Jehovas navn er et sterkt tårn

«Jehovas navn er et sterkt tårn; den rettferdige løper inn i det og er trygg.» — Ordspr. 18: 10, AS.

 1. Hvorfor må vi ha nøyaktig kunnskap om Jehovas navn, og hvordan talte kong David om Jehova?

TRYGGHET, vern og fred kan man få ved å ha en nøyaktig kunnskap om Jehovas navn. Dette er en av Bibelens store sannheter, og den er så viktig at vårt liv er avhengig av den. I tusener av år har Jehovas folk hatt tillit til hans navn, og det er nødvendig at den slekt som nå lever, er klar over dette. David var en av dem som i størst grad dro nytte av den trygghet Guds navn, Jehova, gir, og en av de sanger han komponerte gir uttrykk for denne sannhet på en måte som ikke er til å ta feil av. Han skrev: «Jehova er min klippe, min festning og min befrier; Gud, min klippe, til ham vil jeg ta min tilflukt; mitt skjold og min frelses horn, mitt høye tårn og min tilflukt; . . . Jeg vil påkalle Jehova, som er verdig til å få lovprisning.» (2 Sam. 22: 1—4, AS) I de følgende vers brukte han i jubel og takknemlighet mange kraftige ordbilder, som kan høres overdrevne ut, men som faktisk bare gir et svakt uttrykk for hva Jehova har gjort og skal gjøre for dem som setter sin lit til ham.

 2. Trenger vi «et sterkt tårn» i dag, og hvorfor? Hva er det først nødvendig for oss å vite?

² I gamle dager ble et sterkt tårn bygd for å gi trygghet og forat man skulle ha et vern. I dag trenger vi ikke et sterkt tårn av murstein, stein eller sement, for våre fiender bekjemper oss ikke med pil og bue og heller ikke med granater eller andre eksplosive saker. Vår kamp er av en helt annen art, men vi har behov for trygghet. «For selv om vi vandrer i kjøttet, fører vi ikke krig etter det vi er i kjøttet. For vår krigførings våpen er ikke kjødelige, men mektige ved Gud til å slå ned sterkt forskansede ting.» Vårt forsvar ligger ikke i materielle ting, og det er ikke først og fremst kjøtt og blod som er våre fiender. «Til slutt, fortsett å samle kraft i Herren og i hans veldige styrke. Ta på hele den rustning Gud har gitt, så dere kan være i stand til å stå fast imot Djevelens renkespill; for vi har ikke kamp mot blod og kjøtt, men mot herredømmene, mot myndighetene, mot verdensherskerne i dette mørke, mot de onde åndemakter i de himmelske steder.» (2 Kor. 10: 3, 4; Ef. 6: 10—12, NW) Selv om fortidens trofaste hadde steintårn som ga stor trygghet, så satte de sin egentlige lit til Guds navn, og på samme vis som de satte sin lit til det, gjør vi det i dag. Hvordan kan vi da ’løpe inn i det og være trygg’? Vi må først vite hva «navnet» betyr.

Navnet

 3. Forklar noen av navnets betydninger. Er disse definisjoner til hjelp for oss? Hvordan?

³ Jehova er det navn Skaperen har gitt seg selv, og det tilkjennegir at han er en personlig Gud. Det er bare en Jehova. Vi leser aldri om ’Israels Jehova’ eller den ’levende Jehova’, for Jehova lever. Navnet tillater ingen begrensninger. Det navnet særlig betegner, er selv-eksistens, uforanderlighet og ’evighet. Han åpenbarte seg for Moses. «Og Gud sa til Moses: JEG ER DEN JEG ER; . . . Jehova, eders fedres Gud, . . . dette er mitt navn til evig tid, og dette er mitt minne for alle slekter.» (2 Mos. 3: 14, 15, AS) Navnet «JEG ER» kommer fra det samme hebraiske rotord som Jehova. Andre gjengivelser av hele uttrykket er: «Jeg er fordi jeg er»; «jeg er som er»; «jeg skal være forat jeg skal være». Enhver levende skapning, synlig eller usynlig, er eller eksisterer på grunn av noe Jehova har gjort, men ’Han er fordi han er’. Ingen andre er i denne forstand. Disse definisjoner gir klart uttrykk for tanken om uavhengig eksistens, ukontrollert vilje og handling. Han vil alltid være og er alltid den samme, opphører aldri å være til, kan ikke forandre seg og er evig.

