hadde servert Na’aman, og skjule sannheten kom Gehasi med enda en løgn: «Din tjener har ikke vært noe sted.» Men Jehova visste naturligvis hva Gehasi hadde gjort, og han åpenbarte det for Elisa. Elisa sa til Gehasi: «Var jeg ikke til stede i ånden da mannen vendte om fra sin vogn og gikk deg i møte? Er det nå tid til å ta imot sølv og få seg klær og oljetrær og vingårder og småfe og storfe og tjenere og tjenestepiker?» — 2 Kong. 5: 23—26.

17. a) Hvorfor ble Elisa med rette vred? b) Hva skjedde med Gehasi på grunn av hans griskhet?

¹⁷ Kan du ikke tenke deg hvor forferdet Gehasi ble? Hans herre visste jo nøyaktig hva han hadde gjort! Forestill deg også den rettferdige vrede Elisa følte. Her hadde han tjent Jehovas interesser for at Na’aman skulle bli helbredet for sin spedalskhet, uten å ta seg betalt for den rolle han hadde spilt i forbindelse med dette miraklet, og så hadde hans tjener, som ikke hadde hatt noe med helbredelsen å gjøre, gått av sted og i sin griskhet skaffet seg noe under falske forutsetninger! Tydeligvis med støtte fra Jehova sa Elisa til Gehasi: «Derfor skal Na’amans spedalskhet henge ved deg og ved din ætt til evig tid.» Og beretningen blir avsluttet med ordene: «Så gikk han ut fra ham og var spedalsk, hvit som snø.» — 2 Kong. 5: 27.

Innstillinger vi må etterligne eller sky

18. Hva skal vi nå ta et tilbakeblikk på i forbindelse med 2 Kongebok, kapittel 5?

¹⁸ La oss nå ta et tilbakeblikk på beretningen i 2 Kongebok, kapittel 5, som vi nettopp har gått igjennom. Vi ser tydelig visse karaktertrekk og innstillinger hos de forskjellige som blir omtalt. Det vil være til stort gagn for oss å repetere noen av disse.

19. a) Hvilke beundringsverdige egenskaper hadde den lille israelittiske piken? b ) Hvordan kan vi legge slike egenskaper for dagen?

¹⁹ Tenk bare på den lille israelittiske piken. Hun ble bortført som fange fra Israel, men dette svekket ikke hennes tro på Jehova eller på hans evne til å utføre mirakler ved hjelp av en av sine trofaste tjenere. Elisa hadde aldri helbredet noen spedalske i Israel, noe Jesus senere gjorde oppmerksom på. (Luk. 4: 27) Men denne lille piken hadde virkelig tro. Det fantes ikke tvil i hennes sinn; hun var overbevist om at hvis bare Na’aman ville gå og spørre, ville Jehova svare. Selv om hun bare var en tjenestepike, hadde hun mot nok til å forkynne om sin tro på Jehova. Hun må ha gjort dette på en begeistret og overbevisende måte, ettersom det hun sa, ble tatt til følge og ikke bare ble betraktet som en eller annen barnslig idé. I likhet med denne ydmyke, ikke navngitte Guds tjener, som satte et så enestående eksempel på tro, bør vi fryktløst forkynne sannheten, slik at alle som har en oppriktig hjertetilstand, kan høste gagn av det. Vi må aldri avholde oss fra å forkynne om Jehova og hans hensikter og frykte for at vi ikke er kvalifisert til å tale til noen som har en høyere stilling enn vi. Vi må ha full tillit til Jehova og hans evne til å lede oss. — Sl. 56: 12.

20. Hvordan kan vi etterligne Elisa?

²⁰ Så har vi Elisa. Bibelen forteller en hel del om denne tjeneren for Jehova og de miraklene han utførte. Han ble til og med brukt av Gud til å oppreise noen fra de døde. (2 Kong. 4: 32—37) Men han hadde ikke noe ønske om å bli sett eller bli rik. Hans ønske var å hjelpe folk til å lære Jehova å kjenne og verdsette hans hensikter. Han var ikke interessert i å skape et navn for seg selv, men i å herliggjøre sin Guds, Jehovas, navn. Vi gjør vel i å etterligne Elisa og først og fremst tenke på Jehova, sette kjærligheten til ham på førsteplassen og hjelpe andre til å påkalle ham og bli frelst. — Matt. 22: 37, 38; Rom. 10: 13.

