Forsiktige som slanger blant ulver
«Se! jeg sender dere ut som får midt iblant ulver; vis dere derfor forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer. Ta dere i akt for menneskene.» — Matt. 10: 16, 17, NW; Luk. 10: 3.
1. Hvem må et får stole på når det er omgitt av ulver? Hvorfor?
ET FÅR blant ulver har i seg selv liten evne til å beskytte seg mot å bli fortært. Et slikt får må derfor stole på at dets hyrde vil beskytte det mot ulver. Det ønsker å tjene sin hyrde i samsvar med hans gode hensikter, ikke å bli fortært av rovlystne ulver. Det adlyder derfor sin hyrdes røst.
2. Hvilket dyr sammenlignet Jesus sine sanne etterfølgere med, og hvem advarte han dem mot?
2 Mange mennesker i ledende stillinger legger for dagen ulveaktige egenskaper til tross for at de burde ligne får, etter som de utgir seg for å være kristne. Hvis et menneske påstår at han er kristen, men i virkeligheten er en ulv i fåreklær, en som forstiller seg for å utbytte får-lignende mennesker, da er han en hykler. Jesus Kristus sammenlignet sine sanne etterfølgere med får og seg selv med en hyrde som beskytter dem mot grådige ulver. Han bevarer dem forat de skal tjene i overensstemmelse med hans gode hensikter, og de må lyde hans røst for å kunne nyte hans beskyttelse, omsorg og tjeneste. Han sa følgende til sine tolv spesielle representanter, sine tolv apostler: «Se! jeg sender dere ut som får midt iblant ulver.» Og til sytti disipler som han hadde utenom disse apostlene, sa han noe lignende: «Se, jeg sender eder som lam midt iblant ulver.» — Matt. 10: 16, NW; Luk. 10: 3.
3. Hvilket budskap ble de sendt ut for å forkynne, men hvilke grusomme individer skulle de likevel komme ut for?
3 Jesus sendte dem ut forat de skulle forkynne et godt budskap, som burde ha vunnet stor tilslutning blant mennesker som var blitt skuffet av menneskelagde regjeringer: «Og når I går av sted, da forkynn dette budskap: Himlenes rike er kommet nær!» «Og hvor I kommer inn i en by og de tar imot eder, der skal I ete hva de setter fram for eder, og helbred de syke som er der, og si til dem: Guds rike er kommet nær til eder!» (Matt. 10: 7; Luk. 10: 8, 9) Enda han sendte dem ut for å forkynne et slikt tiltalende budskap, skulle de på grunn av sitt oppdrag komme ut for grusomme, ulveaktige mennesker. Hvem var så disse ulvene?
4. Hvem var de «ulver» han siktet til?
4 En ulv eller et ulveaktig menneske er ikke bare en fiende av fårene, men også av deres gode Hyrde. En ulv samler ikke fårene i samarbeid med hyrden, men den atsprer dem. Den er ikke for den gode Hyrde Jesus, men imot ham. (Luk. 11: 23) Ulven nærer ikke noe ønske om at det skal råde enhet i den kristne hjord, men atsprer fårene for så å kaste seg over ett av gangen og fortære dem og derved tilfredsstille sin grådighet. Etter som Jesus på den tiden utelukkende sendte Rikets forkynnere ut til jødefolket, måtte disse ulvene være å finne blant jødene, som utga seg for å være Guds folk, det mest religiøse folk som dengang fantes på jorden. De var religiøse ulver, som lå på lur etter «de fortapte får av Israels hus». — Matt. 10: 6.
5. I hvilke advarsler viste Jesus at ulvene blant annet var religiøse mennesker, og hva gjorde de mot fårene før året 70 e. Kr.?
5 I fortsettelsen av sin tale til dem han sendte ut, viste Jesus at ulvene på hans tid blant annet var religiøse mennesker som motarbeidet forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike og forfulgte hans får-lignende etterfølgere fordi de forkynte det: «Vokt eder for menneskene! for de skal overgi eder til domstolene og hudstryke eder i sine synagoger; og I skal føres fram for landshøvdinger og konger for min skyld, til vitnesbyrd for dem og for hedningene. Men når de forfølger eder i den ene by, da fly til den andre! . . . Og frykt ikke for dem som slår legemet i hjel, men ikke kan slå sjelen i hjel; men frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete [Gehenna, NW].» (Matt. 10: 17, 18, 23, 28) Da Jesus fikk høre at kong Herodes Antipas hadde i sinne å slå ham i hjel, kalte han ham en «rev». (Luk. 13: 31, 32) Før Jerusalem ble ødelagt i året 70 e. Kr., gikk ulvene til angrep på Jesu får og drepte mange av dem, mens resten ble atspredt på grunn av bitter forfølgelse. Fårene fortsatte imidlertid å forkynne Guds budskap på alle de stedene de ble atspredt til. På den måten bidro forfølgelsen til at det gode budskap ble videre utbredt, selv om hensikten med den var å stanse det. Fårene visste hvordan de skulle forholde seg når de ble angrepet av ulveflokken. — Ap. gj. 8: 1—5.
6. Hvorfor gjelder Jesu ord i Matteus 10: 16 overalt på jorden i våre dager?
6 Jesu ord: «Se, jeg sender dere ut som får midt iblant ulver,» gjelder i dag ikke bare angående Israels land, men også overalt ellers på jorden. Siden 1914 e. Kr., det året den første verdenskrig brøt ut, har Jesu befaling til sine fårlignende etterfølgere vært aktuell: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord, forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal den fullbyrdede ende komme.» (Matt. 24: 14, NW) Guds rike, himlenes rike, er på en mer fullstendig måte kommet nær nå enn da Jesus sendte ut de tolv apostlene for å forkynne, for i 1914 tok Jehova Gud sin store makt og innsatte sin Sønn Jesus Kristus på tronen forat han skulle herske som konge midt iblant dine fiender, og på den måten kom Guds rike til makten i himmelen. På jorden førte nasjonene en heftig krig om verdensherredømmet, og i de usynlige himler var det også krig, men det nyfødte rike seiret, og Satan Djevelen og hans demoner ble kastet ned til jorden for å avvente den fullstendige ende på sin verden i Harmageddon-slaget. Særlig etterat den første verdenskrig sluttet i 1918 har tiden vært inne til å forkynne det gode budskap om det nyfødte riket overalt hvor jorden er bebodd. Det ble påkrevet for Jesus Kristus, som nå hadde fått sin kongemakt, å handle i samsvar med sin egen profeti og sende ut forkynnere til å kunngjøre det gode budskap om Riket. Han har på nytt måttet sende ut sine trofaste etterfølgere som får iblant ulver. Det har vist seg at de verste og de fleste ulvene har befunnet seg i kristenhetens religiøse område. Der har de fårlignende forkynnere av Guds rike hatt følelsen av å befinne seg i et ulvehi. Spør bare dem som er alene om å forkynne det gode budskap om det nyopprettede rike, nemlig Jehovas vitner. De vet beskjed. Du kjenner vel også til deres opplevelser blant ulvene.
Hvordan man skal være forsiktige som slanger
7. Hvordan skal Rikets forkynnere kunne fortsette å leve blant ulver og samtidig bevare sin får-lignende holdning?
7 Hvordan skal Rikets forkynnere kunne fortsette å leve blant ulver og samtidig bevare sin får-lignende holdning og være harmløse og lydige mot sin Hyrdes røst? Vår Hyrde har underrettet oss om hvordan det lar seg gjøre. Etter å ha advart sine disipler mot ulvene som omgir oss på alle kanter, sa han: «Vis dere derfor forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer. Ta dere i akt for menneskene.» (Matt. 10: 16, 17, NW) «Dere må derfor være aktsomme som slanger.» (R. Knox) «Vis dere derfor så listige [våkne] som slanger.» — L’Ecole Biblique de Jérusalem, fransk.
