Spørsmål fra leserne
● Hva er betydningen av Matteus 10: 41? Er det noen forskjell på de to former for lønn som blir nevnt der? — R. D., USA.
Jesus sa følgende i Matteus 10: 40—42: «Den som tar imot eder, tar imot meg, og den som tar imot meg, tar imot ham som sendte meg. Den som tar imot en profet fordi han er en profet, skal få en profets lønn, og den som tar imot en rettferdig fordi han er rettferdig, skal få en rettferdigs lønn. Og den som gir én av disse små endog bare et beger kaldt vann å drikke fordi han er disippel, sannelig sier jeg eder: Han skal ingenlunde miste sin lønn.»
Jesus var sendt av sin Far, Jehova Gud. En som tok godt imot Kristi disipler, ville derfor ikke bare ta imot Kristus, men også Gud, som sendte Kristus. Et slikt menneske ville bli velsignet. Det ville ikke miste sin lønn.
En som tar imot en Guds profet fordi han er en profet, ville likeledes bli belønnet. Han ville få «en profets lønn». Hvordan det? Tenk på den lønn den gjestfrie enken fikk som ga Elias mat og vann. Fordi hun ’tok imot en profet’, ble hun rikelig velsignet. Denne profeten som handlet under ledelse av Guds ånd, sørget for at hennes forråd av mel og olje på mirakuløst vis ble forøkt. Ved et mirakel fikk hun til og med tilbake sin sønn som hadde dødd en altfor tidlig død. (2 Kongebok, kapittel 17) Disse miraklene utførte Jehova gjennom sin profet Elias. Enken tok tydeligvis imot Elias ’fordi han var en profet’. Hun fikk derfor «en profets lønn».
En bør imidlertid ikke overse det faktum at Jesus Kristus, som uttalte ordene i Matteus 10: 40—42, var den største av alle profeter. (5 Mos. 18: 15—19; Ap. gj. 3: 19—23) De som tok imot ham fordi han var en profet, ble i åndelig forstand velsignet ved det han sa til dem. Noen av dem ble også helbredet på mirakuløst vis, mens andre ble oppreist fra de døde. (Matt. 4: 23; Luk. 8: 40—42, 49—56; Joh. 11: 38—44) Jesus Kristus ga deretter «noen til profeter» som en gave til den kristne menighet. Blant dem var Agabus. De som tok godt imot dem, og som kom sammen med dem i den kristne menighet, fikk utvilsomt del i åndelige goder. Disse mennene ble benyttet til å uttale nye profetier. (Ef. 4: 11, 12; Ap. gj. 11: 27, 28; 21: 10, 11) Selv om innvigde tjenere for Jehova i vår tid ikke taler under inspirasjon, blir de som en oppfyllelse av ordene i Joel 3: 1, 2 ledet av Guds ånd eller virksomme kraft til å forklare Bibelens profetier for dem som tar imot dem på en velvillig og takknemlig måte. Slike mennesker blir belønnet åndelig sett. — 1 Kor. 2: 10.
Jesus Kristus snakket også om å ta imot en rettferdig og få «en rettferdigs lønn». Hvis en tar gjestfritt imot en rettferdig, vil en kunne vente å bli behandlet vennlig, ikke urettferdig, men i harmoni med Guds rettferdighet. Den rettferdige som Jesus omtalte, var ikke et såkalt godt menneske som satte opp sine egne normer for rettferdighet. Nei, Jesus talte om en som holdt fast ved Jehovas rettferdige ord og bud. (Matt. 4: 4; Pred. 12: 13, 14) De som virkelig oppfylte Guds krav på Jesu tid, ble hans etterfølgere. Hvis noen fikk det privilegium å vise gjestfrihet overfor en troende i sitt hjem, ville han få åndelige goder, «en rettferdigs lønn». Gjesten ville uten tvil dele trosstyrkende sannheter med sin vert, slik Jesus gjorde. (Luk. 10: 5—7; 19: 1—10) Det samme er tilfelle i vår tid.
