud for alle jordens riker, du har gjort himmelen og jorden. [Jehova], bøy ditt øre til og hør! [Jehova], opplat dine øyne og se! Hør de ord som Sankerib har sendt for å håne den levende Gud!» — 2 Kong. 19: 14—16.

⁸ Hva var det Esekias først og fremst var interessert i? Var det det at han selv skulle bli frelst, eller var det det at den vanære som var blitt ført over Jehovas navn, skulle fjernes? La hans bønn gi oss svaret: «Men frels oss nå, [Jehova] vår Gud, av hans hånd, så alle jordens riker må kjenne at du, [Jehova], alene er Gud!» (2 Kong. 19: 19) Dette får oss til å tenke på en annen, kjent bønn, hvor «også Assur» er tatt med: «La dem blues og forferdes til evig tid, la dem bli til skamme og gå under! Og la dem kjenne at du alene har navnet [Jehova], den Høyeste over all jorden!» (Sl. 83: 9, 18, 19) Slike bønner vil ikke forbli ubesvart.

 9, 10. a) Hvilket svar kom Jehova med gjennom sin kanal, og hvem var denne kanal et bilde på? b) På hvilken måte seirer levningen trass i Satans hån og spott? c) Hvem er det det virkelig er grunn til å håne, og hvorfor?

⁹ Kommer Jehova til å bevise at han er Gud? Kommer han til å hellige sitt navn for alle folkeslags åsyn? Det svar han ga Esekias gjennom profeten Esaias, gir ikke rom for tvil. Det er dessuten et godt bilde på det budskap som Jehova gjør kjent gjennom sin kanal i vår tid, «den tro og kloke tjener», levningen av hans salvede vitner på jorden: «Jomfruen, Sions datter, forakter deg, spotter deg; Jerusalems datter ryster på hodet etter deg. Hvem har du hånt og spottet, og mot hvem har du løftet din røst? Du har løftet dine øyne til det høye, mot Israels Hellige.» — 2 Kong. 19: 21, 22.

¹⁰ Satan og hans håndlangere vil få erfare at alle deres bestrebelser for å få Guds folk til å bryte sin ulastelighet og slutte å tilbe Gud vil mislykkes. Hån og skjellsord er til ingen nytte. Levningen av Jehovas vitner fortsetter å bevare sin kristne jomfruelighet og beviser derved at de er verdige til å være trolovet med Kristus. (2 Kor. 11: 2) Det er den skrytende Satan det er grunn til å håne. Hvor dypt falt han ikke da han forsøkte å opphøye seg over det nyfødte Riket og sammen med sine demoner ble kastet ned av Kristus, slik at han ble Gog i Magogs land! (Åpb. 12: 1—9; Es. 14: 12—15; Esek. 38: 2) På grunn av sitt renkespill mot «jomfruen, Sions datter,» kommer Gog til å bli vanæret og ødelagt. Han kan ikke få henne til å oppgi sin jomfruelighet ved å benytte seg av kjødelig krigføring. Hans endelige, onde angrep viser bare at han i virkeligheten kjemper «mot Israels Hellige», mot Jehova Gud.

11. Hvilke skrytende påstander kommer vår tids Assur med, men hvordan svarer Jehova ham?

¹¹ Det var ikke noe som så ut til å være umulig for de skrytende assyrerne, hverken å hogge ned Libanons høyeste sedrer eller å tørke ut alle Egypts strømmer. Med de kjernefysiske våpen som både «Norden» og «Syden» er i besittelse av, mener Gog likeledes at det ikke er noe som er umulig for ham å oppnå. Jehova er imidlertid sterkere enn denne tyrannen. Gjennom sine profeter har han helt fra gammel tid gjort sin uforanderlige hensikt kjent: «Har du da ikke hørt det? Fra fjerne tider har jeg gjort det, fra fordums dager har jeg laget det så. Nå har jeg latt det komme [vil jeg la det komme, NW].» (2 Kong. 19: 25) Selv ikke med Gogs støtte kan enkeltpersoner eller organisasjoner her på jorden holde stand mot fullbyrdelsen av Jehovas rettferdige dommer.

