Spørsmål fra leserne
■ I Hebreerne 3: 1—6 er Moses, Jesus og Jehova Gud omtalt i forbindelse med et «hus». Hvilket «hus» er dette?
Apostelen Paulus siktet i grunnen til Guds folk eller menighet da han talte om dette «huset».
Hebreerne 3: 1—6 lyder: «Derfor, brødre, dere hellige som har fått del i det himmelske kall, se på den utsending og øversteprest som vi bekjenner, Jesus. Han var tro mot den som innsatte ham, likesom Moses var tro i hele Guds hus. Jesus var verdig til å få større ære enn Moses, likesom den som bygger et hus, får større ære enn huset. Et hus må jo alltid være bygd av noen; men Gud er den som har bygd alt. Moses var tro i hele Guds hus, men som en tjener. Han skulle vitne om det som engang skulle forkynnes. Men Kristus var tro som sønn, satt til å styre huset. Og hans hus er vi, så sant vi helt til slutt holder fast ved frimodigheten og det håp som er vår stolthet.»
Paulus hadde tidligere sagt at Jesus som Guds Sønn hadde fått et navn som er større enn englenes. Apostelen pekte også på at når det var viktig å gi akt på ordet i den lov som Gud gav gjennom engler til Moses, ville det være enda viktigere å gi akt på det ord som var talt av Sønnen. (Hebreerne 1: 1—4; 2: 1—4) I Hebreerne, kapittel 3, fortsatte derfor Paulus å understreke Jesu overlegne stilling.
Da Mirjam og Aron hadde beklaget seg over den viktige rollen Moses spilte i Israel, omtalte Gud Moses som ’min tjener som er trofast i hele mitt hus’ eller «er betrodd alt i mitt hus». (NW) (4. Mosebok 12: 7) Ettersom Aron i egenskap av øversteprest hadde adgang til tabernaklet (og også til Det aller helligste), må Gud ha siktet til Israels nasjon eller menighet da han talte om det «hus» som Moses var hans tjener i. Det var tydeligvis dette han siktet til i Hebreerne 3: 2. Han sa at Jesus var trofast mot Gud, akkurat som Moses hadde vært «tro i hele Guds hus». Men så skrev Paulus at Jesus er «verdig til å få større ære enn Moses». Hvorfor?
Paulus argumenterte med at «den som bygger et hus, får større ære enn huset». Enhver som har bygd et hus, vil være enig i det. Paulus sa følgelig at Jesus, Guds Sønn, var verdig til å få større ære enn Moses fordi Jesus bygde et hus, mens Moses ikke gjorde det. Men Paulus erkjente også at Gud er den som til syvende og sist har krav på æren for alt. — Hebreerne 3: 3, 4.
Paulus sa videre at Moses var ’tro i Guds hus som en tjener’. (Hebreerne 3: 5) Ja, Moses var i eller en del av Israels menighet eller «hus». Men hva med ham som skulle komme senere, den messianske profeten som Moses var et bilde på og profeterte om? (5. Mosebok 18: 18, 19; Johannes 1: 21, 25; Apostlenes gjerninger 3: 22, 23) Denne profeten skulle være mer enn en trofast tjener i Israels hus. Paulus skrev at Kristus var «tro som sønn, satt til å styre huset», Jehova Guds hus. Skulle han styre Israels hus? Nei, Paulus hadde noe større i tankene.
Moses tjente i et «hus» i samsvar med lovpakten, men Jehova lovte å innføre en bedre ordning under «en ny pakt». (Hebreerne 8: 7—13; Jeremia 31: 31—34) Den nye pakt er inngått med det åndelige Israels hus eller nasjon. (Galaterne 6: 16) Paulus sa derfor: «Og hans hus er vi, så sant vi helt til slutt holder fast ved frimodigheten.» — Hebreerne 3: 6 jevnfør 1. Timoteus 3: 15; 1. Peter 2: 5; Matteus 16: 18.
Det «hus» som Moses tjente i, var følgelig Israels kjødelige menighet, mens det «hus» som Jesus bygger og styrer, er de åndelige israelitters menighet, som ’helt til slutt holder fast ved sitt håp’. — Hebreerne 3: 6.
■ Kan en trekke den slutning at det var flere hundre til stede ved bryllupet i Kana, ettersom Jesus skaffet til veie så mye vin?
