nasjonene til den avsluttende Harmageddon-krigen. — Matteus 25: 31—34; Åpenbaringen 16: 13, 14, 16.

2. a) Hvilken alvorlig krise oppstod for judeerne? b) Hvilken lignende situasjon står Jehovas vitner overfor i dag? c) Hvilke elementer i Satans verden svarer til Ammon, Moab og Se’ir-fjellene?

² Etter at Josjafat hadde konsentrert seg om å gjenopprette den teokratiske orden i Juda, oppstod det en alvorlig krise. En mektig fiende, «en stor hær», kom fra Ammon, Moab og Se’ir-fjellene og truet med å utslette Guds folk. (2. Krønikebok 20: 1, 2, 22) I dag befinner vi oss i en lignende situasjon. Satans verden hater Jehovas vitner fordi de ’ikke er av verden’, og de blir ofte forfulgt på det grusomste av Guds fiender. (Johannes 15: 19; 1. Johannes 5: 19, LB) Stridsspørsmålet på Josjafats tid dreide seg om herredømmet over Juda (som betyr «lovprisning»), Jehovas folks land. Men i dag kappes de politiske maktene og storfinansen (deriblant de som fremstiller «dommedagsvåpen») om verdensherredømmet, etter mønster av Ammon og Moab i gammel tid. Dermed trenger de seg også inn på det området som siden 1914 rettmessig har tilhørt Guds messianske rike. (Åpenbaringen 11: 15, 18) Se’ir-fjellene var i gammel tid området til de frafalne edomittene, etterkommerne etter Jakobs tvillingbror, Esau. Folket fra Se’ir-fjellene er derfor et passende bilde på de stolte frafalne i kristenheten i dag. — 1. Mosebok 32: 3.

3. Hvordan minner det Josjafat og judeerne gjorde, om det lojale vitner for Jehova gjør i dag?

³ Hva kunne så kong Josjafat gjøre der han nå var truet av disse angripende hordene? Ja, hva gjør Jehovas lojale tjenere alltid når de står overfor nødssituasjoner og forfølgelse eller er i livsfare? Josjafat «vendte seg til [Jehova] for å søke råd hos ham». Og folket kom fra alle byene i Juda og «samlet seg for å søke hjelp hos [Jehova]» ved hans hus for sann tilbedelse. — 2. Krønikebok 20: 3—5.

4. a) Hva slags situasjoner kan Jehovas folk vente å komme opp i? b) Hva ser den voksende ’store skare’ hen til for å bli frelst?

⁴ For et godt eksempel for Guds folk i dag! Vi lever i en tid med vold som nærmer seg sin klimaks i Harmageddon. Forholdene i Satans verden vil ikke bli mindre voldspregede. (2. Timoteus 3: 1, 13) Ofte kan Jehovas folk til og med bli truet på livet. Hvor skal vi finne beskyttelse? Det finner vi i vår forente tilbedelse. Vi møtes i våre Rikets saler og ved andre bibelstudiesentrer for å ta til oss styrkende åndelig føde og for å organisere vår offentlige tjeneste til pris for Jehova. ’En stor skare’ fortsetter til vår glede å komme fra alle nasjoner for å slutte seg til Guds folk i deres ’hellige tjeneste’ (NW). Disse nye strømmer opp til ’fjellet med Jehovas hus for tilbedelse’. Det betyr frelse for dem også. — Åpenbaringen 7: 9, 15; Jesaja 2: 3.

5. Hva bringer Josjafats ’nye forgård’ tankene hen på i forbindelse med Jehovas organisasjon i dag?

⁵ Josjafat stilte seg «i [Jehovas] hus, foran den nye forgården». Anleggene for tilbedelse ved templet i Jerusalem var tydeligvis også blitt utvidet under kongens byggeprogram i Juda. I dag pågår det på lignende måte et åndelig byggeprogram under ledelse av den regjerende Kongen, Jesus Kristus, slik at de jordiske forgårdene til Jehovas tempel nå har god plass til de millioner som utgjør den ikke-prestelige ’store skare’. For en glede det er å få være der! — Salme 27: 1—5.

Vi må vende oss til Jehova

6. a) Hva sa Josjafat i sin bønn? b) Hvordan kan vi finne styrke i tider med prøvelse?

