Huset til himmelens og jordens Skaper ble forsømt

 1. Hva er dette «huset» knyttet til?

DETTE «huset» er knyttet til den største personlighet som finnes. Hvem er det? Det er den store Skaper av alt som er skapt, både det synlige og det usynlige. Bare den delen av universet som vi har fått kjennskap til ved hjelp av teleskoper og mikroskoper, for ikke å snakke om radio, er for stor til at vi kan unnlate å ta dets Skaper i betraktning.

 2. a) Hvordan er en «kvasar» sammenlignet med en stjerne? b) Hva tyder ifølge astronomene universets utvidelse på hva dets tilblivelse angår?

² Vet du for eksempel hva en «kvasar» er? For ikke så lenge siden oppdaget astronomene noe de kaller kvasistellar-kilder eller kvasarer, som de også kalles for korthets skyld. Disse kvasarene er astronomiske objekter som utstråler en kolossal mengde energi i form av lys- og radiobølger. En kvasar ligner en stjerne, men «er tydeligvis millioner av ganger større og milliarder av ganger lysere. Noen kvasarer pulserer rytmisk». En har oppdaget om lag 40 slike kvasarer, og oppdagelsen av den fjerneste av dem, som har fått betegnelsen 3C-9a, ble kunngjort den 17. mai 1965. Det hevdes at dette himmellegeme befinner seg så langt borte at det ser ut til å stamme fra den tid universet fikk sin begynnelse. «Lyskilden er så langt borte at lyset fra den begynte på sin ferd til jorden like etter universets antatte tilblivelse.» Disse kvasarer sloknet antagelig i løpet av de milliarder av år det tok lyset fra dem å nå jorden. I rapporten sies det: «Den hastighet hvormed universet utvider seg, tyder på at det ble til på et bestemt tidspunkt for om lag 13 milliarder år siden, det vil si at det er tre ganger så gammelt som jorden.» — New York Times for 18. mai 1965, sidene én og to.

 3, 4. a) Hvilken slutning kan vi på bakgrunn av dette trekke med hensyn til hvorvidt Gud skulle bo i et hus på jorden? b) Hvor liten lærer kristenhetens presteskap at Gud ble, men hva sa Paulus til de hedenske atenere?

³ Hvilken fornuftig slutning kan vi trekke på bakgrunn av ovennevnte oppdagelse? Jo, vi kan trekke den slutning at Gud, som er Skaperen av slike kolossalt store ting, er for stor til å kunne ta bolig i et hus her på jorden. Å tale om at en slik Gud bor i et menneskelaget hus her på vår lille jord, høres latterlig ut for vitenskapsmennene nå i det tjuende århundre, og det er ikke så underlig. Hvordan skulle en slik Gud kunne gjøre seg selv så liten? Ikke desto mindre taler kristenhetens presteskap om at Gud gjorde seg selv så liten at han kunne få plass i en ørliten eggcelle i den jødiske jomfru Marias morsliv. Bibelen lærer ikke noe slikt. Den lærer at Gud, Skaperen, overførte sin enbårne Sønns liv fra himmelen til den jødiske jomfrus morsliv, for at han skulle bli mennesket Jesus som senere ble kalt Kristus. Ifølge det engelen Gabriel sa til den jødiske jomfru Maria, var hennes førstefødte sønn Guds Sønn og ikke Gud selv. Hun var ikke Guds mor, men mor til Guds Sønn. (Se Lukas 1: 26—33.) Men hva Gud, Skaperen, angår, sa den kristne apostelen Paulus til de hedenske grekerne:

⁴ «Atenske menn! I alle måter ser jeg at I er ivrige i eders gudsfrykt. . . . Gud, han som gjorde verden og alt som i den er, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer gjort med hender; heller ikke tjenes han av menneskelige hender som om han trengte til noe, han som jo selv gir alle liv og ånde og alle ting; og han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike. . . . Da vi nå altså er Guds ætt, bør vi ikke tro at guddommen er lik gull eller sølv eller stein, et billedverk av menneskelig kunst og tanke.» — Ap. gj. 17: 22—29.

