Vær trofast mot Gud, «som ser i det skjulte»
«Be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.» — MATTEUS 6: 6.
1, 2. Hvordan kan det illustreres at tilsynelatende private saker kan bli alminnelig kjent? (1. Samuelsbok 21: 7; 22: 9)
FOR noen år siden ringte en kvinne som var et av Jehovas vitner, til sin bror på Long Island i New York. Han hadde en annen tro enn hun, så hun fortalte ham om Guds løfte om at han skal fjerne det onde fra jorden og gjenopprette paradisiske forhold. Da de avsluttet samtalen og broren hennes la på røret, ble hun overrasket over å høre en stemme som sa: «Vent litt. Jeg vil gjerne spørre deg om noe.»
2 Det var telefondamen på sentralen. Hun hadde avlyttet samtalen. Det gikk an med det utstyret de hadde den gangen, men det var moralsk forkastelig og i strid med telefonselskapets politikk å gjøre det. Vitnet var glad for at det hun hadde sagt, hadde vakt slik interesse, og hun ordnet det slik at hun kunne følge opp interessen. Men hun var forbauset over at samtalen ikke hadde vært privat. Ja, det hender at andre ser og hører ting som vi tror blir sagt og gjort i det skjulte. — Forkynneren 10: 20.
3. I hvilken forstand er de kristnes liv alltid gjenstand for oppmerksomhet?
3 Dette burde ikke være noe stort problem for de sanne kristne, som bestreber seg på å være trofaste mot Gud til alle tider. Apostelen Paulus sa: «Vi . . . er blitt et skuespill for verden, både for engler og mennesker.» (1. Korinter 4: 9) Han siktet til noe romerne gjorde med gladiatorene på arenaen. De som skulle kjempe, og som sannsynligvis kom til å dø, ble vist fram uten klær før finalekampen. De kristne i dag blir også stilt til skue overfor ikke-troende slektninger, arbeidskamerater, naboer og skolekamerater. Det kan være at de som iakttar oss, får et positivt eller negativt syn på kristendommen på grunnlag av det vi gjør. — 1. Peter 2: 12.
4. Hvilken virkning kan det ha på oss at vi vet at andre iakttar oss?
4 Når vi vet at andre iakttar oss, har vi kanskje lett for å skjerpe oss, fordi vi har det samme syn som Paulus hadde: «Vi vil ikke i noe gi mennesker en grunn til å bli støtt bort, for at ikke vår tjeneste skal bli spottet.» (2. Korinter 6: 3) Vi kan bli styrket i vår beslutning om å gjøre det som er rett, når vi vet at andre iakttar oss. Men hva så når vi blir satt på en prøve hvor kristne prinsipper blir berørt uten at det blir gjort alminnelig kjent?
Han ser ikke bare på det ytre
5. Hvilken motsetning var det mellom de jødiske ledernes offisielle virksomhet og deres privatliv?
5 Mange jødiske religiøse ledere i det første århundre var én person utad og en annen person i sitt indre. Jesus sa i Bergprekenen: «Pass dere for å gjøre gode gjerninger for øynene på folk, for å bli sett av dem.» (Matteus 6: 1, 2) De religiøse lederne var som beger som er rene utvendig, men som «innvendig er . . . fulle av griskhet og begjær». De var som «hvitkalkede graver . . . som utvendig er vakre å se til, men innvendig er fulle av dødningeben og all slags urenhet». — Matteus 23: 25—28; jevnfør Salme 26: 4.
6. Hva er Jehova i stand til å iaktta hos oss?
6 Disse ordene bør hjelpe oss til å forstå at Jehova er interessert i mer enn det andre mennesker måtte se. Jesus sa: «Når du ber, skal du gå inn i ditt rom og lukke din dør og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.» (Matteus 6: 6) Ja, Gud kan høre de bønnene vi ber når vi er for oss selv. Ingenting unngår Jehovas oppmerksomhet. Han kan se et embryo bli dannet og leser kanskje det genetiske materiale som senere vil forme personens karaktertrekk. (Salme 139: 15, 16; 1. Mosebok 25: 23) Han kan til og med lese vårt hjertes skjulte tilbøyeligheter. (1. Samuelsbok 16: 7; 1. Kongebok 8: 39; Jeremia 17: 10; Apostlenes gjerninger 1: 24) Tenk over hvordan disse kjensgjerningene bør berøre oss.