8. a) Hvordan opptrådte slangen i Eden, og hvorfor? b) Hvilket spørsmål oppstår i den forbindelse?
8 Den slangen som var i Eden for seks tusen år siden, behøvde ikke å kjempe mot en rovgjerrig ulv. Ved en anledning var det en uskyldig, intetanende kvinne som sto og betraktet den. Beretningen lyder slik: «Men slangen var listigere enn alle dyr på marken som Gud [Jehova] hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: I skal ikke ete av noe tre i hagen?» (1 Mos. 3: 1) Slangen måtte ikke beskytte seg mot en ulv. Den trakk seg derfor ikke forsiktig tilbake, men vendte sin oppmerksomhet mot kvinnen Eva. Hvorfor? Jo, for å bedra. Apostelen Paulus sier: «Slangen forførte Eva med sin list.» «Kvinnen ble fullstendig bedratt og kom ut i overtredelse.» (2 Kor. 11: 3 og 1 Tim. 2: 14, NW) Djevelen sto bak hele opptrinnet og påvirket slangen til å opptre og tale svikefullt og listig i den hensikt å volde skade. Dens løgn forårsaket at menneskene ble ulydige. Dette fikk døden til følge for menneskeheten. Kan vi benytte oss av den slags list overfor ulvene når vi skal følge rådet om å være forsiktige som slanger?
Kan vår forsiktighet også arte seg som forstillelse?
9. Hvilke eksempler på forsiktig opptreden finner vi i de hebraiske skrifter, og hvilke spørsmål stiller vi i den forbindelse?
9 I de gamle hebraiske skrifter finner vi mange eksempler på at Jehovas tjenere opptrådte med forsiktighet. Blant dem som gjorde det, var Abraham, Sara, Isak, David og Jonatan. Førte de derved skam over seg selv, og gjorde de seg til løgnere på den måten? La oss undersøke bakgrunnen for deres handlinger.
10. Hvilket opptrinn fant sted mellom Abraham og Egypts Farao på grunn av Sarai?
10 Abraham dro engang ut fra Palestina for å redde seg vekk fra en alvorlig hungersnød som raste der i landet. Han vendte imidlertid ikke tilbake til kaldeernes Ur, som han på Guds befaling hadde forlatt for alltid, men reiste ned til Egypt. Abraham hadde kanskje hørt om det tilfelle som man nå har funnet beskrivelse av på papyrus, nemlig om at en egyptisk Farao under påvirkning av sine fyrster sendte ut bevæpnede styrker og hentet seg en annen manns vakre hustru til sitt harem. Like ved Egypt sa Abraham til Sarai at hun skulle hemmeligholde at hun var hans hustru: «De [slår] meg i hjel og lar deg leve. Kjære, si at du er min søster, så det kan gå meg vel, og mitt liv kan bli spart for din skyld.» Farao tok Sarai for å gjøre henne til sin hustru, men Jehova sendte en plage over Farao og hans hus og gjorde ham oppmerksom på at Sarai var Abrahams hustru. Farao leverte henne da tilbake, men beklaget seg til Abraham over at han ikke hadde fortalt alle sakens fakta, slik at de kunne ha unngått de forviklinger som fant sted. — 1 Mos. 12: 10—20.
11, 12. Hvilket opptrinn fant sted mellom Abraham og Abimelek, kongen i Gerar, på grunn av Sara?
11 Flere år senere var Abraham i Gerar i filistrenes land. «Og Abraham sa om Sara, sin hustru: Hun er min søster.» Hvorfor? Abraham oppga senere grunnen overfor Abimelek, kongen i Gerar, som hadde tatt Sara: «Jeg tenkte: Det er visst ingen gudsfrykt på dette sted, og de vil slå meg i hjel for min hustrus skyld. Hun er også virkelig min søster, min fars datter, men ikke min mors datter; og hun ble min hustru. Og da Gud bød meg å vandre om borte fra min fars hus, sa jeg til henne: Således må du vise din kjærlighet mot meg: Hvor vi så kommer, må du si om meg: Han er min bror.» Det er meget mulig at Sara på den tiden var gravid og skulle ha sin eneste sønn, Isak. Den allmektige Gud grep inn for å forhindre Abimelek i å besmitte Sara. Han advarte ham i en drøm og sa: «Men la nå mannen få sin hustru tilbake! For han er en profet. Og han skal be for deg, så du får leve.» Da kong Abimelek leverte Sara tilbake, ga han Abraham tusen sekel sølv og sa til Sara: «Det skal være en sonegave for deg i alles øyne som er sammen med deg, og for alle har du nå fått oppreisning.» Gud besvarte Abrahams bønn ved å helbrede Abimelek og hans hustru og hans tjenestekvinner slik at deres morsliv atter ble åpnet og de kunne få barn igjen. — 1 Mos. 20: 1—18.
12 Hvis vi sier at Abraham ved disse to anledninger løy og omgikk sannheten på lettferdig vis, må vi også spørre: Benyttet Jehova Gud seg av en løgner og en troløs feiging til å be Ham om å helbrede Abimelek, som hadde handlet i uskyldighet? Forat vi skal forstå Guds handlemåte overfor sin profet Abraham, bør vi ikke bare tenke på Guds trofasthet overfor sin pakt med Abraham, men også på de forhold som rådet på den tiden.
13. Hva slags område befant Abraham seg i, og hva slags forhold ønsket han å opprettholde med innbyggerne der?
13 Enten Abraham befant seg i Egypt eller i Palestina, var han i fiendtlig område og måtte utvise forsiktighet. Han ønsket å leve, slik at han kunne utføre det som var Guds hensikt med ham. Han fant det klokt å benytte seg av god strategi overfor dem som kunne tenkes å bli provosert til å skade eller drepe ham i Jehovas tjeneste. Han kunne ha dratt ut i krig mot dem. Med 318 av sine egne slaver hadde han engang overvunnet fire konger fra Mesopotamia som gjorde invasjon i Palestina og bortførte hans nevø Lot og Lots hus. Abraham foretrakk imidlertid å opprettholde fredelige forhold med innbyggerne i det land hvor han bodde som fremmed. Han var ikke stemt for å gå til krig mot dem på grunn av sin hustru.
14. Hvilke to tilfelle viser at kvinner ble betraktet som bruksgjenstander på den tiden, og hva var derfor Sara villig til å gjøre for å bevare Abrahams liv?
14 I tiden før Jehova opprettet sin lovpakt med Abrahams etterkommere ved mellommannen Moses, ble kvinnene betraktet som bruksgjenstander. Tenk på Lot, som tilbød den hylende hop av sodomitter sine to gifteferdige eller forlovede døtre, og mente at de kunne benytte dem til å tilfredsstille sine lyster, i den hensikt å redde livet til de to menn han hadde som gjester i sitt hus. (1 Mos. 19: 1—8) Tenk også på den gamle mann i Gibea, som tilbød en lignende hop av benjaminitter sin jomfruelige datter og sin gjests medhustru for å beskytte den religiøse levitt som han var vert for. Til slutt tok levitten selv sin medhustru, som han var på vei hjem med, og førte henne utenfor huset, og pøbelen kastet seg over henne og mishandlet henne så hun døde. (Dom. 19: 1—3, 10—28) Abraham omtalte Sara som sin søster for å hindre at det oppsto voldsomheter på grunn av hans hustru. Sara anerkjente Abraham som sin herre, gikk med på ordningen og var villig til å ta følgene av dem. Hun var villig til å gjøre sitt for å redde livet til Jehovas profet, som han hadde opprettet sin pakt med. Abraham betraktet dette som et uttrykk for hennes kjærlighet til ham, og Sara betraktet det på samme måte. — 1 Pet. 3: 5, 6.
