24. del — ’Skje din vilje på jorden’
Jehovas helligdom er nå en levende helligdom, bygd opp av «levende stener», nemlig de åndsfødte, salvede etterfølgere av Jesus Kristus, som selv er grunn-hjørnestenen. I 1918 hadde det ’lille horn’ som omtales i Daniel 8: 9, den anglo-amerikanske verdensmakt, omstyrtet Guds helligdoms bolig, og begikk i 1926 sammen med andre nasjoner «den overtredelse som ødelegger» i forbindelse med Folkeforbundet. Dette avmerket når man skulle begynne å regne de 2300 «aftener og morgener» som er omtalt i Daniel 8: 14, og det var på slutten av denne tidsperiode Jehovas helligdom skulle komme til sin rett igjen. Denne periode på seks år, fire måneder og tjue dager endte 15. oktober 1932, for da la «The Watchtower», som er helligdomsklassens offisielle organ, fram beviser for at helligdomsklassen på jorden var blitt renset, og at helligdommen var kommet til sin rett igjen ved at de demokratisk valgte «eldste» ble fjernet fra Jehovas vitners menigheter, og ved at det på teokratisk vis ble utnevnt tjenestedirektører i menigheten til å ta ledelsen i forkynnelsen av Rikets gode budskap. En teokratisk ordning ble derved innført i Jehovas salvede levnings menigheter.
49. Hva var det juninumrene av The Watchtower for 1938 deretter klargjorde, og hvilken resolusjon ble foreslått vedtatt?
49 Dette var bare en begynnelse i riktig retning, for helligdommen måtte gjøres teokratisk i alle henseender. Seks år senere kom The Watchtower med artikkelen «Organisasjon», første del i nummeret for 1. juni 1938 og annen del i nummeret etter, 15. juni. (Samme artikkel kom i Vagttaarnet for 1. august og 15. august 1938.) Denne artikkelen begynte med å si: «Jehovas organisasjon er på ingen måte demokratisk. Jehova er den Høyeste, og hans regjering eller organisasjon er strengt teokratisk.» Denne artikkelen framsatte også et forslag om at hver menighet skulle vedta en resolusjon, en resolusjon som anerkjente at «Guds herredømme er et rent teokrati», og som anmodet «Selskapet» som Guds synlige representant om å organisere menigheten for Guds tjeneste og på teokratisk vis fra den synlige ledelse utnevne de forskjellige tjenere i menigheten. — 2. del, § 15.
50. Hva var det som fulgte etter denne resolusjonen, hvilken reorganisering ble så foretatt, og hva resulterte dette i?
50 Denne teokratiske resolusjon ble overalt vedtatt og etterfulgt av Jehovas vitners menigheter. Det synlige, styrende organ ved Selskapets hovedkontor i Brooklyn, New York, gikk i gang med på teokratisk vis å organisere alle menigheter som var villige til det. Siden den tid er alle nyopprettede menigheter allerede fra starten av blitt organisert teokratisk på denne måten. Som følge av dette har Jehovas innvigde folk som en oppfyllelse av Esaias 60: 17 fått en bedre, fredeligere og mer produktiv organisasjon. Denne teokratiske organisasjon ble under den annen verdenskrig forfulgt på det grusomste av den sjuende verdensmakt og dens allierte og dens fiender. Men den teokratiske organisasjon lot seg på ingen måte skremme til slavisk underkastelse under de diktatoriske eller militære styreformer, og den sluttet heller ikke med å la det daglige eller stadige brennoffer med pris til Jehova og hans rike stige opp til ham.
51. Hva har helligdommen i sin rettmessige tilstand fortsatt med å gjøre, og hvilken profetis oppfyllelse ser den fram til?
