Den historiske Jordan-elven

JORDAN-ELVEN er liten sammenlignet med de store elvene på jorden, men den er ingen ubetydelig elv. Langs dens bredder har det funnet sted begivenheter som utgjør en meget viktig del av historien. I Bibelen er den omtalt omkring 200 ganger, og den er derfor den elven som oftest er omtalt i Guds Ord. Hvor interessant er det ikke å følge dens særegne løp nedover til det merkelige stedet hvor den ender!

En gammel overlevering sier at dens navn stammer fra de to uttrykkene «Jor» og «Dan», men det er ikke tilfelle. Dens navn er avledet fra det hebraiske ordet Yarden, som betyr «Elven som går nedover» eller «Den nedadgående». Dens navn er meget betegnende, for dens løp har et fall på over 900 meter fra foten av Hermon-fjellet til Dødehavet. Årsaken til at den har et så stort fall på en strekning av bare 166 kilometer, er en veldig forkastning, en kjempemessig kløft som fortsetter gjennom Araba og Akababukten og videre ut i Rødehavet.

Som følge av at elven løper fra nord mot sør, ble landet østenfor den omtalt som «Jordan-området mot solens oppgang», og landet vestenfor den ble kalt «Jordan-siden mot solens nedgang». (5 Mos. 4: 47; Jos. 1: 15; 5 Mos. 11: 30, NW) Fra de eldste tider ble Jordan betraktet som en skillelinje på grunn av de bratte og høye fjellkjedene på begge sider av den, dens ubrutte løp og den tette vegetasjonen langs dens bredder. Moses, som var klar over at elven kunne dele Israels hær i to, fikk Rubens og Gads barn til å love at de skulle dra over Jordan for å hjelpe de andre stammene med å underlegge seg det lovte land. — 4 Mos. 32: 20—23, 31, 32.

Den øvre delen av Jordan

Fra Jordan-elven i hele dens lengde kan en se det majestetiske Hermon-fjellet, «Fjellenes høvding», hvis topp rager 2776 meter opp i luften. Den palestinske targum sier i sin kommentar til 5 Mosebok 3: 9: «Amorittene kaller det Snøfjellet fordi det ligger snø på det både sommer og vinter.» Den glitrende, hvite snøen speiler seg i Gennesaret-sjøen og venter på den tiden da den skal smelte og få elvene til å gå over sine bredder.

Jordan har fire kildeelver. Banias, som kommer fra øst, løper i nærheten av Cesarea Filippi sammen med Leddan, som hadde tilknytning til La’is eller Dan. I nærheten av det sted hvor de løper sammen, munner en tredje elv, Hasbani, ut etter at den halvannen kilometer lenger oppe har fått tilløp fra den fjerde og minste elven, nemlig Bareighit.

Snart kommer elven ned i Hule-området, som i sin tid var svært sumpig på grunn av at de gamle dreneringssystemer var blitt forsømt, og som var et beryktet malariadistrikt. Jordan var her i sin tid helt skjult av en stor skog av papyrusplanter, og en kunne ikke følge dens løp før «Rob Roy» MacGregor i 1869 utforsket Hulesjøens få striper med åpent vann og oppdaget den. De 4,5 meter høye papyrusplantene vokste da så tett at ikke engang fuglene kunne fly mellom dem. Nå er sjøen blitt drenert og elvefaret senket og rettet ut.

Om lag tre kilometer nedenfor den tidligere Hulesjøen krysset «veien ved havet» Jordan, en vei som de reisende kunne følge fra kyststrøkene til Damaskus, og som var en viktig ferdselsåre i bibelsk tid. (Es. 9: 1) Araberne kalte dette stedet «Jakobs døtres bro». Byen Hasor, som ligger i nærheten av dette stedet, og som engang var den viktigste byen langs denne veien, var så stor at en autoritet anslo at det ville ta 800 år å fullføre utgravningene av byen. Ja, den var virkelig «hovedstaden for alle disse kongeriker», som det sies i Josva 11: 10!a

Elven går så gjennom en dyp fjellkløft og stuper seg stadig nedover inntil den kommer inn i Gennesaret-sjøen, som ligger 208 meter under havets overflate.