 5. a) Bor Gud i en bygning i likhet med en billedstøtte som er plassert i et tempel? b) Hva kan Gud gjøre med en bygning hvor han blir tilbedt, slik han gjorde med kong Salomos tempel?

⁵ Den Gud som Bibelen lærer om, bor derfor ikke i en jordisk bygning i likhet med noen statuer av gull, sølv eller stein som holder til i slike templer eller pagoder som denne verdens falske religionsutøvere benytter seg av. Himmelens og jordens sanne Gud kan imidlertid hellige et tabernakel eller tempel som er blitt bygd på hans befaling. Han kan også knytte sitt navn til en slik bygning som han har helliget. Et slikt tempel kan derfor omtales som «Guds hus», ikke som et hus hvor han bokstavelig talt bor personlig, men som et hus hvor den rene tilbedelse av ham kan bli utøvd. Dette var tilfelle med det tempel som kong Salomo fullførte i Jerusalem i år 1027 før vår tidsregning. Som svar på kong Salomos bønn, sa Gud til ham: «Jeg har hørt din bønn og ydmyke begjæring som du bar fram for mitt åsyn; jeg har helliget dette hus som du har bygd, så jeg lar mitt navn bo der til evig tid, og mine øyne og mitt hjerte skal være der alle dager.» — 1 Kong. 9: 3.

 6. Hva ba Salomo Gud om i forbindelse med det tempel Salomo hadde bygd?

⁶ Da tempelbyggeren kong Salomo innvigde denne storslåtte, religiøse bygning på Moria berg i Jerusalem, sa han tydelig at han ikke ventet at himmelens og jordens mektige Skaper bokstavelig talt skulle bo i dette tempel. I sin innvielsesbønn sa kong Salomo: «Men bor da Gud virkelig på jorden? Se, himlene og himlenes himler rommer deg ikke; hvor meget mindre da dette hus som jeg har bygd! Men du vil allikevel vende deg til din tjeners bønn og til hans ydmyke begjæring, [Jehova] min Gud, og høre på det rop og den bønn som din tjener bærer fram for ditt åsyn i dag, så dine øyne må være opplatt mot dette hus natt og dag — det sted hvorom du har sagt: Mitt navn skal bo der — så du hører på den bønn som din tjener ber, vendt mot dette sted.» — 1 Kong. 8: 27—29.

 7, 8. a) Hvordan ble Guds nærvær tilkjennegitt i Salomos tempel? b) Hvordan er dette i samsvar med De ti bud og Guds storhet?

⁷ Kong Salomo var forstandig. Når det gjelder vår oppfatning av Guds hus, må vi også være forstandige, slik Bibelen viser vi bør være. Det tempel som kong Salomo bygde, inneholdt ingen menneskelaget statue som representerte Gud. Jehova Guds nærvær i dette tempel ble symbolisert ved noe som ble kalt Shekinah-lyset, et lys som på en mirakuløs måte opplyste det innerste rom i templet, det Aller-helligste. Når ypperstepresten hvert år på soningsdagen gikk inn i det Aller-helligste for å sprenge blodet av soningsofferet foran paktens ark, hadde han det privilegium å se dette mirakuløse lys. — 3 Mos. 16: 11—17.

⁸ Det fantes ikke i Jehovas tempel noen statue eller noe bilde som representerte ham. Det var bare dette lyset som gjorde det. Ifølge det første og det andre av De ti bud var det i virkeligheten forbudt å lage og tilbe slike bilder eller statuer. (2 Mos. 20: 1—6) Dette er i samsvar med den kjensgjerning at den levende og sanne Gud ønsker at hans skapninger skal tilbe ham direkte, og han er for stor til å kunne bo i et menneskelaget tempel.

