Prester med den teokratiske hær
1. Ved hvis nærvær var israelittenes leir helliget, og hvorfor var det nødvendig at de var til stede der?
DEN teokratiske krigs hellighet krevde en helligelse av de israelittiske menn for denne tjenesten for Gud hvor de skulle forsvare hans universelle overhøyhet og fullbyrde hans rettferdige vrede mot dem som tilba falske guder. Det var følgelig nødvendig at prestene av Levi stamme fulgte med israelittenes hær. Deres nærvær tilførte Jehovas hær hellighet. I de dager da hans hellige pakts ark hadde sitt tilholdssted i tabernaklet eller teltet, var det vanlig å ta arken med i hærens leir, da den symboliserte Jehova Guds nærvær hos sine kjempende styrker. (1 Sam. 4: 4—6; 14: 18, 19; 2 Sam. 11: 11) Dette krevde nødvendigvis at de levittiske prester var til stede i leiren, for de var de eneste som var bemyndiget til å bære Jehova Guds ark. Engang ble en israelitt som ikke var prest, drept fordi han rørte ved arken, da ham mente å hindre den i å falle av den vognen den ble kjørt på. Hvis de levittiske prester hadde båret arken, ville ikke dette ha hendt. (5 Mos. 31: 9; Jos. 3: 17; 6: 4—11; 1 Sam. 4: 4; 2 Sam. 6: 6, 7; 1 Krøn. 15: 2—15, 26) Når israelittenes hær sto overfor et slag, var det også vanlig at det ble frambåret et offer til Jehova Gud, og dette krevde at Jehovas profet eller hans levittiske prester var til stede. (1 Sam. 7: 9; 13: 9) Før en bestemt slagplan ble lagt, ville den gudfryktige hærfører rådspørre Jehova ved hjelp av paktens ark, prestenes livkjortel eller ved de hellige urim og tummim som ble båret av ypperstepresten. Hedningene, som for eksempel Babylons konge Nebukadnesar, tydde til forskjellige former for spådommer eller varsler, men Jehovas folk spurte ham, den sanne Gud, for å få ledelse i slaget. (Dom. 1: 1; 20: 27, 28; 1 Sam. 14: 37; 23: 2, 6, 9—14; 28: 6; 30: 8; 2 Sam. 5: 19, 23; Esek. 21: 21) Dette krevde også at Jehovas profeter eller prester var til stede i hans teokratiske leir.
2. I hvilken hensikt, ble prestene beordret til fronten før kampen, men ble det forlangt at prestene skulle gripe til våpen og kjempe?
2 Jehova beordret spesielt sine prester til fronten da han ga følgende befaling til israelittene i deres kamper i det hellige land, det lovte land: «Når du drar ut i krig mot din fiende, og du ser hester og vogner og flere krigsfolk enn du har selv, da skal du ikke være redd dem; for [Jehova] din Gud er med deg, han som førte deg opp fra Egypts land. Og når I er i ferd med å gå i striden, da skal presten tre fram og tale til folket. Og han skal si til dem: Hør, Israel! I er i dag i ferd med å gå i strid mot eders fiender. La ikke motet falle; frykt ikke, forferdes ikke og reddes ikke for dem! For [Jehova] eders Gud går selv med eder for å stride for eder mot eders fiender og frelse eder.» (5 Mos. 20: 1—4) Det var meget passende at Jehovas direkte representant, hans vigslede prest, skulle gi de stridsmenn som utkjempet Jehovas kriger, denne oppmuntring her ved fronten. Det ble imidlertid ikke forlangt av prestene at de skulle gripe til våpen og ta del i kampen.
3. Hvorfor krevde utsendelsen av kampsignalet at prestene var til stede i hæren, og hva var i virkeligheten dette kampsignalet?
3 Utsendelsen av kampsignalet krevde også at prestene var til stede midt i leiren. Ingen andre enn de kunne gi kampsignalet for et seierrikt angrep på fienden. Jehovas instruks gjennom Moses lød: «Gjør deg to trompeter av sølv; i drevet arbeid skal du gjøre dem. Og du skal bruke dem når menigheten skal kalles sammen, og når leirene skal bryte opp. Og når I drar i krig i eders land mot fiender som overfaller eder, da skal I blåse alarm med trompetene og [Jehova] eders Gud skal komme eder i hu, så I skal bli frelst fra eders fiender. . . . og de skal minne om eder for eders Guds åsyn; jeg er [Jehova] eders Gud.» (4 Mos. 10: 2, 9, 10) Bibelens beretninger om bruken av disse to sølvtrompetene viser hvem det var som blåste i dem. Det var de levittiske prester. Når de blåste kampsignalet, oppildnet det hele hæren, og de menige gikk til aksjon. Trompetlyden var en bønn om hjelp fra det høye. Den var som et signal til Gud om å gå til aksjon sammen med dem og gi seier, for det var en prestelig lyd.