51 Renset, frigjort og brakt tilbake til sin teokratiske tilstand fortsetter helligdommen å gjøre tjeneste for Gud uten hensyn til hva det symbolske ’lille horn’, ’kongen med det frekke åsyn’, ennå kan komme til å gjøre. Helligdomsklassen ser fram til den fullstendige oppfyllelse av engelen Gabriels forklaring til Daniel angående denne «kloke», politiske «kongen»: «Og fordi han er klok, skal hans svikefulle ferd lykkes for ham; han skal opphøye seg i sitt hjerte, og han skal ødelegge mange i deres trygghet; ja, mot fyrstenes fyrste skal han sette seg opp; men uten menneskehånd skal han knuses. Og synet om aftenene og morgenene, som det var tale om, er sannhet; men gjem du synet, for det sikter til en fjern framtid [men forsegl synet, for det gjelder en tid mange dager heretter, RS]!» — Dan. 8: 25, 26.
52. Hva har vært den sjuende verdensmakts største misgrep, og hva må derfor skje med den?
52 Den anglo-amerikanske verdensmakt innehar fortsatt stillingen som den sjuende verdensmakt som er omtalt i Bibelens profetier. Den har ennå ikke veket plassen for den truende kommunistblokken som åpenlyst har skrytt av at den til sist vil oppnå herredømmet over verden. Det største misgrep som den sjuende verdensmakt har gjort seg skyld i, var at den hovmodig satte seg opp imot fyrstenes fyrste, Jehova Gud, som tok sin store makt i 1914 e. Kr., og som er den Høyeste over hele jorden og dens fyrster, også over ’kongen med det frekke åsyn’. (Sl. 83: 19) Særlig av denne grunn vil den sjuende verdensmakt snart bli knust, ikke av verdenskommunismens hånd, men av en overmenneskelig hånd eller makt.
53. Hvordan forholder det seg nå med «synet om aftenene og morgenene» etter de «mange dager», og hva er det vi ennå venter på?
53 Den sjuende verdensmakt har begått denne avskyelige «overtredelse» mot Guds rike, og den skal i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» bli rammet av Guds rike, slik som det forbilledlig ble vist i Nebukadnesars drøm om billedstøtten, som symboliserte de på hverandre følgende verdensmakter. I denne drømmen ble en sten revet løs fra fjellet og rammet billedstøtten på føttene og knuste den til støv som ble blåst vekk av vinden. Synet om aftenene og morgenene er ikke lenger forseglet. Etter de «mange dager» på tusenvis av år er seglet blitt brutt. Størstedelen av synet er allerede blitt oppfylt. Det gjenstår ennå for den guddommelige hånd å knuse den symbolske ’kongen med det frekke åsyn’. Jehova Gud, som ved sin ånd bor i sin helligdom, vil da bli opphøyet som universets Overherre. Hans vilje må skje på jorden.
KAPITEL 10
NORDEN MOT SYDEN
1, 2. a) Hvordan skildrer Daniels siste syn den konflikt som nå råder mellom de to store blokker av nasjoner? b) Hvilket syn hadde Porfyrios på Daniels bok, og hvordan blir det vist at hans oppfatning er dårskap?
ETTER den annen verdenskrig er det blitt sagt at den spente situasjonen og «den kalde krigen» mellom de to store blokker av nasjoner har vært mellom Øst og Vest. I det siste profetiske synet som ble gitt til Daniel, blir denne konflikten framstilt som en avgjørende konflikt mellom Norden og Syden. Synet er så nøyaktig i sine profetiske detaljer at mange vantro mennesker har benektet at Daniel hadde dette synet og nedskrev en beskrivelse av det. En av dem var Porfyrios, en gresk filosof fra det tredje århundre (omkring 233—304 e. Kr.). Han utga et verk på femten bind som han kalte «Mot de kristne».
2 Porfyrios anerkjente Jesus Kristus bare som en fremtredende filosof, men kunne ikke være enig med ham i at Daniel var forfatteren av den bibelske boken som bærer hans navn. Daniels siste syn lot til å ha en meget inngående beskrivelse av den syriske konge Antiokus IV Epifanes, og Porfyrios kunne av den grunn ikke godta det som historie skrevet på forhånd ved inspirasjon, men betraktet det som historie som ble skrevet ned etterat det hadde skjedd. Porfyrios anså derfor forfatteren av Daniels bok for å være en bedrager som ga seg ut for å være en profet som fikk besøk av engler og mottok syner fra Jehova Gud. Den oppfatning som Porfyrios og lignende skeptikere gir uttrykk for, avsløres imidlertid som dårskap. Hvordan det? Fordi synet har forutsagt begivenheter som i virkeligheten inntreffer nå i det tjuende århundre, og Daniel har ikke vært her for å skrive dem ned etterat de har inntruffet. Engelen hadde fortalt Daniel sannheten: «Og nå er jeg kommet for å opplyse deg om hva som skal vederfares ditt folk i de siste dager; for dette er atter et syn som sikter til de dager.» — Dan. 10: 14.