7. På hvilket område kan det være at en kristen trenger å gjøre fremskritt?
7 For å bli sanne kristne måtte vi anstrenge oss for å rette på alvorlige feil, akkurat som de første kristne måtte. (1. Korinter 6: 9—11; Apostlenes gjerninger 26: 20; 1. Peter 4: 1—4) Men hva med feil eller svakheter som andre mennesker ikke vet om? At disse svakhetene ikke er alminnelig kjent, gjør dem ikke mindre vesentlige. Det fremgår av Davids ord: «Den som baktaler sin neste i lønndom, ham vil jeg utrydde; den som har stolte øyne og et oppblåst hjerte, ham kan jeg ikke tåle.» (Salme 101: 5, EN) Selv om baktalelsen foregikk i lønndom ved at det ble talt nedsettende om en annen til bare én person, var det galt. Så David ville ikke overse denne ’lønnlige’ synd.
8. Hvordan vet vi at feiltrinn som blir begått i det skjulte, ikke unngår Jehovas oppmerksomhet?
8 Den som begår et feiltrinn, bør heller ikke lure seg selv ved å tro at Gud, «som ser i det skjulte», ikke vil legge merke til det gale han gjør. Gud har vist at han vil at vi skal være trofaste også når det vi gjør, ikke blir alminnelig kjent. Husk Akans tilfelle. Israelittene skulle tilintetgjøre byen Jeriko og dens innbyggere, de onde kanaaneerne. Bare sølvet, gullet og kobberet skulle spares, for det skulle bringes til skattkammeret i Guds helligdom. (Josva 6: 17—19) Men Akan ble fristet til å ta en kostbar kappe og en del sølv og gull. Han tok det og gjemte det under teltet sitt og trodde kanskje at ingen ville få vite det. Men lurte han ham «som ser i det skjulte»? Nei. Gud sørget for at alle fikk vite om Akans synd, og at han og hans familie ble drept. — Josva 7: 1, 16—26.
9. Hva må vi gjøre for å oppnå og beholde Guds gunst?
9 Elihu sa om Jehova: «Guds øyne vokter på menneskenes veier, han ser hvert trinn de tar. Det fins ikke noe mulm eller mørke hvor ugjerningsmenn kan gjemme seg bort.» (Job 34: 21, 22) Hvis vi ønsker å oppnå og beholde Jehova Guds gunst, må vi derfor gå inn for å leve etter hans prinsipper, både når vi vet at andre iakttar oss, og når det ser ut til at det vi gjør, foregår i det skjulte. «Guds øyne vokter på menneskenes veier» til enhver tid.
10. a) Hvilket fint eksempel var Paulus? b) Hva slags skjulte feil som det er mulig at vi kan komme til å begå, fortjener vår oppmerksomhet?
10 En kristen kan bli satt på en prøve som hans medkristne ikke vet om. Det ble Paulus da han satt i fengsel. Jødene hadde anklaget ham for å ’skape uro’ og ’forsøke å vanhellige templet’. (Apostlenes gjerninger 24: 1—6) Paulus vitnet om sin uskyld for den romerske landshøvdingen Feliks, som ifølge historikerne var grusom og umoralsk. Feliks holdt Paulus fengslet fordi han «håpet . . . å få penger av Paulus». (Apostlenes gjerninger 24: 10—21, 26) Apostelen kjente til Bibelens ord om ikke å gi eller ta imot gaver for å innvirke på en domsavgjørelse. Men han kunne ha tenkt som så at han kunne bli løslatt hvis han bestakk Feliks. Ettersom bestikkelsen kunne skjules for andre, ville ikke Paulus behøve å være redd for å vekke anstøt. (2. Mosebok 23: 8; Salme 15: 1, 5; Ordspråkene 17: 23) Men Paulus tenkte ikke slik. Mange av Jehovas folk i vår tid er blitt satt på andre prøver, for eksempel slike som har å gjøre med Guds lov om blodet, selvbesmittelse og misbruk av alkohol. La oss se hvordan du eller dine kjære kan bli satt på slike prøver.
