«Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig»

Bibelens 13. bok — 1 Krønikebok

Denne artikkelen er et ledd i en artikkelserie hvor Bibelens 66 bøker blir behandlet.

Skribent: Esras

Sted skrevet: Jerusalem (?)

Fullført:ca. 460 f. Kr.

Omspenner: 1077—1037 f. Kr.

 1. Hvorfor er 1 Krønikebok en viktig og nyttig del av den guddommelige beretning?

ER 1 Krønikebok bare en tørr oppramsing av ættetavler? Er den bare en gjentagelse av Samuels-bøkene og Kongebøkene? Nei, slett ikke! Her har vi en opplysende og viktig del av den guddommelige beretning. På den tiden da den ble skrevet, hadde den stor betydning for reorganiseringen av folket og dets tilbedelse, og den har også vært betydningsfull og nyttig i senere tider, innbefattet vår egen tid, ettersom den viser hvordan en skal tilbe Gud. Første Krønikebok inneholder noen av de vakreste lovprisninger av Jehova som finnes i de hellige skrifter. Den gir oss noen vidunderlige forhåndsglimt av Jehovas rettferdsrike, og alle som håper på dette rike, vil ha gagn av å studere den. De to Krønikebøkene er opp gjennom tiden blitt høyt verdsatt både av jøder og kristne. Bibeloversetteren Hieronymus satte 1 og 2 Krønikebok så høyt at han betraktet dem som et «resymé av Det gamle testamente», og han hevdet at «de er av så stor betydning at den som mener at han kjenner de hellige skrifter, og ikke kjenner dem, bare bedrar seg selv».a

 2. Hvorfor ble Krønikebøkene skrevet?

² De to Krønikebøkene var opprinnelig én bok eller rull, men ble senere delt i to av praktiske grunner. Hvorfor ble Krønikebøkene skrevet? Tenk på de forhold som rådde på den tiden. Det hadde gått om lag 70 år siden jødene hadde kommet tilbake fra fangenskapet i Babylon og igjen hadde bosatt seg i sitt land. Det var imidlertid en farlig tilbøyelighet som gjorde seg gjeldende blant dem, nemlig tilbøyeligheten til å vende seg bort fra tilbedelsen av Jehova i det gjenoppbygde templet i Jerusalem. Kongen i Persia hadde gitt Esras i oppdrag å utnevne dommere og menn som skulle undervise i Guds lov, og å forskjønne Jehovas hus. Det var nødvendig med nøyaktige ættetavler for å sikre at bare de som var berettiget til det, tjente som prester, og også for å stadfeste de forskjellige stammers arvelodder, hvorfra presteskapet skulle få sin støtte. I betraktning av Jehovas profetier angående Riket var det også nødvendig å ha en fullstendig og pålitelig fortegnelse over Judas og Davids slektlinjer.

 3. a) Hva var Esras sterkt interessert i å få jødene til å bli klar over? b) Hvorfor framhevet han Judas historie og det prestelige element?

³ Esras var sterkt interessert i å vekke de tilbakevendte jøder opp av deres sløvhetstilstand og få dem til å bli klar over at de i virkeligheten var det folk som skulle få nyte godt av den miskunnhet som Jehova ifølge sin pakt hadde lovt å vise. I Krønikebøkene ga Esras dem derfor en fullstendig beretning om deres folks historie og om menneskeslektens opprinnelse, idet han gikk helt tilbake til det første menneske, Adam. Ettersom Davids rike var det sentrale punkt, framhevet han Judas historie og utelot så å si fullstendig beretningen om tistammeriket. Han framstilte Judas største konger som menn som var opptatt med å bygge eller sette i stand templet, og som med iver tok ledelsen i tilbedelsen av Gud. Han påpekte de religiøse synder som førte til rikets undergang, men han understreket også Guds løfter om gjenopprettelse. Han framhevet betydningen av ren tilbedelse ved å rette oppmerksomheten mot de mange detaljer vedrørende templet, dets prester, levittene, sangmestrene og så videre. Profeten Jeremias hadde i Kongebøkene understreket det profetiske element, mens presten Esras i Krønikebøkene understreket det prestelige element.

