«Ditt Ord er sannhet»

«Ånden vender tilbake til Gud»

PREDIKEREN 12: 7 sier om det som skjer når et menneske dør: «Støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som ga den.» Hva er denne ånd? Har den personlighet? Hvordan vender den tilbake til Gud?

Ettersom ånden (hebraisk: ru’ahh) vender tilbake til Gud når et menneske dør, er det tydelig at menneskets liv er avhengig av ånden. Dette blir bekreftet av andre uttalelser i Bibelen. Salme 104: 29 sier: «Du [Jehova] skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.» Og disippelen Jakob skrev: «Legemet er dødt uten ånd.» (Jak. 2: 26) Ånden er derfor det som gir legemet liv, nemlig den usynlige livskraften.

Det er imidlertid én ting en bør merke seg: Ånden eller livskraften er virksom ikke bare i mennesker, men også i dyr. Første Mosebok 7: 22 sier om de mennesker og dyr som mistet livet i den verdensomfattende vannflommen på Noahs tid: «Alt som hadde livsens åndedrag [ru’ahh, ånd] i sin nese, alt det som var på det tørre land, døde.» Predikeren 3: 19 understreker den samme sannhet: «Det går menneskenes barn som det går dyrene; den samme skjebne rammer dem; som den ene dør, så dør den andre, og én livsånde har de alle; mennesket har ikke noe fortrinn framfor dyret.» Guds Ord viser således at mennesket ikke har noe fortrinn framfor dyrene hva ånden eller livskraften angår. Både mennesker og dyr har en slik usynlig ånd i seg. Ånden kan således ikke ha personlighet, men må være en upersonlig kraft.

Den usynlige ånd eller livskraft som er virksom i både mennesker og dyr, kan sammenlignes med elektrisitet, som også er en usynlig kraft. Forskjellige typer maskiner og apparater blir drevet ved hjelp av elektrisitet. Ovner kan frambringe varme, vifter kan frambringe vind, datamaskiner kan løse problemer, og fjernsynapparater kan vise levende bilder og gjengi stemmer og andre lyder. Den samme usynlige kraft som frambringer lyd i ett apparat, kan frambringe varme i et annet. Den elektriske strømmen kan imidlertid aldri anta den form som maskinene eller apparatene har, den form hvori den virker.

Den ånd eller livskraft som setter et menneske i stand til å gjøre de forskjellige ting som hører med til det å leve, er på ingen måte annerledes enn den ånd som setter dyrene i stand til å leve. Når ånden forlater menneskekroppen ved døden, beholder den ikke noen av cellenes karakteregenskaper. Ånden beholder for eksempel ikke de opplysninger som var lagret i hjernecellene, og den fortsetter ikke tankeprosessene atskilt fra disse cellene. Bibelen sier: «Farer hans ånd ut, så vender han tilbake til sin jord; på den samme dag er det forbi med hans tankes råd.» (Sl. 146: 4) «Dersom han [den Allmektige] bare ville tenke på seg selv og dra sin Ånd og sin ånde til seg igjen, da skulle alt kjød oppgi ånden på én gang, og mennesket bli til støv igjen.» — Job 34: 14, 15.

At ånden eller livskraften er en upersonlig kraft, forstår vi når vi leser beretningen om mennesker som ble oppreist fra de døde. Det sies ikke noe om at de husket at de hadde hatt en bevisst tilværelse mens de var døde. Lasarus, som hadde vært død i fire dager, sa ikke noe om en slik tilværelse. Hvis han hadde opplevd noe som hadde den aller minste likhet med en bevisst tilværelse, ville han ganske sikkert ha snakket om det, for det ville ha vært av stor interesse for andre og gjort dem kjent med ting som de ellers ikke kunne få kjennskap til.

Vi må heller ikke glemme at en som dør, aldri har vært i himmelen hos Gud tidligere, og det kan derfor ikke være personligheten (minus legemet) som «vender tilbake til Gud». Det er bare Jesus Kristus som har hatt en førmenneskelig tilværelse i himmelen. Han sa en gang: «Dog er ingen steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen.» (Joh. 3: 13) Jesus kunne ikke ha kommet med denne uttalelsen hvis ånden til dem som døde før han kom, hadde en personlighet som var sikret evig liv i himmelen. Også Guds Sønn kom således med vitnesbyrd om at ånden er en upersonlig livskraft.

Vender så denne upersonlige ånden eller livskraften tilbake til Guds nærhet i himmelen? Nei. Vi mennesker har ikke fått denne livskraften direkte fra Gud. Den ble gitt oss av våre foreldre gjennom unnfangelsen. Ettersom ånden eller livskraften ikke har kommet direkte fra Guds nærhet, kan den ikke ’vende tilbake’ dit, for den kan ikke ’vende tilbake’ til et sted hvor den ikke har vært før.

Den måten uttrykket ’vende tilbake’ blir brukt på i Bibelen, sikter dessuten ikke nødvendigvis til en bevegelse fra ett sted til et annet. I 2 Krønikebok 30: 6 leser vi: «Israelitter, vend om og kom tilbake til Jahve, Abrahams, Isaks og Israels Gud, så vil han komme tilbake til den rest av dere som har reddet seg unna.» (Michelet, Mowinckel og Messels oversettelse) Det at israelittene skulle ’komme tilbake’ til Jehova, betydde at de måtte vende om fra en urett vei og igjen rette seg etter Guds vei. Og det at Jehova skulle «komme tilbake» til Israel, betydde at han igjen ville vende sin oppmerksomhet mot dem og vise dem sin gunst. ’Tilbakevendingen’ hadde i begge tilfelle med innstillingen å gjøre. Det var ikke tale om en bokstavelig ’tilbakevending’ fra ett sted til et annet.

Vi kan illustrere dette med en forretning eller en eiendom som blir overført fra én eier til en annen. I et land går kanskje jernbanene over fra å være i privat eie til å bli statseide. Jernbanemateriellet blir naturligvis værende der hvor det alltid har vært. Det er eiendomsretten som kommer på andre hender.

Det forholder seg på lignende måte med ånden eller livskraften. Den beveger seg ikke fra jorden til himmelen. Men når en dør, vender den gave som det å leve som en fornuftutstyrt skapning er, tilbake til Gud. Det som den døde trenger for å få liv, nemlig ånden eller livskraften, er i Guds hånd. Ånden har vendt tilbake til Ham. Den er ikke lenger hos den døde. Gud avgjør om vedkommende skal få ånden tilbake ved å få en oppstandelse.

Vi ser altså at når ens ånd «vender tilbake» til Gud, er ens muligheter for liv i framtiden helt og fullt avhengige av Skaperen. Dette forklarer også ordene i Salme 31: 6: «I din hånd overgir jeg min ånd.» En som uttrykker seg på denne måten, roper til Gud og ber om at han må vokte eller ta vare på denne ånd eller livskraft mens han sover i døden. (Job 14: 13—15) Han håper på at Gud i framtiden vil gi ham livskraften tilbake ved en oppstandelse.

Bibelens vitnesbyrd om de dødes tilstand og om håpet for de døde viser seg således å harmonere. «De døde vet ikke noen ting, og de får ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt.» (Pred. 9: 5) Det faktum at «ånden vender tilbake til Gud», peker imidlertid hen på livets Kilde og Giver, som også kan gi de døde livet tilbake. En som har levd slik at han ikke er blitt forkastet av Gud, vil få livskraften tilbake gjennom Kristus. Han vil bli oppreist fra de døde.