Din lydighet kan bli satt på prøve i spørsmålet om blod
11. Hva er grunnlaget for det kristne standpunkt til bruken av blod?
11 Guds lov om blodet er ikke ny eller uklar. Gjennom vår felles forfader Noah gav Jehova hele menneskeheten denne befalingen: «Kjøtt med blod i, det som livet er knyttet til, skal dere ikke spise.» (1. Mosebok 9: 4) At blodet er hellig og representerer liv fra Gud, ble også understreket i Moseloven. Blodet kunne bli brukt på alteret, men ellers skulle det ’helles ut på jorden som vann’. (3. Mosebok 17: 11—14; 5. Mosebok 12: 23—25) Stod forbudet mot å opprettholde livet ved hjelp av blod fortsatt ved makt etter at Moseloven ble opphevet? Ja, så absolutt. På det møtet som enkelte kanskje kaller det første kristne konsil, kom apostlene og de eldste (som utgjorde det styrende råd) fram til at de kristne må ’holde seg borte fra avgudsdyrkelse, fra hor, fra kjøtt av kvalte dyr [fordi det er blod i det] og fra blod’. Misbruk av blod var en like alvorlig overtredelse som utenomekteskapelige kjønnslige forbindelser. — Apostlenes gjerninger 15: 20, 21, 28, 29.
12. Hvilket standpunkt inntok de første kristne til blod?
12 De første kristne adlød Guds lov om blodet. Enkelte drakk den gangen blodet fra gladiatorer som et middel mot epilepsi, men de sanne kristne ville ikke gjøre det. De ville heller ikke spise mat som inneholdt blod, ikke engang når det at de nektet å gjøre det, betydde døden for dem og barna deres. Siden den gang har forskjellige teologer og andre erkjent at de kristne er underlagt Guds forbud mot å opprettholde livet ved å ta til seg blod.
13. a) Hvorfor kan det hende at du en gang vil bli satt på en prøve i forbindelse med blod? b) Hvilken viktig grunn til at de kristne ikke skal ta imot blod, bør vi huske?
13 I vår tid er blodoverføring blitt en alminnelig medisinsk behandlingsmåte. En kristen kan derfor bli satt på en prøve i den forbindelse. Det kan være at leger, sykepleiere og slektninger sterkt oppfordrer ham til å ta imot blod. Opplyste mennesker er naturligvis klar over at det er alvorlige farer forbundet med selve blodoverføringene. Bladet Time (5. november 1984) sa at «hvert år pådrar om lag 100 000 amerikanere seg hepatitt på grunn av blodoverføringer», hovedsakelig fra «et mystisk virus som bare kan identifiseres ved hjelp av eliminasjonsmetoden». Time meldte også om over 6500 tilfelle av AIDS (ervervet immunsvikt). Noen av tilfellene hadde forbindelse med blodoverføring. I meldingen stod det: «Nesten halvparten av ofrene har dødd, men den endelige dødelighetsprosenten kan være 90 prosent eller høyere.» Når Jehovas vitner nekter blod, er det naturligvis ikke først og fremst fordi de mener at blod er et dårlig medisinsk middel. Selv om legene kunne forsikre oss om at det ville være helt trygt å ta imot blod, ville vi følge Guds Ords befaling om å ’holde oss borte fra blod’. — Apostlenes gjerninger 21: 25.
14. Hva slags «skjult prøve» kan du bli satt på i forbindelse med blod?
14 Sett at du fikk vite at du sårt trengte blodoverføring. Da ville du tenke på Guds lov om blodet, ikke sant? Og din beslutning om å adlyde Gud, uansett hvilke umiddelbare følger det ville få, ville sikkert bli styrket hvis det var medkristne til stede. (Jevnfør Daniel 3: 13—18.) Men sett at en lege eller en dommer snakket med deg under fire øyne og presset deg til å ta imot blod, og at han til og med bad deg om å la ham bære ansvaret overfor Gud.
15. Hvilken feilaktig oppfatning har enkelte leger og sykehusfunksjonærer av det standpunkt vi inntar til blod?
15 Meldinger fra forskjellige land viser at det hender at leger, sykehusfunksjonærer og dommere har den feilaktige oppfatning at Jehovas vitner nekter blodoverføring offisielt mens de egentlig mener noe annet innerst inne. I ett tilfelle trakk en dommer den ubegrunnede slutning at «det som i første rekke gjorde det så vanskelig, ikke var [pasientens] religiøse overbevisning, men at hun nektet å undertegne en tidligere utformet erklæring som ville gi legene tillatelse til å gi blodoverføring. Hun hadde ikke noe imot å få den behandling det dreide seg om — men hun ville ikke be om å få den». Når Jehovas vitner nekter blodoverføring, nøyer de seg ikke med å nekte å undertegne en erklæring som gir legene tillatelse til å gi blod. De er tvert imot kjent for sitt sterke ønske om å undertegne en erklæring som fritar det medisinske personale for ethvert ansvar.