12. Hvilken skjebne kommer den falske religion og dens tilhengere til å få?

¹² «Nordens konge» under Gog kommer til å spille en viktig rolle i ødeleggelsen av det verdensrike som består av falsk religion. Åpenbaringen, kapittel 17, viser nemlig at Jehova kommer til å bruke de «ti horn», det fullstendige antall herskere på jorden, til å fullføre «hans tanke» eller hensikt, som blant annet går ut på å ødelegge den falske religions systemer. (Åpb. 17: 16, 17) Akkurat som assyrerne i gammel tid ødela de demondyrkende nasjoners «faste byer», kommer hærene til vår tids Assur til å være med på å ødelegge falsk religion. Og når disse nasjonalistiske systemer blir tilintetgjort, kommer alle som har søkt tilflukt i dem, til å bli «maktløse . . . forferdet og skamfulle». De kommer til å forgå «som gresset på marken og som de grønne urter, som gresset på takene og som korn som er ødelagt av brann før det er fullvokst». (2 Kong. 19: 25, 26) Se også Åpenbaringen 18: 9—19.

13, 14. a) Hva var den store feil kongen i Assyria begikk? b) Hvilken erklæring kom Jehova nå med, og hva kan Jehovas vitner i vår tid være forvisset om?

¹³ Men nå har kongen i Assyria gjort sin store feil! Han har dratt inn i det land som Jehova ga til de sanne tilbedere. Han har omringet Libna, og hans neste mål er Jerusalem. Det har kommet til et oppgjør mellom Sankerib og «Israels Hellige». Jehova kjenner sin fiende og håner Gog: «Enten du sitter eller du går ut og inn, så vet jeg det, og jeg vet at du raser mot meg. . . . du raser mot meg, og din overmodige trygghet har nådd opp til mine ører.» (2 Kong. 19: 27, 28) Gog kan nok rase innenfor Magogs lands grenser, men han har nå funnet sin likemann!

¹⁴ Kongene i Assyria pleide å føre fangne konger til Ninive etter en ring i nesen. Nå er det imidlertid Gogs tur. Jehova sier: «Jeg [vil] legge min ring i din nese og mitt bissel mellom dine lepper.» Gogs usle forsøk på å få Jehovas trofaste vitner til å underordne seg under ham og inngå kompromiss slår feil! De har bedt til Jehova og satt sin lit til ham. La bare vår tids assyrerkonge samle alle sine hærer. La ham samle hundrevis av millioner mennesker til det endelige angrep på den sanne tilbedelses borg, som Jehova ved Kristus har bygd opp her på jorden. Jehovas vitner vil bevare sin kristne nøytralitet. De vil ikke la seg påvirke av nasjonalistisk propaganda. De vil fortsette å være i sikkerhet i sitt faste tårn, Jehova, og ingenting vil kunne hindre dem i å tilbe ham og prise hans navn. Jehovas siste og endelige ord til sin største fiende er: Jeg vil «føre deg tilbake den vei du kom». — 2 Kong. 19: 28.

«Dette skal du ha til tegn»

15, 16. Hvilket tegn ga Jehova sitt folk, og hva måtte de gjøre?

¹⁵ Jehova sier deretter gjennom sin profet Esaias: «Og dette skal du ha til tegn: I år skal I ete det korn som vokser av seg selv [det som gror av spillkornet, MMM], og neste år det som skyter opp fra roten; men i det tredje år skal I så og høste og plante vingårder og ete deres frukt. Og den rest som har sloppet unna av Judas hus, skal skyte dypere rot nedentil og bære frukt oventil. For fra Jerusalem skal utgå en levning og fra Sions berg en rest som har sloppet unna; [Jehovas], hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette.» — Es. 37: 30—32; 2 Kong. 19: 29—31.

¹⁶ Såtiden var for lengst over. På grunn av assyrernes angrep var det ingen muligheter for å få noen kornhøst det året. Jehova ga derfor et «tegn» i den forstand at han traff en mirakuløs foranstaltning til gagn for sitt folk. Han sørget for at de fikk rikelig med føde, ved å la spillkornet fra høsten året før gro. Det var imidlertid ikke alt. Året etter var et sabbatsår, da trofaste judeere måtte vise at de stolte på Jehova, ved å la åkrene sine ligge brakk. Ville Jehova sørge for dem? Ja, de ville bli belønnet hvis de stolte på ham, for i dette året skulle de ete det som skjøt opp fra roten. Det tredje året skulle judeerne igjen nyte frukten av sitt eget arbeid.