4. Hva var det som skaffet israelittene seier over midianittene?
4 Da det nærmet seg slutten av de førti års vandring i ørkenen, kom israelittene og slo leir på Moabs ødemarker, på den andre siden av Jordan tvers overfor Jeriko, en by i det lovte land. Herfra sendte Moses ut en hærstyrke på tolv tusen for å føre krig mot de demontilbedende midianitter. Beretningen sier: «Dem sendte Moses ut i striden — tusen av hver stamme — og med dem Pinehas, sønn av Eleasar, presten; han hadde med seg helligdommens redskaper og larmtrompetene. Og de stred mot Midian, som [Jehova] hadde befalt Moses.» (4 Mos. 31: 1—7; 22: 1) Trompetsignalene til Jehova ble besvart med seier!
5. Under hvilke uheldige forhold militært sett sto kong Abia av Juda overfor kong Jeroboam av Israel, men hvilken særlig betydningsfull hjelp hadde kong Abia?
5 Flere hundre år etter denne teokratiske krig mot Jehovas fiender ble Israels tolvstammerike i det lovte land delt i to riker, Juda rike og Israels rike. Ved en anledning sto hærene til deres to konger overfor hverandre på slagmarken. Kong Abia av Juda rike, som var trofast mot Gud, hadde fire hundre tusen mann i felten, mens det var dobbelt så mange, åtte hundre tusen avgudsdyrkere, under kong Jeroboam av Israels rike. Men kong Abia av Juda hadde mer enn de fire hundre tusen stridsmenn med seg, og han nevnte denne ekstra betydningsfulle hjelpen i sin appell til motstanderens hær da han sa: «Men vår Gud er [Jehova]; vi har ikke forlatt ham, og sønner av Aron tjener [Jehova] som prester, og levittene utfører sitt arbeid; . . . Sannelig, Gud er med oss, han er vår fører, og vi har hans prester med larmtrompetene for å blåse til strid mot eder. I, Israels barn, strid ikke mot [Jehova], eders fedres Gud! For det vil ikke lykkes for eder!»
6. Hvordan viste kong Abias’ hær sin tillit til Jehova i den farlige situasjon som oppsto, og hvordan belønnet han den?
6 Denne appellen til fienden var til ingen nytte. Slaget begynte, og kong Abias hær falt i et bakhold. Stillingen var farlig. Men det kom guddommelig hjelp som svar på at det ble blåst i trompetene. Beretningen sier: «Og da Judas menn vendte seg om, fikk de se fienden både foran seg og bak seg; da ropte de til [Jehova], og prestene blåste i trompetene. Og Judas menn oppløftet krigsrop; da skjedde det, at med det samme Judas menn oppløftet krigropet, da lot Gud Jeroboam og hele Israel bli slått av Abia og Juda. Israels barn flyktet for Juda, og Gud ga dem i deres hånd.» Hvorfor kom så denne hellige seier? Jehova svarer i beretningen og sier: «Således ble Israels barn dengang ydmyket; men Judas barn ble sterke, fordi de satte sin lit til [Jehova], sine fedres Gud.» Det at prestene blåste på de hellige sølvtrompeter, tonet ut som et minne, en påminnelse om å stole på Jehova. Et forent rop om tillit til Ham, et halleluja, kom som en torden fra disse krigsmenns munn, og Judas hær ble inngytt guddommelig mot og angrep fienden både foran seg og bak seg, og Jehova lønnet deres tillit til ham med seier! — 2 Krøn. 13: 3, 10—18.
7, Hvem brukte Jehova til å gi sitt budskap da Jerusalem var truet av moabittene, ammonittene og folket fra Se’ir-fjellet og hva gikk dette budskapet ut på?