 9. Hva sa Gud advarende til kong Salomo angående dette tempel?

⁹ Etter at det første tempel var blitt innvigd i Jerusalem, sa Gud advarende til kong Salomo som hadde bygd det, og til hans kongelige etterfølgere: «Hvis I og eders barn vender eder bort fra meg og ikke holder de bud og lover som jeg har forelagt eder, men gir eder til å dyrke andre guder og tilber dem, så vil jeg utrydde Israel av det land jeg har gitt dem, og det hus jeg har helliget for mitt navn, vil jeg forkaste fra mitt åsyn, og Israel skal bli til et ordspråk og til en spott blant alle folk. Og skal dette hus enn bli høyt, så skal dog hver den som går forbi det, forferdes og spotte, og når noen da spør: Hvorfor har [Jehova] gjort således mot dette land og dette hus?» — 1 Kong. 9: 6—8.

10, 11. a) Hva er det som viser om denne advarsel fra Gud bare var en tom trusel eller ikke? b) Kan vi feie denne historiske kjensgjerning til side, og hva sier Paulus angående dette?

¹⁰ Det som det her ble advart mot, skjedde virkelig med det tempel kong Salomo bygde. Grunnen til dette var at kongene i Israel, bortsett fra noen få, besmittet og vanhelliget Jehovas hus eller tempel. Om sommeren i år 607 f. Kr. ble det lagt i ruiner av babyloniske hærer under ledelse av kong Nebukadnesar. Hvis Israel hadde vist den rette respekt for Guds hus, ville dette ikke ha skjedd, men de respekterte ikke det hus som Gud hadde knyttet sitt navn Jehova til. Hans advarsel var således ikke bare en tom trusel. I 70 år, fra år 607 f. Kr. til år 537 f. Kr., lå det i ruiner, mens de bortførte israelitter var i fangenskap i det fjerntliggende landet Babylon. Kan vi i vår tid feie denne historiske kjensgjerning til side som noe som ikke har noen betydning for oss? Nei, det kan vi ikke, for den kristne apostelen Paulus som var godt kjent med israelittenes historie, sier advarende til oss:

¹¹ «Men disse ting skjedde som forbilder for oss, for at ikke vi skal ha lyst til det onde, liksom de hadde lyst til det. Bli heller ikke avgudsdyrkere, liksom noen av dem, . . . La oss heller ikke drive hor, liksom noen av dem drev hor . . . La oss heller ikke sette Jehova på prøve, slik noen av dem satte ham på prøve, . . . Knurr heller ikke, liksom noen av dem knurret og ble ødelagt av ødeleggeren! Dette hendte dem som forbilder, men det er skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet. Derfor, den som tykkes seg å stå, han se til at han ikke faller!» — 1 Kor. 10: 6—12, vers 9 fra NW.

Det gjenoppbygde hus ble forsømt

12. Hvilken generasjon av jøder ønsker vi ikke å være lik, og hvorfor ønsker vi å være lik stattholderen Nehemias?

¹² Senere generasjoner er tilbøyelige til å gjøre de samme feil som tidligere generasjoner, med mindre de drar lærdom av historien og da særlig av Bibelens historie. Det at de forsømmer Guds hus, vil få de samme eller lignende dårlige følger for dem som det fikk for mennesker i gammel tid. Vi som lever nå, bør trakte etter å bli lik Nehemias, som var stattholder i provinsen Juda i det femte århundre f. Kr. Han gjorde seg iherdige anstrengelser for å få gjort slutt på at Guds utvalgte folk forsømte Guds hus. Dette hus var ikke Salomos tempel, som var blitt ødelagt i det sjuende århundre før Kristus, men det var det tempel som var blitt gjenoppbygd i det sjette århundre før Kristus, etter at en levning av oppriktige jøder hadde vendt tilbake til Jerusalem fra Babylon. Etter at det mektige Babylon hadde falt for mederne og perserne i år 539 f. Kr., ble Juda en persisk provins under Kyros den store. I år 455 f. Kr. utnevnte kong Artaxerxes av Persia Nehemias til stattholder over provinsen Juda og over Jerusalem. Nehemias ignorerte ikke jødenes tidligere historie. Han ønsket ikke at de hjemvendte jøder på hans tid skulle bli rammet av ulykke som følge av at de gjorde de samme feil som deres forfedre hadde gjort. For å hindre dette gjorde han bruk av sin myndighet som stattholder.