3. Hvem var det som usynlig kontrollerte de tidligere verdensmakter, og hvordan åpenbarte engelen dette for Daniel?
3 Det var gjennom en Jehovas engel at den sjuende verdensmakt, nemlig den anglo-amerikanske verdensmakt, skulle få vite at verdensmaktene før den hadde hatt demonfyrster som usynlig hadde øvet kontroll over dem. En slik demonfyrste sto i 21 dager imot den engelen fra Gud som kom som et svar på Daniels bønn. Han forklarte hvorfor han var blitt forsinket, og sa til Daniel: «Perserrikets fyrste sto meg mot i en og tyve dager; men da kom Mikael, en av de fornemste fyrster, og hjalp meg, så jeg fikk overhånd der hos kongene av Persia . . . Vet du nå hvorfor jeg er kommet til deg? Nå må jeg vende tilbake for å stride mot Persias fyrste; og når jeg drar ut [når jeg er ferdig med ham, RS], da kommer Grekenlands fyrste. Men først vil jeg kunngjøre deg hva som er opptegnet i sannhets bok. Og det er ikke en eneste som hjelper meg mot dem, uten Mikael, eders fyrste.» Det var på den 24. dag i måneden nisan i kong Kyros av Persias tredje år at denne engelen viste seg for Daniel. — Dan. 10: 1—4, 10—14, 19, 20.
4. Hvem var det denne engelen sto ved siden av for å verne og hjelpe i mederen Darius’ første år, og hva førte dette blant annet til?
4 Det medo-persiske verdensrikes første hersker, mederen Darius, Kyros’ onkel, var nå død. Men engelen viser tilbake til ham når han kommer med sin profeti angående det som deretter skulle skje med Daniels folk, like fram til «de siste dager». Han sa: «Jeg sto også ved hans side som hjelper og som vern i mederen Darius’ første år [539—538 f. Kr.].» (Dan. 11: 1) Det var ikke den hedenske herskeren, mederen Darius, som Jehovas engel sto ved siden av for å verne og hjelpe, men det var Mikael. Engelen hadde jo nettopp omtalt Mikael som den som kjempet ved hans side. Guds hensikter måtte skride fram i forbindelse med Daniels folk, som hadde den himmelske, fornemste fyrsten Mikael over seg, og denne engelen sto derfor fram for å tilby Mikael sin styrke og hjelp mot det medo-persiske verdensrikes demonfyrste. Darius måtte ledes til å handle i harmoni med Jehovas hensikter, slik tilfelle for eksempel var da Jehova sendte sin engel og «lukket løvenes gap» forat de ikke skulle få anledning til å fortære Daniel. Kong Darius gledet seg derfor over å kunne dra Daniel opp av løvehulen, som de misunnelige fiendene hadde fått kongen til å kaste ham i. Som følge av denne befrielse av Daniel, som var en av de tre landshøvdingene i Darius’ rike, utstedte mederen Darius på egen tilskyndelse et dekret for alle sine undersåtter hvor han sa at de skulle «skjelve og frykte for Daniels Gud; for han er den levende Gud og blir i all evighet, og hans rike ødelegges ikke, og hans herredømme varer inntil enden». Slik gikk det til at «Daniel levde æret og lykkelig både under Darius’ og perseren Kyros’ regjering». — Dan. 6: 22—29.
5. Hvem ville de som studerer Bibelen, vise ringeakt for om de satte noen del av det siste synet til side som uten betydning for vår tid, og hvilken verdi har det å forstå den første delen av det?