15. Hva er Abrahams strategiske framgangsmåte en illustrasjon av? Hvorfor?
15 Kritikerne ser imidlertid ikke slik på det. De betrakter Abraham helt og holdent som en løgnaktig, usannferdig svekling og feiging, og ikke som en forsiktig strateg i et fiendtlig land som var fullt av ulver. Etter som det behaget Gud å beholde Abraham i sin pakt og bevare Sara i en ren tilstand for hennes mann, kan vi så ikke se et forbilde i denne strategiske framgangsmåten? Abraham blir andre steder brukt som et bilde på Jehova Gud, og Sara blir brukt som et bilde på Jehovas himmelske kvinne eller organisasjon som frambringer den lovte Ætt, Kristus. Abrahams atferd kan derfor oppfattes som et bilde på hvordan Jehova i flere hundre år tilsynelatende har forstøtt sin hustruelige organisasjon eller skjult hennes hustruelige forhold til ham. Han holdt den lovte Ætt tilbake fra henne i lang tid, og han lar også hennes åndelige barn på jorden lide overlast fra menneskers og djevlers side, tilsynelatende uten at de nyter guddommelig beskyttelse. Alt dette har bidratt til å gi fiendene et feilaktig inntrykk, og de har følt seg fri til å forsøke å tilsmusse dem som representerer Jehovas hustruelige organisasjon. Jehova har imidlertid i oppfyllelse av sin pakt angående Kristus beskyttet dem og hjulpet dem i prøvsomme situasjoner, og han har utfridd dem i deres rettskaffenhet. — Gal. 4: 21—31; Es. 54: 5—8.
16. Hvordan fulgte Isak sin fars eksempel i denne henseende, og hva gjorde Jehova Gud etter denne episoden?
16 Isak fulgte sin fars, Abrahams, eksempel og omtalte sin hustru Rebekka som sin søster overfor mennene i Gerar. Kong Abimelek oppdaget hvilket forhold hun egentlig sto i til Isak, og han henvendte seg så til Isak og sa: «Hvor lett kunne det ikke ha hendt at en eller annen av folket hadde lagt seg hos din hustru, og da hadde du ført skyld over oss.» Kong Abimelek burde ha tilføyd: «Hvis Jehova hadde tillatt det!» Den fredeligsinnede Isak forklarte sin strategi med disse ord: «Jeg tenkte jeg kunne komme til å miste livet for hennes skyld.» Etterat Isak hadde hatt dette sammenstøtet med kong Abimelek på grunn av Rebekka, fortsatte Jehova å velsigne ham i den grad at filistrene ble misunnelige på ham. — 1 Mos. 26: 1—11.
17. Hva var det Abraham og Isak ikke gjorde selv om de nok kan ha fryktet, og hvordan handlet derfor Jehova overfor dem?
17 Vi kan betrakte Isaks handlemåte overfor sin hustru Rebekka på samme måte som Abrahams handlemåte i forbindelse med Sara. Abraham og Isak kan nok ha fryktet, men de inngikk ikke i sin frykt et ugudelig forbund med hedenske konger til beskyttelse for seg selv. Den sviende refselsen i Esaias 57: 11—13 kan vi derfor ikke anvende på dem: «Hvem var du redd for og fryktet, siden du ga deg over til løgnen [handlet forrædersk, AT] og ikke kom meg i hu og ikke la deg det på hjerte? Er det ikke så: Jeg har tidd helt fra fordums tid, og meg fryktet du derfor ikke? Jeg vil kunngjøre din [selv-] rettferdighet og dine gjerninger, og de skal ikke gagne deg. Når du skriker, så la din flokk (av avguder) redde deg!» Jehova reddet alltid Abraham og Isak fordi de skydde verden.
18. Hvorfor blir Rahab gjerne fordømt som en bedragerske?
18 Rahab, skjøken som drev et vertshus i Jeriko, blir vanligvis fordømt som en bedragerske. Hun lot de to speiderne fra israelittenes leir like ved komme inn i sitt hus fordi hun fryktet deres Gud Jehova. Kongen i Jeriko sendte noen av sine menn til henne og forlangte at hun skulle føre de to speiderne ut. Skulle hun da ha vist kongens menn opp på taket og feiet til side linstenglene som lå i tette rader over speiderne, og derved røpet deres skjulested og overlatt dem til å lide spioners skjebne? Ville det ha behaget Jehova og vært et tegn på at hun trodde på ham og hadde gått inn for hans sak? Måtte hun ikke være sterk i troen på Jehova for å nekte å etterkomme kongens forlangende og føre hans tjenere på villspor? Hun sa: «Det er så at disse menn kom til meg, men jeg visste ikke hvor de var fra; og i mørkningen da porten skulle lukkes, gikk mennene ut; jeg vet ikke hvor de tok veien. Skynd eder og sett etter dem, så når I dem nok igjen.» Var det en umoralsk løgn hun kom med ved denne anledning?
19. Hvordan vet vi hvorvidt Rahab kom med en umoralsk løgn ved den anledning?
19 Husk at det var krig den gangen. Fiendene fortjente ikke å få vite sannheten slik at de kunne skade Jehovas tjenere eller utsette dem for fare. Når det er krig, er det på sin plass å føre en ulveaktig fiende på villspor. Da kongens feil underrettede menn hadde satt av sted og forgjeves var opptatt med å søke etter sitt bytte, hjalp Rahab de to speiderne til å flykte over bymuren. Guds Ord roser hennes gjerning og omtaler den som et praktisk bevis på hennes tro: «I like måte Rahab, skjøken; ble hun ikke rettferdiggjort ved gjerninger, da hun tok imot utsendingene og slapp dem ut en annen vei?» Følgen av dette ble at både Rahabs liv og hennes slektningers liv ble spart da Jerikos murer styrtet sammen og alle de andre innbyggerne i byen ble utslettet. — Jos. 2: 1—24; 6: 17—23; Jak. 2: 25.
20. Hvordan opptrådte David og hans hustru Mikal og hans svoger Jonatan med forsiktighet overfor kong Saul, og hvorfor?
20 David, han som drepte filisterkjempen Goliat, var forsiktig som en slange overfor den ulvelignende kong Saul og andre. David trakk seg tilbake fra den misunnelige og morderiske kong Saul i farens stund. Han prøvde ikke en eneste gang å gi igjen med samme mynt når Saul sto ham etter livet. Da Davids venner oppdaget at Saul hadde erklært den uskyldige David krig, benyttet de seg av krigslist for å beskytte ham. Sauls datter Mikal hjalp sin mann David til å flykte gjennom et vindu. Hun heftet Sauls tjenere ved å opplyse: «Han er syk.» I Davids seng la hun en billedstøtte, og da sengen med billedstøtten ble båret til kong Saul og Mikals handlemåte for å hjelpe til ved Davids flukt ble kjent, sa hun til sin vrede far: «Han sa til meg: La meg slippe bort, ellers slår jeg deg i hjel.» Kong Saul stemplet det som bedragersk oppførsel. Det var i virkeligheten krigslist som ble benyttet i den hensikt å beskytte den uskyldige. Mikals bror Jonatan, som elsket David, benyttet seg også av god strategi for å bevirke at hans far, som var vanvittig misunnelig, mistet sporet etter David. — 1 Sam. 19: 9—17; 20: 17—42.
21. Hvordan beskyttet David ypperstepresten Akimelek mot å føle seg forpliktet til å røpe Davids tilholdssted for kong Saul, og hvordan ble Doeg belønnet fordi han anga David?
21 På sin flukt kom David til ypperstepresten Akimelek i Nob. Da han ble spurt om hvorfor han kom alene, skjulte han hva slags ærend han var ute i. Han sa: «Kongen har gitt meg et ærend å utføre; han sa til meg: Ingen må få vite noe om det ærend jeg sender deg i, og som jeg har gitt deg å utføre.» (1 Sam. 21: 1, 2) Dette beskyttet ypperstepresten mot å føle seg forpliktet til å røpe Davids tilholdssted for kong Saul. Edomitten Doeg, Sauls øverste hyrde, var den gangen der på stedet. Da han innberettet saken for Saul, ble han belønnet med befalingen om å drepe ypperstepresten og åttifire av hans underprester. Gud belønnet Doeg på en annen måte. Han inspirerte David til å komponere Salme 52 mot den ondsinnede edomittiske angiver, slik det framgår av salmens innledning. — 1 Sam. 21: 1—7; 22: 6—19.