 4. Hvordan setter forståelsen av hans navn oss i stand til å ha tillit til Ham?

⁴ Navnet skiller seg meget sterkt ut fra hedenske guders navn, for de er utelukkende basert på kjente ting de skal ha gjort i fortiden, og gjelder ikke framtiden; men navnet Jehova vitner om tidligere storverk, nåværende gjerninger og framtidige hensikter. Vår Gud Jehova er nøyaktig hva han er og bestemmer i seg selv, idet tilkjennegivelsen av hans gjerninger ikke blir bestemt av noe utenfor ham selv. Han har absolutt frihet og absolutt uavhengighet og absolutt uforanderlighet. Hans egne ord og handlinger er fullstendig i harmoni med ham selv. Dette innebærer at han viser en uforanderlig trofasthet. «[Jehova] din Gud, han er Gud, den trofaste Gud, som holder sin pakt og bevarer sin miskunnhet . . . mot dem som elsker ham.» (5 Mos. 7: 9) «For jeg, Jehova, forandrer meg ikke.» (Mal. 3: 6, AS; også Es. 44: 6) Det kan ikke sies om Jehova at han har vært eller skal bli, for han har aldri hatt noen begynnelse og kan ikke begynne å være. Han er alltid et ubestridelig er. Da skapelsen begynte, var han allerede der. Jehova åpenbarer seg ved sine gjerninger og sine befalinger, og hans navn er en åpenbaring, et minne, en garanti. Han er den som blir: «Jeg vil bli hva som enn behager meg.» — Innledningen til The Emphasised Bible av Rotherham.

 5. Kommer Jehova alltid til å eksistere, og hvordan vet vi det?

⁵ Jehova sa til Moses: «Nå ser I at det er meg, og at der er ingen Gud foruten meg. Jeg gjør død og gjør levende, jeg sårer, og jeg leger, og det er ingen som redder av min hånd. For jeg løfter min hånd mot himmelen og sier: Så sant jeg lever til evig tid.» (5 Mos. 32: 39, 40) Om Abraham er det skrevet: «Og Abraham plantet en tamarisk i Be’erseba, og der påkalte han [Jehovas], den evige Guds navn.» (1 Mos. 21: 33) Dette er et av de første skriftsteder i Bibelen som trekker fram en egenskap hos Gud, og det pekes straks på hans evige tilværelse. Han er den som lever for evig, som lever videre og aldri opphører å leve, som lever i en uendelig, uopphørlig, umålelig tid. Skapte ting kan forandres i form og utseende, men Jehovas råd og hensikter er permanente, de forandrer seg aldri, de kan ikke krysses.

 6. Hva åpenbares ved den kjensgjerning at Jehova er en? Hvordan har det betydning for oss?

⁶ Jehova er én. Det står skrevet: «Nå vet jeg at Jehova er større enn alle guder.» «Se, Jehova din Gud hører himmelen og himlenes himmel til, jorden og alt som på den er.» «Hør, Israel; Jehova vår Gud er en Jehova.» (2 Mos. 18: 11 og 5 Mos. 10: 14; 6: 4, AS) Han er den ene, absolutte, uavhengige, evige. Derfor befales det: «Du skal elske [Jehova] din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din makt.» (5 Mos. 6: 5) Jehova er én, og alle andre guder er ingenting. Vi kan bare lære å kjenne den store Høyeste, Jehova, ved å lese og forstå hans hellige Ord, og da vil vi få se hvordan han kunngjør sin universelle stilling og sin herlighet i hellighet. Intet som er skapt, er hellig i seg selv, for naturlig renhet eller urenhet faller ikke sammen med hellighet eller vanhellighet. En skapnings hellighet har forbindelse med det å gjøre Guds vilje, for det er den tilstand som skapningen ved en guddommelig ordning blir bundet til Jehova i. De som lærer Jehova å kjenne og får samfunn med den Hellige, må derfor øyeblikkelig rense seg, for alle paktsbestemmelser hviler på prinsippet: «Dere må være hellige, for jeg er hellig.» Av denne grunn er det også Paulus gir følgende formaning: «Etter som vi da har disse løfter, mine elskede, så la oss rense oss fra all urenhet på kjøtt og ånd, og gjennomføre hellighet i Guds frykt.» — 3 Mos. 11: 44; 2 Kor. 7: 1; 1 Pet. 1: 16, NW.