⁶ Josjafat la hele saken fram for sin Gud i bønn i Jehovas hus. Han anerkjente Jehovas kongeverdighet, makt og velde og talte om det Jehova hadde gjort til gagn for sitt folk. Han viste til Salomos inderlige bønn ved innvielsen av templet og avsluttet ydmykt med ordene: «Vi vet ikke hva vi skal gjøre; men våre øyne er vendt mot deg.» (2. Krønikebok 20: 5—12; 6: 12—14, 34, 35) Har du noen gang vært i en slik situasjon, som det ikke syntes å være noen utvei av? På apostlenes tid kom Paulus ofte opp i slike vanskelige situasjoner. Han måtte stole fullt og fast på Jehova. Men han kunne alltid si: «Når jeg er svak, da er jeg sterk.» Når han følte seg helt maktesløs, ble hans fullstendige tillit til Jehova en kilde til uovervinnelig styrke for ham. Du kan også være sterk. — 2. Korinter 12: 10; Ordspråkene 18: 10.

7. Hvilket påbud som Moses hadde gitt, adlød judeerne?

⁷ Prøv å forestille deg situasjonen der på det store tempelområdet i Jerusalem: «Alle judeerne stod der for [Jehovas] åsyn, selv småbarna, konene og sønnene deres var med.» (2. Krønikebok 20: 13) De husket sikkert det Moses så tydelig hadde sagt om hva som var hensikten med slike sammenkomster, og som vi finner i 5. Mosebok 31: 12. Det var bare ståplasser til denne store forsamlingen av familier som stod der og ventet respektfullt og årvåkent på Jehova, rede til å adlyde hans befaling.

Jehovas kanal

8. Identifiser Jehovas meddelelseskanal a) på Josjafats tid b) i vår tid.

⁸ Hvordan ville den suverene Herre, Jehova, besvare Josjafats bønn? Jehova tilveiebrakte en meddelelseskanal. Det gjorde han ved å bruke Jahasiel av Levi stamme. Selv om Jahasiel ikke var prest, utvalgte Jehova ham til å kunngjøre et av de mest gripende og oppmuntrende budskaper som finnes i hele Bibelen. Noe som var av avgjørende betydning, var at ’Jehovas ånd kom over levitten Jahasiel midt i forsamlingen’. (2. Krønikebok 20: 14) Har Jehova tilveiebrakt en tilsvarende kanal midt iblant sitt folk i dag? Ja, det har han! Jesus omtalte denne kanalen i sin profeti om «avslutningen på tingenes ordning» (NW). Han snakket der om den salvede klassen, den ’tro og kloke tjener’, som herren skulle sette over «alt han eier» her på jorden. — Matteus 24: 3, 45—47.

9. a) Hvorfor var Jahasiel et passende navn? b) Hva var Jehovas budskap, og hvordan er det til oppmuntring for oss nå?

⁹ Navnet Jahasiel betyr «Gud ser». Gud kunne i høyeste grad se alt som spilte inn i denne kritiske situasjonen. Han kunne forutse hva hans folk burde gjøre. Han kunne se hva resultatet ville bli. Hvilket budskap overbrakte Jehova så gjennom Jahasiel? Hør! Det var dette: «Lytt, alle judeere og dere som bor i Jerusalem, og du kong Josjafat! Så sier [Jehova] til dere: Frykt ikke og vær ikke redde for denne store hæren; for dette er ikke deres kamp, men Guds.» (2. Krønikebok 20: 15) Som denne forente skaren må ha gledet seg! Vi kan også glede oss i dag! Uansett hvordan Satan og hans horder måtte angripe oss, og uansett hvordan vår tro og ulastelighet måtte bli prøvd, kan vi — som et forent folk — helt og fullt sette vår lit til Jehova i forvissning om at han vil kjempe for oss. — 2. Mosebok 15: 2, 3; Salme 24: 8; 37: 3—7; Sakarja 14: 3.

Forent handling er nødvendig!

10. a) Hvilken prøve på sin ulastelighet måtte judeerne bestå? b) Hvilket arbeid går forut for Jehovas ’underlige gjerning’?

¹⁰ Judeerne skulle imidlertid ikke stå uvirksomme og vente på at Jehova skulle utfri dem på et eller annet vis. De skulle være et handlingens folk. De måtte bevise at de ville adlyde Jehova og gjøre tingene på hans måte, hvis de skulle få overleve. Mange av dem syntes sikkert at de instruksene de fikk fra Jehova, var nokså underlige. Dette var en prøve på deres ulastelighet. På samme måte krever Jehova av sine vitner at de — før han utfører sin ’underlige gjerning, sitt selsomme verk’ og ødelegger kristenheten ved begynnelsen av den ’store trengsel’ — forent tar del i et arbeid som kan virke underlig på mange. Det er deres hellige tjeneste, som går ut på å oppsøke folk i deres hjem, gang på gang, for å advare dem om den forestående ødeleggelse. — Jesaja 28: 21; Matteus 24: 14, 21, EN.