22. Hvordan opptrådte David med forsiktighet overfor kong Akis i Gat, og gjorde han det med en skyldbetynget følelse?
22 David søkte tilflukt i filistrenes land hos Akis, kongen i Gat. Da filistrene oppdaget hvem han var og underrettet kongen om at David var en potensiell fare for sikkerheten, ble David redd for ulver. «Derfor lot han for dem som han var vanvittig, og han raste mellom hendene på dem og risset på dørene i porten og lot sitt spytt flyte ned i skjegget.» Kong Akis ville ikke ha ham gående omkring på den måten, og lot ham fare av sted som en ufarlig idiot med livet i behold. Derved ble det mulig for David å komme levende vekk derfra, og han slo seg ned i hulen ved Adullam. Man kan nok si at Davids påtatte galskap gjorde at han unnslapp kong Akis, men David ble likevel inspirert til å skrive Salme 34 og takke Jehova for at Han hadde velsignet hans strategi og befridd ham fra kong Akis. I versene 13 og 14 sier David: «Hvem er den mann som har lyst til liv, som ønsker seg dager til å se lykke? Hold din tunge fra ondt og dine lepper fra å tale svik!» Salme 34 gir derfor ikke på noen måte uttrykk for at David hadde noen følelse av å ha syndet og gjort noe urett fordi han ga kong Akis et feilaktig inntrykk i den hensikt å unnslippe. (1 Sam. 21: 8 til 22: 1) Senere vendte David tilbake under andre forhold, og kong Akis lot ham da få bo i Siklag. David benyttet seg atter av krigslist overfor denne fiende av Davids folk Israel, og hemmeligholdt sine virkelige krigshandlinger for ham. Akis gjorde derfor ikke David og hans menn fortred. — 1 Sam. 27: 2 til 28: 2; 29: 3—11.
23, 24. a) Hvilke instrukser ga David til Husai da han flyktet for Absalom, og hvordan reagerte Jehova på dette? b) Hvordan opptrådte en kvinne på lignende måte som Rahab overfor Davids hjelpere?
23 I tidens løp ble David konge over Israel i Jerusalem. Da hans sønn Absalom fikk i stand en sammensvergelse mot ham for å rane tronen, ble han forrådt av sin mest betrodde rådgiver, Akitofel, som ble med på sammensvergelsen. Akitofels forræderi kom David for øre mens han var på flukt fra Jerusalem. David sa da: «Gjør Akitofels råd til dårskap, [Jehova]!» Hvordan handlet David i overensstemmelse med denne bønnen? Da arkitten Husai kom og ville være med David i flukten, sendte David ham tilbake til Jerusalem med disse ord: «Dersom du vender tilbake til byen og sier til Absalom: Jeg vil være din tjener, konge! Jeg har før vært din fars tjener, men nå vil jeg være din tjener — så vil du gjøre Akitofels råd til intet for meg.» Oppfordret David Husai til å lyve? Husai dro tilbake og utga seg for å ville være Absaloms tjener. Da valget sto mellom Akitofels råd og Husais råd, foretrakk Absalom og hans menn det råd Husai hadde gitt. Akitofel reiste da skuffet hjem og hengte seg, akkurat som Judas. Husais råd gjorde det mulig for David å komme seg i sikkerhet og forberede seg til det slag som skulle skaffe ham tronen tilbake. Jehova velsignet den krigslist Husai hadde benyttet seg av i overensstemmelse med Davids instrukser, og han gjorde Akitofels råd til intet som svar på Davids bønn.
24 Da det ble oppdaget at to menn gikk med bud fra Husai til David i ørkenen, fikk de hjelp av en kvinne som kan sammenlignes med Rahab. De to mennene gjemte seg i en brønn på hennes manns gård. Hun bredte et dekke over brønnen og strødde rikelig med gryn ovenpå. Da Absaloms tjenere kom og spurte etter de to budbærerne, «sa hun til dem: ’De er gått herfra ned til elven’». (MMM) Da Absaloms tjenere hadde tatt av sted på en forgjeves etterforskningstur, steg de to mennene opp av brønnen og dro videre til David. All denne krigslist forvirret fienden, men den bidro til at David seiret i kampen mot Absalom, og til at han ble gjeninnsatt på Israels trone. — 2 Sam. 15: 31—34; 16: 16—19; 17: 18—23.
Jehovas profeters strategi
25, 26. a) Hvilket spørsmål oppstår angående «sannhetens Gud»s profeter? b) Hvordan ga Jehova profeten Elisa oppreisning overfor dem som stempler ham som en løgner og mener at han var forbannet fordi han fikk blinde til å fare vill?
25 David ga i en bønn uttrykk for sin sanne tro: «Du har forløst meg, Jehova, du sannhetens Gud.» (Sl. 31: 6, AS) Etter som Jehova er sannhetens Gud, kan vi da finne løgn i hans profeters munn? Tenk på hans godkjente profet Elisa. Han gjorde stadig Israels konge oppmerksom på hvor den syriske hær hadde leiret seg, med den følge at syrerkongen ble rasende og sendte store militærstyrker til byen Dotan forat de skulle omringe den og ta Elisa til fange. Da syrerne gikk til angrep på byen, ba Elisa til Jehova: «Slå dette folk med blindhet!» Jehova bønnhørte ham: «Og han slo dem med blindhet, som Elisa hadde bedt om.»
26 Gjorde Elisa seg nå til løgner overfor disse blinde syrerne slik at han kom under denne forbannelsen: «Forbannet være den som får en blind til å fare vill på veien»? (5 Mos. 27: 18) Det står jo skrevet: «Da sa Elisa til dem: Dette er ikke den rette vei og ikke den rette by; følg meg, så skal jeg føre eder til den mann I leter etter. Så førte han dem til Samaria.» I stedet for å overgi seg til dem og fortelle at han var den mann de lette etter i Dotan, førte han dem vekk fra Dotan til Samaria og framstilte dem for Israels konge. Dette gjorde han imidlertid ikke for å skade dem. Han gjorde det for å framheve Jehovas makt, overlegenhet og barmhjertighet overfor alle syrerne. Vi leser: «Og da de kom inn i Samaria, sa Elisa: [Jehova], opplat deres øyne, så de kan se! Og [Jehova] opplot deres øyne, og de fikk se at de var midt i Samaria.» De forsto at de med vidt åpne øyne var blitt ført på avveier av nettopp den mann de hadde vært ute etter. De var sikkert både forferdet og forbløffet. Men Elisa viste at han ikke hadde i sinne å gjøre dem noe ondt. Han hindret Israels konge fra å slå dem ned, og fikk ham til å stelle i stand et festmåltid for dem. På den måten sanket han gloende kull på deres hode. Etterpå sendte han dem uskadde hjem til Syria. Elisa gjorde seg ikke til en umoralsk løgner ved denne anledning. Det han gjorde, var å benytte seg av krigslist for å forpurre syrernes urette hensikt, og Jehova Gud samarbeidet med Elisa i denne manøver. På den måten sørger Jehova for å gi Elisa oppreisning overfor dem som stempler ham som en løgner. — 2 Kong. 6: 8—23.
27. Hvordan handlet en tidligere profet på en slik måte at mange beskylder ham for å ha bedratt kong Akab og løyet for ham etterat han slapp Benhadad fri?