16. Hva bør du ikke glemme hvis noen oppfordrer deg til å ta imot blod i all hemmelighet?
16 Leger og dommere prøver kanskje å overtale deg til å ta imot blod fordi de har sett at noen som tilhører andre religionssamfunn, har hatt innvendinger mot en eller annen medisinsk behandling, men så har gått med på den ’bak lukkede dører’. Enkelte sykehusfunksjonærer har til og med hevdet at de vet om et vitne som har gått med på blodoverføring i all hemmelighet. Hvis det har skjedd, kan det være at det gjaldt noen som bare kjente Jehovas vitner. Guds hengivne tjenere vet godt at de ikke kan inngå et slikt kompromiss uten at Gud ser det. Husk hvordan det gikk da David syndet i forbindelse med Batseba og Uria. Jehova så alt sammen og sendte Natan med dette budskapet: «Du [David] har handlet i det skjulte, men jeg vil la dette skje for øynene på hele Israel midt på lyse dagen.» Som Gud sa, fikk David senere føle de sørgelige konsekvensene av den synd han hadde begått «i det skjulte». — 2. Samuelsbok 11: 27 til 12: 12; 16: 21.
17. a) På hvilken måte kan du gjøre det vanskelig for andre hvis du i all hemmelighet går med på blodoverføring? b) Fortell hvordan en søster også i det skjulte inntok et fast standpunkt i spørsmålet om blod, og hva utfallet ble.
17 Kjærligheten til dine kristne brødre bør også hjelpe deg til å motstå det press du blir utsatt for når en annen prøver å overtale deg til i all hemmelighet å bryte Guds lov angående blodet. Hvordan det? Jo, hvis en lege eller en dommer forsøkte å presse deg til å ta imot blod, selv om det ville skje i det skjulte, bør du tenke over at du da ville gjøre det enda vanskeligere for den neste pasienten som var et av Jehovas vitner. Merk deg denne opplevelsen:
Søster Rodriguez ble behandlet for en infeksjon. Så ble hun svært dårlig; legen stilte diagnosen indre blødninger og rådet henne til straks å legge seg inn på et større sykehus. Søster Rodriguez sa til personalet på skadestuen: «Jeg må ikke få blodoverføring, uansett hva som måtte skje.» Hun holdt fast ved dette senere da sykepleierne presset henne ved å hevde at det var noen vitner som hadde tatt imot blod. I flere dager fortsatte denne søsteren å miste blod og å bli svakere, slik at hun til slutt måtte overføres til intensivavdelingen. Sykehuset tilkalte så en dommer fra statens høyesterett.
Noen måneder senere talte denne dommeren til over 150 leger over temaet «Hvis liv er det egentlig?» i sykehusets auditorium. Han sa også at han hadde truffet personer som først hadde nektet blod, men som gav seg straks en dommer kom inn i bildet. Men hva med søster Rodriguez? Dommeren fortalte at han hadde snakket med henne under fire øyne og forsøkt å overbevise henne om at hun skulle la ham ’bære ansvaret’ ved å la blodoverføringen bli gitt på grunnlag av en rettskjennelse. Hva gjorde hun? Dommeren fortalte de legene som var forsamlet, at fru Rodriguez med alle de krefter hun kunne samle, sa til ham at hun ikke ville ta imot blod, og at han skulle la henne være i fred og gå ut av rommet. Dommeren sa at han følgelig ikke hadde noe grunnlag for å bestemme at hun skulle gis blod mot sitt ønske.
18. Hvilken beslutning i forbindelse med spørsmålet om blod bør vi gi tydelig uttrykk for? Hva vil det sannsynligvis føre til?
18 Dette viser hvor viktig det er at vi gjør det helt klart at vi er urokkelige i vårt syn på blod. Apostlene inntok et slikt fast standpunkt. De sa: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» (Apostlenes gjerninger 5: 29) Søster Rodriguez’ tilfelle viser også hvilken virkning det kan ha på andre at et vitne inngår kompromiss. Syk og fysisk svekket som hun var, ble hun utsatt for et ekstra press bare fordi noen andre tidligere angivelig hadde brutt Guds lov i det skjulte. En slik overtredelse vil naturligvis ikke være skjult for Ham «som er hele jordens dommer». (1. Mosebok 18: 25) Søster Rodriguez var heldigvis like prinsippfast i det skjulte som hun hadde vært da det var åpenbart hva hun gjorde. Og senere, da hun var blitt frisk igjen, sa hun til de samme legene at hun fremdeles var fast besluttet på å være trofast mot Gud.