 7. Hva ligger det i at Jehova er «Klippen»? Hvordan styrker dette oss?

⁷ Han er Klippen: «For [Jehovas] navn vil jeg forkynne; gi vår Gud ære! Klippen! — fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier; en trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han.» «Vær meg et klippevern, en borg til å frelse meg! For du er min klippe og min borg.» «Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg skal ikke rokkes meget.» «De slår seg skarevis sammen imot den rettferdiges sjel, og uskyldig blod dømmer de skyldig. Da blir [Jehova] meg en borg, og min Gud min tilflukts klippe.» Han er den usynlige grunnvoll for tillit, den fullkomne ulastelighet, for han er den sanndrue og rettferdige. «Din rettferdighet er som veldige fjell, dine dommer er et stort dyp; . . . [Jehova]!» Jehova og hans konge, Kristus Jesus, gjør alltid det som er rett, og det som fullstendig passer til hans hensikter og handlinger. Abraham sa: «Det være langt fra deg! Den som dømmer hele jorden, skulle ikke han gjøre rett?» Jehova er den store evighetens klippe. — 5 Mos. 32: 3, 4; Sl. 31: 3, 4; 36: 7; 62: 3; 94: 21, 22; 1 Mos. 18: 25.

 8. Forklar de fem titler som her er nevnt.

⁸ Vi må også kjenne Jehova ved hans titel Gud, som betyr skaperen av himmelen og jorden og alle gode ting, og den som gir livet til de lydige. Som den Allmektige har han ubegrenset makt, og ingen kan stå ham imot. Han åpenbarer seg som den Høyeste og viser tydelig at han står over alle, at han er den store enerådende, den høyeste Makt. Og som «hærskarenes Gud» ser vi at han har ledelsen av alle de himmelske styrker, og de kommer til å bli brukt til å ødelegge de onde i alle tiders største krig. Som Faderen åpenbarer han seg som livets Kilde og som den gode Forsørger for alle som vil leve evig.

 9. Hva var det Jehova gjorde og sa som svar på Moses’ anmodning om å få se hans herlighet? Nevn noen av de egenskaper som blir omtalt. Hvordan er dette til hjelp for oss?

⁹ Moses ba Jehova om å få se hans herlighet, og Gud svarte med å si: «Jeg vil la all min godhet gå forbi deg, og vil kunngjøre Jehovas navn for deg.» Så gjorde Gud dette, som det er skrevet: «Og Jehova steg ned i skyen og sto hos ham der og kunngjorde Jehovas navn. . . . Jehova, Jehova, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunnhet og sannhet; han bevarer miskunnhet for tusener, tilgir misgjerning og overtredelse og synd; men det kommer slett ikke til å frikjenne den skyldige, for han hjemsøker fedres misgjerning på barna og på barnas barn, på den tredje og på den fjerde generasjon.» (2 Mos. 33: 19; 2 Mos. 34: 5—7, AS) Det er derfor mange vidunderlige egenskaper som er innbefattet i navnet Jehova: Han er selveksisterende, mektig, barmhjertig, så god at det ikke kan fattes, langmodig, sterk, gavmild, sann, han bevarer og tilgir, han er rettferdig, han renser og opphøyer og mye annet. Dette er Jehova, han som vi alltid kan gå til når vi er i nød under alle omstendigheter og forhold, han som vi kan ha full tillit til og føle virkelig sikkerhet hos, den Jehova som vi må kjenne, frykte og tilbe.