 4. Hvilke beviser har vi for at Esras skrev krønikebøkene?

⁴ Hvilke beviser har vi for at Esras skrev Krønikebøkene? Et kraftig bevis er allerede blitt antydet, nemlig at det blir lagt så stor vekt på det som angår levittene. Det ville være naturlig for Esras å gjøre dette, for han blir omtalt som en etterkommer «av ypperstepresten Aron — denne Esras dro opp fra Babel. Han var en skriftlærd mann, vel kjent med Mose lov». (Esras 7: 1—7) De to siste versene i 2 Krønikebok er de samme som de to første versene i Esras’ bok, og 2 Krønikebok slutter midt i en tankerekke som blir fullført i Esras 1: 3. Den som har skrevet Krønikebøkene, må derfor også ha skrevet Esras’ bok. Noe som ytterligere bekrefter dette, er at stilen, språket, ordvalget og stavemåten i Krønikebøkene og Esras’ bok er den samme. Noen av uttrykkene i disse bøkene finnes ikke i noen andre av Bibelens bøker. Esras, som skrev Esras’ bok, må også ha skrevet Krønikebøkene. Jødisk tradisjon støtter også denne slutning.

 5. Hvilke kvalifikasjoner hadde Esras i åndelig og verdslig henseende?

⁵ Ingen var bedre skikket enn Esras til å utarbeide denne autentiske og nøyaktige historiske beretning. «For Esras hadde satt sin hu til å granske [Jehovas] lov og gjøre etter den og til å lære folk lov og rett i Israel.» (Esras 7: 10) Jehova hjalp ham ved sin hellige ånd. Den persiske verdenshersker anerkjente også den Guds visdom som Esras var fylt av, og ga ham stor myndighet i landskapet Juda. (Esras 7: 12—26) Ettersom Esras hadde fått myndighet både fra guddommelig og verdslig hold, kunne han utarbeide sin beretning på grunnlag av de beste dokumenter som forelå.

 6. Hvorfor kan vi ha tillit til at Krønikebøkene er pålitelige?

⁶ Esras var en usedvanlig ivrig forsker. Han gransket gamle historiske beretninger om jødene som var blitt utarbeidet av pålitelige profeter som levde på den tiden da de omtalte begivenheter fant sted, og av offisielle nedskrivere og av slike som oppbevarte offentlige dokumenter. Noen av de dokumenter han rådførte seg med, var statsdokumenter. Esras siterer minst 14 slike opplysningskilder.b Ved disse direkte sitatene ga Esras i full oppriktighet sine samtidige anledning til å undersøke hans kilder hvis de ønsket å gjøre det, og dette bidrar til å understreke enda kraftigere at hans ord er pålitelige og autentiske. Vi som lever i dag, kan ha like stor tro på at Krønikebøkene er pålitelige, som jødene på Esras’ tid hadde.

 7. Når ble Krønikebøkene skrevet, hvem har betraktet dem som autentiske, og hvilken ’tid’ omspenner 1 Krønikebok?

⁷ Ettersom Esras «dro opp fra Babel» i det sjuende år av perserkongen Artaxerxes I’s (Longimanus’) regjeringstid, som var i 468 f. Kr., og ettersom han ikke beretter noe om Nehemias’ betydningsfulle ankomst i 455, må Krønikebøkene ha blitt skrevet en eller annen gang mellom disse årstallene, sannsynligvis omkring året 460, i Jerusalem. (Esras 7: 1—7; Neh. 2: 1—18) Jødene på Esras’ tid anerkjente Krønikebøkene som en ekte del av ’hele Skriften som er inspirert av Gud og nyttig’. De kalte dem Di^.b^eréy Hayyamím, som betyr «dagenes anliggender», det vil si dagenes eller tidenes historie. De som om lag 200 år senere utarbeidet den greske oversettelsen Septuaginta, tok også med Krønikebøkene som kanoniske. De delte dem i to, og ettersom de mente at de supplerte Samuels-bøkene og Kongebøkene eller alt det de hadde av Bibelen på den tiden, kalte de dem Paraleipoménōn, som betyr «om ting som ble utelatt». Selv om navnet ikke er særlig treffende, viser imidlertid det de gjorde, at de betraktet Krønikebøkene som autentiske, inspirerte skrifter. Da Hieronymus utarbeidet den latinske oversettelsen Vulgata, sa han: «Vi kan mer betegnende kalle [dem] for hele den guddommelige histories chronicon.» Ordet «krønike», som betyr «tidenes historie», er tydeligvis avledet av dette ordet. Etter at 1 Krønikebok først har oppgitt en rekke ættetavler, befatter den seg hovedsakelig med kong Davids ’tid’, nemlig tidsrommet 1077—1037 f. Kr.