17. Hva er vår tids motbilde til den første delen av tegnet?

¹⁷ Jehovas folk har fått et slikt vidunderlig «tegn» siden 1914. Når den stolte «Assur» og hans pøbelhop gjør den hellige stad for tilbedelse av Jehova til «angreps datter», sender Jehova sin regjerende Sønn ut fra Betlehem, hans himmelske brødhus, med et rikelig forråd av livgivende, åndelig føde. (Mika 4: 14, NW; 5: 1) Gog og hans hærer makter ikke å forhindre at Guds folk får nyte godt av dette mirakuløse forråd. Jehova har dessuten lovt at dette forråd skal være tilgjengelig så lenge hans salvede folk fortsetter å holde sabbat ved å vise tro på sin Gud og daglig adlyde ham. De som tilhører levningen av de åndelige judeere, vil få føde like til Satans krig mot dem her på jorden er slutt, og enda lenger. Det vil bli vist at de er dypt rotfestet i den sanne tilbedelses land, og i Guds rike kommer de i all evighet til å bære frukt. Det er en slik levning som skal gå seirende ut fra «Jerusalem», og alt dette vil tjene som et «tegn» i forbindelse med helligelsen av Jehovas navn. «[Jehovas] nidkjærhet skal gjøre dette.» — 2 Kong. 19: 31.

18, 19. Hva var den siste delen av tegnet et bilde på, og hvordan ser vi dette tegnet i vår tid?

¹⁸ Med tanke på den siste og endelige del av ’tegnet’ profeterte Esaias følgende om kongen i Assyria: «Han skal ikke komme inn i denne by og ikke skyte en pil inn i den, og han skal ikke rykke fram mot den med skjold og ikke oppkaste voll mot den. Den vei han kommer, skal han vende tilbake, og inn i denne by skal han ikke komme, sier [Jehova]. Og jeg vil verne denne by og frelse den, for min skyld og for min tjener Davids skyld.» (2 Kong. 19: 32—34) Hvor styrkende og oppmuntrende er ikke disse ordene for den salvede levning og dens medarbeidere i vår tid! Hvor mye Gog og hans totalitære hærer enn håner, spotter og truer, kommer de ikke noen vei. Det ser ut til at Sankeribs angripende hær aldri kom nærmere Jerusalem enn til Libna, om lag fire mil borte. De ropte riktignok trusler og knyttet nevene mot Jerusalem, og Sankerib sendte sine propagandamakere av sted for at de skulle skremme Esekias og hans folk. Dette var imidlertid til ingen nytte. Assyria utgjorde ikke noen virkelig trusel mot den sanne tilbedelses borg.

¹⁹ Når det lykkes vår tids Assur å slå opp sine nasjonalistiske telt i det land som er vigd til tilbedelsen av Jehova, finner han at han er en maktesløs motstander av Guds vilje. I hans nazistiske og kommunistiske fengsler og konsentrasjonsleirer er det ikke blitt oppfunnet noen «hjernevask» som er effektiv overfor Jehovas vitner. Vitnene har en uovervinnelig tro. Både som enkeltpersoner og som gruppe betraktet holder de stand mot alle angrep fra fienden. Jehova har renset sitt folks organisasjon for falsk, demonisk religion og for verdens umoralske levemåte, og han vil aldri tillate at de demoninspirerte nasjonalistiske herskere trenger seg inn i organisasjonen og besmitter den sanne tilbedelse, som er hellig i Jehovas øyne. For sitt store navns skyld og på grunn av pakten om Riket, som nå gjelder den større David, Kristus Jesus, forsvarer Jehova sin hellige stads jordiske representanter. (Sl. 89: 35—38) Han gjør seg nå klar til å føre vår tids Assur tilbake dit hvor han hører hjemme.

20, 21. Hvilke dramatiske begivenheter fant nå sted foran Libna?

²⁰ Men se nå hvilket drama som blir utspilt foran Libna! Sankeribs sendebud har kommet tilbake til leiren etter å ha gitt Esekias en siste advarsel. Ultimatumet er blitt stilt! Og der, utover hele lavlandet, ligger Assyrias elitetropper, dets store hær, som aldri har hatt noe nederlag, og som nå har dratt ut for å knuse Jerusalem. Den assyriske militarismes stolthet skal til å foreta en av sine største erobringer, å innta «den store konges stad», Jehovas stad. Natten faller på, og mørket senker seg over leiren. Alt er stille. Det er stille før stormen.