19. Hva bør vi alltid være klar over?
19 Vi må også være trofaste mot Jehova, enten våre gjerninger er åpenbare eller ikke. Han finner glede i slik trofasthet og vil belønne den, men han vil med rette gå til handling mot dem som bryter hans normer, enten det foregår åpenlyst eller i det skjulte. (Salme 51: 8; Job 34: 24) I sin kjærlighet gir han oss fullkommen veiledning som vil hjelpe oss til å rette på de skjulte feil vi måtte ha. Det skal vi ta for oss i den neste artikkelen.
Hva vil du svare?
◻ Hvilken evne som Gud har, bør innvirke på våre gjerninger?
◻ Hvilken viktig ting bør vi lære av det som skjedde med Akan?
◻ Hvilke skadelige følger kan det få hvis en kristen i all hemmelighet bryter Guds lov om blodet?
◻ Hva bør du bestemme deg for når du vet hvilket syn Jehova har på blod?
[Ramme på side 13]
Det erkjennes at Guds lov om blodet fremdeles er gyldig
JOSEPH PRIESTLEY (1733—1804) er best kjent som den vitenskapsmannen som oppdaget oksygenet, men han var også teolog. Han skrev:
«Forbudet mot å spise blod, som ble gitt til Noah, synes å gjelde hele hans etterslekt.» Med hensyn til påstanden om at det kristne forbudet mot blod bare var midlertidig, tilføyde Priestley: «Det finnes ingen indikasjon, ikke noe tegn, på at det var midlertidig, og det er heller ikke noe snakk om et tidspunkt da forbudet skulle oppheves. . . . Hvis vi tolker dette forbudet som apostlene kom med, på samme måte som de første kristne, som vi neppe kan gå ut fra ikke forstod dets beskaffenhet og rekkevidde på rette måte, kan vi bare trekke den slutning at meningen var at det skulle være uomstøtelig og evigvarende.»
I 1646 ble det utgitt en publikasjon med tittelen «En læresetning om blodet gjendrives» eller «Forbud mot blod». På side 8 stod det: «La oss legge til side denne grusomme skikken å spise dyrenes liv, en skikk som blir fulgt over hele England når man spiser uinnviede blodpuddinger, ettersom vi vil vise oss som barmhjertige mennesker, ikke som umenneskelige, ettersom vi ikke vil bli funnet ulydige mot Gud i slike uttrykkelige forskrifter, men lydige mot hans vilje og vil gjøre det som er rett i hans øyne, ettersom vi vil ha Guds gunst . . . og ikke bli avskåret fra vårt folk og få Guds åsyn vendt bort fra oss for bestandig.»
Thomas Bartholin var professor i anatomi ved Københavns Universitet på 1600-tallet. Han skrev om ’Misbruk av blod’ og sa: ’De som trekker inn bruken av menneskeblod som et innvortes middel mot sykdommer, synes å misbruke det og å begå en alvorlig synd. Kannibaler blir fordømt. Hvorfor avskyr vi ikke dem som besudler sitt spiserør med menneskeblod? Det samme gjelder det å ta imot fremmed blod fra en kuttet vene, enten det skjer gjennom munnen eller ved hjelp av overføringsinstrumenter. Opphavsmennene til denne praksis er hjemfalne til straff ifølge Guds lov, som forbyr spising av blod.’
Publikasjonen «Åpenbaring undersøkt med oppriktighet» (1745) redegjorde for Guds bud angående blod. Det stod der: «Et bud som ble gitt av Gud selv til Noah, gjentatt for Moses og stadfestet av Jesu Kristi apostler; gitt like etter vannflommen, da verden så å si fikk en ny start, og det eneste budet som ble gitt ved denne store anledningen; gjentatt med ærefryktinngytende høytidelighet for det folk som Gud skilte ut fra resten av menneskeheten for at det skulle være hellig for ham; gjentatt med fryktinngytende uttalelser om Guds hevn, som skulle ramme både den jøde og den innflytter som ville våge å overtre det; og stadfestet av det mest seriøse og hellige råd som noen gang hadde vært forsamlet på jorden; avgjort under direkte innflytelse av Guds ånd; overført fra den hellige forsamling til flere kirker i de omkringliggende nasjoner med ingen ringere sendebud enn to biskoper og to apostler . . . Vil noen etter dette våge å forakte dette budet? Vil noen med sin forstand i behold erklære at en forskrift som er gitt, gjentatt og stadfestet av Gud selv, er meningsløs og uviktig?»
[Bilde på side 14]
Den måten ett vitne handler på, kan gjøre det lettere for det neste vitne å være trofast mot Gud