INNHOLDET AV 1 KRØNIKEBOK

 8. Hvilke to deler kan 1 Krønikebok inndeles i?

⁸ Første Krønikebok kan naturlig inndeles i to deler. De første ni kapitlene befatter seg hovedsakelig med ættetavler, og de siste 20 kapitlene beretter om begivenheter som fant sted i de 40 årene fra Sauls død til slutten på Davids regjeringstid.

 9. Hva er de utførlige ættetavlene basert på?

⁹ Ættetavlene (1: 1—9: 44). Disse kapitlene spenner over 3700 år eller mer, det vil si tiden fra Adam til ti slektledd etter Serubabel, i det minste langt inn i det fjerde århundre før Kristus. (1: 1; 3: 19—24) Fortegnelsen over Serubabels etterkommere ble tilføyd av en som levde etter Esras’ tid. De utførlige ættetavlene er basert på tidligere bibelske bøker, på familie- og stammedokumenter og folketellingsoppgaver, som Esras hadde adgang til. — 23: 3, 27.

10. a) Hvilke slektledd blir først oppgitt? b) Hvilken slektlinje blir oppgitt i begynnelsen av det annet kapittel? c) Hvilke andre slektregistre blir oppgitt, og hva fører fortegnelsen oss fram til?

¹⁰ Først blir de ti slektleddene fra Adam til Noah oppgitt og deretter de ti neste slektleddene fram til Abraham. Navnene på Abrahams sønner og deres etterkommere og Esaus og Se’irs etterkommere, som bodde i Se’ir-fjellene, og Edoms første konger er oppført. Fra det annet kapittel befatter beretningen seg imidlertid med Israels eller Jakobs etterkommere, og slektlinjen blir først ført gjennom Juda og videre ti slektledd framover, fram til David. (2: 1—14) De andre stammenes slektregister blir også oppgitt, og Levi stamme og yppersteprestene blir spesielt omtalt. Fortegnelsen slutter med Benjamins stammes ættetavle og fører oss fram til kong Saul av Benjamins stamme, og med ham begynner så den historiske beretning i egentlig forstand. Undertiden kan det se ut som om de stamtavlene Esras oppgir, ikke stemmer med dem som finnes i andre deler av Bibelen. Vi må imidlertid ha klart for oss at noen personer også ble kalt med andre navn, og at skrivemåten av noen navn kan ha forandret seg etter hvert som tiden gikk og språket forandret seg. De fleste av disse vanskeligheter vil forsvinne ved et grundig studium.

11. Nevn eksempler på andre nyttige opplysninger som er tatt med i ættetavlene.

¹¹ Esras tar nå og da med i sine ættetavler noen kortfattede historiske og geografiske opplysninger som tjener til å klargjøre forskjellige ting og gi viktige påminnelser. I sin fortegnelse over Rubens etterkommere gir han for eksempel denne viktige opplysning: «Og sønnene til Ruben, Israels førstefødte — for han var den førstefødte, men fordi han vanhelliget sin fars seng, ble hans førstefødselsrett gitt til sønnene av Josef, Israels sønn, som dog ikke ble innført i ættelisten som den førstefødte; for Juda ble den mektigste blant sine brødre, og fyrsten skulle være en av hans etterkommere, men førstefødselsretten tilhørte Josef.» (5: 1, 2) Mye blir forklart med disse få ordene. Det er dessuten bare i Krønikebøkene vi får greie på at Joab, Amasa og Abisai var nevøer av David, noe som hjelper oss til å få større klarhet i de forskjellige begivenheter som knyttet seg til dem. — 2: 16, 17.