21, 22. Nevn noe av det Na’aman måtte gjøre for å ydmyke seg.

²¹ Na’aman var «en veldig krigsmann» før han møtte Elisa, men han lærte å ikle seg ydmykhet. Han forsto at han i Jehovas øyne bare var et menneske som alle andre, og ikke en som hadde krav på å bli vist spesiell ære eller oppmerksomhet av Jehovas tjenere. For en glede han må ha følt da han sjuende gang kom opp av Jordan og så at hans kjøtt var blitt helt friskt! Hvor glad må han ikke ha vært for at han hadde ydmyket seg og gjort som Elisa hadde sagt gjennom sitt sendebud!

²² Tenk også på hva det må ha krevd av en mann i hans stilling å gjøre det han gjorde. Han ikke bare stolte på det en liten slavepike fra en fiendtlig nasjon sa, men han forlot også sine egne guder, kanskje i den tro at han risikerte å pådra seg deres mishag, og dro til et fiendtlig innstilt land og ba en profet for en fremmed Gud om å gjøre noe for ham. Det at Na’aman ydmyket seg, betydde noe som var langt mer verdifullt for ham enn at han ble renset for sin spedalskhet. Hva var det? Det førte til at han ble en tilbeder av Jehova, en som ønsket å ha den eneste sanne Guds godkjennelse. Han ble virkelig velsignet fordi han ikledde seg ydmykhet. I likhet med Na’aman kan vi også oppnå uendelig store åndelige velsignelser hvis vi ’ikler oss ydmykhet’ og innser at Gud har behag i de ydmyke. — 1 Pet. 5: 5.

23. Hva kan vi lære ved å studere Gehasis handlemåte?

²³ En annen som vi kan lese om i dette kapitlet i Bibelen, satte et eksempel som vi gjør vel i ikke å etterligne. Gehasi hadde tjent sammen med Elisa en tid og hadde hatt god anledning til å se hvordan Jehova brukte Elisa, og hvilke privilegier han selv hadde ved å være sammen med Elisa. Men han fikk et sterkt ønske om å skaffe seg materiell rikdom. Hans griskhet fikk overhånd da han så sin herre avslå å ta imot det sølvet og de kledningene som Na’aman tilbød ham. Hans lyst unnfanget og fikk ham til å synde. (Jak. 1: 14, 15) Han diktet opp en historie for å skaffe seg noen av de tingene Na’aman var på vei hjem med. Han gikk så langt som til å lyve for sin herre, ja, i virkeligheten løy han for Jehova, som hadde utnevnt Elisa. Og hvilke tragiske følger fikk ikke dette for ham, ettersom han selv ble spedalsk! Hans griskhet førte til at han mistet helsen og det privilegium å tjene sammen med Elisa. Dette lærer oss hvor farlig det er å være grisk og ville framheve seg selv. Vi lærer at vi ikke må prøve å oppnå personlig vinning på tjenesten for Jehova. — Se Johannes 12: 4—6.

En profetisk parallell til vår tid

24. Hvem kan Elisa være et bilde på, og hvem kan Na’aman være et bilde på?

²⁴ Elisa var en salvet tjener for Gud. Det betyr at han var blitt spesielt utnevnt av Jehova til å utføre et bestemt arbeid. Han kan derfor bli brukt som et bilde eller et profetisk forbilde på levningen av Kristi brud på jorden, levningen av de 144 000, som skal bli forent med Kristus i himmelen. (Åpb. 14: 1—3) Menneskeheten i sin alminnelighet befinner seg stort sett i samme stilling som Na’aman gjorde. Den er ikke spedalsk, men den er underlagt synd og død, og i denne stilling kjemper de fleste mennesker mot de gjenværende medlemmer av Kristi brud på jorden og dem som er tilsluttet dem. — Rom. 5: 12; Matt. 24: 9.