5 Det som nå følger i Daniels profeti, er alt sammen meget viktig. Det er et budskap som Gud selv overbrakte gjennom en engel som var en medhjelper for fyrsten Mikael. Det er et svar på det som Daniel ba om i tre uker. Det er ikke slik at det bare er en meget detaljert profeti om politiske intriger og kamper mellom fortidens rivaliserende konger, og at vi ville sløse med tiden vår hvis vi studerte og undersøkte den nærmere. Etter som Guds egen engel tok seg tid til og kjempet for å få anledning til å overbringe Daniel dette budskapet fordi Gud hadde sendt ham med det, og etter som Gud inspirerte Daniel til å nedskrive synet nøyaktig slik han mottok det fra engelen, så ville vi vise ringeakt for Gud, engelen og Daniel om vi satte noen del av profetien til side som uvesentlig og uten betydning for oss som lever i denne kritiske tid. Hvorfor det? Fordi vårt studium av de begivenheter som fullt ut svarer til profetien, vil framheve den nøyaktighet som preger Jehova Guds fremsynthet, og bevise at han er den store Profet. Ved at vi studerer og beviser at den første delen av det profetiske synet er sann, vil vi styrke vår tro på og tillit til at også den siste delen av profetien helt sikkert vil bli oppfylt. Ja, det befester vår tro på at alle profetiene i Guds Ord er sanne og pålitelige.
6. Hvem var de tre konger i Persia som ennå skulle oppstå, og hvem var den fjerde som ble forutsagt?
6 Etterat Jehovas engel har omtalt mederen Darius, den første medo-persiske verdenshersker, fortsetter han med å si: «Og nå vil jeg kunngjøre deg hva som visst og sant vil hende: Ennå skal det oppstå tre konger i Persia, og den fjerde skal samle større rikdom enn alle de andre, og når han har vunnet stor makt ved sin rikdom, skal han oppbyde alt mot Grekenlands rike.» (Dan. 11: 2) De tre perserkongene som skulle «oppstå» eller tilta seg verdensherredømmet, var 1) Kyros den store, 2) Kambyses (530—522 f. Kr.), Egypts erobrer og 3) Darius Hystaspes (521—485 f. Kr.), Kyros’ svigersønn. Ved at disse tre blir nevnt, er tronrøveren, mageren Guamata, ikke tatt med. Han ga seg ut for å være Smerdes Bardiya, bror av Kambyses. Han regjerte ikke fullt åtte måneder. Hans falskneri ble oppdaget, og han ble drept av perseren Darius I (Hystaspes). På befaling av denne Darius ble det satt i gang et angrep mot Hellas i året 499 f. Kr. Under et senere angrep led perserne nederlag ved Marathon den 28. og 29. september i året 490 f. Kr., og deres hær ble nødt til å trekke seg tilbake til Lilleasia. Fem år senere døde Darius I og ble etterfulgt av den «fjerde» konge, Xerxes I.
7. Hvorfor og hvordan oppbød denne fjerde kongen alt mot Hellas?
7 Etter nederlaget ved Marathon ville perserne ha hevn. Xerxes, som hadde vunnet stor makt ved sin rikdom, gjorde forberedelser over hele riket for å beseire grekerne. Man tror at han var den Ahasverus som giftet seg med jødinnen Ester, og som regjerte over 127 provinser fra India til Etiopia. (Ester 1: 1) Hærstyrkene hans ble samlet sammen fra alle disse provinsene og innbefattet både østindere og etiopere. Fønikerne sørget for 1200 krigsskip med mannskap, foruten 3000 skip som skulle frakte de store, sammensatte troppene hans. Historikeren Herodotos forteller at det var 1 700 000 fotfolk, 100 000 ryttere og 510 000 sjømenn og marinesoldater, til sammen 2 310 000 mann. Våren 480 f. Kr. ble dette veldige krigsmaskineri satt i bevegelse mot Hellas.