13. Hva skjedde med Guds tempel i år 70, og hva er det som viser hvorvidt Nehemias hadde skyld i dette?

¹³ Det var ikke Nehemias’ skyld at det gjenoppbygde tempel i Jerusalem ble ødelagt av romerske hærer under ledelse av general Titus i år 70 av vår tidsregning. Det tempel som da ble ødelagt, er aldri senere blitt gjenoppbygd, og i vår tid finner vi på det stedet hvor det lå, et annet byggverk som kalles Klippemoskéen, og som er innvigd til muhammedanernes gud, Allah. En undersøkelse av hva som var årsaken til dette, viser at det gikk slik på grunn av at Jehovas gjenoppbygde tempel ble forsømt og misbrukt. Nehemias hadde med rette vært bekymret, og han hadde så visst ikke tatt saken for alvorlig. Vi gjør vel i å undersøke hvilke forholdsregler han traff.

14. Hvilket byggearbeid tok Nehemias seg først av, og hva gjorde israelittene på den 24. dag i måneden tisjri?

¹⁴ For det første satte Nehemias de hjemvendte jøder til å gjenoppbygge Jerusalems murer, og dette ble gjort i løpet av 52 dager. Deretter vendte han oppmerksomheten mot de ting som hadde å gjøre med templet og Juda folks åndelige tilstand. (Neh. 6: 15 til 7: 5; 8: 1—9) På den 24. dag i måneden tisjri, det vil si i den lunarmåned som fulgte etter at Jerusalems murer var blitt gjenoppbygd og folket hadde feiret løvsalenes høytid i Jerusalem, kom de sammen til en mer alvorsfylt begivenhet idet de «holdt faste, kledd i sekk og med jord strødd på sine hoder». — Neh. 9: 1.

15, 16. a) Hva ble lest ved denne anledningen, og hva bekjente israelittene deretter? b) Hva ble sagt angående trelldom og «en fast pakt» i avslutningen av den bønn som ble bedt?

¹⁵ På dette tidspunkt var alle bøkene i de inspirerte hebraiske skrifter (39 bøker), med unntagelse av Nehemias’ bok og Malakias’ bok, blitt nedskrevet. Ved denne høytidelige anledning ble det imidlertid bare lest opp fra «Guds lovbok» (de fem Mosebøker) en fjerdedel av dagen (tre timer), og deretter bekjente de både sine egne og sine forfedres synder og bøyde seg ned og tilba sin Gud, Jehova. Deretter ba noen levittiske prester som sto på en forhøyning som var blitt reist, en bønn for hele folket. Bønnen ble avsluttet med følgende uttalelse som er gjengitt i Nehemias 9: 36—38:

¹⁶ «Se, vi er i dag treller — vi er treller i det land du ga våre fedre, for at de skulle ete dets frukt og dets gode ting, og sin rike grøde bærer det for de konger som du satte over oss for våre synders skyld; og de rår over våre legemer og vårt fe etter eget tykke. Vi er i stor nød. På grunn av alt dette gjorde vi en fast pakt og skrev den opp; skrivelsen ble forsynt med segl og underskrevet av våre høvdinger, våre levitter og våre prester.»

17. Hvem underskrev denne faste pakt, og hvordan viste folket at de støttet dem?

¹⁷ Nehemias var selv en av folkets fyrster eller høvdinger som var med på å underskrive denne faste pakt og forsyne den med segl. Resten av folket, som var kledd i sekk og hadde jord strødd på sine hoder, støttet sine fyrster, prester og levitter og forpliktet seg ved en ed til å holde denne pakten, og de var alle sammen fast bestemt på å bringe seg selv i overensstemmelse med Guds lover og krav. — Neh. 10: 1—29.