27 Det er også nærliggende å nevne hva en tidligere profet foretok seg. Jehova hadde for sitt eget navns skyld for annen gang hjulpet kong Akab av Israel til å vinne seier over syrerne, og dessuten til å ta selve kong Benhadad til fange. Jehova hadde gitt fienden Benhadad i kong Akabs hånd forat Akab skulle la ham dø, men likevel mishaget Akab Jehova ved å slippe ham fri, og på toppen av det hele inngikk han først en pakt eller et forbund med fiendekongen. Jehovas profet gikk da til en mann og sa: «Slå meg!» Og mannen slo ham så han ble såret. Hvordan gikk så denne profeten fram for å gjøre Akab oppmerksom på den synd han hadde begått og hvilke følger det skulle få? Vi leser: «Deretter gikk profeten og stilte seg på veien for å møte kongen; men han gjorde seg ukjennelig ved å legge et bind over sine øyne.» Var denne forstillelse et villedende bedrag overfor et uskyldig og intetanende menneske? Profeten nøyde seg imidlertid ikke med denne forstillelsen, for da kongen kom forbi ham, ropte han til kongen: «Din tjener hadde dratt ut og var med i striden; men i det samme kom det en mann fram som førte en annen mann til meg og sa: Ta vare på denne mann! Blir han borte, skal ditt liv tre i stedet for hans liv, eller også skal du betale meg en talent sølv. Men din tjener hadde noe å gjøre her og der, og så ble mannen borte.»
28. Hvorfor står denne profetenes disippel fram som en strateg, og ikke som en løgner, i Bibelens historie?
28 Var dette i overensstemmelse med sannheten? Du kaller det kanskje en løgn. Hvorfor kom da Jehovas profet med denne historien? Det var faktisk en illustrasjon av det kong Akab hadde gjort, eller dreide seg i prinsippet om det samme, bare med den forskjell at profeten ikke gjorde Akab, men seg selv, til forbryteren i illustrasjonen. Derved kunne Akab føle seg fri til å avsi en upartisk dom på grunnlag av de prinsipper som blir berørt av en slik oppførsel, etter som hans dom var rettet mot en annen mann, som ikke ble gjenkjent som en profet. Det er grunnen til at profeten fortalte noe som kritikerne ville kalle en løgn. Utfallet ble imidlertid at den onde kong Akab kom med en upartisk domsavsigelse: «Da sa Israels konge til ham: Du har din dom; du har selv felt den.» Men Israels konge hadde i virkeligheten domfelt seg selv. Han hadde truffet en avgjørelse i sin egen disfavør, for profeten tilkjennega nå hvem han var og sa til Akab: «Så sier [Jehova]: Fordi du lot den mann som jeg hadde lyst i bann, slippe deg av hendene, så skal ditt liv tre i stedet for hans liv og ditt folk i stedet for hans folk.» (1 Kong. 20: 35—42) Denne profetenes disippel står fram som en strateg, ikke som en løgner, i Bibelens historie, og som en bekreftelse på hans sannferdighet gikk hans profeti mot Akab i oppfyllelse.
29, 30. a) Hvordan pådro kong Akab seg en utvidet dødsdom, hvordan spilte løgn en viktig rolle i forbindelse med hans dødsmarsj, og hvordan var til og med Jehovas navn trukket inn i løgnen? b) Ved hvilket syn avslørte Mika Akabs profeter som løgnere?
29 Kong Akab dro hjem som en dødsens mann i overensstemmelse med den dom han selv hadde felt. Senere bemektiget han seg Nabots vingård etterat denne mannen på dronning Jesabels befaling var blitt myrdet av falske vitner. Dette førte til at Jehova avsa en utvidet dødsdom over Akab. Foraktede hunder skulle slikke hans kongelige blod, hans dronning skulle bli oppspist av hunder og hele hans hus skulle bli fortært av hunder og fugler, akkurat som åtsler. (1 Kong. 21: 20—24) Den tid kom da Akab skulle henrettes, og løgn spilte en viktig rolle i forbindelse med hans dødsmarsj. Guds navn ble til og med trukket inn i løgnen. Hvordan det? Akab fikk Judas konge Josafat til å alliere seg med ham i krigen mot Ramot i Gilead, som da var besatt av syrerne. For å få rede på hva framtiden ville bringe, rådførte den religiøse kong Akab seg med sine falske profeter, en profetgruppe på omkring fire hundre mann. De kom med en gunstig profeti: «Dra opp! [Jehova] vil gi det i kongens hånd.» På den måten knyttet de Jehova til sin løgn. Da kong Josafat spurte etter en anerkjent Jehovas profet, lot kong Akab den forhatte Mika hente. Da Mika sarkastisk etterapte Akabs løgnaktige profeter, tvang Akab ham til å avlegge ed på at han skulle si sannheten. Da gjorde Mika det, og forutså at Akabs hærer ville bli atspredt som får uten hyrde. Derpå kom han med følgende tilføyelse for å avsløre løgnerne:
30 «Hør da Herrens ord! Jeg så Herren sitte på sin trone og hele himmelens hær stå omkring ham på hans høyre og venstre side. Og Herren sa: Hvem vil overtale [narre, NW] Akab til å dra opp til Ramot i Gilead, så han faller der? Og den ene sa så og den annen så. Da gikk ånden [en ånd, NW] fram og stilte seg for Herrens åsyn og sa: Jeg skal overtale ham [narre ham, NW]. Herren spurte ham: Hvorledes? Han svarte: Jeg vil gå av sted og være en løgnens ånd [en villedende ånd, NW] i alle hans profeters munn. Da sa Herren: Ja, du skal overtale [narre, NW] ham, og det skal også lykkes deg; gå av sted og gjør så! Se, nå har Herren lagt en løgnens ånd [en villedende ånd, NW] i alle disse dine profeters munn, men Herren har varslet ulykke for deg.»
31. Hvordan ble det bevist at Sedekias var en falsk profet og at Jehova hadde talt ved Mika?
31 Etter dette trådte den falske profet Sedekias fram og slo Mika på kinnet og kom med en bemerkning om at han, og ikke Mika, hadde Jehovas ånd, eller at Jehovas ånd hadde talt sant gjennom ham, mens løgnens ånd hadde funnet veien til Mika. Mika sa da at Sedekias en dag skulle få se hvorvidt dette var sant. Da kong Akab befalte at Mika skulle sitte fengslet og leve på vann og brød til han selv kom seierrik tilbake, sa Mika: «Kommer du uskadd hjem igjen, så har [Jehova] ikke talt gjennom meg.» (1 Kong. 22: 1—28) Akab døde i slaget til tross for at han forkledte seg i Ramot i Gilead, og etterpå slikket hundene blodet av hans vogn. Dette beviser at det var Jehova, og ikke en villedende ånd som hadde talt gjennom Mika.
32. Hvordan meldte en av Jehovas åndeskapninger seg frivillig til å narre kong Akab? Ble han ansvarlig for de løgner Akabs profeter uttalte?
32 Men hvordan var en av Jehovas åndeskapninger blitt en løgnens ånd eller en villedende ånd, og hvordan kunne sannhetens Gud bemyndige den til å bli en ’villedende ånd i alle Akabs profeters munn’? Jo, på denne måten: Akab ønsket å bli oppmuntret av løgnaktige profeter til å følge en selvmorderisk handlemåte. Han viste det da han fengslet Mika fordi han fortalte den ubehagelige sannhet. Akab ønsket å høre løgner som førte til hans egen død, og Jehova gikk med på å la ham få høre løgner ved den anledning fordi Akab var dømt til døden og tiden var inne til at han skulle henrettes. Jehova stilte seg ikke hindrende i veien ved å la sin ånd påvirke Akabs profeter til å tale sannhet, på lignende måte som da en av hans engler forvandlet profeten Bileams forbannelse til en velsignelse av Israel. En av Jehovas åndeskapninger forsto at det var nødvendig at løgnen fikk beholde overtaket og påvirke Akab til å berede veien for sin egen henrettelse, og denne åndeskapningen innså også at dette lot seg gjøre ved at løgnerne var overlegne i antall og gjorde større inntrykk enn Mika, som talte sant. En åndeskapning fra Jehova Gud har makt til å få en skapning til å tale, ja, den kan til og med gi et umælende dyr som Bileams esel talens bruk. Den tilbød seg derfor å bruke sin makt på Akabs profeter for å få dem til å tale, rett og slett til å tale, og den ville da la dem tale om det som lå dem på hjertet, og som selv ønsket å si for å behage ham som støttet dem, nemlig deres konge. Åndeskapningen eller engelen var derfor ikke ansvarlig for deres løgner, men bare for at de talte.