12. Hvilke begivenheter finner sted i forbindelse med Sauls død?

¹² Sauls troløshet (10: 1—14). Beretningen åpner med at filistrene går til angrep i slaget på Gilboa-fjellet. Tre av Sauls sønner, deriblant Jonatan, blir drept. Så blir Saul såret. (NW) Ettersom han ikke ønsker å bli tatt av fienden, sier han til sin våpensvenn: «Dra ditt sverd og gjennombor meg med det, så ikke disse uomskårne skal komme og fare ille med meg!» Da hans våpensvenn ikke vil det, dreper Saul seg selv. Således dør Saul «for den troløshets skyld som han hadde vist mot [Jehova], fordi han ikke hadde holdt seg etter [Jehovas] ord, og likeledes fordi han hadde søkt til dødningemanere for å spørre dem til råds. Men han spurte ikke [Jehova]». (10: 4, 13, 14) Jehova gir kongedømmet til David.

13. Hvordan styrker David sin stilling i riket?

¹³ Davids stilling i riket blir befestet (11: 1—12: 40). De 12 stammer kommer sammen hos David i Hebron og salver ham til konge over hele Israel. Han inntar Sion og ’blir større og større, og Jehova, hærskarenes Gud, er med ham’. (11: 9) Noen av Davids helter får kommandoen over hæren, og ved disse frelser Jehova israelittene og gir dem «en stor seier». (11: 14) David får samlet støtte da stridsmennene med udelt hjerte fylker seg om ham for å gjøre ham til konge. Det er fest og glede i Israel.

14. Hva blir resultatet av Davids kamp mot filistrene, og hvilken trosstyrkende begivenhet gir grunn til gledessang?

¹⁴ David og Jehovas ark (13: 1—16: 36). David holder råd med folkets høvdinger, og de er enig i å flytte arken til Jerusalem etter at den i om lag 70 år er blitt oppbevart i Kirjat-Jearim. På veien dør Ussa fordi han uærbødig ignorerer Guds påbud, og arken blir en tid stående i Obed-Edoms hjem. (4 Mos. 4: 15) Filistrene gjenopptar sine angrep, men David tilføyer dem to ganger et knusende nederlag, nemlig ved Ba’al-Perasim og ved Gibeon. Etter Davids anvisning går nå levittene fram på teokratisk vis og fører arken i god behold til Jerusalem, hvor den med dans og glede blir anbrakt i et telt som David har reist for den. Det blir frambåret offer og sunget, og David bidrar selv med en takkesang til Jehova for anledningen. Den når sitt store høydepunkt i temaet: «Himmelen glede seg, og jorden fryde seg, og de skal si iblant hedningene: [Jehova] er blitt konge,» (1 Krøn. 16: 31) For en gledebringende og trosstyrkende anledning! Senere blir denne sang av David benyttet som grunnlag for nye sanger, blant annet Salme 96. En annen av disse sangene er gjengitt i de første 15 versene av Salme 105.

15. Hvilket vidunderlig løfte gir Jehova som svar på Davids ønske om å bygge et hus for tilbedelse?

¹⁵ David og Jehovas hus (16: 37—17: 27). Det oppstår en usedvanlig situasjon i Israel. Paktens ark står i et telt i Jerusalem, hvor Asaf og hans brødre utfører tjeneste, mens ypperstepresten Sadok og hans brødre utfører de foreskrevne ofringer i tabernaklet i Gibeon, som ligger noen få kilometer nordvest for Jerusalem. Ettersom David hele tiden er innstilt på å fremme tilbedelsen av Jehova, gir han uttrykk for sitt ønske om å bygge et hus for Jehovas pakts-ark. Jehova sier imidlertid at det ikke er David, men hans sønn som skal bygge et hus for Ham, og at han skal «trygge hans trone til evig tid» og vise miskunnhet mot ham som en far overfor en sønn. (17: 11—13) Dette vidunderlige løfte som Jehova gir — denne pakten om et evig rike — gjør David meget beveget. Han gir uttrykk for sin store takknemlighet ved å be om at Jehovas navn må «bli stort til evig tid», og at hans velsignelse må hvile over hans hus. — 17: 24.

16. Hvilket løfte oppfyller Jehova gjennom David, men hvilken synd begår David?

¹⁶ Davids erobringer (18: 1—21: 17). Gjennom David oppfyller nå Jehova sitt løfte om å gi hele det lovte land til Abrahams ætt. (18: 3) I en rekke slag som blir utkjempet i rask rekkefølge, ’hjelper Jehova David’ overalt hvor han drar fram. (18: 6) David vinner flere store seirer. Han underlegger seg filistrene, slår moabittene, bekjemper sobaittene, tvinger syrerne til å svare ham skatt og beseirer edomittene, ammonittene og amalekittene. Satan får imidlertid David til å begå den synd å telle Israel. Jehova sender en pest som straff, men bringer den i sin barmhjertighet til opphør ved Ornans treskeplass. Pesten har da krevd 70 000 mann.