Gennesaret-sjøen

«En kan kalle dette stedet for naturens utstilling,» sa Josephus om Gennesaret-sjøen. (Wars, bok 3, kap. 10. 8) Han lovpriser luften, jorden og vannet. En kunne plukke druer og fikener i ti av årets måneder, og det vokste massevis av valnøttrær, oljetrær og palmetrær der. I de varme kilder sør for Tiberias kan en også i vår tid ta kurbad for revmatisme, slik som folk gjorde for 2000 år siden. Det er ikke noe å undres over at det var ni blomstrende byer langs Gennesaret-sjøens bredder på Jesu tid og en fiskeflåte på hundrevis av båter. Det ble til og med utkjempet et sjøslag på denne sjøen i år 67 e. Kr. da romerne vant seier over de jødiske opprørerne. Forholdene forandret seg imidlertid, for de som reiste i dette området i tiden mellom 1738 og 1837, fortalte vanligvis at de bare så en båt på sjøen. I vår tid er det igjen blitt mer virksomhet på sjøen, for det bygges opp en fiskeflåte, og det er mye fisk å få der.

Helt uventet kan det komme stormer over denne harpeformede sjøen. (Matt. 8: 25—27) Vinden kommer ned fra de omliggende fjellene, feier gjennom elvedalene og bergkløftene og presses med voldsom kraft ned mot vannflaten og setter sjøen i vilt opprør.

Når det er stille på sjøen, kan en sitte i en båt 300 meter fra land og uten anstrengelse føre en samtale med noen på stranden. Den store folkemengden kunne derfor med letthet høre Jesus da han talte til dem fra en båt ute på vannet. — Luk. 5: 3.

I vår tid blir vannet i Jordan og Gennesaret-sjøen brukt til å vanne det fjerntliggende Negeb. Vannet blir først pumpet opp i Beit Netofa-bassenget, og deretter blir det ført gjennom et rør som er 2,7 meter i diameter (stort nok til at en kan kjøre med en jeep gjennom det) til det tørre området i sør. Et område ved sørenden av Gennesaret-sjøen som var sumpet og øde, er nå blitt dyrket. Det dyrkes bananer, citrusfrukter, olivener, druer og grønnsaker, framstilles meieriprodukter, produseres egg og høstes åtte avlinger med kløver i denne dalen, og dette viser hvor fruktbar den er.

Den nedre delen av Jordan

Om lag seks kilometer lenger sør løper elven Jarmuk ut i Jordan. I 1932 ble en kraftstasjon med et stort vannbasseng innvigd her. Fargen på elven varierer nå fra brungul til mørkebrun mens den bukter seg fra den ene siden av sletten til den andre og graver ut mye jord og leire som den fører med seg nedover. Na’aman, som var vant til klart vann, nektet først å bade i den grumsete Jordan-elven. (2 Kong. 5: 10—14) Men Jesus, Guds Sønn, gikk villig ut til døperen Johannes for å bli døpt i den samme elven. (Matt. 3: 13—16) Leiren langs dens bredder kan være meget nyttig. Mange av de metallartikler som ble laget til Salomos tempel i Jerusalem, ble støpt i former som var laget av leire fra Jordan. Ved den gamle byen Sukkot har en funnet slagg som beviser at det er blitt utført slikt støpearbeid der. — 1 Kong. 7: 45, 46.

Fra luften ser elven i den 100 kilometer lange nedre delen av dalen ut som et kobberbånd som slynger seg nedover i skarpe buktninger, slik at den egentlig er over 300 kilometer lang. Snart renner vannet stille, snart farer det brusende gjennom fosser og stryk; ofte renner elven mellom bratte elvebredder, og andre steder er den omgitt av et ugjennomtrengelig villnis av trær og busker hvis greiner ofte henger ned i vannet. (Jer. 12: 5; 2 Kong. 6: 4) Mange ville dyr, deriblant sjakaler, ulver og villsvin, holder ennå til i EI-Zor, som dette området kalles, og engang i tiden gjenlød luften av løvenes brøl, men det er så langt tilbake som i det 14. århundre at det siste gang ble meldt at en løve holdt til der. (Jer. 49: 19) Ovenfor ligger de grå mergelskråningene som fører opp til EI-Ghor, det vil si den egentlige dalen, som mange steder ligger 50 meter høyere enn EI-Zor. En må forsere enda en skråning før en kommer opp på de høyslettene som ligger opptil 900 meter over Jordan på hver sin side av dalen.