33. Hvorfor bemyndiget Jehova denne åndeskapningen til å narre Akab, og sørget han for å bli stående renset for løgn?
33 Jehova bifalt engelens handlemåte, både fordi Han ville vise at det er skjebnesvangert å stole på løgnaktige profeter, og fordi tiden var inne til at Akabs dødsdom skulle bli fullbyrdet. Han visste at Akab ønsket å bli ført bak lyset av løgn, spesielt når det var så mange løgnere. Jehova gjorde derfor åndeskapningen oppmerksom på at hans ånd ville virke slik på Akabs profeter at de kom til å ytre den dødbringende løgnen, og den ville gjøre større inntrykk enn den trofaste advarselen fra Jehovas profet Mika. Det gjorde den også, og Akab utgjøt sitt blod som en henrettet forbryter. Etterpå slikket hundene det opp. Jehova, sannhetens Gud, sto da renset for løgn. — 1 Kong. 22: 29—38; 2 Krøn. 18: 1—34.
34. Hvorfor behøver vi ikke gå helt tilbake til den fjerne fortid for å se eksempler på en slik virkemåte fra Guds side, og hvorfor må snart et uhyggelig stort antall mennesker gå til grunne?
34 Må vi gå helt tilbake til den fjerne fortid for å se eksempler på en slik virkemåte fra Guds side? Nei! Vi ser at Jehova handler etter den samme regel nå i det tjuende århundre for å oppfylle sin egen advarende profeti. Han lot apostelen Paulus nedskrive denne profeti: «Og hans [den lovløses] komme skjer, etter Satans kraftige virksomhet, med all løgnens makt og tegn og under, og med all urettferdighetens forførelse for dem som går fortapt fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Og derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, forat alle de skal bli dømt som ikke har trodd sannheten, men hatt velbehag i urettferdigheten.» (2 Tess. 2: 9—12) Denne verdens folkeslag står nå overfor Harmageddon, og mennesker i hopetall skal da gå til grunne. Hvorfor? Skyldes det at sannheten ikke er tilgjengelig for dem? Nei, for Jehovas vitner forkynner det gode budskap om Hans triumferende rike over hele den bebodde jord som et vitnesbyrd for alle folkeslag. Jehovas vitner har nå i mange år holdt på med denne forkynnelsen av Riket i stadig flere land, og ved deres arbeid er det blitt bevist at grunnen i virkeligheten består i at menneskene nekter å ha kjærlighet til sannheten så de kan bli frelst fra ødeleggelse i Harmageddon. De foretrekker det onde bedrag som følger med Satans virksomhet etterat han ble kastet ut fra himmelen, og de foretrekker bedraget fordi de har «velbehag i urettferdigheten».
35. Hvorfor er ikke Jehova opphavet til den kraftige villfarelsen eller løgnen?
35 Den vanlige norske bibeloversettelsen, som er sitert ovenfor, sier: «Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen.» Skal vi forstå dette slik at Gud frambringer den kraftige villfarelsen for å få dem til å tro løgn? Nei, han er ikke opphavet til noen løgn. Angående hans profetier og hans pakt, sier hans Ord: «Gud er ikke et menneske at han skulle lyve, ei heller et menneskes barn at han skulle angre; skulle han si noe og ikke gjøre det, skulle han tåle og ikke sette det i verk?» «Israels trofaste Gud lyver ikke.» (4 Mos. 23: 19; 1 Sam. 15: 29) Jehova er derfor ikke opphavet til den ’kraftige villfarelsen’ eller «løgnen».
36. Hvordan kan man da si at Jehova sender den til dem uten å bli ansvarlig for at de går til grunne?
36 Hvordan kan det da ha seg at han «sender» dem dette? Det skjer i og med at han ikke forhindrer det, men tillater at den når fram til dem, akkurat som han gjorde i tilfellet med kong Akab. Det hebraiske verbet som betyr «sende», blir mange steder i Bibelen oversatt med «la fare» eller «la gå», for eksempel når Jehova sier til Farao: «La mitt folk fare;» eller: «La mitt folk gå.» (KJ; AS; RS. Se 2 Mos. 5: 1; 7: 16; 8: 1, 20; 9: 1, 13; 10: 3) New World-oversettelsen herliggjør derfor Jehova Gud ved å gjengi 2 Tessalonikerne 2: 11 slik: «Det er grunnen til at Gud lar virksom villfarelse komme til dem, så de kan komme til å tro løgnen.» Gud tvinger dem ikke til å tro løgnen, liksom han heller ikke frambringer løgnen, men han lar den gå eller komme til dem fordi de foretrekker virksom villfarelse. Han lar dem altså bruke sin egen frie vilje og bli ansvarlig for sin egen ødeleggelse i Harmageddon. Men først gir han dem i sin barmhjertighet en fullstendig advarsel ved hjelp av sine vitner. Noen gir akt på advarselen og ’tar imot kjærlighet til sannheten, så de kan bli frelst’.
’Lyv ikke mot sannheten’
37. Hvordan handlet Jesus i overensstemmelse med Jehovas ånd da han påla sine disipler å være forsiktige som slanger blant ulvene?
37 I betraktning av de ovennevnte bibelske eksempler handlet Jesus i overensstemmelse med Jehova Guds ånd da han ga sine apostler følgende instruks idet han sendte dem ut som får iblant ulver: «Vis dere derfor forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer.» Etter som de ukristelige ulver erklærer krig mot fårene og velger å kjempe mot Gud, er det helt på sin plass at de harmløse «fårene» benytter seg av krigslist overfor ulvene av hensyn til Guds gjernings interesser. Deres strategi bevirker ikke at noe menneske må lide urettferdig, men den tjener til beskyttelse for «fårene» eller de interesser som fortjener beskyttelse. Gud pålegger oss ikke å etterligne får i å være dumme, slik at vi gladelig overgir oss til våre kjempende fiender. Vi bør møte Slangens ætt, som også blir kalt «ormeyngel», med den forsiktighet som særpreger slanger. Etter som vi på forhånd er klar over faren, bør vi holde oss skjult for de ulvene som er ute etter rov i Jehovas hjord. «Det [skal] komme glupende ulver inn blant eder, som ikke skåner hjorden; . . . Våk derfor,» sier Paulus. (Ap. gj. 20: 28—31) «Den kloke ser ulykken og skjuler seg.» — Ordspr. 22: 3.
38. Hvorfor er fårene fremdeles uskyldige og harmløse selv om de ulveaktige fiendene trekker feilaktige slutninger av våre manøvrer?
38 Det er på sin plass at vi hemmeligholder våre arrangementer i forbindelse med den gjerning Gud byr oss å gjøre. Hvis de ulveaktige fiendene trekker feilaktige slutninger av våre manøvrer for å overliste dem, blir de ikke derved påført skade av de harmløse fårene, som er uskyldige som duer hva deres motiver angår. Vi handler ikke ut fra den slags hat som kjennetegner en løgner. «Den som skjuler hat, har falske lepper, og den som fører ut ondt rykte, han er en dåre. En løgnaktig tunge hater dem som den har knust.» — Ordspr. 10: 18; 26: 28.