²¹ Men stillheten fortsetter — en uhyggelig stillhet! Dagen gryr, men ingenting beveger seg. Til slutt drar noen judeere ut fra Libna for å se hva som har skjedd. Kom ut alle sammen og se! For et forferdelig syn! «Samme natt skjedde det at [Jehovas] engel gikk ut og slo hundre og åttifem tusen mann i assyrernes leir; og da folk sto opp om morgenen, fikk de se dem alle ligge der som døde kropper.» — 2 Kong. 19: 35.

22. Hva var dette et bilde på?

²² Slik vil det også bli når Harmageddons natt kommer over jorden. Jehovas overengel og domsfullbyrder, Kristus Jesus, vil komme hurtig og stille, som en tyv. Gogs hærer vil ikke få noen anledning til å unnslippe. Deres siste spottende trusel mot den forsamlede levning av Jehovas salvede folk vil bli tilbakevist når Guds konge slår dem med jernstav og knuser dem i den allmektige Guds vredes vinperse. (Åpb. 19: 15) Det vil gå akkurat som det gikk på Esekias’ tid: «Og [Jehova] sendte en engel som tilintetgjorde alle de djerve stridsmenn og fyrstene og høvedsmennene i assyrerkongens leir, så han med skam måtte vende tilbake til sitt land». — 2 Krøn. 32: 21.

23. Hva ble Sankeribs endelige skjebne, og hva var det et bilde på?

²³ Men får denne hovmodige «assyrerkongen» slippe med skammen? Nei, Guds rettferdige dom krever noe mer. Angående Sankerib sier Guds Ord (noe som også blir bekreftet av den nylig oppdagede Asarhaddons prismeb) at «da han en gang gikk inn i sin guds hus, kom noen av hans egne sønner og hogg ham ned der med sverdet. Således frelste [Jehova] Esekias og Jerusalems innbyggere av assyrerkongen Sankeribs hånd og av alle andre fienders hånd og vernet dem til alle sider [ga dem hvile overalt, NW]». (2 Krøn. 32: 21, 22) Satan, «løgnens far», vil likeledes oppdage at hans religion, som han selv har dannet, ikke er noen beskyttelse. Kristus kommer til å binde ham og kaste ham i avgrunnen, hvor det ikke eksisterer noe liv, og lukke til og sette segl over ham. (Åpb. 20: 2, 3) Først da vil de sanne tilbedere ha fått «hvile overalt».

24. Hvordan kommer Jehova og Kristus til å bli æret og opphøyd i manges øyne, slik det ble vist i forbudet?

²⁴ Hvilken storslagen anledning blir ikke dette til å prise Jehova! Beretningen i 2 Krønikebok slutter med disse ordene: «Det var mange som kom til Jerusalem med gaver til [Jehova] og med kostbare ting til Judas konge Esekias; og han ble etter dette høyt æret blant alle folk.» (2 Krøn. 32: 23) Når Guds nye ordnings morgen gryr etter Harmageddon, vil vi likeledes kunne være forvisset om at alle som har overlevd, vil frambære lovoffer til ære for Jehova og hans seierrike Kristus, den større Esekias. Hele jorden kommer til å nyte sabbatshvilen under Kristi tusenårige styre. Gjenløseren Kristus kommer også til å bli høyt æret i mange av de folks øyne som kommer tilbake fra gravene i oppstandelsen. — Joh. 5: 28, 29.

25. a) Hvilken seier får således Jehovas tilbedere del i? b) Hvilket storslagent privilegium har vi nå, og hva bør vi støtte helhjertet opp om?

²⁵ Hvilken strålende seier vil ikke dette bli for det himmelske Sions berg! Hvilken glede vil det ikke bli for alle som bor trygt bak dets voller og holder fast ved den sanne tilbedelse! «Gå omkring Sion og vandre rundt om det, tell dets tårn! Gi akt på dets voller, vandre gjennom dets borger, for at I kan fortelle derom til den kommende slekt. For denne Gud er vår Gud evinnelig og alltid.» (Sl. 48: 13—15) Hvor vakkert er ikke det himmelske Sion, og hvor elsket er det ikke av Jehova! Hvilket storslagent privilegium er det ikke for oss å kunne fortelle om dets ære til den ’store skare’ mennesker av den slekt eller generasjon som skal få overleve Harmageddon og oppnå evig liv i en helligdom som vil omfatte hele jorden og være til pris for Jehova! Måtte vi alle støtte helhjertet opp om tilbedelsen av den eneste, sanne, evige Gud, Jehova. Måtte ’Israels Helliges’ navn for all tid bli opphøyd og helliget!

[Fotnoter]