Hvordan navnet gir trygghet

10. Hvordan vet vi at Paulus og Herren Jesus hadde tillit til Faderens navn? Forklar det.

¹⁰ Det som hittil er kommet fram, har tydelig vist at Jehova er i stand til å utføre alle sine hensikter. Godta da dette som et faktum og gjør tillitsfullt framgang, idet dere har den samme overbevisning som Paulus, som sa: «Han som kaller dere, er trofast, og han skal også gjøre det.» «Men Herren er trofast, og han vil gjøre dere stødige og bevare dere fra den onde.» «La oss holde fast på den offentlige kunngjøring av vårt håp uten å vakle, for han er trofast som ga løftet.» (1 Tess. 5: 24; 2 Tess. 3: 3; Heb. 10: 23, NW) Han kommer aldri til å svikte dem som setter sin lit til ham. «Velsignet være Jehova; for han har vist meg sin forunderlige miskunnhet i en sterk by. Ja, elsk Jehova, alle I hans, hellige: Jehova bevarer de trofaste, . . . Vær sterke, og la eders hjerte fatte mot, alle I som håper på Jehova.» (Sl. 31: 22, 24, 25, AS) Vår Fører hadde alltid fullstendig tillit til Jehova. Han kjente Faderens navn, og følgende er skrevet om det store forhør av ham da han sto for Pilatus: «Pilatus sa derfor til ham: ’Snakker du ikke til meg? Vet du ikke at jeg har myndighet til å løslate deg og myndighet til å pelfeste deg?’ Jesus svarte ham: ’Du ville i det hele tatt ikke hatt noen myndighet over meg hvis det ikke var innrømmet deg ovenfra.’» Han hadde også full tillit da han i Getsemane hage sa til Peter: «Stikk ditt sverd tilbake på dets plass, for alle som griper til sverd, skal omkomme ved sverd. Eller tror du ikke at jeg i dette øyeblikk kan be min Far å sende meg mer enn tolv legioner engler?» Selv hans plageånder og grusomme mordere vitnet om den tillit han hadde, for da han hang på treet, kom de med mange spottende uttalelser. De sa for eksempel: «Han har satt sin lit til Gud; la nå Ham redde ham hvis Han vil ha ham, for han sa: ’Jeg er Guds Sønn.’» (Joh. 19: 10, 11; Matt. 26: 52, 53; 27: 43, NW) Det var blitt profetert at han skulle ha en slik tillit. «Sett din vei i [Jehovas] hånd! Han skal redde ham, han skal utfri ham, siden han har behag i ham.» (Sl. 22: 8) Jesus Kristus hadde tillit, han kjente sin Fars navn, og legg merke til det vidunderlige resultatet: «Det er etter virksomheten av hans veldige styrke, som han virket med i Kristi tilfelle da han oppreiste ham fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i de himmelske steder, langt over enhver regjering og myndighet og makt og herredømme og ethvert navn som nevnes, ikke bare i denne tingenes ordning, men også i den som skal komme.» — Ef. 1: 19—21, NW.

11. Betyr det å ha tillit til Jehovas navn at vi kommer til å slippe forfølgelse og fysisk skade? Hva var Paulus’ vitnesbyrd, og hvordan var han trygg?

¹¹ Hvordan virker da navnets beskyttende egenskap? Jehovas trofaste tjenere har jo måttet gjennomgå så mye forfølgelse og så store fysiske lidelser? Paulus sa: «Vi blir trengt på alle måter, men ikke klemt fast, så vi ikke kan bevege oss; vi er i forlegenhet, men ikke absolutt uten noen utvei; vi blir forfulgt, men ikke latt i stikken; vi blir slått over ende, men ikke ødelagt. Alltid utholder vi overalt i vårt legeme den dødbringende behandling som Jesus fikk, forat Jesu liv også kan bli tilkjennegitt i vårt legeme.» «I enhver henseende anbefaler vi oss som Guds tjenere, ved å utholde meget, ved trengsler, ved tilfelle av nød, ved vanskeligheter, ved slag, ved fengsler.» (2 Kor. 4: 8—10; 2 Kor. 6: 4, 5, NW) Men Paulus var trygg. Han hadde vist en rettskaffen, trofast oppførsel mot Jehova og mot Herren Jesus og mot alle mennesker, og han hadde også en levende tro på Jehovas løfter. Han var trofast og pålitelig i den tjeneste som var ham betrodd, og han var fylt av kjærlighet til Herren og til brødrene. Han var tålmodig under lidelser og mild trass i krenkelser og provokasjoner. Han inntok et fast standpunkt mot de usynlige og synlige styrker i Djevelens organisasjon.