39. Hvilke tre mennesker som ikke kan stemples som løgnere og bedragere, er det her fortalt om i korthet?
39 Vi kan ikke fordømme det Jehovas vitne vi nå skal fortelle om, som en løgner og bedrager. Hun skulle gå tilbake over grensen inn i nazi-Tyskland, og førte med seg bibelsk litteratur til tross for at det kunne ha kostet henne friheten. Litteraturen la hun i barnevognen ved føttene til barnet sitt, og hun dekket over den med uvaskede bleier. Da nazi-offiseren inspiserte vognen hennes, rotet i den og kom nær de våte, skitne bleiene, trakk han skyndsomt hånden til seg i avsky. Han lot henne krysse grensen, og litteraturen ble med henne over på den andre siden til føde for mange av de undertrykte fårene, som ble så brutalt behandlet under Hitlerstyret. Et annet vitne arbeidet fra hus til hus med en kurv med litteratur. Noen fiender anmeldte henne til politiet og oppga at hun hadde på seg en skjortebluse i en bestemt farge. Da hun vel var kommet rundt hjørnet, tok hun opp en bluse med en annen farge og skiftet, og deretter spaserte hun ganske rolig tilbake langs den samme gaten og gikk forbi den politimannen som søkte etter henne, uten å bli gjenkjent. Så har vi en bror som ble dømt til å arbeide ved et steinbrudd som ingen pleide å komme levende tilbake fra. Fordi han var musiker, ble han spart for det drepende arbeidet i selve steinbruddet, men han var ikke bare interessert i å berge sitt eget liv. Han risikerte sitt eget privilegium som leirlederens musiker ved å smugle matvarer til sine undernærte brødre som var dømt til å slite med å bryte stein, og klarte på den måten å holde dem i live. Da befrielsen til slutt kom, kunne både han og de som han hadde levert mat til i strid med nazistenes forordninger, forlate dette dødens sted.
40. Hvorfor unnlater man ikke å gi keiseren hva keiserens er når man overlister fårenes undertrykkere?
40 Jehovas vitner kommer på sine steder stadig utfor farlige tilfelle da de på lignende måte må overliste ulvene ved å utvise tilbørlig forsiktighet mens de er opptatt i et godt, kjærlig arbeid i overensstemmelse med Guds vilje og befaling. Det å overliste fårenes undertrykkere på denne måten, er ikke ensbetydende med å unnlate å gi «keiseren hva keiserens er», nei, det er å gi «Gud hva Guds er» på en fryktløs, fornuftig måte. (Matt. 22: 21) Hvis ulveaktige fiender driver Jehovas folk under jorden akkurat som Saul drev David under jorden i hulen ved Adullam og andre huler, da er ikke deres tilbedelse under jorden et bedrag og et løgnens verk bare fordi den ikke foregår åpenlyst og rett for øynene på rovgjerrige ulver. (2 Sam. 23: 13; 1 Sam. 22: 1; 24: 3—10; 1 Kong. 18: 4, 13) Det er ulvene som hykler og bedrar. De gjør åpenlyst Guds hus til en «røverhule». — Mark. 11: 15—17.
41. Blant hvilke mennesker skal man ikke utvise slangers forsiktighet og hvordan viser Paulus dette?
41 Det er bare når fårene befinner seg blant ulver eller har med ulver å gjøre, at de skal være forsiktige som slanger. Jesus rådet ikke sine etterfølgere til å utvise den slags forsiktighet i Jehovas folks menighet, for de er alle får. Følgende regel gjelder derfor like meget for det åndelige Israel i vår tid som det gjaldt for det naturlige Israel i fortiden: «I skal ikke stjele, og I skal ikke lyve, og ingen av eder skal gå svikefullt fram mot sin neste. I skal ikke sverge på løgn ved mitt navn, så du vanhelliger din Guds navn; jeg er [Jehova].» (3 Mos. 19: 11, 12) Nå i tiden etter 1919 e. Kr., da Jehova har gjenopprettet levningen av det åndelige Israel og deres medarbeidere, som er innvigd til hans rene tilbedelse, gjelder disse profetiske instruksjoner: «Dette er det I skal gjøre: Tal sannhet med hverandre, døm på tinge rettferdige dommer og dommer som skaper fred, tenk ikke ut ondt mot hverandre i eders hjerte, og elsk ikke falsk ed! For alt dette hater jeg, sier [Jehova].» (Sak. 8: 3, 16, 17) Apostelen Paulus anvender disse ordene på helliggjorte kristne, på «Guds Israel». — Ef. 4: 25; Gal. 6: 16.
42. Behøver vi å forstille oss overfor våre brødre for å skjule en tilbørlig oppførsel, og hvordan besvarer Paulus dette for oss?
42 Etter som det ikke er nødvendig for oss å overliste våre får-lignende brødre eller benytte oss av krigslist overfor dem for å få dem til å miste sporet etter oss, behøver vi ikke å forstille oss for å skjule en tilbørlig oppførsel. Peter (Kefas) forstilte seg engang overfor brødrene i Antiokia i Syria. Privat levde han akkurat som en hvilken som helst ikke-jødisk kristen, men offentlig opptrådte han som en kristen «i overensstemmelse med jødisk skikk» fordi han fryktet for å bli kritisert av kristne besøkende fra Jerusalem. Apostelen Paulus irettesatte ham fordi han ikke opptrådte sannferdig, men i det ytre handlet i overensstemmelse med en urett lære og skikk. — Gal. 2: 11—14, NW.
43. Hvem må vi ikke driste oss til å lyve for, og hvordan framgar dette av tilfellet med Ananias og Saffira?
43 Vi har ikke noe galt å skjule for ulveaktige fiender, men hvis det er noe galt med oss, kan vi ikke skjule det for Jehova. Vi må ikke driste oss til å lyve for ham. Ananias og hans hustru Saffira prøvde å lyve for Gud for å innbille apostlene og resten av menigheten i Jerusalem at de var overmåte gavmilde. Peter spurte Ananias: «Hvorfor har Satan fylt ditt hjerte, så du skulle lyve for den hellige ånd . . .? . . . Du har ikke løyet for mennesker, men for Gud.» Den hellige ånd var virksom i Peter og skjerpet hans oppfattelsesevne slik at han kunne se at Ananias prøvde å lyve for Gud, og ånden drepte Ananias med det samme. Etterat han hadde falt død om og var blitt båret bort, kom hans hustru inn og satte ånden, som var virksom i Peter, på prøve. Hun forsøkte nemlig også å føre ham bak lyset. Peter spurte: «Hvorfor er I dog blitt enige om å friste Herrens ånd?» Hun falt øyeblikkelig død om. — Ap. gj. 5: 1—10.
44. Hvordan prøvde Akan å gjennomføre et bedrag? Hvordan ble kong Sauls forsøk på å lyve for Gud avslørt?
44 Da Jeriko falt, prøvde Akan på en lignende måte å gjennomføre et bedrag overfor sine israelittiske brødre og derved prøve eller friste Guds ånds utforskende evne. Stikk i strid med den strenge beskjed Gud hadde gitt, røvet han noe av det bannlyste bytte fra den dødsdømte byen Jeriko og gjemte det under teltet sitt. Bedraget unngikk ikke Jehovas oppmerksomhet, og hans ånd sørget for at Akan ble avslørt som den griske mann som skapte vanskeligheter for Israel. Han og hans hus fikk den straff de fortjente ved at de ble stenet til døde. (Jos. 7: 1, 10—26) Senere prøvde kong Saul å lyve for Gud og for hans ånd, som var virksom i profeten Samuel. Før Saul i det hele tatt fikk avlagt noen rapport for Samuel, gjorde Jehova ham oppmerksom på at Saul hadde vært ulydig og ikke ført ødeleggelse over alt som tilhørte amalekittene. Saul prøvde å anføre religiøse grunner for at han hadde bevart det beste av hærfanget og til og med latt kong Agag selv leve, men Samuel avslørte hans opprørske og overmodige hykleri. Han sa: «Lydighet er bedre enn slaktoffer, hørsomhet bedre enn fettet av værer.» (1 Sam. 15: 22) Det nytter aldri å lyve for Gud.