18. Hva ble besluttet angående ekteskap, sabbater, økonomisk støtte til Guds hus og ved til alteret?

¹⁸ På denne måte erkjente de igjen at de var forpliktet til å avholde seg fra å inngå ekteskap med de hedninger som bodde i landet, og med dem som bodde i landene omkring det. De var også fast bestemt på å holde den ukentlige sabbatsdag og å holde et sabbatsår hvert sjuende år da de skulle ettergi sine israelittiske brødre all gjeld. Og hva angår «Guds hus», det 61 år gamle gjenoppbygde templet i Jerusalem, påla de seg selv hver å betale en årlig skatt på en tredjedel av en sekel (om lag kr. 1,40 i sølv) for å dekke utgiftene i forbindelse med tjenesten i templet. Det trengtes også mye ved til alteret hvor det hver dag ble ofret mange offer, og det ble pålagt folket det ansvar å skaffe til veie den ved som til enhver tid trengtes.

19, 20. a) Hva annet enn tienden krevde Guds lov at israelittene skulle frambære? b) Hvilke tjenester ble all denne materielle støtten gitt som godtgjørelse for?

¹⁹ Guds lov krevde dessuten at israelittene skulle frambære førstegrøden av sine marker og sine frukthager og de førstefødte av sin buskap og av sine sønner.

²⁰ Disse offerne kom i tillegg til den tiende eller tiendedel av deres inntekter som de ga hvert år for å støtte prestene og levittene som regelmessig gjorde tjeneste i «Guds hus». Til og med levittene som tjente i templet, var forpliktet til å gi tiende eller en tiendedel av det de mottok, til prestene, og levittene var således underlagt tiendeordningen og ga sitt bidrag for å støtte Guds hus. (4 Mos. 18: 26—32) Det var også i templet at «helligdommens kar» var, og også de prester som brukte disse karene, og dessuten holdt dørvokterne og sangerne til der. Alle disse trengte materiell støtte som godtgjørelse for de åndelige tjenester de utførte.

21. Hva ville det bety å forsømme å gi slike materielle bidrag, og hvorfor ønsket israelittene ikke å gjøre seg skyldig i en slik forsømmelse?

²¹ Å forsømme å bidra med disse nødvendige ting for å støtte tempeltjenerne og for å opprettholde virksomheten i templet ville være det samme som å forsømme Jehova Guds hus eller tempel. I betraktning av den «faste pakt» israelittene hadde underskrevet og den ed de hadde svoret om å holde Guds lov, burde de ikke igjen gjøre seg skyldig i en slik forsømmelse. Stattholderen i Juda, Nehemias, forpliktet seg også selv til å holde denne loven da han sa: «Vi [han sa ikke: dere] bør ikke forsømme vår Guds hus.» — Neh. 10: 30—39, NW.

Noe som er viktig å huske og gi akt på

22. Hva viste det at Nehemias vendte tilbake til Jerusalem, men hva fant han at jødene hadde gitt etter for?

²² Hvor viktig er det ikke å huske og gi akt på det som Nehemias sa, og som var rettet til jøder som var innvigd til Jehova Gud som et folk for ham, og som påberopte seg å tilbe ham! Hvor tilbøyelig er ikke det falne kjød til å gi etter for materialismen og til å overse de åndelige interesser og goder og av den grunn begynne å forsømme Guds hus! Stattholderen Nehemias oppdaget dette. Etter å ha tjent som stattholder i 12 år vendte han tilbake til den persiske konges palass, nemlig «i [det erobrede] Babels konge Artaxerxes’ trettiandre år». (Neh. 13: 6) Etter å ha vært borte fra Jerusalem en tid, som han ikke oppgir lengden av, vendte han med den persiske konges tillatelse tilbake til Juda og Jerusalem. Han hadde ikke selv mistet interessen for Guds hus, men han oppdaget til sin sorg at folket i Juda hadde gjort det.