I fjellandet er luften kjølig, men i denne egenartede sprekkedalen er det så varmt som i en bakerovn, og den har et subtropisk klima. Om sommeren er temperaturen vanligvis mellom 35 og 40 grader celsius, men i 1941 var den helt oppe i 54 grader. Temperatur-forskjellen viser seg meget tydelig når skyene driver inn over Jerusalem fra Middelhavet. Når de passerer over Jordan-dalen, vil den varme luften som stiger opp fra dalen, øyeblikkelig få dem til å gå i oppløsning, men de dannes så på nytt over Moabs fjell i øst.

Mange steder ser dalen øde og avsvidd ut, for dens muligheter er stort sett ikke blitt utnyttet, men engang i tiden var den tett befolket. Bare i Bet-Sean-området har en funnet 130 gamle hustufter. Hvor fruktbar Jordan-dalen er, kan en best se om våren. — Høys. 2: 11, 12.

Det er et rikt fugleliv i dalen. Mens en lytter til nattergalens sang, kan en se isfugler i sin strålende blå og røde fjærdrakt fly fram og tilbake over elven eller betrakte en stor, grå varsler som forbereder seg til sitt neste måltid ved å spidde en bille på en tornebusk. En skarv slenger en fisk opp i luften, og en pelikan snapper den raskt opp før den faller ned igjen. Dalen danner en enestående trekk-korridor mellom Øst-Europa og Afrika og skaffer trekkfuglene rikelig med vann og mat. Den blir brukt av over 400 forskjellige arter av fugler. H. B. Tristram forteller om en merkelig hendelse han engang var vitne til. Han så en sverm av gresshopper (på det vingeløse stadiet) som klatret opp i trærne og flekket av barken, og etter hvert som de så ble skubbet videre av dem som kom bak dem, falt tusener av dem ned i elven, hvor «fisk i rad og rekke sto med nesen rett opp og med åpen munn på grunnene i Jordan og ventet rolig på festmåltidet, som i flere timer bokstavelig talt falt rett ned i munnen på dem».b

Overgang over Jordan

Når en skal gå over Jordan, benytter en vanligvis et av de over 50 vadestedene. Hvis en benytter et av de vadestedene hvor vannet ikke er dypere enn en meter, kan en gå over elven ved å vade, men på noen av vadestedene er vannet så dypt at en må benytte en hest for å komme over. De beste vadestedene er vanligvis kjennetegnet av en forsenkning i de bratte elvebreddene og tett kratt, og det var derfor lett å bevokte dem, noe som var tilfelle da Rahab skjulte speiderne, og da Gileads menn under ledelse av Jefta stoppet alle som ville over elven, og stilte dem på prøve ved hjelp av ordet «sjibbolet». (Jos. 2: 7, 16, 22, 23; Dom. 12: 1—6) Det at Ehuds folk hadde kontroll over vadestedene, var en medvirkende årsak til at han vant seier over moabittene etter kong Eglons død, og til den vellykte opprenskningsaksjonen etter at midianittene flyktet for Gideons lille hær på 300 mann. — Dom. 3: 28, 29; 7: 24, 25.

Elias og Elisa trengte ikke å benytte et av vadestedene da Jehova skilte vannet slik at de kunne gå tørrskodd over. (2 Kong. 2: 7, 8, 13, 14) Sedekias, som flyktet for Nebukadnesar, trengte heller ikke et vadested, men det skyldtes bare den omstendighet at han ble tatt til fange før han nådde fram til vadestedet ved Jeriko! — 2 Kong. 25: 4, 5.

Det finnes ikke noen beretning om at det var noen broer over elven før i romernes tid, og selv om det i gammel tid var primitive ferger som ved hjelp av to reip ble trukket fram og tilbake over Jordan ved Jeriko og Damieh (bibelsk: Adam), er det ingen grunn til å tro at David brukte en slik ferge, slik det kan se ut av den måten noen bibeloversettelser gjengir 2 Samuel 19: 18 på.