25. Hvordan er den Na’aman-lignende ’store skare’ blitt hjulpet?

²⁵ Mange av disse er imidlertid blitt ledet inn på den rette vei og er i åndelig forstand blitt helbredet for sin sykdom ved at budskapet om Riket er blitt forkynt for dem, på samme måte som den lille israelittiske tjenestepiken hos Na’amans hustru forkynte. De har kommet i kontakt med den salvede Elisa-klassen og har fått vite hva Jehova krever av dem for at de skal bli åndelig helbredet og få en god samvittighet overfor ham. Akkurat som i tilfellet med Na’aman kreves det av dem at de viser tro og ydmyker seg. De er blitt oppmuntret og har vist lydighet og har oppnådd den glede å bli renset og komme i en godkjent stilling innfor Gud. De er blitt en del av den ’store skare’, som har håp om å få leve evig i en rettferdig, ny ordning på en renset jord. (Åpb. 7: 9) De som tilhører denne ’store skare’, er blitt klar over at det ikke finnes noen Gud noe annet sted enn blant den sanne Guds, Jehovas, vitner. De setter pris på at den åndelige helbredelse er gratis, i samsvar med Jesu ord. — Matt. 10: 1, 8.

26. Hva blir gjort med slike som under skinn av å tjene Gud utnytter andre for å oppnå personlig vinning?

²⁶ De som tilhører Elisa-klassen, ønsker ikke å utnytte den ’store skare’ når de hjelper den til å bli åndelig helbredet. De vil ikke ta imot betaling for å hjelpe enkeltpersoner til å bli åndelig helbredet, like lite som Elisa ville ta imot noen gave i form av penger eller materielle ting av Na’aman. De gir villig av sin tid for å hjelpe slike som ønsker å studere Guds Ord. Og hvis noen som er tilsluttet Guds folks menighet på jorden, prøver å oppnå materiell vinning på bekostning av den ’store skare’, blir de avslørt som griske mennesker som prøver å opphøye seg selv. Slike blir fjernet fra organisasjonen i samsvar med den måten Elisa behandlet Gehasi på for hans havesyke og griskhet. Dette er i samsvar med Bibelens ord: «Hverken horkarler . . . eller havesyke . . . eller røvere skal arve Guds rike.» — 1 Kor. 6: 9, 10.

27, 28. Hva kan mennesker i vår tid gjøre for å bli en del av den ’store skare’?

²⁷ Den ’store skare’ som slutter seg til Guds salvede tjenere, må også ikle seg ydmykhet. Ifølge Lyder Bruns oversettelse står det i 1 Peter 5: 5: «Og ikled dere alle i forhold til hverandre ydmykhetens tjenerdrakt. For ’Gud står de hovmodige imot, men de ydmyke gir han nåde’.» En tjener er en som tar seg av andres interesser. Det å ikle seg «ydmykhetens tjenerdrakt» vil derfor innebære å være ydmyk og interessert i å tjene andre.

²⁸ Er du villig til å ’ikle deg ydmykhet’, ja, «ydmykhetens tjenerdrakt»? Er du villig til å godta Jehovas vei til frelse? Nå i det 20. århundre har vi et eksempel på ydmykhet som kan ses over hele verden, nemlig i Jehovas vitners organisasjon. Hvorfor ikke lese videre og se hvordan Jehovas vitner ydmykt har fulgt Jehovas vei til frelse?

Teori og praksis

● I publikasjonen Cross Current, kommer den katolske presten Felipe Berrymann inn på den store forskjellen mellom katolsk teori i Latin-Amerika og det som virkelig blir praktisert av folket. I sin artikkel «Populær-katolisime i Latin-Amerika», sier han:

«I Latin-Amerika har imidlertid folkemassene aldri godtatt den offisielle (tridentiske [Tridentinerkonsilets]) katolisisme. De har godkjent kirken som frelsens formidler i den forstand som det var tilsiktet ifølge tridentisk teologi og prestelig praksis. . . . Prestene mener at de gjør én ting; folket mener at de gjør noe annet. I flere hundre år har en vært bekymret på grunn av folks ’uvitenhet’, og det har vært gjort forsøk på å ’omvende’ dem og få dem til å gifte seg i kirken, overvære messen og komme til nattverden. Men i det store og hele har det vært liten framgang å spore blant massene.»