45. Hvordan kan vi lyve eller tale usant mot Guds Ord og framstille ham som en løgner, og hva vil dette føre til for oss selv?
45 Vi må ikke driste oss til å lyve eller tale usant imot Guds Ord, hverken ved at vi legger noe til det eller trekker noe fra det eller tillegger det noe som ikke står der, eller hopper over eller bortforklarer noe som det rettelig sier. «Alt Guds ord er rent; . . . Legg ikke noe til hans ord, forat han ikke skal straffe deg, og du stå som en løgner!» (Ordspr. 30: 5, 6) Vi må aldri fortelle usannheter i hans navn, for da framstiller vi Gud som en løgner. «La Gud bli funnet sanndru, selv om hvert menneske blir funnet å være en løgner.» (Rom. 3: 4, NW) De falske profeter på Jeremias’ tid profeterte løgner i Jehovas navn og talte usant om hans hensikt ved at de i hans navn forutsa ting som han ikke hadde forutsagt. Derfor var Jehova imot dem. Han fullbyrdet dommen over dem da Jerusalem ble ødelagt i 607 f. Kr. (Jer. 23: 25; 27: 15) Lignende religiøse løgnere i vår tid kan ikke unngå en tilsvarende dom, men kommer til å få samme endelikt i Harmageddon.
46. Hvorfor må vi ikke sverge falsk i Jehovas navn, og hvordan kan vi vise at vi ikke elsker en falsk ed?
46 Sverg aldri falsk i Jehovas navn. Jehova erklærer at han i sitt tempel skal være et «hastig vitne mot . . . dem som sverger falsk». (Mal. 3: 5) Uttal aldri en løgn som et edsvorent vitne etter å ha avlagt ed i hans navn. Rahab fra Jeriko hadde ikke avlagt noen ed i Jehovas navn på at hun skulle fortelle fakta til kongens tjenere, og man kan derfor ikke si at hun sverget falsk eller var et falskt vitne. «Et trofast vitne vil ikke lyve; men et falskt vitne framsier løgner.» (Ordspr. 14: 5, AS) Et trofast vitne elsker ikke en falsk ed. Han forteller derfor sannheten, slik han sverget på at han skulle. I den utstrekning han velger å tale i det hele tatt, vil han si sannheten. Hvis han av samvittighetsgrunner nekter å fortelle alt, vil han være villig til å ta følgene av det og lide den eventuelle straff han blir idømt. Når han nekter å fortelle alt, er det ikke fordi han vil unngå straff, men han gjør det i full visshet om at han kan bli straffet for sin samvittighets skyld. Til og med Jesus tidde da han sto overfor Pilatus. Han nektet å svare til tross for at han visste hvilken makt Pilatus satt inne med. — Joh. 19: 8—11.
47. Hva vil det si hvis en avlegger ed på å gjøre noe og deretter unnlater å gjøre det, og hvordan blir følgene av en slik handlemåte belyst med Sime’i, som engang forbannet David?
47 Pass på at du aldri avlegger ed på å gjøre noe og deretter avslører deg som en som sverger falsk, ved at du unnlater å gjøre det du avla ed på at du skulle gjøre. Det er nemlig ensbetydende med å svikte «den ed som var svoret ved [Jehova]», og med å «sverge falsk ved inngåelse av pakter». (Hos. 10: 4, AS; RS) Sime’i, han som forbannet kong David engang kongen var på flukt, tilsverget Salomo i Jehovas navn at han ikke skulle sette sine ben utenfor Jerusalem i resten av sine levedager. Han brøt sin ed ved å forlate Jerusalem for å hente tilbake to rømte slaver, og da han kom tilbake, sa kong Salomo til ham: «Hvorfor har du da ikke holdt deg etter den ed som var svoret ved [Jehova], og det bud jeg ga deg?» Sime’i måtte dø, og hans blod kom over hans eget hode fordi han hadde brutt den ed han hadde svoret ved Jehova. (1 Kong. 2: 36—46) På lignende måte brøt også Sedekias, Jerusalems siste konge i Davids ættelinje, den ed han hadde svoret ved Jehova.
48. Hvordan viste kong Sedekias forakt for en ed han hadde svoret ved Jehova, og hvordan fikk han føle at Jehova hater falsk ed og mennesker som sverger falsk?
48 Kong Sedekias avla sin ed i Jehovas navn overfor kong Nebukadnesar av Babylon som en garanti for at han i lydighet skulle underordne seg under sin babyloniske overherre. Etter å ha overholdt denne pakten i åtte år, henvendte han seg til Egypt for å få hjelp og gjorde opprør mot Nebukadnesar. Derved viste han forakt for «den ed som var svoret ved [Jehova]» og innga andre den tanke at det ikke er mulig å garantere noe ved Jehovas navn. «Derfor sier [Jehova], Israels Gud, så: Så sant jeg lever, eden som han svor med meg, men allikevel foraktet, og pakten som han gjorde med meg, men allikevel brøt, den vil jeg visselig la komme over hans hode.» (Esek. 17: 13, 16—21; 2 Krøn. 36: 13) Da Sedekias’ by falt og hans sønner ble drept like for hans øyne mens han selv mistet synet og ble ført fanget til Babylon for å dø der, fikk han føle hvor sterkt Jehova hater falsk ed og mennesker som sverger falsk.
49. Hvordan tjener Israels folk og Sime’i og Sedekias som advarende eksempler for oss, og hvilke to befalinger fra Gud og Kongen har vi sverget på at vi skal være lydige mot?
49 Hele Israels folk (med unntagelse av en trofast levning) var et dårlig eksempel i denne henseende. De brøt den «ed som var svoret ved [Jehova]», for først inngikk de ved ed en pakt med ham, og senere unnlot de opprørsk å overholde denne pakten. (Dan. 9: 11; Esek. 16: 59; 5 Mos. 29: 12—14) Israels folk og Sime’i og Sedekias tjener som advarende eksempler for oss. De viser at vi ikke må være likegyldige med den ed vi har «svoret ved [Jehova]», noe vi er hvis vi først innvier oss til ham ved Kristus, og deretter ikke trofast holder oss etter vår innvielse til ham i fullstendig lydighet mot hans vilje. Han har gitt oss denne befaling: «I er mine vitner, sier [Jehova].» (Es. 43: 10, 12) Hans konge Jesus Kristus har nå hersket siden 1914 e. Kr., og Kongen har gitt oss denne befaling: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord, forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag.» (Matt. 24: 14, NW) Vi har i Jehovas navn avlagt ed på at vi skal være lydige mot disse befalingene. Den inspirerte vismann har følgende å si oss: «Akt på kongens bud, og det for den eds skyld som du har svoret ved Gud!» (Pred. 8: 2) Dette vil vi besluttsomt gjøre.
50. Hvordan vil vi derfor forholde oss overfor ulvene og hvordan vil vi forholde oss overfor Gud og hans får?
50 I våre bestrebelser for å rette oss etter vår konges instrukser angående forkynnelsen på feltet, vil vi følge hans råd om å være «forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer» når vi befinner oss blant ulver. Vi vil være trofaste når det gjelder Guds hensikt, forkynne den og arbeide i pakt med den. Vi vil være trofaste overfor hans Ord, kunngjøre det i dets renhet og ikke forkynne noen falskhet i hans navn. Vi vil være trofaste overfor hans ånd og aldri sette den på prøve med en falsk og hyklersk oppførsel innenfor hans organisasjon, men la hans ånd drive oss til å opptre på en sannhetskjærlig måte overfor alle hans får. Vi vil fortelle sannheten til hans får, slik at de kan bli opplært og beskyttet, og vi vil aldri forråde dem til ulvene. Som får blant ulver vil vi fortsette å forkynne under vår Hyrdes omsorg helt til alle ulvene er ødelagt og alle hans får er brakt i trygghet til grønne enger og hvilens vann i hans nye verden.