7 En annen illustrasjon av den teokratiske krigs hellighet og hvordan Jehova brukte sin hengivne stamme av levitter i forbindelse med hæren, fant sted på en tid da forholdene var spente i riket. Demontilbedernes allierte hærer, moabittene, ammonittene og folket fra Se’ir-fjellet, var på vei gjennom Judeas ørken for å angripe den hellige by Jerusalem. Kong Josafat lot utrope en faste over hele riket, og lot hele folket samle seg ved templet i Jerusalem. I høytidelig bønn for alle de menn, kvinner og barn som sto omkring ham, ba kong Josafat til Jehova. Så valgte Jehova det redskap som han ville bruke til å gi trøst og veiledning til å møte krisen. Han valgte en hellig mann, en levittisk sanger ved navn Jahasiel. Han lot sin hellige ånd komme over ham, og drev ham til å si: «Så sier [Jehova] til eder: Frykt ikke og reddes ikke for denne store hær! For dette er ikke eders krig, men Guds. Dra ned mot dem i morgen! . . . Det er ikke I som skal stride her; I skal bare stille eder opp og stå og se på hvorledes [Jehova] frelser eder, I fra Judea og Jerusalem! Frykt ikke og reddes ikke! Dra ut imot dem i morgen, og [Jehova] skal være med eder.»
8. Hvordan ble det lagt hellighet for dagen i den måten de tok denne situasjonen på, og hvorfor var den vekt som ble lagt på helligheten, ikke malplasert?
8 Neste morgen dro de lydig ut fra byens beskyttende murer og marsjerte av sted for å møte fienden som nærmet seg. Men hva var det? De to sølvtrompetene i prestenes hånd lot ikke alarmen lyde. Det skulle ikke være noe fotfolkangrep med krigsrop mot folkene fra Moab, Ammon og Se’ir-fjellet. De behøvde ikke å kjempe i denne krigen. Det var en hellig krig; det var ikke deres krig, men Guds. Da de dro ut, sto kong Josafat som hærens øverstkommanderende opp og oppmuntret de marsjerende i lydighet mot 5 Mosebok 20: 5—9. Han sa: «Tro på [Jehova] eders Gud, så skal I holde stand! Tro på hans profeter [for eksempel Jahasiel], så skal I ha lykke med eder!» For å styrke deres tro og tillit til Jehova, lot samtidig kong Josafat Jahasiel og de andre levittiske sangerne stille opp i hellig skrud i spissen for de marsjerende kolonner. I stedet for å blåse i trompetene og rope, marsjerte disse hellige levitter fremad og sang: «Lov [Jehova], for hans miskunnhet varer evindelig!» Kong Josafat og hæren fulgte etter og inntok en underordnet stilling. Den vekt som ble lagt på krigens hellighet, var ikke malplasert, for vi leser: «Og straks de begynte med sine fryderop og lovsanger, lot [Jehova] en flokk bakfra komme over Ammons barn, Moab og folket fra Se’ir-fjellet, som var kommet mot Juda, og de ble slått. Og Ammons barn og Moab vendte seg mot folket fra Se’ir-fjellet og hugg dem ned og ødela dem; og da de hadde gjort ende på folket fra Se’ir, hjalp de hverandre med innbyrdes ødeleggelse.» Da det teokratiske tog nådde fram til utsiktshøyden i ørkenen, fikk de et overblikk over den nedslaktingen som hadde funnet sted.
9. Hvordan feiret de Jehovas seier, og hva fikk fortidens verden erfare ved hans seier?
9 Alt de nå hadde å gjøre, var å plyndre de døde kroppene. Etterat de hadde holdt på med dette i tre dager, samlet de seg i Beraka-dalen og lovpriste Jehova, og med hellig musikk vendte de så tilbake til Jerusalem og dens tempel, og de gledet seg, «for [Jehova] hadde unt dem den glede å vinne over sine fiender.» Hva var resultatet av Jehovas hellige kamp mot de ugudelige angriperne? Beretningen svarer: «Og frykt for Gud kom over alle riker rundt i landene, da de hørte at [Jehova] hadde stridt mot Israels fiender.» (2 Krøn. 20: 1—29) Fortidens verden hadde fått erfare at Jehova ikke er pasifist, men at han er en stridsmann, en stridsmann som alltid vinner og som man derfor skal frykte. Ve dem som kjemper mot Gud; de kjemper en håpløs kamp! Men slik er det ikke med dem som kjemper Jehovas kamper. Det er de som gir seg helt til den kristne teokratiske kamp. Det er utelukkende for denne kamp at de blir helliget, for den er hellig, idet den er godkjent av universets Hellige og støttet av ham med seier i vente.