12. Forklar Paulus’ trygghet. Hvorfor var han så tillitsfull?

¹² Derfor sa han med rette: «Jeg har kjempet den rette kamp, jeg har løpt løpet til slutten, jeg har bevart troen. For øvrig har jeg rettferdighetens krone i vente, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg som lønn på hin dag.» (2 Tim. 4: 7, 8, NW) Han hadde Guds godkjennelse, og følte seg helt trygg. «Nettopp av denne grunn lider jeg også disse ting, men jeg skammer meg ikke. For jeg kjenner ham jeg har trodd på, og jeg stoler på at han er i stand til å vokte det jeg har lagt i forvaring hos ham inntil hin dag.» (2 Tim. 1: 12, NW) Paulus kunne ikke være trygg for å lide legemlig skade, men han satte sin lit til Gud, som han hadde betrodd alt til, «fordi vi har satt vårt håp til en levende Gud, som er en Frelser for alle slags mennesker, særlig for de trofaste». (1 Tim. 4: 10, NW) «Jeg fortsetter å nevne dere i mine bønner, forat vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, måtte gi dere visdoms og åpenbarings ånd i den nøyaktige kunnskap om ham, idet deres hjertes øyne er blitt opplyst, så dere kan vite hva som er det håp han kalte dere til, hva den herlige rikdom er som han holder som en arv for de hellige.» (Ef. 1: 16—18, NW) Han visste at alle som hadde tillit og som var trofaste, kom til å bli frelst så de kunne arve disse store løfter. Paulus visste hva navnet representerte, og kunne vise tillit til det hva han enn kom ut for.

13. Hva ble Israel utsatt for fra Amaleks side, og hvordan lærte dette dem å ha tillit til Jehovas navn?

¹³ Noen ganger er det i harmoni med Guds vilje at hans tjenere skal bli beskyttet fra legemlig skade, og noen ganger tillater han at de blir skadet, men alltid vil navnet være et «sterkt tårn» som vi kan gå til for å være trygge, hvis vi forstår alt navnet representerer. Hvis vi har tillit, vil sluttresultatene alltid bli de rette. Moses kjente Jehovas navn og søkte hen til det for å finne vern. Israels veldige menneskemasser hadde knapt kommet unna Faraos hærer, før amalekittene angrep dem uten å være provosert til det. Dette ble gjort på den simpleste og feigeste måte som tenkes kunne, for de gikk løs på baktroppen, for å slå de svake og de som var trette og utmattet. (5 Mos. 25: 17, 18) Moses bestemte da at de skulle kjempe mot Amalek, og Josva ledet hæren mens Moses, Aron og Hur gikk opp på toppen av en haug. Der løftet den store mellommann Moses opp sin hånd med staven, noe som tydelig viste at han så hen til Jehova for å få seier. Så lenge Moses holdt hendene sine oppe, hadde Israel overtaket, men når hendene hans sank ned, fikk Amalek overtaket. Han fikk derfor den hjelp som trengtes forat hendene hans kunne holdes oppe, inntil solen gikk ned, og da hadde Josva vunnet seier. Da sa Jehova «til Moses: Skriv dette til et minne i en bok, og prent det inn i Josvas ører: . . . Moses bygde et alter og kalte det Jehova-nissi». Det betyr: «Jehova er mitt banner.» (2 Mos. 17: 14—16, AS, fotnote) Det var Jehova som hadde kjempet for Israel, og æren tilkom ham. Det ble ikke satt opp noen støtte for Josva her, men et alter for Jehova, for han hadde vært Israels vern og sterke tårn. Moses kjente den Eviges barmhjertighet og miskunnhet.