Det finnes mennesker som tar vennlig imot og gjør godt mot de rettferdige, «disse små», Jesu Kristi salvede etterfølgere eller åndelige brødre. (Åpb. 14: 1—4; Luk. 12: 32) Ved å vise en slik vennlighet gir de Jesu salvede etterfølgere «et beger kaldt vann å drikke», for å si det slik. De gjør godt mot Kristi åndelige brødre, ikke bare fordi de viser vennlighet mot alle mennesker, men fordi disse «små» er Kristi disipler. Derfor blir disse menneskene belønnet for dette. De «skal ingenlunde miste sin lønn». Selv om de ikke straks får mirakuløse goder, har de den forrett å høre Jesu Kristi etterfølgere forklare Bibelen for dem. De blir derfor rikelig belønnet i åndelig henseende. De som viser at de har kjærlighet til rettferdigheten, og som gjør godt mot Kristi brødre fordi disse er hans åndelige brødre eller salvede etterfølgere, viser virkelig at de har en rett innstilling overfor kongen Jesus Kristus, og at de støtter ham. (Matt. 25: 34—40) Hvis disse menneskene fortsetter å følge en slik handlemåte, vil de få varige velsignelser, for de har utsikter til å få evig liv i Jehovas lovte nye tingenes ordning. — 2 Pet. 3: 13; Sef. 2: 2, 3.
● Når en sammenligner Matteus 1: 1—16 med Lukas 3: 23—38, ser en at Matteus oppgir Jesu ættelinje gjennom Salomo, mens Lukas oppgir Jesu ættelinje gjennom Natan, en annen av Davids sønner. Hvordan kan det da ha seg at begge slektregistrene inneholder navnene Sealtiel og Serubabel? — M. K., Alaska.
Det at Jesu ættelinje fra kong David gjennom Davids sønn Natan etter mange generasjoner løp sammen med den ættelinje som gikk gjennom Salomo, skyldtes tydeligvis et giftermål.
Første Krønikebok 3: 16—18 sier at Sealtiel var en kjødelig sønn av Jekonja (kong Jojakin). Dette stemmer overens med det Matteus sier: «Etter bortførelsen til Babylon fikk Jekonja sønnen Sealtiel.» (Matt. 1: 12) Likevel tar ikke Lukes feil når han sier at Sealtiel var «sønn av Neri». (Luk. 3: 27) Det er tydeligvis riktig, for Neri ga Sealtiel sin datter til hustru. Ettersom det ikke var uvanlig blant hebreerne å omtale en svigersønn som en sønn, spesielt i et slektregister, kunne Lukas med rette omtale Sealtiel som sønn av Neri, akkurat som han allerede hadde omtalt Josef som sønn av Eli, som i virkeligheten var far til Josefs hustru, Maria. — Luk. 3: 23.
Det var derfor ved et slikt giftermål at ættelinjen fra David gjennom Natan ble forent med ættelinjen gjennom Salomo. Dette forklarer også hvorfor både Matteus og Lukas nevner Sealtiels sønn Serubabel. De to ættelinjene ble så atskilt igjen idet de fulgte to forskjellige av Serubabels etterkommeres slekt fram til Jesus Kristus.
Med god grunn sies det derfor på side 71 i boken «Det er umulig for Gud å lyve»: «De fleste av de jøder som overlevde Jerusalems fall og ødeleggelse, ble ført i fangenskap til Babylon. Blant de jødiske fangene som var der i de følgende 70 år, var det en som het Neri, som var en etterkommer av kong David gjennom hans sønn Natan. Denne ættelinje ble nå knyttet til Salomos ættelinje gjennom Sealtiel og hans sønn Serubabel.» Dette blir også vist på sidene 112 og 113 i den samme boken.
Ytterligere opplysninger angående Jesu slektregister, slik Matteus og Lukas gjengir det, blir gitt i Vakttårnet for 1. mars 1963, sidene 119 og 120.