11, 12. a) Hvilken underlig befaling ble gitt gjennom Jahasiel, men hvordan reagerte judeerne? b) Hvordan kan vi også vise at vi stoler på Jehova?

¹¹ Dette ble forbilledlig fremstilt ved den befaling Jahasiel gav Judas folk. Han snakket om den fiendtlige hæren og sa: «Dra ned mot dem i morgen! . . . Men det er ikke dere som skal kjempe denne gangen. Dere menn fra Juda og Jerusalem skal bare stille dere opp og stå og se på hvordan [Jehova] frelser dere. Vær ikke redde og mist ikke motet! Dra ut mot dem i morgen! [Jehova] vil være med dere.» (2. Krønikebok 20: 16, 17) Denne ubevæpnede flokken av menn, kvinner og barn ble befalt å dra ut mot fiendens samlede hærer. — Jevnfør Salme 148: 12, 13.

¹² Josjafat og judeerne var svært takknemlige for den ledelse som Jehova tilveiebrakte gjennom Jahasiel. «Da bøyde Josjafat seg med ansiktet mot jorden, og alle fra Juda og Jerusalem falt ned for [Jehova] og tilbad ham.» (2. Krønikebok 20: 18) Den større Josjafat, Jesus Kristus, viste også en slik ydmyk tillit til Jehova da han var på jorden, og vi kan være sikker på at han vil se hen til Jehova for å få kampordrer når ’Jehova ved hans høyre side knuser konger på sin vredes dag’. (Salme 110: 5, 6) På lignende måte er Jehovas vitner i dag glad for å kunne tilbe den Gud de stoler på, mens de tjener i hans tempelgårder. — Salme 84: 11—13; 122: 1—4.

13. Hvem lovpriser i dag Jehova «med sterk og høy røst», og hva har det ført til?

¹³ Tempelsangerne «reiste seg og lovet [Jehova], Israels Gud, med sterk og høy røst», står det i 2. Krønikebok 20: 19. Og hvem er det som i dag under ledelse av den salvede rest lovpriser Jehova med «sterk og høy røst» overfor hans fiender? Jo, i forreste rekke av Jehovas folk er det en stadig voksende gruppe av pionerforkynnere. Antallet av pionerer — de som tar ledelsen i å lovprise Jehova ute på feltet — økte med 25,6 prosent i 1984. Deres ’sang’ bidrog sterkt til det imponerende antall timer som ble brukt i den kristne tjeneste i fjor, nemlig 505 588 037, som er en økning på 15,8 prosent.

14. Hvordan følger mange nå judeernes eksempel og viser sin tro i gjerninger?

¹⁴ I Jerusalem var det ikke tid til å være noen syvsover. Folket handlet i lydighet, og «morgenen etter brøt de tidlig opp og drog ut til Tekoa-ødemarken». (2. Krønikebok 20: 20) De var ivrige etter å vise sin tro i gjerninger. (Jevnfør Jakob 2: 14.) På samme måte må Guds tjenere i dag ofte være tidlig på farten. Husmødre som er pionerer, og også andre pionerer, må stå opp tidlig og ta seg av huslige plikter, slik at de kan bruke hele formiddagen i Jehovas tjeneste. Det finnes mennesker ute i Satans verden som «sukker og stønner», og som må få det ’merket i pannen’ som kan frelse dem gjennom den ’store trengsel’. Jehovas vitner er fast bestemt på å finne dem. — Jevnfør Esekiel 9: 4.

Fremad til kamp!

15. a) Hvem skulle judeerne vise tro på? b) Hvordan kan vi ha fremgang i dag?