14. Vis hvordan kampen mellom David og Goliat gir et tydelig eksempel på den trygghet navnet gir.

¹⁴ Vi har også det dramatiske møte mellom David og Goliat. Filistrene hadde hånet Israel og deres Gud, Jehova, og filistrenes kjempe, Goliat, hadde spradet omkring på slagmarken i førti dager og ventet på at de fryktsomme israelitter skulle ta opp hans skrytende utfordring. David kom dit og så straks hvordan denne uomskårne filister hånte den levende Guds hærer. Han tok opp utfordringen, og da de kom mot hverandre for å utkjempe en kamp på liv og død, forbannet Goliat David ved sin gud og sa: «Er jeg en hund, siden du kommer mot meg med kjepper?» Her sto dette store kjøttberget, væpnet til tennene, og skrek trusler mot den unge David. Det var nok til å slå en hvilken som helst mann med skrekk. Men David gikk modig og fryktløst ut til kampen, og stolte fullt og fast på at han ville seire. Uten å tvile eller nøle svarte han denne sværlemmede banditten med disse ord: «Du kommer mot meg med sverd og lanse og kastespyd; men jeg kommer mot deg i [Jehovas], hærskarenes Guds navn, han som er Gud for Israels fylkinger — han som du har hånet. På denne dag skal [Jehova] gi deg i min hånd, og jeg skal slå deg i hjel og skille ditt hode fra din kropp, . . . for [Jehova] råder for krigen, og han skal gi eder i vår hånd.» (1 Sam. 17: 43—47) David satte all sin lit til Jehovas navn, og stolte helt og fullt på det for å få seier. For dem som så på, kunne det se ut som om David gikk rett i den visse død, men David visste hvem han stolte på og at Jehova ville være likså god som sitt navn. Han stolte på det ’sterke tårn’ og var trygg. Der sto David (uten sverd eller skjold eller våpendrager) foran den kjempestore krigeren og hele filistrenes hær, men han var trygg og sikker i Jehovas navn. ’Jeg kommer mot deg i Jehovas navn’ var hans vern. Den allmektige hensiktens Gud sviktet ham ikke.

15. Hvilken erfaring hadde Josafat med Akab, og hvordan lærer den oss nødvendigheten av først å forvisse seg om Jehovas vilje?

¹⁵ En annen tjener som stolte på Jehovas navn, var Josafat. «Hans mot vokste mens han skred fram på [Jehovas] veier.» (2 Krøn. 17: 6) Han dro aldri ut mot fienden uten å ha Jehovas godkjennelse. Israels konge Akab ba ved en anledning Josafat bli med ham i krigen mot syrerne, som hadde pågått i tre år. Akabs datter var gift med Josafats sønn, så det var et familiebånd mellom dem, og i ånden var Judas konge med Akab, men han sa: «Søk dog først å få vite hva [Jehova] sier!» Så førte Akab fram omkring 400 av sine egne profeter, og de sa til kongen at han kunne dra ut og kjempe, for seieren var viss. Josafat var imidlertid ikke tilfreds med dette. «Er her ikke noen annen [Jehovas] profet, så vi kunne spørre [Jehova] til råds gjennom ham?» Akab svarte: «Der er ennå en mann gjennom hvem vi kan spørre [Jehova] til råds; men jeg hater ham fordi han ikke spår godt om meg, men bare ondt alle sine dager, det er Mika, Jomlas sønn.» Mika ble ført inn, sannsynligvis fra et fengsel, for å framsi sitt budskap, og han gjorde det uten frykt trass i truslene fra kongens budbringere. «Så sant [Jehova] lever: Hva min Gud sier, det vil jeg tale.» Det var gunstig for Josafat, men imot Akab. (2 Kong. 8: 18; 2 Krøn. 18: 1—34) De som går fram i tillit til Jehovas navn, må vite at de gjør hans vilje og ikke deres egen, akkurat som Josafat gjorde. Han kjente hans navn. Jehova er allvis og holder sitt løfte.