17. Hvilke forberedelser treffer David til byggingen av Jehovas hus, og hvordan oppmuntrer han Salomo?

¹⁷ Davids forberedelser til byggingen av templet (21: 18—22: 19). Gjennom Gad gir en engel David befaling om å «reise et alter for [Jehova] på jebusitten Ornans treskeplass». (21: 18) Etter å ha kjøpt plassen av Ornan frambringer David i lydighet offer der og roper til Jehova, som svarer ham «med ild fra himmelen på brennofferalteret». (21: 26) David trekker den slutning at Jehova ønsker at hans hus skal bli bygd der, og han går i gang med å samle materialene. Han sier: «Min sønn Salomo er ung og veik, og huset som skal bygges for [Jehova], må gjøres overmåte stort, så det kan være til pris og ære for ham i alle land; jeg vil derfor samle forråd for ham!» (22: 5) Han forklarer Salomo at Jehova ikke vil at han, David, skal bygge huset, for han har vært en krigsmann og utøst blod, og han formaner sin sønn til å være frimodig og sterk i sitt arbeid. «Så ta da fatt på verket, og [Jehova] være med deg!» — 22: 16.

18. Av hvilken grunn blir det foretatt en opptelling?

¹⁸ David treffer arrangementer vedrørende tilbedelsen av Jehova (23: 1—29: 30). En opptelling blir foretatt, denne gang i samsvar med Guds vilje, for å reorganisere prestenes og levittenes gjøremål, og levittenes gjøremål blir her beskrevet mer utførlig enn i noen annen del av Bibelen. Det blir deretter redegjort for de forskjellige skifter som skal utføre tjeneste for kongen.

19. Med hvilke ord formaner David Salomo, hvilket bilde gir han Salomo, og hvilket enestående eksempel setter han?

¹⁹ Da David nærmer seg slutten av sin begivenhetsrike regjeringstid, kaller han sammen representanter for hele folket, «[Jehovas] menighet». (28: 8) Kongen reiser seg fra sitt sete og sier: «Hør på meg, mine brødre og mitt folk!» Han taler så til dem om det som ligger ham på hjertet, nemlig «Guds hus». I deres nærvær formaner han Salomo: «Og du, min sønn Salomo, lær din fars Gud å kjenne og tjen ham med udelt hjerte og med villig sjel! For [Jehova] ransaker alle hjerter og forstår alle menneskers tanker og råd; dersom du søker ham, skal han la seg finne av deg, men dersom du forlater ham, skal han forkaste deg for alltid. Så se nå til, for [Jehova] har utvalgt deg til å bygge et hus til helligdom; vær frimodig og gå til verket!» (28: 2, 9, 10) Han gir den unge Salomo et nøyaktig bilde som Jehova har latt ham få se i ånden, og han gir personlig til byggearbeidet en meget stor gave av gull og sølv, som i vår tid ville svare til et beløp på over en milliard kroner, og som han har spart for dette formål. Overhodene og folket følger dette enestående eksemplet, og de gir også en gave som tilsvarer et beløp på over 1,6 milliarder kroner.c De gleder seg storlig over å få være med på å gi.

20. Hvordan når Davids siste bønn sin storslagne klimaks?

²⁰ David lovpriser så Jehova i en bønn. Han erkjenner at alle disse store gaver kommer fra Jehova, og ber om at han må fortsette å velsigne folket og Salomo. Denne siste bønn av David når sin storslagne klimaks idet han framhever Jehovas rike og hans herlige navn: «Lovet være du, [Jehova], vår far Israels Gud, fra evighet og til evighet! Deg, [Jehova], tilhører storheten og makten og æren og herligheten og majesteten, ja alt i himmelen og på jorden; ditt, [Jehova], er riket, og du er opphøyd over alt og har alt i din makt. Rikdom og ære kommer fra deg, og du rår over alle ting; i din hånd er styrke og makt, og i din hånd står det å gjøre hva som helst stort og sterkt. Så priser vi nå deg, vår Gud, og lover ditt herlige navn.» — 29: 10—13.