¹⁵ I 2. Krønikebok 20: 20 heter det videre: «Med det samme de drog ut, trådte Josjafat fram og sa: ’Hør på meg, dere menn fra Juda og Jerusalem! Tro på [Jehova] deres Gud, så skal dere holde stand! Tro på hans profeter, så skal dere ha lykken med dere!’» Hodet for den kristne menighet, vår regjerende Konge, har også gitt sitt folk mye oppmuntring til å være trofast. Vi finner slik oppmuntring blant annet i disse skriftstedene: Matteus 10: 27, 28; 24: 9—13 og Johannes 16: 33. Vi må ha tro på Jehova, tro på dem han bruker som sine talsmenn, ja, tro på hans organisasjon. Hvor viktig er det ikke at vi viser slik tro når vi går ut i Jehovas tjeneste i dag! Det er på den måten vi kan ha fremgang, en fremgang som kan oppnås av alle innviede, døpte vitner som viser tro på Jehova og hans foranstaltninger. Disse foranstaltningene innbefatter det enestående håpet om evig liv, som er blitt mulig gjennom hans Sønns offer. — Johannes 3: 16; 17: 3.

16. a) Hvilke «sangere» tar ofte ledelsen i tjenesten? b) Hvordan priser alle disse Jehova «i hellig skrud»?

¹⁶ «Siden rådførte [Josjafat] seg med folket og stilte så opp en flokk av sangere, som skulle love [Jehova] i hellig skrud, mens de drog ut foran den væpnede hæren. De skulle synge: ’Pris [Jehova], for hans miskunn [kjærlige godhet, NW] varer evig!’» (2. Krønikebok 20: 21) Her var det tempelsangerne som tok ledelsen da folket drog ut i kamp. På lignende måte er det ofte pionerene og misjonærene, de reisende tilsynsmenn og deres koner, de som tjener ved Betel-hjemmene, og de eldste og menighetstjenerne som under ledelse av den salvede rest går foran i den hellige tjeneste og stimulerer alle som er tilsluttet menighetene, til virksomhet. Alle disse lovpriser Jehova «i hellig skrud» og drar ut i teokratisk orden. Deres åndelige skrud omfatter også den nye, kristne personlighet, som gir seg utslag i sann rettferdighet og lojalitet. (Efeserne 4: 24, NW; Galaterne 5: 22, 23) For en forrett det er å være en del av denne verdensomfattende bevegelsen i dag og å lovprise Jehovas navn og hans kjærlige godhet! — Salme 144: 1, 2; 136: 1—26.

17. a) Hvorfor behøvde ikke Guds folk å kjempe? b) Hvilken «tanke» hos Jehova betyr slutten for den falske religion?

¹⁷ Jehova hadde sagt til sitt folk: «Det er ikke dere som skal kjempe denne gangen.» Og slik ble det. «Så snart de stemte i med jubelrop og lovsang,» lot Jehova de angripende hærene falle i bakhold, slik at «ammonittene og moabittene vendte seg . . . mot mennene fra Se’ir-fjellene og utslettet dem fullstendig». (2. Krønikebok 20: 17, 22, 23) Hvor levende illustrerer ikke dette det som snart skal skje i Satans verden! Som Åpenbaringen 17: 16, 17 (EN) viser, har Jehova en «tanke» i forbindelse med Babylon den store, som kristenheten er den mest klanderverdige del av. Han vil inngi de militariserte medlemsnasjonene i FN den samme «tanke», slik at de vender seg mot den falske religion og tilintetgjør den. Kristenhetens store, frafalne system vil bli knust, akkurat som edomittene fra Se’ir-fjellene.

18. Hvordan vil vår tids Ammon og Moab bli tilintetgjort i Harmageddon?

¹⁸ Men dette er ikke alt. Vår tids Ammon og Moab står igjen. (Jevnfør Åpenbaringen 18: 9, 10, 15—17.) De har fremdeles til hensikt å ødelegge dem som lovpriser Jehova, våre dagers judeere. Men da vil tiden være inne til at Jehova skal fullbyrde sin dom. Som Åpenbaringen 19: 11—16 beskriver det, vil Kongen, Jesus Kristus, dra ut for å «tråkke vinpressen fylt av vredes-vin, av Guds, Den Allmektiges harme» og tilintetgjøre det som er igjen av Satans verdensordning. Når dette store slaget når sin klimaks, vil de avsindige, forvirrede restene av de politiske nasjonene og deres hærer uten tvil bruke sine ødeleggelsesvåpen mot hverandre. Slik var det med Ammon og Moab; «de [gav] seg til å utrydde hverandre». Men Jehova vil aldri tillate nasjonene å bruke sine kjernefysiske våpen i en slik utstrekning at de ødelegger Guds folk eller hans skaperverk, jorden. — Åpenbaringen 11: 18; Jesaja 45: 12, 18, EN; Salme 115: 16.