23. Hvem hadde ypperstepresten Eljasib gitt lov til å holde til i templet, og hva gjorde Nehemias med dette?

²³ Ypperstepresten Eljasib hadde tillatt en fiendtlig ammonitt, Tobias, som hadde satt seg imot gjenoppbyggingen av Jerusalems murer, å komme inn i templet. Han var også blitt i nær slekt med Tobias og hadde overlatt ham et av de kammerne i templets forgård som tidligere var blitt benyttet som opplagsrom for tempeltjenernes forsyninger. Dette var i strid med Guds påbud i 5 Mosebok 23: 3—6. Det som templets yppersteprest syntes var i orden, ble tolerert av folket, men ikke av Nehemias! Han sier: «Dette syntes jeg meget ille om, og jeg kastet alt Tobias’ innbo ut av kammeret og bød at de skulle rense kammerne, og så lot jeg atter de til Guds hus hørende kar og matofferet og viraken legge inn der.» — Neh. 13: 4—9.

24. Hva hadde ypperstepresten Eljasib unnlatt å gjøre til gagn for de levitter som tjente i templet, og hva hadde dette ført til?

²⁴ Det var ikke bare det at ypperstepresten Eljasib hadde tillatt en uønsket, fiendtlig innstilt ammonitt å få komme inn i et av templets kammer, men han hadde også unnlatt å sørge for at levittene fortsatte i sine gudgitte stillinger og utførte sin tjeneste i templet. Han sørget ikke for at israelittene fortsatte å gi tiende, og de levittene som gjorde tjeneste i templet, fikk derfor ikke den materielle støtten de trengte. Mange av dem fant det derfor nødvendig å forlate sin tjeneste ved templet for å reise hjem til den levittiske byen de kom fra, for å dyrke jordene omkring disse byene og således skaffe seg selv og sin familie den føden de trengte. Hva gjorde Nehemias så med dette?

25. Hva sa Nehemias at han gjorde med dette?

²⁵ Han sier: «Jeg fikk også vite at levittene ikke hadde fått det som tilkom dem, og at derfor levittene og sangerne, som skulle gjøre tjeneste, hadde forlatt tjenesten og flyttet ut hver til sin gård. Da gikk jeg i rette med formennene og spurte dem hvorfor Guds hus var blitt forsømt, og jeg kalte dem sammen og innsatte dem igjen, hver på sin plass.» Han ventet ikke på at formennene skulle gå til handling, men ordnet selv med at alle Judas innbyggere førte tienden av sin førstegrøde til templets forrådskammer. — Neh. 13: 10—12; 4 Mos. 35: 1—8.

26. Hvilke utnevnelser foretok Nehemias i denne forbindelse?

²⁶ Nehemias ventet heller ikke på den forsømmelige ypperstepresten Eljasib, men han sier selv: «Så satte jeg presten Selemja og Sadok, den skriftlærde, og Pedaja, en av levittene, til å ha tilsyn med forrådskammerne og Hanan, sønn av Mattanjas sønn Sakkur, til å gå dem til hånde; for de ble holdt for å være pålitelige; dem pålå det nå å dele ut til sine brødre.» (Neh. 13: 13) Nå hadde de levitter som gjorde tjeneste i templet, ingen grunn til å reise hjem.

27, 28. a) På grunnlag av hvilke gjerninger ba Nehemias om å bli husket? b) Hvorfor og hvordan tok han affære i forbindelse med en av yppersteprestens sønnesønner?

²⁷ Hvilke gjerninger var det Nehemias henviste til da han senere ba Jehova Gud om å komme ham i hu? Sa han noe om at han hadde forlatt sin stilling som munnskjenk for kongen av Persia og hadde reist den lange veien til Jerusalem og gjenoppbygd byens murer i løpet av 52 dager trass i fiendenes trusler? Nei, det gjorde han ikke! Men han nevnte det han hadde gjort for Guds hus. Han ba: «Kom meg i hu, min Gud, for dette og utslett ikke de gode gjerninger som jeg har gjort mot min Guds hus og for tjenesten der!» Han fastholdt at de som tjente i Guds hus, skulle være rene, men det gjorde ikke ypperstepresten Eljasib, for han lot en av sine sønnesønner gifte seg med en fremmed kvinne, nemlig med datteren til horonitten Sanballat, som var en samaritan. Angående dette sier Nehemias:

²⁸ «En av sønnene til Jojada, ypperstepresten Eljasibs sønn, var svigersønn av horonitten Sanballat; derfor drev jeg ham bort fra meg.» — Neh. 13: 14, 28.