16. Hvordan viste Jehova at han beskyttet Josafat og Juda mot hærene fra Moab, Ammon og Seir-fjellet?

¹⁶ Senere blir Josafat beleiret av de forente styrker fra Moab, Ammon og Seir-fjellet, en veldig skare. Hva vil den gode kongen gjøre? Han flyr øyeblikkelig til det ’sterke tårn’, Jehova. «Da ble Josafat redd, og han vendte seg i bønn til [Jehova] og lot utrope en faste over hele Juda.» (2 Krøn. 20: 1—4) Legg merke til den bønn han ber, og som opphøyer Jehova. I sin stil og uttrykksmåte er den en av de mest bemerkelsesverdige bønner som finnes i de hebraiske skrifter. Jehova blir anerkjent som den Høyeste, som sitter inne med en uovervinnelig makt over hver eneste skapning i himmel og på jord, den universelle Overherre. Etter som de sto i paktsforhold til Ham, burde de gå til Jehova når de var i fare. Han appellerer til Hans rettferdighet, og utnytter argumentet fullt ut ved å påpeke at de ikke fikk lov til å trenge inn blant sine fiender, men at disse nå hadde gått til angrep på Juda, og sier til slutt: «Vi vet ikke hva vi skal gjøre; men til deg er våre øyne vendt.» (2 Krøn. 20: 12) De hadde ingen styrke av seg selv, og var derfor helt avhengig av Jehova. Denne kongen kjente Jehovas navn, og visste at det var et sterkt tårn og at han var trygg i det. Jehova ødela de organiserte styrker fra Moab, Ammon og Seir-fjellet med ett slag, ved å få disse onde motstandere av Guds folk til å gå løs på hverandre og ødelegge hverandre innbyrdes. Josafat, en Guds tjener, løp til Jehovas navn og var trygg.

17, 18. a) Vil troskap mot Gud innebære at fienden aldri kommer til å angripe, og hva viser den bibelske beretning? b) Hvordan ble det vist tro og tillit til Jehovas navn?

¹⁷ Så var det den gangen den arrogante assyriske monarken hadde til hensikt å ødelegge Jerusalem. Esekias var konge. Beretningen sier: «Han gjorde hva godt og rett og sant var i [Jehovas], hans Guds øyne. Og alt det som han tok seg fore, idet han søkte sin Gud, enten det gjaldt tjenesten i Guds hus, eller det gjaldt loven og budet, det gjorde han av alt sitt hjerte, og det lyktes for ham. Noen tid etterat Esekias hadde utført dette og vist sådan troskap, kom kongen i Assyria, Sankerib, og dro inn i Juda; han kringsatte de faste byer og tenkte han skulle få dem i sin makt.» (2 Krøn. 31: 20, 21; 32: 1) Esekias forberedte seg så godt han kunne for å stå imot den fryktelige fienden, men han satte sin lit til Jehovas navn. Han talte til krigshøvedsmennene og sa: «Vær frimodige og sterke, frykt ikke og reddes ikke for kongen i Assyria og hele den hær han har med seg! For med oss er der en større enn der er med ham; med ham er en arm av kjød, men med oss er [Jehova] vår Gud, og han skal hjelpe oss og føre våre kriger.» (2 Krøn. 32: 7, 8) Esekias’ tro og tillitsfullhet hadde; hevet ham over fienden. Assyreren spottet Jehova og sa: «Og la ikke Esekias få eder til å sette eders lit til [Jehova], idet han sier: [Jehova] vil redde oss.» — 2 Kong. 18: 30.

¹⁸ Gjennom sin høvedsmann sammenlignet den assyriske monarken Jehova med gudene til de nasjoner han hadde slått, og sendte et arrogant brev til Esekias, hvori han uttalte seg bespottelig, løgnaktig og blasfemisk. Da Esekias hadde fått brevet, gikk han inn i Jehovas hus, la det fram for Herren og ba: «Frels oss nå, [Jehova] vår Gud, av hans hånd; så alle jordens riker må kjenne at du, [Jehova], alene er Gud!» (2 Kong. 19: 19) Jehova viste at han var et vern og et sterkt tårn ved å beskytte sitt folk og ødelegge 185 000 av de assyriske soldatene og jage den store Sankerib tilbake til sitt hjemland, der undergangen ventet ham. Slik er det at «[Jehova] bevarer alle dem som elsker ham; men alle de ugudelige ødelegger han». — Sl. 145: 20.