Jesus skaffet på mirakuløst vis til veie en stor mengde god vin, rikelig til mange mennesker. Vi trenger imidlertid ikke å tro at han bare skaffet til veie den nødvendige mengden, eller at alt ble drukket opp på bryllupsfesten.
Johannes 2: 6—9 forteller at det stod noen «vannkar av stein der, slik skikken var etter jødenes forskrifter om renselse. Det var seks kar, og hvert av dem tok to eller tre anker [mål, NW]». Jesus sa: «Fyll karene med vann.» Og de fylte dem «til randen». En mener at hvert mål her var det samme som en «bat», som ifølge Aid to Bible Understanding svarer til 22 liter. Hvis det er tilfellet, rommet de seks vannkarene til sammen mellom 260 og 390 liter. — 1. Kongebok 7: 26; Esra 7: 22; Esekiel 45: 14.
Jesus og disiplene hans ble værende på denne festen, noe som viser at det må ha blitt vist måtehold. En kan derfor trekke den slutning at det må ha vært flere hundre til stede, ettersom Jesus fant det nødvendig å skaffe til veie så mye vin. Men ved andre anledninger der Jesus skaffet til veie noe på mirakuløst vis, sørget han ikke bare for det absolutt nødvendige. Da han en gang mettet 4000 menn foruten kvinner og barn med noen brød og småfisk, var det så mye igjen etterpå at en kunne fylle «sju kurver». Dette var store proviantkurver av siv som var så rommelige at en mann kunne få plass oppi. (Matteus 15: 32—38; Apostlenes gjerninger 9: 25) På samme måte kan det tenkes at det ved slutten av bryllupet i Kana var en god del vin til overs som en kunne bruke senere. Det var vanlig å drikke vin til måltidene. Dette ville ha understreket at Jesus var gavmild, akkurat som hans himmelske Far er. — Apostlenes gjerninger 14: 17; jevnfør Matteus 14: 14—21.
Det kan derfor ha vært mange fra Kana og omegnen til stede i bryllupet. Den mengden vin som Jesus tilveiebrakte, beviser likevel ikke nødvendigvis at det var flere hundre til stede.
■ Hvorfor har Vakttårnet henvist til noe som står i 1. Makkabeerbok, når denne boken er en del av apokryfene?
I vårt oppslagsverk Aid to Bible Understanding er det en lengre artikkel under overskriften «Apokryfer». Der blir det lagt fram beviser for hvorfor en ikke kan regne apokryfene som kanoniske selv om den romersk-katolske kirke gjør det. Jødene anerkjente aldri apokryfene som en del av den hebraiske kanon. Og Hieronymus, den kjente katolske kirkelærer som utarbeidet den latinske bibeloversettelsen Vulgata, innrømmet at de ikke er kanoniske. De apokryfiske bøker er derfor ikke skrevet under inspirasjon, i motsetning til Bibelens bøker. — 2. Timoteus 3: 16, NW.
De apokryfiske bøkene 1. og 2. Makkabeerbok inneholder likevel mye saklig informasjon. Aid to Bible Understanding sier angående 1. Makkabeerbok: «En historisk beretning om jødenes kamp for uavhengighet i løpet av det andre århundre før Kristus, fra begynnelsen av Antiokus Epifanes’ regjeringstid (175 f.Kr.) til Simon Makkabeerens død (omkring 134 f.Kr.). . . . Den handler stort sett om de bedrifter som presten Mattatias og sønnene hans, Judas, Jonatan og Simon, utførte i kamper mot syrerne. Denne boken er den mest verdifulle av de apokryfiske verker på grunn av de historiske opplysningene den kommer med angående denne tidsperioden. Men som The Jewish Encyclopedia sier, er ’historien skrevet ut fra et menneskelig synspunkt’.»
Aid to Bible Understanding tilføyer angående 2. Makkabeerbok: «Selv om denne beretningen er plassert etter 1. Makkabeerbok, forteller den om den samme tidsperioden (omkring 180 f.Kr. til 160 f.Kr.) og ble ikke skrevet av den samme som skrev 1. Makkabeerbok. Forfatteren presenterer boken som et sammendrag av de bedrifter en person ved navn Jason fra Kyrene utførte. Den forteller om den forfølgelsen jødene ble utsatt for under Antiokus Epifanes, plyndringen av templet og den etterfølgende gjeninnvielsen av templet.»
Vi kan derfor henvise til eller sitere fra Makkabeerbøkene på grunn av det historiske materialet uten dermed å mene at disse bøkene eller noen av de andre apokryfene er inspirert eller kanoniske.