8. Hvordan ble perserne, som gjorde innfall i Hellas, tvunget til å forlate landet?
8 Med store tap overvant perserne en heltemodig motstandsaksjon fra grekernes side som forsøkte å oppholde perserne ved Termopylene i Hellas. Perserne plyndret Aten, men ved Salamis led de et forferdelig nederlag, for der hadde grekerne bestemt seg for å sette alt inn på å stanse fienden. En annen gresk seier ved Plataiai året etter ble avgjørende. Perserne kunne ikke holde sin stilling i Hellas, og kong Xerxes flyktet tilbake til Lilleasia. Til og med Bysants, Trakias hovedstad, ble fravristet perserne av de modige spartanere fra det sørlige Hellas.
9. Hvorfor sier bibelkritikerne at engelen tok feil når det gjelder perserkongene, men hvorfor nevnte engelen bare fire konger og gikk så over til neste verdensmakt?
9 Selv om perserne nå var blitt jaget ut av Hellas, fortsatte det persiske verdensrike å være den fjerde verdensmakt i omkring 150 år. Xerxes ble følgelig etterfulgt av ytterligere sju persiske konger, nemlig Artaxerxes I, Xerxes II, Darius II (Ochus), Artaxerxes II, Artaxerxes III, Arses og Darius III. Av den grunn sier bibelkritikerne at engelen tok feil da han sa til Daniel: «Nå vil jeg kunngjøre deg hva som visst og sant vil hende.» Men det er ikke tilfelle. Engelen sa ikke at den «fjerde» perserkongen skulle være den siste, eller at Xerxes I skulle være den fjerde og siste verdenshersker regnet fra Kyros den store. Han lar bare beretningen opphøre med denne «fjerde» perserkongen som skulle sette i gang et slikt kraftig, hevngjerrig felttog mot Hellas, og som skulle lide et bittert nederlag og tap av sin prestisje. Han var den siste persiske verdenshersker som førte krig på gresk område. Engelen ga altså en sammenfattet framstilling av historien ved å forbigå de gjenstående sju perserkongers regjeringer, og viste heller profetisk til den europeiske kongen som snudde fullstendig opp ned på tingene og førte krigen over på persisk område. Historisk sett hadde derfor engelen rett da han videre sa:
10. Hvem var den ’veldige konge’ som deretter oppsto, og hvor ble han konge?
10 «Så skal det oppstå en veldig konge, og han skal herske med stor makt og gjøre som han vil.» (Dan. 11: 3) Dette inntraff i året 336 f. Kr., i det samme år som den ellevte og siste persiske verdenshersker, regnet fra Kyros den store, ble kronet. I det året ’oppsto’ makedoneren Alexander og ble kronet til konge over Makedonia. Han etterfulgte sin far, Filip II, som den bibelsk berømte byen Filippi er oppkalt etter. Denne 20 år gamle hersker ble virkelig en «veldig konge» og ble kalt Alexander den store.
11. Hvordan gikk det til at Alexander fikk ’stor makt og gjorde som han ville’?
11 Opptent av sin fars planer dro han ut for å erobre Asia og rykket hurtig fram. Han bemektiget seg de persiske provinsene i Midt-Østen og i Egypt, hvor han grunnla byen Alexandria, som finnes der den dag i dag. Så vendte han nordover, krysset elvene Eufrat og Tigris og støtte sammen med Darius III på slagmarken Gaugamela i nærheten av de hensmuldrende ruinene av Assyrias gamle hovedstad Ninive. Alexanders falankser og kavaleri på tilsammen 47 000 mann gjorde et kraftig framstøt mot Darius’ hær på 1 000 000 krigere og slo den. Darius III flyktet, men ble straks etter myrdet. Dermed ble det slutt på achaimenidernes herskerdynasti, som hadde begynt med Darius I. Nå da Alexander den store hadde underlagt seg perserriket, var det virkelig slik at han ’hersket med stor makt og gjorde som han ville’. Han giftet seg med Roxane, datter av den beseirede, baktriske konge, og også med Statira, en datter av perserkongen Darius II. Med Roxane fikk han en sønn som fikk navnet Alexander (Allou). Med en viss Barsine fikk han en illegitim sønn som ble kalt Herakles (Herkules).
(Fortsettes)