19. a) Hvordan vil vår tids judeere reagere når de betrakter slagmarken? b) Hva ble forbilledlig vist ved ’sammenkomsten i Lovprisningsdalen’?

¹⁹ «Da judeerne kom opp til det stedet hvor en kunne se ut over ødemarken, og så seg om etter hæren, fikk de øye på de falne som lå døde på marken: ingen hadde sloppet unna.» Når vår tids «judeere» sammen med sine medtilbedere betrakter resultatene av Harmageddon-krigen, vil de lovprise Jehova for denne storslåtte seieren. De vil ikke trenge å ta bokstavelig bytte, men de vil glede seg over å samles i den symbolske «Lovprisningsdalen». Den ikke-prestelige ’store skare’ vil fylt av glede få komme inn på en renset jord under Rikets styre og se ivrig fram til sitt kommende privilegium — å få gjøre jorden om til en paradisisk hage. Det vil være fred i 1000 år i den større Josjafats, Jesu Kristi, rike, og hans Gud, Jehova, vil la ham få ro på alle kanter. — 2. Krønikebok 20: 24—30.

Repetisjon

◻ Hvem i dag svarer til hordene fra Ammon, Moab og Se’ir-fjellene?

◻ Hvem er Josjafat, Jahasiel og judeerne bilder på?

◻ Hvordan har vår tids judeere reagert positivt?

◻ Hva gjør at vi trygt kan se fram til utfallet av den ’store trengsel’?

Spørsmål fra leserne

◼ Er Jesu ord om at «kjærligheten [skal] bli kald hos de fleste», noe som skulle gjøre seg gjeldende blant sanne tilbedere i vår tid?

Vi har god grunn til å tro at Jesus ikke forutsa at det skulle bli en omfattende mangel på kjærlighet blant Jehovas folk.

Apostlene hadde spurt om hva som var ’tegnet på Jesu nærvær og på avslutningen på tingenes ordning’. Jesus forutsa at det skulle bli kriger, jordskjelv og matmangel, og at de kristne skulle bli forfulgt. Han tilføyde: «Fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste.» — Matteus 24: 3—12, vers 3 fra NW.

En stor del av denne profetien fikk sin oppfyllelse fra da av (år 33 e.Kr.) og fram til den store trengsel som romerne lot komme over Jerusalem i år 70 e.Kr. (Jevnfør Lukas 19: 41—44; 21: 5—28.) Ble kjærligheten kald hos flertallet av de salvede kristne i løpet av denne perioden? Nei. Det var tydeligvis bare et lite antall som falt fra kristendommen i løpet av denne generasjonen. De fleste av de kristne som ble utsatt for forfølgelse fra jødene, fortsatte å ’forkynne evangeliet’ og gi uttrykk for sin kjærlighet til Gud, til ikke-troende og til sine medkristne. (Apostlenes gjerninger 8: 1—25; 9: 36—42) Men kjærligheten ble kald blant jødene, som hevdet at de var de sanne tilbedere. Det store flertall av dem ignorerte Jesu advarsel, gjorde opprør mot romerne og grep til vold for å forsvare nasjonen.

Jesu profeti strakte seg lenger enn til det første århundre og får en større oppfyllelse i vår tid. (Åpenbaringen 6: 2—8) I likhet med jødene i det første århundre viser folk i dag mindre og mindre kjærlighet. Millioner er blitt ateister. Selv blant folk i kristenheten er det en tilbøyelighet til å vise lite nestekjærlighet. Det blir færre som går i kirken, og bibelkunnskapen minker. Mange som går for å være religiøse, vender seg til politikken for å løse menneskenes problemer. Det er derfor tydeligvis blant slike som hevder at de tjener Gud, at kjærligheten blir kald.

Sanne kristne må likevel passe på at de ikke blir selvtilfreds. I det første århundre var det noen av de kristne som forlot sin første kjærlighet eller lot problemer overskygge den. Det er også mulig at vår kjærlighet kan bli kald. (2. Timoteus 2: 16—19; Åpenbaringen 2: 4) Hvis det skulle skje, ville vi høre til unntakene blant Jehovas folk. Men den kjensgjerning at vi som enkeltpersoner kan miste vår kjærlighet, understreker at vi må ’holde ut helt til slutt’, slik at vi kan bli frelst. — Matteus 24: 13.