21. Hva blir understreket i slutten av 1 Krønikebok?

²¹ Salomo blir salvet for annen gang og setter seg på «[Jehovas] trone» i sin gamle fars, Davids, sted. Etter å ha regjert i 40 år dør David «i høy alder, mett av dager, rikdom og ære». (29: 28) Esras avslutter så 1 Krønikebok.

HVORFOR DEN ER NYTTIG

22. Hvordan ble Esras’ israelittiske brødre oppmuntret av denne beretningen?

²² Esras’ israelittiske brødre hadde stor nytte av denne boken. Fordi de hadde denne sammentrengte historiske beretning med det friske og optimistiske syn som preget den, kunne de i enda høyere grad verdsette den kjærlighet og barmhjertighet Jehova viste dem på grunn av sin lojalitet overfor pakten om Riket med kong David og for sitt eget navns skyld. Oppmuntret av dens innhold kunne de utøve den rene tilbedelse av Jehova med fornyet iver. Ættetavlene bidro til å styrke deres tillit til prestene som utførte tjeneste i det gjenoppbygde templet.

23. Hvordan gjorde Matteus, Lukas og Stefanus god bruk av 1 Krønikebok?

²³ Første Krønikebok var også til stor nytte for den første kristne menighet. Matteus og Lukas gjorde bruk av dens ættetavler for med sikkerhet å fastslå at Jesus Kristus var ’Davids sønn’ og den rettmessige Messias. (Matt. 1: 1—16; Luk. 3: 23—38) Da Stefanus avsluttet sitt siste vitnesbyrd, talte han om Davids bønn om å få bygge et hus for Jehova og om at Salomo bygde det. Så viste han at «den Høyeste bor ikke i hus som er gjort med hender», og antydet derved at templet på Salomos tid var et bilde på langt herligere, himmelske ting. — Ap. gj. 7: 45—50.

24. I hvilke henseender kan vi følge Davids enestående eksempel i vår tid?

²⁴ Hva så med de sanne kristne i vår tid? Første Krønikebok burde bygge opp og styrke vår tro. Vi kan i mange henseender følge Davids gode eksempel Hvor ulik den troløse Saul han var ved at han alltid søkte Jehova! (1 Krøn. 10: 13, 14; 14: 13, 14; 17: 16; 22: 17—19) Ved å føre Jehovas ark til Jerusalem, ved å lage lovprisningssalmer, ved å treffe arrangementer i forbindelse med levittenes tjeneste og ved sitt ønske om å bygge et herlig hus for Jehova viste han at han satte Jehova og tilbedelsen av ham på førsteplassen i sitt liv. (16: 23—29) Han klaget aldri. Han prøvde ikke i selviskhet å oppnå spesielle privilegier, men bestrebet seg på utelukkende å gjøre Jehovas vilje. Da Jehova lot hans sønn få i oppdrag å bygge hans hus, veiledet han således sin sønn av hele sitt hjerte, og han ga av sin tid, sine krefter og sin rikdom ved å treffe forberedelser til det arbeid som skulle begynne etter hans død. (29: 3, 9) Ja, han satte et enestående eksempel ved å være fullstendig hengitt til Gud! — Heb. 11: 32.

25. Hva bør denne beretningen gi oss større verdsettelse av?

²⁵ I de avsluttende kapitler når beretningen sitt høydepunkt. Det opphøyde språk hvormed David priste Jehova og lovet hans «herlige navn», burde fylle oss med glede og gi oss større verdsettelse av det privilegium det er å få kunngjøre Jehovas herlighet og hans rike ved Kristus i dag. (1 Krøn. 29: 10—13) Måtte vi alltid ha en like sterk tro og være fylt av en like stor glede som David idet vi viser vår takknemlighet for Jehovas evige rike ved å gå helt og fullt inn for å tjene Jehova. (17: 16—27) Første Krønikebok bidrar i sannhet til at Bibelens tema — Jehovas rike ved hans Ætt — trer klarere fram enn noensinne, og til at vi med forventning ser fram til ytterligere storslagne åpenbaringer av Jehovas hensikter.

[Fotnoter]