Den mest bemerkelsesverdige overgang over Jordan fant sted da Josva førte israelittene inn i det lovte land. Allerede i begynnelsen av april er bygghøsten over i dalen, om lag seks uker tidligere enn i fjellandet. Vannet fra snøen som har smeltet på Hermon, har strømmet ned gjennom de øverste innsjøene og fyller nå elvefaret slik at vannet når helt opp til den øverste kanten av EI-Zor, med den følge at elven går strid og dyp og blir mange hundre meter bred der hvor elvebreddene er lave. (Jos. 3: 15) Det var litt av en bedrift Gads sterke menn utførte da de senere svømte over elven under lignende forhold. — 1 Krøn. 12: 15.

Forestill deg hvordan det måtte være for israelittene å gå over Jordan med kvinner og barn! Det måtte skje et mirakel hvis de skulle kunne gjøre det. Ved Jehovas kraft skjedde miraklet, og vannet delte seg og stanset, slik at folket kunne gå over «på tørr grunn». (Jos. 3: 16, 17) Det kan være at elven lenger oppe ble oppdemmet på det tidspunktet da overgangen skulle finne sted, akkurat som i desember i 1267 e. Kr. da et jordras demmet opp elven i 16 timer. Beretningen om dette ble nedskrevet av den arabiske historikeren Nowairi da han skrev om hvordan sultanen Beybars lot en bro bli bygd for at hans hær skulle kunne komme over Jordan under korstogene. Han sier at vannet var en «lanselengde» dypt, og at det rev med seg noen av bropillarene, og derfor måtte det også ha vært flom på den tiden, men den skyldtes vinterregnet. Vi må imidlertid være forsiktige så vi ikke bortforklarer miraklet, slik Josephus gjør når han hevder at folket vasset over elven på en tid da det var lite vann i den. — Antiquities, bok 5, kap. 1. 3.

Jeriko og Dødehavet

Da Lot valgte Jordan-området, var han uten tvil klar over hvor verdifullt det var, og det med rette, for menneskene hadde bygd terasser, vannet og stelt med jorden der. (1 Mos. 13: 10, 11) Arkeologen Kathleen Kenyon sa: «Utsikten mot øst fra Jeriko sent på ettermiddagen med oasenes palmetrær og bananplanter i forgrunnen er en av de vakreste jeg har sett.» Lignende planter brakte romerne store inntekter. Det vokste 49 varieteter av dadler i dalen, og Jeriko, som hadde sin egen kilde og et vannledningssystem, var et yndet oppholdssted om vinteren. «Palmestaden» var et treffende navn på byen, og er det ennå. — 5 Mos. 34: 3; 2 Krøn. 28: 15.

Mellom 1939 og 1948 brukte nybyggerne i Bet Haarva, som ikke ligger langt fra Dødehavet, det ferske vannet i Jordan-elven til å vaske bort saltet i jorden, og de ble kjent over hele Israel for å produsere de beste tomater, som vokste året rundt. Ja, denne dalen er sannelig fruktbar!

Har du noensinne sett skyer 150 meter under havoverflaten? Du kan se dette uvanlige synet over det vakre Dødehavet, hvor den historiske Jordan-elven ender. År etter år har nesten sju millioner tonn vann strømmet inn i Dødehavet hver dag, og like mye vann fordamper, slik at overflaten vanligvis holder seg konstant på 392 meter under havet. Men vannet er om lag fem ganger så saltholdig som vannet i havet.

Ja, ved den historiske Jordan-elven har det funnet sted mange enestående begivenheter! Israels folk og profetene Elias og Elisa gikk tørrskodd over den, men den største av alle begivenheter som har funnet sted i Jordan, er Jesu Kristi dåp.

[Fotnoter]

[Illustrasjon på side 428]

(Se den trykte publikasjonen)

Diagram som viser Jordan-elvens fall i dens løp mot Dødehavet

Til Hermon-fjellet (2776 m)

Hule-området

Gennesaret-sjøen (—⁠208 m)

Havoverflaten

Jordan-elven

Dødehavet (—⁠392 m)