29. Hva gjorde Nehemias fordi prestedømmet og tempeltjenernes pakt var blitt vanæret?

²⁹ Etter beretningen om denne gjerningen som Nehemias gjorde til gagn for Guds hus, sier han til slutt i den boken som bærer hans navn: «Kom dem i hu, min Gud, at de har vanæret prestedømmet og prestedømmets og levittenes pakt! Så renset jeg dem fra alt fremmed, og jeg foreskrev hva prestene og levittene hadde å ivareta, hver i sin gjerning, og hvorledes det skulle være med avgivelsen av ved til fastsatte tider og med førstegrøden. Kom meg det i hu, min Gud, og regn meg det til gode!» — Neh. 13: 29—31.

Han blir husket av Gud fordi han ikke forsømte hans hus

30, 31. a) Vil Gud besvare Nehemias’ bønn, og hvilket prinsipp, som er framholdt i Hebreerne 6: 10, får sin anvendelse i denne forbindelse? b) Hva skrev profeten Malakias angående dem som frykter Jehova?

³⁰ Vil Jehova Gud besvare den bønn Nehemias ba for 2400 år siden? Ja, det vil han — til evig gagn for Nehemias. Jehova Gud er ikke urettferdig, og derfor vil han ikke glemme alt det gode som stattholderen Nehemias gjorde for Guds hus i Jerusalem, men han vil belønne ham for det. Han har sørget for å bevare Nehemias’ bønn ved å gjøre den til en del av de inspirerte hellige skrifter. Til Jesu Kristi hebraiske etterfølgere, som har utført en enda større tjeneste for «vår Guds hus», ble det skrevet følgende: «Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme eders verk og den kjærlighet I har vist mot hans navn, idet I har tjent og ennå tjener de hellige.» (Heb. 6: 10) Slik var det også med Nehemias. Han fryktet Jehova Gud, og i den boken som er skrevet av Malakias, som tydeligvis levde samtidig med Nehemias i den gjenoppbygde byen Jerusalem, finner vi følgende ord:

³¹ «Da talte de med hverandre de som frykter [Jehova], og [Jehova] lyttet til og hørte det, og det ble for hans åsyn skrevet en minnebok for dem som frykter [Jehova] og tenker på hans navn.» — Mal. 3: 16.

32. a) Hvordan vil Nehemias bli belønnet, og hva vil han da lære? b) Hva vil han bli et fremtredende eksempel på?

³² Nehemias sover ennå i døden i sheol eller hades, menneskehetens felles grav. Men under Kristi tusenårige styre vil han bli belønnet med en oppstandelse fra de døde. (Dan. 9: 24—27) Da vil han ikke lenger finne et bokstavelig tempel for Jehova Gud på Moria berg i Jerusalem. Han vil få vite hva som skjedde med det siste jødiske tempel i Jerusalem i år 70 av vår tidsregning, nemlig at det gikk slik som Jesus Kristus, Guds Sønn, hadde forutsagt. (Matt. 23: 37 til 24: 2; Luk. 19: 36—44; 21: 5, 6) Han vil komme til å lære om det åndelige Guds tempel, det tempel som det bokstavelige tempel på Moria berg i Jerusalem var et forbilde på. Han vil komme til å lære om hvordan dette åndelige tempel ikke ble forsømt av den store Yppersteprests etterfølgere. Nehemias vil selv slutte seg til andre trofaste mennesker på jorden og tilbe Jehova Gud i dette opphøyde, åndelige tempel. Han vil bli et fremtredende eksempel på hvordan mennesker som ikke forsømmer Guds hus, helt sikkert blir belønnet.

[Fotnote]

[Bilde på side 104]

Materiell støtte blir gitt til tempeltjenerne